Hvor langt skal man strekke seg i forhold til eksen?

[Gjest Anonym nå]

Jeg har hatt et relativt konfliktfylt forhold til min eks. Det vil si at det ble konflikt så snart jeg protesterte på noe. Lenge forsøkte jeg å kjempe i mot, men opplever at det for barnet er best at jeg holder munn og godtar det meste.

Tross dette, er jeg mye lei meg og frustrert over han, og kjenner at jeg strekker meg for langt hele tiden på bekostning av meg selv. Det gjelder både det økonomiske, hva jeg klarer å få til, og hvordan jeg skal få planlagt min hverdag og mine ferier.

Familievernkontoret ønsker han ikke å stille på, og å diskutere ønsker han heller ikke. Han syns det er fint slik det er pr i dag, og ser ikke at det går hele tiden ut over meg. Selvsagt ser også jeg dette fra kun min side, men jeg har virkelig forsøkt å se det fra hans synsvinkel.

Det har noe med å velge sine kamper, men jeg føler at jeg ikke har noe valg her, og at det er barnet vårt som lider til syvende og sist.

Så da er mitt spørsmål; bør jeg fortsette sånn jeg gjør, eller bør jeg (for min egen del)ta opp litt av kampen?

Kjenner jeg er så sliten og frustrert, men vet ikke hva jeg skal gjøre.

[AnonymBruker]

Jeg har bitt i meg enormt mye i forhold til eksen min og jeg gjorde det for å ikke eskalere konfliktnivået. Han var konstant ute etter meg og meldte meg f eks til BV mange ganger og alle sakene ble henlagt. Han fortalte alle han kjente, lærere osv at jeg var psykopat - han prøvde rett og slett å knekke meg. Jeg holdt lav profil og snakket ikke stygt om ham til barnet selv om han snakket stygt om meg. Jeg er glad for at jeg klarte det pga barnet, men det var veldig tung å ikke forsvare seg mot all dritten. Men hadde jeg tatt igjen hadde det blitt krig og barnet ville ha lidd enorm mye mer en det gjorde slik situasjonen var. Men jeg har en sterk psyke - det er nok ikke alle som ville klart å ta i mot så mye dritt.

[AnonymBruker]

Er det hensynet til barnet eller deg selv som er det viktigste i denne sammenhengen?

Skjønner at det er vanskelig å forholde seg til "urimelige" ting og at det sliter på deg, men har du valgt å få barn med en fyr som viser seg å være en dust, så er det du som ta "støyten" for det og ikke la barnet bli skadelidende i konflikter som vil oppstå.

Du får være den voksne her og svelge kameler og tenke på barnets beste ettersom faren tydeligvis ikke gjør det. Barnet har iallefall ingen nytte av at begge foreldrene verner om sine såre følelser og interesser. Det er barnet som bør stå i sentrum og som skal bli tatt hensyn til.

[AnonymBruker]

Jeg tror det beste du kan gjøre er å godta og heller stille opp for barnet det du kan økonomisk og tidsmessig. Jeg har vært der. Jeg prøvde i alt for mange år at far skulle ta sitt ansvar som far. Det eneste jeg hadde igjen var masse frustrasjon. Jeg innså at skulle jeg noe helt spesielt så ordnet jeg barnevakt. Jeg skjønte at om et barn skulle holde på med en aktivitet, trengte ny sykkel eller det var en skoletur så var kostnaden min.

[Gjest Enirota]

Vi har barna 50/50, men det fungerer dårlig. Jeg står for organisering, planlegging og innkjøp av det meste. I utgangspunktet skulle vi sørge for at barna har nok klær i begge hjem og kjøpe inn hver for oss det som de trenger. Untak er sykler, ski og annet sportsutstyr. Han er med på å spleise på sykler, ski og sportsutstyr, men jeg må kjøpe inn, vedlikeholde og oppbevare alt sånt. Med tre barn blir det mye styr, og mye organisering, og som sagt faller alt på meg.

Hadde det vært at vi bidro någenlunde likt på hver vår måte, hadde jegt ikke sagt noe, men slik er det altså ikke. Jeg må som sagt oppbevare det vi har kjøpt på fellesen. Sånn i utgangspunktet er ikke det noe big deal, men når jeg på to dagers varsel får beskjed om at han og barna skal (i hans uke) i konfirmasjon og så forventer han at jeg skal da vaske og stryke bunadsjorter, sjekke at det har alt tilbehør og at alt passer!?!

Jeg prøvde meg på at jeg kunne levere bunadene samme kveld, men endte opp med å ordne alt. Joda, enkelte ting er enklere for en kvinne/mor, men med kort varsel og bare å forvente det - så blir jeg både frustrert og lei meg I motsatt vei, kan jeg ikke forvente at han fikser sykler fordi barna skal på sykkeltur med skolen (i min uke, ei heller i hans uke forsåvidt)

Det hjelper lite å protestere, da blir det bare krangling og beskyldninger... So what to do?

[Gjest Gjest]

Hva kan du gjøre?

Du kan ha ny mekling, få meklingsattest med eller uten far til stede og gå så til rettsak for at barn skal være hos deg på fulltid. Siden han er far og oppfylles samværsavtalen eller deler av den (du har ikke nevnt han ikke gjør) kommer du nok ingen vei. Han er far til barnet og det kan du aldri ta fra han. Han har foreldreansvar regner jeg med, da har han og barnet krav på samvær (begge kan sette krav, ikke bare barnet jf.barnelova § 42 og § 43).

http://lovdata.no/all/tl-19810408-007-007.html

Skal han ikke ha samvær må han miste foreldreansvar og da må mannen være rusmisnbruker eller psyisk ustabil av ett eller annet slag.

Tror ikke du blir kvitt denne mannen som du har felles barn med før barnet er ferdig med videregående skole (19 år).