Utdanning!… eller ikke?

[AnonymBruker]

Sitter her å tenker litt på om det er "vits" i å ta utdanning?

Jeg føler det lite akseptert å ikke ha en utdannelse, + at det kommer fra alle kanter et press om å ta utdanning!

Det blir på en måte slik at jeg ikke tør å gjøre det jeg selv vil. Samboeren sier at man må ta en utdannelse fordi det er den man blir. "han er tømrer, hun er økonom, han er kokk, hun er optiker, han er lærer osv"

Hvem er man uten utdannelse?

Nå er det slik at jeg har en bra jobb, som jeg er priviligert å ha. Jeg får godt nok betalt, får reise i jobben osv osv. Men selv også videre. jeg vet ikke om jeg har lyst på noen utdannelse! Jeg kan godt lese noe som interesserer meg, men det er ikke alle fag som interesserer meg, så da; naturlig nok klarer jeg ikke å lese det. Blir bare deppet og umotivert!

Jeg føler kanskje at de med lang utdannelse er mindre hjemme, mindre tid til venner og familie. Når jeg en gang får barn, har jeg lyst til å være der for dem. Bli med dem på fotballkamper og håndballkamper og treninger, også når de er mindre. Jeg har lyst at barnet skal være mer sammen med meg, enn det er i barnehagen f.eks de første årene. Hvis et betyr at jeg må jobbe i en skobutikk eller klesbutikk, eller som sekretær et sted så greit for meg.

Jeg ønsker ikke at folk skal komme med krasse kommentarer som at man ikke kan flyte gjennom livet. jeg jobber hardt og godt når jeg er på jobb, og som 20 åring tjener jeg 380 000 selv med kun videregående. Så jeg vet hva som må til, men jeg tenker, eller lurer: er det noe vits i å ta utdanning hvis man ikke strever etter å bli onkel skrue, men å klare seg greit med det en har?

Er utdanning = Penger = Lykke?

Hva er man uten utdanning?

Takker for alle svar, da dette er litt utlufting og søkende etter ærlige svar!

[annannas]

Jeg syns ikke du burde stresse med utdannelse om dette ikke er noe du ønsker. Det viktigste er jo at man trives med det man gjør, og det virker det jo som du gjør. Det er dumt at det er såppas lite akseptert å ikke ta noen utdannelse. Folk burde få lov til å gjøre akkurat som de selv vil, uten å måtte ta imot kritikk av den grunn.

At penger erlik lykke blir feil. At å gjøre det man trvies med erlik lykke, blir mer riktig.

Dessuten er jo ikke løpet kjørt om du en dag finner ut at du ønsker å utdanne deg videre. Mange velger å utdanne seg senere i livet.

Ikke stress, men kos deg og vær glad for at du har en jobb du liker og trives i.

Hilsen en som ikke ser ned på andre mennesker uten utdanning, men ønsker større aksept for de som ikke velger det.

[AnonymBruker]

Du virker mer reflektert enn folk flest. Ikke bry deg om hva andre mener.

Hvis du er fornøyd med å jobbe i butikk frem til pensjonsalder, er det ingenting galt i det.

[FrøkenDetektiv]

Situasjonen du er i nå virker jo veldig grei, og du er kun 20 år, så jeg ser ingen grunn til å stresse over utdannelse nå, mange starter først når de er i 30-årene feks.

Hvis du en dag skulle miste jobben, gå lei osv, og arbeidsmarkedet etter hvert kan bli ganske tøft, syns jeg heller du skal tenke på å begynne med det da. Men nå som du har fast jobb og trives, syns jeg bare du skal nyte å ha tid til å gjøre det man vil på fritiden uten å tenke på eksamener osv. Du har god tid! =) Og hvis du bestemmer deg for å studere, finnes det jo alternativer slik at du kan jobbe ved siden av, deltidsstudier eller over nett feks.

Men hvis du finner ut at du har lyst til å komme i gang nå likevel, kan det kanskje være lurt å utdanne seg i samme retning som jobben din er, så kan du kanskje fortsette, men med høyere lønn og kompetanse når du er ferdig. Det finnes mange muligheter, og du er fortsatt ung! Lykke til!

[AnonymBruker]

Ser ingen grunn til at du skulle ta en utdannelse så lenge du er fornøyd med livet og du har en jobb du trives i. Det eneste du burde tenke igjennom er hva du gjør hvis du kommer i en situasjon hvor du ikke har jobb og det er vanskelig å få en uten utdannelse. Ha åpen muligheten for at du skal kunne ta det i fremtiden bare.

[AnonymBruker]

Hvis du har det bra som du har det, så er det vel ingenting å stresse med? Dessuten er det aldri for sent å ta en utdanning om du siden skulle angre deg.

Hvis et menneske ikke er "noen" uten utdannelse da hadde jo et menneske med utdannelse bare vært utdannet. Jeg er utdannet, men jeg er også mer enn det. Jeg identifiserer meg med mer enn bare mitt fag.

Til slutt: det er heller ikke sånn at man nødvendigvis er mer opptatt jo mer utdanning man har. Både jeg og mannen min har masterutdannelse, likevel har vi god til til barnet vårt, familie og venner. Jeg har jo til og med tid til å sitte her å slavre . Hvor mye tid man bruker til jobben har mye med egne prioriteringer/grenser å gjøre, samt arbeidsfelt. Man kan ende opp som ganske travel uten utdannelse også. Så det du sier der er egentlig mer en fordom enn et argument mot å ikke ta utdannelse.

[AnonymBruker]

Hvis du ikke har lyst nå, så tar du ikke utdannelse, rett og slett. Du har jo allerede en god jobb for en tyveåring i mine øyne, og det er faktisk ikke slik at den eneste veien til god jobber er gjennom utdannelse (selv om mange her inne vil prøve å motbevise deg). Beviset for det er jo situasjonen du selv sitter i nå

Det er selvsagt lurt å være åpen for utdannelse underveis om du mister jobben/vil bytter bransje etc. Men når man er der man vil være, så ser jeg ingen grunn til å ta mer utdannelse nå. Dessuten er det mange som tar utdannelser det er lite behov for i arbeidsmarkedet, så all utdanning er heller ikke spesielt lurt å satse på. Det er mange som har brent seg på å ta mer eller mindre ikke etterspurte mastergrader, og som uansett må ta en urelevant jobb.

[AnonymBruker]

Takk for alle svar!

Jeg har selvfølgelig ikke utelukket noen utdanning, og det kommer sikkert etterhvert. Men det som skremmer meg er det folk sier: Hvem er man uten utdanning; selvfølgelig er man noen, men dere skjønner tegninga.

Føler også at man blir sett på som dum hvis man ikke tar en utdanning. Og jeg er ikke dum på noen måte, det er på en måte press fra alle sider, men jeg føler at jeg sitter godt i det.

Har jobbet siden jeg var 16, klart å spare mens jeg gikk på vgs. Kjøpt leilighet sammen med samboeren min i Oslo, jeg har en ordentlig kontorjobb, hvor jeg har mye ansvar, og hvor sjefen har tillit til meg, og satser stort på meg.

Jeg har studert på deltid nå, men når jeg har en så bra jobb, som er morsom og godt betalt, mister jeg motivasjonen til å studere.

Men fortsatt press fra foreldre, familie, søsken osv osv.

Jeg har på en måte "droppet" ut av universitet, har nesten ikke vært på forelesninger eller lest, men sier fortsatt at jeg skal ta eksamen, selvom det er noe jeg har meldt meg ut av!

Nei, shit au, jeg får bare hopp av toget til familien min og lage nye skinner.

Takk igjen for alle svar!

TS

[AnonymBruker]

Jeg tror du har tatt et riktig valg. Når man allerde er i en jobb med utviklingsmuligheter, ansvar og har tillit og ikke minst der man har lyst til å være så er det direkte tullete å slutte for så å studere med tanke på arbeidserfaringen man faktisk man nå har mulighet til å bygge opp. Studier kan man alltids ta, universiteten og høyskolene stikker ikke av med det første (selv om jeg selvsagt innser at det er tøffere å ta det når man er mer etablert med familie osv.).

Gode jobbmuligheter, derimot, vokser ikke på trær, hverken med eller uten utdanning for de fleste, med mindre man tar noe som er veldig fagrett som ingeniør, juss, lege etc. Og selv innen disse yrkene blir det stadig vanskeligere å få jobb.

Skjønner godt at det er kjipt å stå imot press, og det er mange som legger mye status og identitet i utdanning. Men man må tenke gjennom hva utdanning egentlig bør være, det skal være en inngangsportal til arbeidslivet og ikke noe man bare tar for å ha gjort det.