Jeg er knust etter samlivsbruddet, men har ingen å støtte meg til (langt).

[Frk.Liljekonvall]

For to uker siden flyttet jeg fra min samboer. Det var den vanskeligste beslutningen jeg noensinne har tatt, og jeg er fortsatt ikke sikker på om det var riktig. Forholdet hadde hatt noen brister i lang tid, jeg følte meg mer og mer som en venn og sekretær enn en kjæreste. Han hadde mye å styre med ett års tid, og jeg følte at jeg forsvant. Da jeg merket at jeg ikke lenger hadde romantiske følelser for han, benyttet jeg nok litt ubevisst anledningen til å distansere meg fra han. Jeg hadde virkelig trodd jeg skulle ende opp med ham, men nå savnet jeg mer og mer friheten. Jeg gikk kanskje litt raskt inn i forholdet, sånn blir det jo når man er forelsket, og rakk ikke å stå på egne ben først. Nå begynte jeg å få panikk for at dette var det hele. Jeg følte at jeg måtte bli etablert og seriøs før jeg var klar (jeg er 25, så det er jo egentlig på tide, men når man ikke er mentalt klar…). Jeg tok det opp med han, og han ble knust. Han var klar for å starte et langt liv med meg. Jeg var en stund veldig usikker, men tilslutt måtte jeg bare flytte, for jeg følte ikke at det var rettferdig å be han vente på meg. Lengselen etter å være selvstendig gikk ikke over, og jeg følte at jeg såret mer ved å bli.

Som alle samlivsbrudd er det utrolig vanskelig, greit nok at jeg ikke er forelsket, men jeg er jo uendelig glad i ham. De siste tre årene har det ikke gått en dag uten at jeg har snakket med han, og nå… Han er min beste venn, det er ingen som kjenner meg så godt som han, men han kan ikke/vil ikke være min venn mer nå (som jeg forstår så alt for godt). Vi forsøkte i starten å ha kontakt, men hver gang fortalte han meg alle forhåpningene han hadde for at vi skulle finne tilbake til hverandre. Jeg følte at jeg måtte såre han igjen og igjen når jeg fortalte at jeg ikke så lyst på det. Nå er det jo ikke garantert at vi ikke finner tilbake til hverandre, rarere ting har skjedd, men føler ikke at jeg kan gi han masse forhåpninger, da blir han jo gående og vente. Vil at han skal komme videre og ikke være trist mer. Jeg kan altså ikke ringe mer, for jeg klarer ikke såre han ytterligere. Familien kan jeg ikke prate med, de er rett og slett ikke så opptatt av følelser og slikt, og vil heller diskutere studiene. Jeg har aldri hatt mange venner og når vi traff noen var det hans venner, men mest av alt har det vært bare oss to de siste tre årene.

Alle sier at etter et forhold må man være aktiv og sosial, men jeg har ingen å vende meg til. Jeg er midt i eksamenstiden og sitter hjemme og leser for å få konsentrert meg, så ser ikke folk i det hele tatt egentlig. Så nå når jeg bare sitter her og savner å ha ham å snakke med og le med, og sitte i armkroken til, er det egentlig bare forbannet tungt.

Hvordan komme over et samlivsbrudd alene? Har noen opplevd noe liknende, eller har noen tanker?

[@Maja]

Har prøvd noko liknande (blei dumpa), men hadde næreste familien til å støtte. Husker likevell at det var en vanskelig tid, og eksamenslesing gjer det nok ikkje bedre. Få gode tips dessverre. Komme seg ut og få frisk luft er jo alltid et bra triks, greit å gjere i lesepauser... Kanskje du kan finne noko sosialt å vere med på når eksamenstida er over, så du har noko å sjå fram til?

Det er tøft no, men ganske sikker på at verden blir bedre med tida. Vil egentlig bare gi deg ein god klem

[AnonymBruker]

[Frk.Liljekonvall]

Takk for støtte og klemmer. Jeg er jo klar over at dette er min feil, og jeg var forberedt på at det kom til å være vondt, dessverre er det ikke mindre smertefullt av den grunn...

[Gjest Gjest]

Vær sterk! Og ikke gjør fyren en bjørnetjeneste. Det ville vært slemt å prøve å fortsette kontakten med han.

Så jeg synes du skal fortsette å ikke ha kontakt med han. Hvis han håper at det skal bli dere to igjen, så er det kanskje vanskelig for han å la være... Derfor må du ta det valget hvis han igjen vil ha kontakt med deg.

Du trenger tid til å tenke. Det er typisk at man husker de bra tingene... Dette forsterkes ved å ha kontakt.

Når man begynner å tvile seriøst, til og med gjør det slutt, så mener jeg at da bør man ikke prøve igjen.

Jeg var usikker med min eks. Han var min beste venn de årene vi var sammen, vi var sammen hver dag. Vi holdt kontakten etter at jeg slo opp, jeg gjorde det klart at det ikke kunne bli noe mer mellom oss igjen. Etter en stund endte det med at han sa at han ikke ville ha mer kontakt med meg hvis jeg fikk meg ny kjæreste (eller hvis han fikk det).

Og da tenkte jeg at det er ikke mye til ekte vennskap vi har uansett. Skal det være håp om vennskap må det nok ha gått litt mer tid og man må være helt over hverandre.

De fleste som har vært sammen med typen i mange, mange år har ALDRI seriøst tvilt på valget av mann. De bare VET. Det vil nok vi også vite når vi møter den rette.

[Gjest Gjest]

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg? Jeg tenker på deg. Jeg har måtte gå gjennom harde samlivsbrudd alene, ikke fordi jeg ikke hadde folk rundt meg, men jeg støtte de bort fordi jeg ikke klarte å snakke om sorgen og bearbeide den på den måten. Alt jeg savnet var ham, han som fikk meg til å le, han som fikk meg til å være glad, han som ga meg trygghet og nærhet, det var bare han som kunne gi det til meg, sant? Man bare sitte der, og savner den ene man fikk for seg..

Men man må reise seg på egne ben og prøve å stå støtt uten den støtten man fant i den andre perosnen, man er nødt til å prøve å reise seg selv. Oppsøke de morsomme tingene, føle glede, latter osv, det er alle små skritt på veien til selvstendighet uten det man hadde..

[Frk.Liljekonvall]

Hei,

Takk for svar. Litt støtte her betyr faktisk veldig mye.

Det går faktisk svært dårlig. Jeg tenker på han hele dagen, jeg sover omtrent ikke, og jeg er så forbannet nær å ta kontakt hele tiden. I går sendte jeg han nesten en melding, bare for å si at jeg tenkte på han, så han skulle vite at jeg også var trist og ikke tok lett på bruddet, at han betyr så mye for meg. Jeg klarte å la være, jeg tenkte intenst på alle faktorene som bidro til bruddet, som jeg hadde måttet ta stilling til hvis jeg gikk tilbake, og la tilslutt vekk telefonen. Ut på kvelden fikk jeg faktisk en melding fra han, men bare et spørsmål om hva noen penger jeg hadde satt over var for. Jeg klarte å svare enkelt at det var for strøm mm., men fulgte opp med et lite "alt vel?" for å se om han ønsket å prate. Fikk kun til svar "Ah, ok :-)", så da tok jeg hintet.

Det er så mye som foregår i livet hans nå jobbemessig, spennende gode ting, som jeg har vært med og støttet opp om, det er vanskelig å ikke kunne vite om alt går bra med det.

Det er så rart. Før, mens vi hadde kontakt etter bruddet, tenkte jeg mye på han, men det var mer tanker rundt om jeg burde ringe mer, fordi han har det vondt. Hvis han ringte hadde jeg mest lyst til å ikke ta telefonen fordi det var så vondt å høre på sorgen hans blandet med forhåpninger jeg ikke kunne møte. Jeg tok alltid telefonen selvsagt, og det gjør jeg hvis han skulle ringe nå også, jeg kommer alltid til å stille opp. Jeg klarte da likevel og sove og konsentrere meg om studiene mens vi hadde kontakt, selv om det var vanskelig. Nå er jeg plutselig helt fortapt. Det er heller ingen andre som ringer og distraherer meg, eller noen jeg kan ringe. Kan ikke gå ut og finne på morsomme ting, for jeg må jo faktisk lese. Så sitter bare for meg selv hele dagen, og tenker og tenker, det er så frustrerende. Slik ser hele den neste måneden ut...

Jeg driver hele tiden og vipper i forhold til om jeg bare burde gi opp og gå tilbake. Det er så lett å glemme alt det vonde når man sitter alene med tankene. Jeg savner en som kan riste litt i meg og minne meg på hvorfor det ikke er retterdig for verken han eller meg om jeg går tilbake.

[AnonymBruker]

Det er ikke rettferdig for noen av dere om du går tilbake, for du går ikke tilbake av de rette grunnene, men du hadde gått tilbake for å ha noen der, for å ha ham, for å ha støtte, omsorg osv, og noen som var der med deg, eller noe sånt, og det er ikke de rette grunnene.

Vær stolt over at du har holdt deg unna, ikke tatt kontakt, og når du spurte ham om noe for å se om han kom med en oppfølging, så gjorde han ikke det. Du gjorde rett i å ikke svare mer ut av det, bare la ting ende og prøve å gå videre. Det er nok kjempevanskelig, men altså.. Du gjør jo det rette overfor deg selv her, selv om han savner deg, vil ha deg igjen, trenger deg til støtte osv, så er det mer det rette for deg å ikke være kjæresten hans? Du høres mer ut som du vil ta deg av ham som en bestevenn, og ikke som en kjæreste.. Da er det det rette å ikke gå tilbake.

Selv om du leser hele tiden, så er det veldig viktig å sette seg selv litt i sentrum, du må gjøre de små tingene for din velvære. Du må distrahere deg selv. Les noen timer, så gjør du noe for deg selv. Prøv en ny dusjsepe, sett deg under dusjen, eller i badekaret, og bare slapp av litt, føl på følelsene dine, prøv å bli kjent med hva du føler og ønsker, uavhengig av andre rundt deg.. Skjem deg selv litt bort, tenk på deg selv.

[Frk.Liljekonvall]

Takk anonym, det er akkurat slike ting jeg trenger å høre.

Fikk nettopp en fellesmelding om at en artikkel han har skrevet kom på forsiden av en veldig viktig nettside innen hans fagfelt, og at han blir oppringt for intervjuer fra internasjonale journaler. Det knuste virkelig hjertet mitt at jeg ikke kunne være der hos han og hoppe opp og ned som vi pleier å gjøre ved gode nyheter. Det er jo bare noen uker siden jeg satt og gjennomleste artikkelen for han, og nå kan jeg ikke være der for han når han vil feire. Mest av alt er jeg utrolig glad, og håper han kan ta innover seg hvor vanvittig stort det er.

...Men du har rett, jeg vil være der for han som en venn. Jeg vil juble og le med han, men ikke kline. Jeg skrev inn til Peder i kk.no en gang, og spurte om hva jeg skulle gjøre når jeg var i et forhold med verdens flotteste mann, men hadde så lite romantiske følelser for han at jeg ikke orket å kysse han. Peder svarte at han aldri ville blitt i er forhold hvor han ikke ønsket å kline. Det tok jeg veldig til meg. Vennskap er ikke det samme som kjærlighet.

[AnonymBruker]

Jeg forstår veldig godt hvordan du føler deg, jeg skjønner at du unner ham det beste i verden, og vil være der for ham, støtte ham, glede deg med ham. Men se slik på det, han vil ha deg seksuelt tent, naken, klinende, flørtende, hans store ønske er ikke at du skal være hans bestevenn, men hans elskerinne, kjæreste, kone, og dele det mest intime med ham. Det kan du ikke.

Jeg har på en måte vært der du er nå, jeg var sammen med verdens flotteste mann jeg også, og jeg er fortsatt så glad i ham, men jeg kan aldri elske ham slik han trengte det før. Jeg ville så gjerne le med ham, betro meg til ham, ha ham slik jeg alltid hadde hatt ham, men den retten mistet jeg når jeg ikke kunne tilby ham det han trengte.

Det tok en stund, men han kom over meg, og vi er faktisk bestevenner i dag. I dag har vi et veldig nært forhold, vi kan le sammen, gråte sammen, dele og betro alt til hverandre, det tok dog et par år før han kom dit da, men han gjorde det. I dag føler han for meg det som jeg for ham, og det er faktisk veldig deilig..

Du skal tenke på deg selv du, og hva du trenger. Hva trenger du? Du trenger ikke ham, du trenger en venn. Han trenger deg som i en kjæreste, så dere kan ikke fylle hverandres behov akkurat nå, ei heller senere, det vet ingen. Når fokuserte du sist på deg selv? Du er singel nå, du er ikke forpliktet til noe eller noen, du kan planlegge fremtiden akkurat slik det passer deg, og more deg slik du liker det, når du ikke er opptatt med å lese. HVA trenger DU?

[Frk.Liljekonvall]

Setter så pris på at du faktisk gidder å svare meg!

Du har så rett i at jeg ikke kan gi han det han trenger og fortjener. På en måte føler jeg meg litt bedre etter meldingsutvekslingen i dag. Sikkert litt fordi jeg faktisk hørte fra han, men også fordi at det går så bra med han karrieremessig. Vet han har fått masse gratulasjoner i dag, så kankje han føler seg litt bedre, og da kan jeg kanskje bekymre meg litt mindre for han.

Det gir meg veldig håp at du har vært i samme situasjon og at dere faktisk er venner i dag. Hvordan er det i forhold til nye kjærester, takler de et nært vennskap med en eks?

Gruer/gleder meg litt til neste uke, må dit og hente et skrivebord, det fikk ikke plass i den knøttlille bilen min. Faller sikkert sammen når jeg ser han, men kommer vel (kanskje) over det.

Hva jeg trenger nå... Det er kanskje på tide å begynne å tenke på det, og ikke bare det jeg savner. Jeg trenger å komme i form og spise sunt, miste kjærstekiloene som har sneket seg på etter romantiske kosekvelder. Jeg trenger å komme meg inn i drømmeleilighten jeg har kjøpt, og for første gang kunne innrede noe slik jeg vil ha det.

Mest av alt trenger jeg en venn. Når jeg har fått de andre behovene på plass og det nye semesteret starter tror jeg at jeg vil prøve å involvere meg i en eller annen gruppe. Finne noe å engasjere meg for, og møte noen hyggelige mennesker. Hjelpe seg, jeg er i teorien voksen, jeg må gå litt mer aktivt inn for å skaffe meg et sosialt nettverk. Noe som høres så ukomplissert ut når det er så langt frem i tid, men jeg er patetisk dårlig sosialt, så er litt redd for at det behovet blir en ordentlig utfordring...!

[Gjest Down]

Hey. Eksen min gikk fra meg med omtrent sanme grunnlag som deg. Jeg syns ikke synd på hun akkurat.

[Majott]

Tja. En kan ikke forvente at en skal være forelsket hele tiden. En er uendelig glad i hverandre, og en er bestevenner, men akkurat forelskelsen går over i alle forhold etterhvert. Det å være uendelig glad i, som du sier det, er det det gjerne blir til etter at forelskelsen har lagt seg.

Forventer du at du alltid skal være forelsket i din partner, og mener det er grunn til brudd når den går over, så vil du ha brudd med jevne mellomrom til du blir så gammel at du ikke er interessert mer.

Hverdagen kommer til alle forhold, og det å være bestevenner og uendelig glad i hverandre, er verdifullt da. Når hverdagen kommer, savner en forelskelsen, vil gjerne ha den tilbake. Og en tror at en må finne en annen for å få den igjen. Det går an å bli forelsket i den samme igjen, selv om det har gått over i første omgang, som hos dere. Det krever innsats og vilje, men det er verdt det. Det er da man kan oppleve å ha et godt liv sammen på lang sikt. Det er roligere i følelsene, og en opplever nok ikke stormende forelskelse lenger, men å kjenne det dypt i hjerterota hvor glad man er i den andre, er faktisk like godt, og mer varig.

Et langvarig forhold krever endel jobbing, og følelsene er ikke alltid til stede (like sterkt). Men de kommer gjerne tilbake om man vil det og jobber for det, istedet for å gjøre det slutt og starte samme dansen med en ny kjæreste. En ender opp med det samme med en ny en også (forutsatt at forholdene er like, og at man har det godt med hverandre). Så en kan like godt gjøre innsatsen med den man har, hvis man ellers har det bra sammen.

[Gjest Anonym]

Majott, det er så sant! Dette har jeg fortalt mannen min som nå har forlatt meg for en annen kvinne. Han fortalte meg at han var så uendelig glad i meg, men elsket meg ikke lenger... Når denne forelskelsen går over ja hva da? Stakkars menneske som ikke kan slå seg til ro med dette.

[Steinar40]

Aldri forstått meg på folk som er avhengig av å være forelsket.

Men det er vel som med annet rusmisbruk, tenker jeg.

Endret 11. november 2012 av Steinar40

[Claudette]

Men Steinar, skjønner du noe som helst om å være forelsket?

[Steinar40]

Men Steinar, skjønner du noe som helst om å være forelsket?

Javisst, det har sine fordeler og sine ulemper som alt annet. Ikke minst er det jævla slitsomt og man blir dum i hue.

Mye greiere når man ikke er forelsket sånn sett.

Jeg har aldri vært avhengig av noen rus. Har sikkert noe med det å gjøre.

[Claudette]

Javisst, det har sine fordeler og sine ulemper som alt annet. Ikke minst er det jævla slitsomt og man blir dum i hue.

Mye greiere når man ikke er forelsket sånn sett.

Jeg har aldri vært avhengig av noen rus. Har sikkert noe med det å gjøre.

Det gir deg ingen rett til å rakke ned på andre som har gleden av den. Din fattigdom er ikke andres nød...

[Steinar40]

Det gir deg ingen rett til å rakke ned på andre som har gleden av den. Din fattigdom er ikke andres nød...

Jeg sier bare at det i praksis dreier seg om rusmisbruk og avhengighet. Svake mennesker.

Med andre ord intet nytt under solen.

Derimot er det veldig lite fristende å involvere seg med en slik rusmisbruker, av åpenbare årsaker.