Barn som biter, slår og dytter

[Lille Rosin]

Ei venninne av meg er dagmamma for ei jente på 2 1/2 år som er tildels veldig aktiv. Egentlig ei lita glad jente, men har ingen hemninger sosialt. Hun kan uprovosert bare slå til eller dytte de andre ungene. Blir hun tatt for det biter hun dagmammaen sin. Desverre blir det mye kjefting på henne både fra dagmammaen og oss andre. Vi er hele tiden på vakt for hva hun skal finne på . De andre ungene blir redde for den voldsomme oppførselen hennes. Dagmammaen har tatt dette opp med foreldrene. Moren stiller seg helt uforstående til oppførselen, mens faren oppfordrer dagmammaen til å sette barnet ordentlig på plass. Jeg er enig med faren men ser at når dagmammaen gjør det så blir hun bare enda værre. Min venninne sier at det sjeldent er noe tull når bare de to er alene. Denne jenta er enebarn. Foreldrene har innrømt at de ikke er mye sammen med andre med barn på frittiden sin.

Jeg synes dette er så vondt for den lille jenta. Det ender bare med at ingen liker henne. Foreløpig er hun for liten til å skjønne dette. Jeg lurer litt på om noen har noen tips til oss for å få slutt på denne oppførselen. Jeg vet at konsekvent grensesetting er en av løsningene, men venninnen min er temmelig lei av å bli bitt.

[Gjest agurk]

Høres ut som om hun ikke er helt vant til å å måtte dele oppmerksomheten sin med flere barn. Og er det noe barn får så er det oppmerksomhet når de biter, lugger, slår o.l.

Min sønn har vært slik i perider. Spesielt når han begynte i park. Løsningen var å gi ha positiv oppmerksomhet når han var snill (alltså litt ekstra: å så fint du leker, å så snill du er) og heller overse han når han var som værst.

[Gjest Pjusk]

Jeg har to barn som har slått og dyttet. Det er ikke gøy hverken for barna selv eller omgivelsene. og det er faktisk fryktelig vanskelig å få en slutt på det. Min eldste sluttet som ved et trylleslag når han ble 2 1/2 - det virket som det bare var en periode han måtte gjennom.

Jeg tror den mest effektive metoden er å irrettesette barnet på en helt konkret og streng måte (men husk du snakker til et lite barn), deretter vie all oppmerksomhet mot barnet som er bitt/slått. Biter/slår barnet en voksen, får barnet en time-out. Dvs. ca tre minutter (siden barnet er så lite) alene i et nøytralt rom som ikke er skummelt. Døren kan også gjerne være åpen. Snakk og forklar deretter for barnet.

Vær så snill, ikke mislik barnet!!!!!

[Gjest Anonymous]

Min eldste var fæl til å bite da han var i toårs- alderen. Det endte med at jeg beit han igjen. (Ikke hardt, da, men nok til at han kjente det :blunke: )

Da skjønte han plutselig sammenhengen mellom bite/smerte, og at det gjaldt andre også. Da ble det slutt, gitt!

Nå hadde det nok tatt slutt uansett, for toårs alderen er typisk bite-alder

[*Kaisa*]

Ungen min var ekstrem en periode til å slå. Innimellom så bet hun også, men dette ble det fort slutt på. Jeg knipset overleppen en gang når h*n satte tennene i armen min, en spontan reaksjon på noe som gjorde kjempevondt. Etter det så ble det slutt på bitingen, h*n husker nok at konsekvensen var vond.

Når det gjaldt slåingen så har det også bedret seg veldig. Kan fremdeles forekomme, men veldig sjelden. Måten vi har tatt det på er at når h*n slår så blir h*n kort irettesatt og forklart at det å bli slått er vondt. Så overøser vi den som har blitt slått med overdreven oppmerksomhet. Slik har h*n forstått at h*n ikke oppnår noen ting ved å slå.

[Gjest Tex]

Omtrent nitti prosent av alle barn har slike perioder. Sørg for at hun ikke får oppmerksomhet på negativ adferd, og fjerne henne fra barnegrupp. Si "nei" og bare sett henne litt vekk fra de andre. Vær konsekvente og ikke gi dere.

[:-) anna]

Vær så snill, ikke mislik barnet!!!!!

Som mamma til en gutt som har hatt sine biteperioder får jeg bare lyst til å gi deg en stor klem for at du skriver sånn!!!!

Det verste som finnes er redselen for at barnet ditt skal bli mislikt. Min sønn har heldigvis unngått det, men jeg vet om andre barn som får et "stempel" allerede i toårsalderen... og ofte er de voksne først ute med å synes at barnet ER sånn og slik...

En to -treåring er mye rart... og mest av alt er de underveis til neste stadium. Alt er perioder og det er for tidlig å si hva som er personlighetstrekk.

[Gjest Pjusk]

Ellers helt enig i det du skriver, :-) anna!!

Snakket for et par uker siden med en mor som var skråsikker på at hennes gutt aldri hadde gått gjennom en slik periode fordi "hun hadde tatt ham så hardt" hvis han forsøkte seg. Jeg fortalte da om mine opplevelser rundt dette, og hun så på meg som om hun ikke trodde på meg da jeg fortalte hvor vanskelig dette kunne være også for barnet selv og for foreldrene. Mange tror visst at barna som slår er små pøbler som vokser opp til å bli store pøbler som slår enda hardere, og som dessuten har forledre som gir blaffen.

Da jeg gikk gravid med nr. to var jeg på helsestasjonen for storebrors toårs kontroll. Da jeg nevnte dette med slåingen, spurt hun om jeg ble slått av min mann mens barnet så på. Da jeg fortalte at jeg aldri hadde blitt slått av min mann, mer enn insuerte hun at min mor som hadde vært hans dagmamma i noen måneder hadde slått ham. Hun lette desperat etter en årsak som ikke fantes.... Jeg var så dødelig fornærmet på min mors vegne!!! Deretter spurte hun gjentatte ganger om vi slo barnet. :o Hun anbefalte flere ganger gjennom samtalen at hele familien skulle gå til psykolog (også toåringen) slik at vi kunne "lære å fungere som en familie". Jeg var så sjokkert under samtalen som jeg sjelden har vært før.

Tenk hvis vi virkelig hadde hatt problemer med å fungere som en familie??? Tenk hvis jeg ble slått av mannen min! tenk om vi slo sønnen vår? Jeg hadde ALDRI søkt hjelp i en slik presset situasjon hun satt meg i!!! Jeg er faktisk sint på henne enda - og nå er det over fire år siden.....

Vel, tilbake til saken: Er ikke helt enig med dere som sier at man skal bite tilbake osv. Tror ikke alle ett- og toåringer forstår så mye av dette likevel. Men de skjønner nok bristen i logikken: Du får ikke lov til å gjøre andre vondt, men jeg får lov til å gjøre deg vondt....??!!

[:-) anna]

Ellers helt enig i det du skriver, :-) anna!!

Da jeg gikk gravid med nr. to var jeg på helsestasjonen for storebrors toårs kontroll. Da jeg nevnte dette med slåingen, spurt hun om jeg ble slått av min mann mens barnet så på. Da jeg fortalte at jeg aldri hadde blitt slått av min mann, mer enn insuerte hun at min mor som hadde vært hans dagmamma i noen måneder hadde slått ham. Hun lette desperat etter en årsak som ikke fantes.... Jeg var så dødelig fornærmet på min mors vegne!!! Deretter spurte hun gjentatte ganger om vi slo barnet. :o Hun anbefalte flere ganger gjennom samtalen at hele familien skulle gå til psykolog (også toåringen) slik at vi kunne "lære å fungere som en familie". Jeg var så sjokkert under samtalen som jeg sjelden har vært før.

Vel, tilbake til saken: Er ikke helt enig med dere som sier at man skal bite tilbake osv. Tror ikke alle ett- og toåringer forstår så mye av dette likevel. Men de skjønner nok bristen i logikken: Du får ikke lov til å gjøre andre vondt, men jeg får lov til å gjøre deg vondt....??!!

Fy søren!!!!! :o

Er det mulig?!!!!!! eg hadde blitt rasende!!!!

(Når jeg kjenner etter er jeg igrunn litt rasende på dine vegne her og nå)

Det handler jo faktisk både om å behandle folk med respekt og å ha greie på det man jobber med. Og det siste er kjempeviktig når man faktisk møter foreldre som søker råd. Om man ikke vet bedre enn det der så bør man finne seg en annen jobb!!

Åhhhhhh jeg blir så siiint!!!

Må fortelle at vi opplevde det helt motsatte.

Sønnen vår slo en del i barnehagen, og når vi tok det opp på foreldresamtale så gjorde ikke avdelingslederen noe nummer av det i det hele tatt. Hun sa det var en periode, og var mer opptatt av at han ikke skulle bli stemplet som "slem" av de andre barna.

Jeg er for øvrig heller ikke enig i at man skal knipse eller slå/bite barnet.

Man må huske på at man er en voksenperson og ikke likestilt med barnet. Det kan hende barnet lærer av at andre barn biter/slår tilbake. Men ikke at en voksen gjør det!! Jeg vet hvor frustrerende det kan være, når et barn slår og biter. Men jeg er veldig motstander av å bruke fysisk avstraffing (i enhver form) i oppdragelsen av barn. Det som fungerer best hos oss er å gi sønnen min en time out. Rett på gangen for å tenke over det han har gjort, så kan han komme inn igjen når han vil si unnskyld.

[Gjest sexysadie]

Det verste som finnes er redselen for at barnet ditt skal bli mislikt. Min sønn har heldigvis unngått det, men jeg vet om andre barn som får et "stempel" allerede i toårsalderen... og ofte er de voksne først ute med å synes at barnet ER sånn og slik...

.

Det kan komme av dette med: Egne barn og andres unger... :blunke:

[Lille Rosin]

I dag har vi vært sammen med venninnen min og dette barnet som slår,biter og dytter hele tiden. Jeg har prøvd å observere litt om det er noe som provoserer henne til å gjøre det. Det kan se ut som at det forekommer når andre enn henne får oppmerksomhet, når de andre ungene ikke gjør slik hun vil de skal gjøre og når de andre har leker hun har lyst på. Altså... i ganske normale situasjoner som gir endel motgang. Jeg nevnte tidligere at denne jenta er enebarn, dette er nok spekulasjoner fra min side, men mulig hun får lov å ture frem akkurat som hun vil hjemme :-? . Venninnen min gjennomførte såkalt Time out i dag og etter ett par ganger gikk hun selv og satt seg i sofaen når hun skjønte at hun hadde vært grov.

Mislike denne jentunngen? Vel... desverre er det en menneskelig svakehet å mislike unger/ mennesker som har en negativ adferd, tror ingen kan komme å si at de aldri har mislikt noen som har en slik adferd. De fleste av oss trekker oss tilbake. Spessielt hvis dette er gjentagene adferd som utføres 100 ganger i løpet av 2 timer!!!! Jeg kan jo ikke si at jeg gleder meg til å være sammen med henne, på den annen side er jeg et relativt oppgående menneske ( tror jeg selv) og vet at det ikke gjør situasjonen til jenta bedre det at vi ikke orker å være sammen med henne. Faktisk blir jeg litt lei meg på jentas vegne og håper selvfølgelig at det blir slutt på dette.

[Samsara]

Det er en lei fase jeg nettopp har vært gjennom med min toårgamle datter også, og ikke minst er det veldig flaut ovenfor andre foreldre eller voksne, når ungen din er skikkelig pøbel og slår andre barn.

For datteren min bedret det seg markant da hun ble flinkere til å snakke nå nylig. Før det har jeg prøvd "alle" taktikker, over tid siden sommerferien. Det som hjalp minst var kjefting - da fikk hun helt oppheng og bare fortsatte, nesten som "ruset". Det hjalp noe å ikke gi respons i det hele tatt, men bare trøste barnet som ble slått, men ikke nok. Det siste jeg testet ut her etter jul, var å konsekvent nekte å forstå hva hun mente med fekting, veiving, skriking og sutring - og vips lærte ungen å snakke i stedet...som håpet.

Det er visst en kjennsgjerning at unger som snakker sent blir sintere og slår mer, for frustrasjonen over å ikke få kommunisert blir så stor.

Så kanskje hun er litt dårlig verbalt enda? Og at man kan ta sats på å jobbe den veien i stedet? Bare en tanke.

[Twigi]

Det er veldig bra å gi oppmerksomheten til det barnet som blir slått, bitt el.l. Men de kan fort utnytte det: Vår eldste hadde en periode track-record på å bite andre unger. I et familieselskap satt vi flere voksne og pratet og tittet på ungene som lekte. Min eldste gikk forbi en av jentene, som umiddelbart satte i å storhyle "han beit meg!" Det morsomme var altså at vi voksne faktisk hadde sett at det ikke var tilfelle (det hadde utvilsomt skjedd andre ganger, men ikke da)

Så de kan være utspekulerte for å få trøst, også 8)

[Gjest Embla s]

: Mange tror visst at barna som slår er små pøbler som vokser opp til å bli store pøbler som slår enda hardere' date=' og som dessuten har forledre som gir blaffen. [/quote']

Men det triste er jo at hvis barn som stemples (pga slike problemer og annet) som pøbler og "drittunger" noen ganger også blir det, pga dette stempelet. Vi har alle en tendens til å forsøke å leve opp til det som omgivelsene forventer av oss...

[Gjest Pjusk]

Tja, er ikke helt sikker på det der, Embla S... Det sies jo at barn ikke utvikler empati i avansert grad før de når en viss alder f.eks.

Da min minste var 1 - 2 år, var yndlingsgeskjeften å ødelegge for storebroren når han lekte. Storebroren gråt og bar seg, selvfølgelig. Jeg tror ikke Lillebror hadde skjønt noe mer om jeg f.eks. begynte å ødelegge hans lek. Hensynsløst slå ned tårnet hans eller hive puslespillet hans utover..... Han hadde bare oppfattet meg som slem mot ham uten at han skjønte hvorfor jeg gjorde det.

Men jeg må innrømme at når jeg er blitt lugget og han ikke vil slippe taket med småbuttesvettefingre, har jeg lugget tilbake (med svart samvittighet). Men det hjalp ikke.....

[Gjest siv]

Det er en lei fase jeg nettopp har vært gjennom med min toårgamle datter også, og ikke minst er det veldig flaut ovenfor andre foreldre eller voksne, når ungen din er skikkelig pøbel og slår andre barn.

For datteren min bedret det seg markant da hun ble flinkere til å snakke nå nylig. Før det har jeg prøvd "alle" taktikker, over tid siden sommerferien. Det som hjalp minst var kjefting - da fikk hun helt oppheng og bare fortsatte, nesten som "ruset". Det hjalp noe å ikke gi respons i det hele tatt, men bare trøste barnet som ble slått, men ikke nok. Det siste jeg testet ut her etter jul, var å konsekvent nekte å forstå hva hun mente med fekting, veiving, skriking og sutring - og vips lærte ungen å snakke i stedet...som håpet.

Det er visst en kjennsgjerning at unger som snakker sent blir sintere og slår mer, for frustrasjonen over å ikke få kommunisert blir så stor.

Så kanskje hun er litt dårlig verbalt enda? Og at man kan ta sats på å jobbe den veien i stedet? Bare en tanke.

[Gjest solvi]

"Det er visst en kjennsgjerning at unger som snakker sent blir sintere og slår mer, for frustrasjonen over å ikke få kommunisert blir så stor."

Sitat slutt

Har ei jente i 2årsalder som biter ganske ofte nå. Hun er MEGET over gjennomsnittet når det gjelder språk. Alltid vært tidlig ute med ord. Hun snakker nærmest flytende- og hun er kun 2 år og 3 mnd.

Så den sammenligningen mellom dårlig språk og sinne, trenger absolutt ikke stemme. Ihvertfall så har ikke vår datter noen problemer med å gjøre seg forstått. Hvordan vi skal klare å løse bite/slåproblematikken blir en utfordring likevel. Sliten og lei oss blir vi, når slåingen tiltar -og det spesielt på hjemmebane. Hun slår oss foreldre. Vi kan ikke gi oppmerksomheten til noen andre. Hun har ikke søsken foreløpig. Sette henne et sted for å tenke seg om. Javel. Det gjør vi. Men det er "unnskyld" fort, og så forventer hun at alt er greit. Så biter hun igjen om 5 min. Går det inn? Angrer hun virkelig? Men skal ikke et unnskyld være greit? Hvor lenge skal hun "sone"??

[Gjest Mysticgirl]

Når dere irettesetter henne må hun få høre HVORFOR hun ikke skal slå. Det holder ikke å bare si nei og ta henne bort. Det hjelper mye å ha en samtale med barnet og forklare hvorfor man ikke skal gjøre slikt.

Og man kan da ikke hate en unge for at den slår og lugger eller biter. Unger er forskjellige og man stempler jo ikke en unge i 2 årsalderen for SLEM for at den slår. Og av voksen som setter slike merkelapper på barna kan jo overhodet ikke ha kunnskap om barn.

Barn er forskjellige og utagerer forskejllig og handler ulikt i ulike settinger.

Det kommer ikke an på oppdragelse alltid!

Jeg har selv hatt både slå unger og unger som har vært rolige og ikke tydd til fysisk frustrasjon.

Jobber selv med barn og det er meget viktig å heller sette seg ned sammen med ungen og veilede den riktig og snakke på et nivå som en 2 åring forstår