Dårlig forhold til foreldre

[Gjest Gjest]

Er det noen her som har lite kontakt med sine foreldre? Jeg lurer omm jeg er unormal når jeg ikke orker å ha mer kontakt med mine foreldre enn nødvendig.

Faren min var lite tilstedeværende i oppveksten min. For å si det sånn så tror jeg at han var mer glad i flaska enn i oss barna. Han har sluttet å drikke nå, men jeg er bitter fordi han gjorde oppveksten min utrygg og uforutsigbar.

Moren min var alltid der for oss da vi var små. Men jeg lærte etterhvert at henne kunne jeg ikke stole på, og jeg føler det samme idag. Om jeg betror meg til henne så forteller hun det ofte videre til andre. Dessuten er hun fæl til å kritisere og hun respekterer ikke de valgene som jeg tar. Feks. var jeg i hennes øyne helt håpløs da jeg valgte å bruke tøybleier istedetfor papirbleier på barnet mitt.

Dette gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til mine foreldre, selv om de ikke bor langt unna.

Er det flere her såm har et like dårlig forhold til sine foreldre?

[Gjest Doh]

Jeg har lite kontakt med pappa. Han drikker, røyker og bryr seg stort sett om seg selv. Han har også begynt å huske dårlig pga alkoholskader. Jeg hører aldri noe fra han gidder ikke engasjere meg. Kommer når jeg blir bedt da, men det er ca en gang i året. Vi har bedt han to-tre ganger til oss på nesten fire år. Det får holde. Har absolutt ingen ting å snakke med ham om. Har et mye bedre forhold til mamma, og heldigvis er de skilt..

[AnonymBruker]

Jeg har null kontakt med begge.

[AnonymBruker]

Jeg har mindre og mindre kontakt med mine foreldre. At jeg og pappa ikke har kontakt er dels min skyld, men mamma har tatt avstand fra meg av egen fri vilje. Når jeg med ett (19) ble voksen, fikk jeg klare meg selv, og det på alle måter. Det er utrolig sårt og jeg skulle ønske jeg hadde foreldre som engasjerte seg littegrann i livet mitt.

Nå har jeg en ny familie i svigers og sambo, og de er en utrolig støtte, men det gjør ikke helt opp for det tapet alikevel.

[AnonymBruker]

Er det noen her som har lite kontakt med sine foreldre? Jeg lurer omm jeg er unormal når jeg ikke orker å ha mer kontakt med mine foreldre enn nødvendig.

Faren min var lite tilstedeværende i oppveksten min. For å si det sånn så tror jeg at han var mer glad i flaska enn i oss barna. Han har sluttet å drikke nå, men jeg er bitter fordi han gjorde oppveksten min utrygg og uforutsigbar.

Moren min var alltid der for oss da vi var små. Men jeg lærte etterhvert at henne kunne jeg ikke stole på, og jeg føler det samme idag. Om jeg betror meg til henne så forteller hun det ofte videre til andre. Dessuten er hun fæl til å kritisere og hun respekterer ikke de valgene som jeg tar. Feks. var jeg i hennes øyne helt håpløs da jeg valgte å bruke tøybleier istedetfor papirbleier på barnet mitt.

Dette gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til mine foreldre, selv om de ikke bor langt unna.

Er det flere her såm har et like dårlig forhold til sine foreldre?

Jeg skjønner godt hva du mener, jeg har ikke mer kontakt med mine foreldre enn nødvendig jeg heller. Hadde noe lignende oppvekst som du. Så du er ikke alene:)

[Gjest susann]

Jeg har også hatt en veldig lik oppvekst som du beskriver, TS, og har heller ikke spesielt mye kontakt med mine foreldre. Jeg snakker med mamma kanskje éqon gang i uken (fordi hun lager drama dersom ikke), og pappa kanskje en gang i mnd., alt etter hvor mye jeg orker.

Man velger dessverre ikke familien sin selv, men man kan velge hvor mye man orker å ha dem i livet sitt i voksen alder. For min del er dette et veldig sårt tema, men jeg er glad jeg har. vært tøff nok til å innse at det er destruktivt for meg å ha mye kontakt med dem. Jeg er forresten 25 år.

[Gjest Kv84]

Jeg sliter også med kontakt til mor, det er alltid fokus på hva som er feil eller så lytter hun ikke.

Hvorfor informere om hva for valg du tar i livet til din mor?

Jeg har det mye bedre med min mor om jeg ikke sier det jeg vet hun reagerer negativt på.

Ellers så kan du sende henne et brev?

[AnonymBruker]

Foreldrene mine er døde, og det er jeg mest glad for, for da slipper jeg å være "hun som ikke har kontakt med foreldrene sine". Det er lettere å si at de er døde enn at jeg har valgt dem bort.

[Capricorn]

Det er så synd at familier blir sånn.

Jeg har også vokst opp litt turbulent og med mye alkohol. Allikevel har jeg verdens beste foreldre den dag i dag. De innså det og har bedt om unnskyldning en million ganger.

Jeg ville ikke byttet dem med noen foreldre. De er så snille

Hadde folk bare innsett feilene sine så hadde mange familier blitt reddet. De kunne pratet ut, bedt om unnskyldning og gått videre med blanke ark. At de fortsetter å drikke og være egoistiske understreker bare barnas grunn til å ta avstand fra begynnelsen av.

Håper dere har andre mennesker i livet dere kan se på som foreldrefigurer. Kan bare snakke for meg selv, men foreldre er godt å ha som voksen også.

[AnonymBruker]

Mine foreldre er egentlig greie, men jeg har ikke så mye kontakt akkurat nå. Ifjor sommer ble min far sint på meg, han mener jeg skal være duknakket og ikke stikke meg frem fordi jeg er jente. Jeg er ikke enig i det, jeg er en person som engasjerer meg og mener jeg har rett til plass også, han får ikke bestemme dette. Han har ikke ringt meg siden, og jeg ringer ikke ham for å vise at jeg ikke gir meg på dette. Når vi treffes er han grei, tror han begynner å skjønne tegninga at jeg er voksen og bestemmer selv.

Min mor synes jeg er vanskelig å prate med, selv om hun er en sosial person. Hun er veldig privat, vil aldri snakke om ting som betyr noe, kun ting hun har lest i ukeblader og sånt piss. Jeg har ikke så mye engasjement for slik prat, så det holder ikke så lenge. Hun er også veldig ivrig på å skulle lære meg ting, tror hun strever med å finne sin rolle som mor til voksne barn, hvor hun ikke er den eneste som vet og kan lengre. Hun har også en dårlig vane med å kritisere, og det blir jeg lei av. Etter at barnet mitt var 3 mnd, hver gang hun så meg amme sa hun "skal du amme nå igjen?! hvor lenge skal du amme egentlig?" I starten prøvde jeg å forklare at jeg ammer når babyen vil ha mat, slik er det nå for tiden, og jeg har ikke så godt med melk så må amme oftere enn andre. Hun tok ikke dette inn, bare fortsatte, til slutt måtte jeg bare be henne legge av for jeg gidder ikke kritikken hver gang.

Så, i hovedsak går det greit med besøkshelger, men jeg har litt problem med at de ikke respekterer at jeg er et voksent menneske med tanker og meninger. De vil behandle meg som en 14-åring fortsatt, sjefe over meg. Det går jo ikke, når datteren deres har vokst opp til å ha mye ben i nesa.. Grunnen til at vi ikke snakker noe særlig nå, er at de informerte meg i julen at siden jeg ikke tok telefonen hver gang de ringte, orket de ikke ringe mer til meg. OK, tenkte jeg, da ringer ikke jeg dere heller. Så derfor snakker vi ikke så mye. Tåpelig? Ja. Regner med det vil endre seg etterhvert.

[Gjest Gjest]

Jeg orker ikke så mye kontakt med mine foreldre for de er narcissister. De lar meg og mine døtre i stikken og skjærsilden pga en gammel nabokonflikt og når de lar hensynet til sin eiendom og det å demonstrere overfor naboen utgjøre dagene sine blir det helt feil inni meg. Vi har felles vei og vi får ikke låne traktoren å brøyte for da blir det jo å brøyte for dem også. Til og med da jeg lå nyoperert fjernet ene nyren fikk vi ikke låne traktoren. De elsker kun sin eiendom og alt annet er et skalkeskjul. De kan ikke "se" forblendet av alt sitt selv. Jeg tror aldri de kommer til å skjønne det . For enten er du enig med oss eller uvenn med oss lød det i oppveksten. Det er ingen nyanser. Å du verden de kan være snille på mang slags vis men bare når det gavner dem. Bo med dem er lik masse hjelp bare ikke brøyting. Bo annetsteds,må ikke finne på det får ingen som helst hjelp. Hvordan tror dere disse menneskene formet barnet sitt fra starten av? Vi har lang vinter her i Finnmark. Kjærlighet hva var det igjen?