Lytte til magefølelsen, hjerte eller fornuften.

[AnonymBruker]

Jeg sitter i en ganske vanskelig situasjon.

Kort fortalt har jeg vært sammen med samboeren min i 5 år, vi skal gifte oss neste sommer og vi har det bra sammen..

Men jeg føler bare mer og mer at vi vokser fra hverandre, at jeg lever med han fordi det er trygt, ikke fordi jeg ikke kan leve uten han (hvis dere forstår?).

Magefølelsen min sier at jeg bør flytte fra han (jeg har aldri bod alene eller stått på egene bein heller bare sånn at det er sagt.) for å se at jeg kan klare meg alene, og kanskje vi finner tilbake til spenningen og følelsene ved å savne hverandre litt mer også (vi går oppå hverandre meste parten av tiden da han er uten jobb og jeg er sykemeldt over en lengere periode).

Fornuften sier at det er skummelt, at jeg har det trygt og godt slik det er nå, for det har jeg jo, vi trives begge to slik ting er og i hverandres selskap, det er ikke der det ligger..

At jeg sikkert ikke finner en som kan elske meg slik han gjør igjen, og at jeg er egoistisk som tenker på meg og mine behov..

Hjerte sier at jeg elsker han, men at vi som sagt vokser fra hverandre og vil forskjellige ting med livet..

Mitt dilemma er at jeg ikke vil såre han, han er en herlig mann som bare er snill som dagen er lang.

Men skal jeg sette meg og mitt liv først, eller skal jeg sette han sine følelser først?

Lytter jeg til magefølelsen, hjerte eller fornuften?

[snoker]

Flytt for deg selv og se hva som skjer.

Vær egoistisk for det er ditt liv og du som skal leve med deg selv.

Gift deg med en du ikke kan leve uten, ikke gift deg med disse tankene og følelsene rundt han og forholdet da tror jeg du vil angre.

[Følelsesmenneske]

Når du vurderer å gifte deg med noen bør både hjertet, magefølelsen og fornuften være mer eller mindre enig med hverandre. Så lenge du føler det ikke er snakk om midlertidige kalde føtter.

Snakk med han. Elsker han deg vil han forstå og la deg få den tiden du trenger. Hvis dette får ham til å forsvinne ville ikke et ekteskap holde i lengden uansett - i gode og onde dager ...

[AnonymBruker]

Jeg syntes dere skal prate sammen og fortelle hverandre hvor dere vil i livet..

Dere kan jo gi hverandre intellektuell frihet, og friheten til og leve med forskjellige aktiviterer og interesser, samtidig som dere bygger vidre på det fine dere har?

[misogynist]

Det er ikke tilfeldig du føler det slik. Et giftemål er såpass endelig at du må ta stilling, derfor så tvinger underbevistheten seg frem. Med andre ord, dette forholdet er over, for alltid.

[AnonymBruker]

Jeg har tett dette opp med han mange ganger, jeg har alltid ønsket å bo for meg selv en liten periode hvertfall for å se at jeg kan, for å vite at jeg kan ta vare på meg selv også...

Han har forstått dette men det har blitt med det, jeg er rett og slett ikke tøff nok til å ta steget bort fra det trygge og inn i det ukjente.

Jeg vil heller ikke såre han, for han er som nevnt en flott fyr..

Hadde jeg bare vist at jeg klarte meg selv og at jeg kom til å beholde han som en venn i det minste hadde det vært mye lettere..

Det er også vanskelig når vi eier en leilighet sammen syns jeg, da er det så mye som må fikses den veien også..

Nei dette er ikke lett syns jeg..

Hilsen TS

[Gjest pellepirat]

I motsetning til en del andre her synes jeg du burde kjempe for forholdet. Når hjerte sier at du elsker han og du har det trygt og godt, da trengs det kommunikasjon og litt justering. Man kan ikke bare se på at det skjærer seg og så gjør man det bare slutt fordi det virket visst ikke.

Mange er innom noen berg- og dalbaneturer i et forhold, og som du nevner går dere litt oppå hverandre for tiden pga. jobb/sykemld. Kanskje litt albuerom er tingen, men man trenger ikke gå fra hverandre av den grunn. Kanskje det kommer en ordentlig opptur når dere kommer i jobb begge to, dere er fra hverandre på jobb og har både mer tid på egenhånd og kanskje mer kvalitetstid når dere er sammen.

Dere må i _hvertfall_ snakke om situasjonen, du kan ikke bare gå rundt med slike følelser inni deg, det gagner ingen av dere. Lykke til !

[AnonymBruker]

I motsetning til en del andre her synes jeg du burde kjempe for forholdet. Når hjerte sier at du elsker han og du har det trygt og godt, da trengs det kommunikasjon og litt justering. Man kan ikke bare se på at det skjærer seg og så gjør man det bare slutt fordi det virket visst ikke.

Mange er innom noen berg- og dalbaneturer i et forhold, og som du nevner går dere litt oppå hverandre for tiden pga. jobb/sykemld. Kanskje litt albuerom er tingen, men man trenger ikke gå fra hverandre av den grunn. Kanskje det kommer en ordentlig opptur når dere kommer i jobb begge to, dere er fra hverandre på jobb og har både mer tid på egenhånd og kanskje mer kvalitetstid når dere er sammen.

Dere må i _hvertfall_ snakke om situasjonen, du kan ikke bare gå rundt med slike følelser inni deg, det gagner ingen av dere. Lykke til !

Ja det er viktig å jobbe for forholdet, helt klart..

Men det er vanskelig når han har det helt perfekt slik det er i dag (han sine ord) og det i bunn og grunn bare virker som det er jeg som sliter..

Det er også vanskelig å riktig finne ut hvorfor jeg sliter, hva gjør at jeg har denne magefølelsen?

Er det bare fordi jeg ønsker mer ut av livet enn han, eller ligger det mer bak?

Det gagner ingen av oss at jeg skal ha det slik nei, og han fortjener heller ikke å være sammen med/gifte seg med en som har disse tankene jeg har føler jeg..

Han fortjener kun det beste, og jeg vet ikke om jeg er nok.

TS

[misogynist]

Ja det er viktig å jobbe for forholdet, helt klart..

Men det er vanskelig når han har det helt perfekt slik det er i dag (han sine ord) og det i bunn og grunn bare virker som det er jeg som sliter..

Det er også vanskelig å riktig finne ut hvorfor jeg sliter, hva gjør at jeg har denne magefølelsen?

Er det bare fordi jeg ønsker mer ut av livet enn han, eller ligger det mer bak?

Det gagner ingen av oss at jeg skal ha det slik nei, og han fortjener heller ikke å være sammen med/gifte seg med en som har disse tankene jeg har føler jeg..

Han fortjener kun det beste, og jeg vet ikke om jeg er nok.

TS

fordi du VET, men ikek tør innrømme, at han ikke er mannen i ditt liv. han er nok fin og grei og verdens beste og engel på jord. Men han er ikke den du VIL gifte deg med. Gjør dere begge en DIGER tjeneste og avslutt forholdet mens dere ennå respekterer hverandre.

[AnonymBruker]

fordi du VET, men ikek tør innrømme, at han ikke er mannen i ditt liv. han er nok fin og grei og verdens beste og engel på jord. Men han er ikke den du VIL gifte deg med. Gjør dere begge en DIGER tjeneste og avslutt forholdet mens dere ennå respekterer hverandre.

Ja desverre tror jeg du kan være inne på noe her..

Men det gjør så forferdelig vondt å si dette høyt til meg selv, og jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal få sagt det til han på en måte som ikke knuser han..

For jeg har ikke lyst til å ødelegge fyren totalt, men ser for meg at jeg ødelegger han enda mer med å gifte meg med han når det ikke føles helt riktig...

Nei dette er rett og slett bare vondt og vanskelig....

TS

[Gjest blomst]

Kjære TS...

Jeg er i akkurat samme situasjon, eller kommet litt lenger. Jeg er på visninger nå og skal leie meg en liten hybel. Vært sammen med min kjære i 4 år, men er usikker. Vi fungerer så bra sammen, masse minner/opplevelser, helt enige i hvordan type fremtid vi ønsker oss ++ Men det er et men...

Jeg er redd det kun er fordi det er trygt og godt. I det siste har det vært mye jobb for han og jeg har fått tid til og tenke. Det er lenge siden vi har ledd, hatt det morsomt, vært stolte av hverandre. Det har bare dabbet. Jeg har tatt det opp med han, og først var han uenig. Men nå ser vi begge at litt tid fra hverandre kanskje kan gjøre godt. Er det oss to så vil vi finne tilbake til hverandre! Vil du være fortrolig å stå foran familie og venner og si JA til denne mannen. Tenker du på det med en liten klump i magen? Hvis du gjør det så ville jeg ikke gjennomført det...

Bruk tid på dette, og bli så sikker som man kan bli. Jeg har nok tenkt på dette 1 års tid, eller det har ligget og ulmet. Jeg er forberedt på å få en smell. Kanskje første natten i egen leilighet, eller når den er ferdig møblert og hverdagen kommer. Men jeg er jo ikke 100% lykkelig nå heller.

Noen ganger må man tenke på seg selv :-) Jeg skal nå bruke tiden min med venner, familie og smile og le! Det fortjener du og!

[AnonymBruker]

Kjære TS...

Jeg er i akkurat samme situasjon, eller kommet litt lenger. Jeg er på visninger nå og skal leie meg en liten hybel. Vært sammen med min kjære i 4 år, men er usikker. Vi fungerer så bra sammen, masse minner/opplevelser, helt enige i hvordan type fremtid vi ønsker oss ++ Men det er et men...

Jeg er redd det kun er fordi det er trygt og godt. I det siste har det vært mye jobb for han og jeg har fått tid til og tenke. Det er lenge siden vi har ledd, hatt det morsomt, vært stolte av hverandre. Det har bare dabbet. Jeg har tatt det opp med han, og først var han uenig. Men nå ser vi begge at litt tid fra hverandre kanskje kan gjøre godt. Er det oss to så vil vi finne tilbake til hverandre! Vil du være fortrolig å stå foran familie og venner og si JA til denne mannen. Tenker du på det med en liten klump i magen? Hvis du gjør det så ville jeg ikke gjennomført det...

Bruk tid på dette, og bli så sikker som man kan bli. Jeg har nok tenkt på dette 1 års tid, eller det har ligget og ulmet. Jeg er forberedt på å få en smell. Kanskje første natten i egen leilighet, eller når den er ferdig møblert og hverdagen kommer. Men jeg er jo ikke 100% lykkelig nå heller.

Noen ganger må man tenke på seg selv :-) Jeg skal nå bruke tiden min med venner, familie og smile og le! Det fortjener du og!

Ja jeg tenker på det med en liten klump i magen, det er også lenge siden jeg har ledd sammen med han, siden vi har spist ute og jeg har følt meg stolt (fordi han alltid går i joggebukse og jeg derfor blir kjempe flau) det er lenge siden jeg har sagt jeg elsker han og kjent det helt ned i magen og slike ting..

Jeg tenker også det at om det er oss to så finner vi tilbake til hverandre, da vil bare avstand gjøre godt..

Akkurat nå er dette så utrolig vanskelig, jeg har tenkt på dette mer eller mindre siden før jul en gang, men den siste tiden har det bare tatt seg opp og tatt mer plass hos meg..

Det virker som jeg har undertrykt magefølelsen så lenge at den nå overtar kroppen om dere forstår?

Men det er utrolig vanskelig, tungt og sårt, for hvis jeg går fra han og det blir slutt, vil jeg noen gang oppleve trygghet og kjærlighet igjen?

Hva gjør jeg/vi med leiligheten han eier men jeg står på lånet på? (vi holder på å selge nå forresten, var etter den ble lagt ut for salg tankene dukket opp for fult, for da har jeg liksom ingen "grunn" til å bli) hvordan gjør vi det med egenkapitalen vi sitter igjen med etter den er solgt (han spyttet i 300 000 på leiligheten og jeg tok opp lån på 250 000 for å fikse taket og derfor kjøpte meg inn på et vis), vi kommer til å sitte igjen med max 300 000 etter salget..

Det er så mye som spiller inn, og dette er så utrolig vondt at jeg har ikke ord..

Magefølelsen sier at jeg bør flytte, hjerte sier at jeg er kjempe glad i fyren og at vi har det bra sammen...

[misogynist]

Finn en en god og rettferdig skilsmisseadvokat. Ikke vær grådig, ikke vær dumsnill. Gjør ting ryddig og i ordnede former. Noen tusen på en advokat kan være veldig mye mer verdt. Både i matrielle og immatrielle verdier.

[AnonymBruker]

Finn en en god og rettferdig skilsmisseadvokat. Ikke vær grådig, ikke vær dumsnill. Gjør ting ryddig og i ordnede former. Noen tusen på en advokat kan være veldig mye mer verdt. Både i matrielle og immatrielle verdier.

Ja jeg har vært inne på tanken, men problemstillingen er slik at han alltid har betalt lån/renter mens jeg har tatt meg av mat, strøm, klær, morro, mobil/nett og slike ting.

Og slik jeg føler det nå vil jeg liksom ikke ta fra han han sine penger om du forstår?

Jeg gikk jo inn i dette uten en krone, selvom jeg har brukt mer penger enn han på hus og hjem i mnd de siste 2 åra..

Men jeg føler jeg gjør nok skade med å dra fra han, og vil derfor ikke ta fra han pengene han tjener/får igjen på han sin/vår leilighet.

Ikke var jeg så smart at vi skrev noen samboer kontrakt heller, noe jeg angrer litt på nå kjenner jeg...

[Tullepia]

Jeg sitter i en ganske vanskelig situasjon.

Kort fortalt har jeg vært sammen med samboeren min i 5 år, vi skal gifte oss neste sommer og vi har det bra sammen..

Men jeg føler bare mer og mer at vi vokser fra hverandre, at jeg lever med han fordi det er trygt, ikke fordi jeg ikke kan leve uten han (hvis dere forstår?).

Magefølelsen min sier at jeg bør flytte fra han (jeg har aldri bod alene eller stått på egene bein heller bare sånn at det er sagt.) for å se at jeg kan klare meg alene, og kanskje vi finner tilbake til spenningen og følelsene ved å savne hverandre litt mer også (vi går oppå hverandre meste parten av tiden da han er uten jobb og jeg er sykemeldt over en lengere periode).

Fornuften sier at det er skummelt, at jeg har det trygt og godt slik det er nå, for det har jeg jo, vi trives begge to slik ting er og i hverandres selskap, det er ikke der det ligger..

At jeg sikkert ikke finner en som kan elske meg slik han gjør igjen, og at jeg er egoistisk som tenker på meg og mine behov..

Hjerte sier at jeg elsker han, men at vi som sagt vokser fra hverandre og vil forskjellige ting med livet..

Mitt dilemma er at jeg ikke vil såre han, han er en herlig mann som bare er snill som dagen er lang.

Men skal jeg sette meg og mitt liv først, eller skal jeg sette han sine følelser først?

Lytter jeg til magefølelsen, hjerte eller fornuften?

Du grunngir ditt ønske om å forlate ham med at dere "har vokst fra hverandre", men du skriver ikke et ord som konkretiserer hva dette går ut på. I stedet trekker du frem andre tema, som at dere er for tett oppi hverandre for tiden og at du undrer på hvordan det ville være å klare seg selv - og du nevner ønsket om å vekke opp lengsler og savn.

Slik jeg ser det ut i fra denne lille snutten du har skrevet, har dere ikke faktisk vokst fra hverandre, det er bare en unnskyldning fra din side. Sannheten er langt mer hverdagslig: du er lei av ham, fordi dere har gått oppi hverandre for lenge. Dermed kommer drømmene om å klare seg selv, om lengsler og savn.

Før du gjør noe som helst, skal du tenke deg grundig om. Du later som om du må veie ditt eget liv og drømmer opp mot hans sårede følelser, men sannheten er at du går og ruger på en hemmelighet som vil sprenge begges liv i stykker.

Prøv heller å komme dere ut litt - hver for dere - hver dag. Snakk sammen om fremtidsdrømmer, felles mål og ønsker.

Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Ta heller grep i livet ditt og prøv å forbedre det du har, i stedet for å kullkaste to liv.

Det er ikke farlig å søke det trygge og velkjente. Tvert i mot er det sunt. Alle spennende forhold ender til tider opp i kjedelige bølgedaler der ting går trått. Du vil ikke få noe nytt på sikt om du bryter ut av dette forholdet fordi det er kjedelig - alle forhold har sine kjedelige faser. I slike stunder er det nettopp tryggheten, den rotede kjærligheten og godheten som tar vare på forholdet. Kjedelig, ja, men slett ikke verdt å kaste bort! For i bunnen av enhver bølgedal kan det nemlig bare gå en vei - opp!

Så ta deg sammen og kom deg ut og gjør noe med livet ditt. Du er faktisk ikke uselvstendig selv om du er i et langvarig forhold. Gå ut med venner, kos deg i hverdagen med hobbyer og inviter mannen på en ekte date på byen.

Slutt å leke med tanker om å gå fra en du er glad i og som er glad i deg. Dette er fantasiene til en kvinne som har litt for mye tid og litt for lite å gjøre.

[AnonymBruker]

Du grunngir ditt ønske om å forlate ham med at dere "har vokst fra hverandre", men du skriver ikke et ord som konkretiserer hva dette går ut på. I stedet trekker du frem andre tema, som at dere er for tett oppi hverandre for tiden og at du undrer på hvordan det ville være å klare seg selv - og du nevner ønsket om å vekke opp lengsler og savn.

Slik jeg ser det ut i fra denne lille snutten du har skrevet, har dere ikke faktisk vokst fra hverandre, det er bare en unnskyldning fra din side. Sannheten er langt mer hverdagslig: du er lei av ham, fordi dere har gått oppi hverandre for lenge. Dermed kommer drømmene om å klare seg selv, om lengsler og savn.

Før du gjør noe som helst, skal du tenke deg grundig om. Du later som om du må veie ditt eget liv og drømmer opp mot hans sårede følelser, men sannheten er at du går og ruger på en hemmelighet som vil sprenge begges liv i stykker.

Prøv heller å komme dere ut litt - hver for dere - hver dag. Snakk sammen om fremtidsdrømmer, felles mål og ønsker.

Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Ta heller grep i livet ditt og prøv å forbedre det du har, i stedet for å kullkaste to liv.

Det er ikke farlig å søke det trygge og velkjente. Tvert i mot er det sunt. Alle spennende forhold ender til tider opp i kjedelige bølgedaler der ting går trått. Du vil ikke få noe nytt på sikt om du bryter ut av dette forholdet fordi det er kjedelig - alle forhold har sine kjedelige faser. I slike stunder er det nettopp tryggheten, den rotede kjærligheten og godheten som tar vare på forholdet. Kjedelig, ja, men slett ikke verdt å kaste bort! For i bunnen av enhver bølgedal kan det nemlig bare gå en vei - opp!

Så ta deg sammen og kom deg ut og gjør noe med livet ditt. Du er faktisk ikke uselvstendig selv om du er i et langvarig forhold. Gå ut med venner, kos deg i hverdagen med hobbyer og inviter mannen på en ekte date på byen.

Slutt å leke med tanker om å gå fra en du er glad i og som er glad i deg. Dette er fantasiene til en kvinne som har litt for mye tid og litt for lite å gjøre.

Altså jeg ønsker å finne på ting sammen, spise middag, danse, gå på kino og slike ting og dette har jeg gjort klart for han, men når han faktisk nekter å kjøpe seg en dongeri bukse eller annen fin bukse å gå med gir jeg litt opp..

For uten "fin" bukse kommer han ikke inn noen steder, og dette er flaut for meg igjen..

Men ja dette er noe jeg tenker og kommer til å tenke grundig gjennom før jeg går videre, og mye av det du sier er riktig...

Takk for et bra svar..

TS

[misogynist]

Du grunngir ditt ønske om å forlate ham med at dere "har vokst fra hverandre", men du skriver ikke et ord som konkretiserer hva dette går ut på. I stedet trekker du frem andre tema, som at dere er for tett oppi hverandre for tiden og at du undrer på hvordan det ville være å klare seg selv - og du nevner ønsket om å vekke opp lengsler og savn.

Slik jeg ser det ut i fra denne lille snutten du har skrevet, har dere ikke faktisk vokst fra hverandre, det er bare en unnskyldning fra din side. Sannheten er langt mer hverdagslig: du er lei av ham, fordi dere har gått oppi hverandre for lenge. Dermed kommer drømmene om å klare seg selv, om lengsler og savn.

Før du gjør noe som helst, skal du tenke deg grundig om. Du later som om du må veie ditt eget liv og drømmer opp mot hans sårede følelser, men sannheten er at du går og ruger på en hemmelighet som vil sprenge begges liv i stykker.

Prøv heller å komme dere ut litt - hver for dere - hver dag. Snakk sammen om fremtidsdrømmer, felles mål og ønsker.

Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Ta heller grep i livet ditt og prøv å forbedre det du har, i stedet for å kullkaste to liv.

Det er ikke farlig å søke det trygge og velkjente. Tvert i mot er det sunt. Alle spennende forhold ender til tider opp i kjedelige bølgedaler der ting går trått. Du vil ikke få noe nytt på sikt om du bryter ut av dette forholdet fordi det er kjedelig - alle forhold har sine kjedelige faser. I slike stunder er det nettopp tryggheten, den rotede kjærligheten og godheten som tar vare på forholdet. Kjedelig, ja, men slett ikke verdt å kaste bort! For i bunnen av enhver bølgedal kan det nemlig bare gå en vei - opp!

Så ta deg sammen og kom deg ut og gjør noe med livet ditt. Du er faktisk ikke uselvstendig selv om du er i et langvarig forhold. Gå ut med venner, kos deg i hverdagen med hobbyer og inviter mannen på en ekte date på byen.

Slutt å leke med tanker om å gå fra en du er glad i og som er glad i deg. Dette er fantasiene til en kvinne som har litt for mye tid og litt for lite å gjøre.

Les ALT! Og, oksemøkk!

[Gjest _La Femme]

Du kan lytte til magefølelsen, fornuften eller hjertet ditt. Eller du kan tenke litt over hva som er fint for samboeren din også. Kanskje det er bedre for han at du flytter ut hvis du ikke ser for deg å tilbringe livet ditt sammen med han.

[AnonymBruker]

Jeg begynner å bli så sliten av disse følelsene, den evige gnagende magefølelsen som ligger der å ulmer, tankene som dukker opp hver gang vi gjør noe sammen, slik som i dag når vi gikk tur i skogen, og jeg tenkte - vil jeg virkelig kaste bort dette?-

Men så tenkte jeg - kaste bort hva? en tur på 2 timer der det eneste vi sier til hverandre er se en kul stein, se et rart tre, jeg kan fint ha slike turer alene og nesten føle at det er mer givende-

Det er så mange tanker for tiden, men jeg får det liksom ikke ned på "papiret" for jeg føler at jeg har bestemt meg for hva som er rett for både meg og han, men jeg vet ikke hvordan jeg skal legge det frem for han.

Nå har vi også fått vite at hunden vår venter valper om ca 5 uker og dette gjør alt enda litt tyngre, for da vil jeg ikke legge det på han, og jeg får ikke akkurat leid en plass der jeg kan ha hund og x- antall valper..

Nei det er bare så utrolig mye rot inni meg for tiden, jeg blir helt utslitt av dette..

Dagens frustrasjon rett og slett..

Hilsen TS

[AnonymBruker]

Du skriver at dere ønsker forskjellige ting. Det er en god grunn til å revurdere giftemål!! Før du gjør noe mer, tenk grundig igjennom hvordan livene deres kommer til å bli. Snakk med han; Hvem må gi seg? Hvor viktig er ønskene deres for fremtiden (kan dere jenke dere eller ikke?).

Tror kanskje magefølelsen din skyldes de forskjellige ønskene, og da må du SNAKKE med han - kommuniser skikkelig. Vær ærlig, si at du har begynt å få kalde føtter fordi dere ønsker så forskjellige ting her i livet. Og at du trenger en avklaring.