Kan noen forklare meg

[AnonymBruker]

Er det normalt/vanlig å utvikle følelser for en person man knapt kjenner?

En person man har truffet kun en helg? At man da etter det ene møtet, non-stop, konstant, hele tiden tenker og ønsker å være med den personen,og ønsker å utvikle dette videre til et forhold? Siden denne personen er så sykt kjekk og du kunne bare ligget i armene hans dagen lang? Er det normalt å bli forelsket ved kun ett og første møte og være det i flere måneder fremover, og ikke se på noen andre gutter engang, kun leve i håpet at en dag, kanskje det blir dere to? At du forteller alle dine venner om denne personen. Og når denne personen ikke viser like mye interesse tilbake,så føler man som om man er blitt dumpet før noe engang startet...Og man går gjennom en flere måneder lang 'sorg'prosess.

Er dette i det hele tatt vanlig? Jeg kjenner ikke denne personen så godt engang.

[Pene sko...]

Det finnes i grunnen ikke noe riktig eller galt når det kommer til kjærlighet. Har du ikke hørt om kjærlighet ved første blikk?

Endret 28. april 2012 av Pene sko...

[Gjest Janus]

Ja, dette er normalt.

Det har hendt meg mange ganger, det kommer til å hende igjen og jeg vet at jeg har gjort det samme inntrykket på damer jeg har møtt.

Men det er viktig å ta det for det det er, nemlig kortsiktige følelser og honningsøt galskap. Det kan være begynnelsen på et forhold, men det trenger ikke om å være det og det er ikke noe å legge langsiktige planer på.

Men det er en deilig form for smerte og nytelse på samme stund. Nyt det du.

[AnonymBruker]

Ja, dette er normalt.

Det har hendt meg mange ganger, det kommer til å hende igjen og jeg vet at jeg har gjort det samme inntrykket på damer jeg har møtt.

Men det er viktig å ta det for det det er, nemlig kortsiktige følelser og honningsøt galskap. Det kan være begynnelsen på et forhold, men det trenger ikke om å være det og det er ikke noe å legge langsiktige planer på.

Men det er en deilig form for smerte og nytelse på samme stund. Nyt det du.

Det er ingenting å nyte, det er sårt siden følelsene ikke gjengjeldes

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd nesten det samme, for en del år siden. Møtte ham på fest, vi utvekslet noen setninger, hilste på hverandre på et loppemarked e.l. (lite sted), og allerede da var jeg ganske solgt. Så hadde vi en fling, hadde jeg vært mer selvsikker og avslappet kan det godt hende det ville blitt mer ut av forholdet, men det ble nå ikke sånn. Jeg har nesten aldri følt så sterkt at dette var noe jeg ville, og det tok lang tid før jeg sluttet å tenke på ham. Men i ettertid ser jeg at vi ikke hadde passet sammen som kjærester (i hvert fall ikke over lenger tid), vi har ekstremt forskjellige personligheter - jeg er introvert og privat, han et sosialt midtpunkt, arrangerte masse fester, vors- og nachspiel, har en karriere hvor han er utadvent osv. Uansett: Det var ganske slitsomt og vondt å ha disse følelsene, og jeg lot meg veldig rive med av dem i stedet for å prøve å oppføre meg litt behersket. Men selve kjærlighetssorgen var ikke så dyp, fordi vi tross alt ikke hadde investert noe i forholdet, annet enn drømmer...

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd nesten det samme, for en del år siden. Møtte ham på fest, vi utvekslet noen setninger, hilste på hverandre på et loppemarked e.l. (lite sted), og allerede da var jeg ganske solgt. Så hadde vi en fling, hadde jeg vært mer selvsikker og avslappet kan det godt hende det ville blitt mer ut av forholdet, men det ble nå ikke sånn. Jeg har nesten aldri følt så sterkt at dette var noe jeg ville, og det tok lang tid før jeg sluttet å tenke på ham. Men i ettertid ser jeg at vi ikke hadde passet sammen som kjærester (i hvert fall ikke over lenger tid), vi har ekstremt forskjellige personligheter - jeg er introvert og privat, han et sosialt midtpunkt, arrangerte masse fester, vors- og nachspiel, har en karriere hvor han er utadvent osv. Uansett: Det var ganske slitsomt og vondt å ha disse følelsene, og jeg lot meg veldig rive med av dem i stedet for å prøve å oppføre meg litt behersket. Men selve kjærlighetssorgen var ikke så dyp, fordi vi tross alt ikke hadde investert noe i forholdet, annet enn drømmer...

Det her høres veldig kjent ut. Jeg håper ikke at kjærlighetssorgen varer så lenge hos meg heller. Jeg lurer dog på hvorfor vi blir slik? Er det fordi vi er usikker på oss selv?

[Cata]

Vanlig og vanlig... Jeg har i allfall opplevd det, og det mer enn en gang. Men siden jeg regner med at det går over og ikke blir noe av så holder jeg det for meg selv og forteller definitivt ikke venner om det. Det er tidsnok å gjøre om det skulle skje noe så det faktisk blir et forhold.

[AnonymBruker]

Det her høres veldig kjent ut. Jeg håper ikke at kjærlighetssorgen varer så lenge hos meg heller. Jeg lurer dog på hvorfor vi blir slik? Er det fordi vi er usikker på oss selv?

Hva er det du tenker på med å bli slik? Å bli forelska, eller den "desperate" oppførselen? Selve den bråforelskelsen tror jeg ikke har med usikkerhet å gjøre, det er bare noe som skjer av og til, at følelsene utvikler seg kjempefort. Oppførselen derimot har nok med usikkerhet å gjøre, i hvert fall for mitt vedkommende.

Også er det vanskelig da, når en føler for å dele følelser og ønsker med den en er på knærne etter, og synes ting skal gå fort... men så er ikke den andre så interessert. Da er det lett å bli irrasjonell, men også mulig å beherske seg, bare en er bevisst nok.