Er det normalt at barnet...?

[Gjest Sliten]

Er det normalt at barnet fortsatt maser om samme ting etter å ha fått nei åtte ganger?

Er det normalt at barnet reagerer med sinne og raseriutbrudd hvis noe mot formodning ikke blir som h*n vil?

Er det normalt at barnet ikke vil gjøre ting på egenhånd med mindre det involverer tv-titting eller dataspill?

Er det normalt at barnet konstant skal ha oppmerksomhet fra oss?

Er det normalt at barnet heller vil sitte oppå meg når jeg har besøk/snakker i telefon enn å leke eller lese?

Er det normalt at barnet begynner å bråke/gråte/sutre hvis det kjeder seg?

Er det normalt at barnet ikke klarer å vise anger og unnskylde etter å ha slått, vært sinna/frekk pga. noe som ikke blir som h*n vil eller ødelagt ting?

Er det normalt at barnet oppfører seg sånn når h*n får bestemme så mye av det vi gjør, får så mye kos og positiv oppmerksomhet?

Er det normalt å føle seg som en dårlig mor og av og til lure på om man har tatt seg vann over hodet med 6-åringen sin?

[Gjest kimmy]

Ja det er helt normalt.

Trøst deg med at det går over, i mellomtiden,stå på ditt, ha faste regler og behold roen.

klem

[Mamma1]

Det høres ganske normalt ut, ja.

[Gjest Gjest]

jepp helt normalt

[Gjest imli]

Diverre heilt normalt ja

[suzie]

Jeg hadde blitt gal hvis det du beskriver var normalt her hjemme. Har hatt to seksåringer, og det var ikke i nærheten.

Jeg synes det høres ut som barnet trenger grenser og konsekvenser.

[Gjest imli]

Jeg hadde blitt gal hvis det du beskriver var normalt her hjemme. Har hatt to seksåringer, og det var ikke i nærheten.

Jeg synes det høres ut som barnet trenger grenser og konsekvenser.

Det kjem vel an på kor ofte det er tilfellet?

Eg tolka TS sitt innlegg som ei "utblåsing", ikkje som "slik har me det døgnet rundt, året rundt". Dessutan er ungar ulike, nokon er meir krevande enn andre. Ungane dine er ikkje noko fasit.

[suzie]

Selvfølgelig, jeg vet unger er forskjellige, mine er ikke perfekte og vi har våre kamper, men dette hørtes bare ekstremt ut. Hvis hun beskriver normalen hjemme hos seg hadde jeg blitt virkelig blitt gal. Jeg ville satt inn tiltak, ikke bare ventet på at det går over som det ser ut som alle er enig i her. Barn på seks år skal ikke oppføre seg som trassige toåringer.

[Leanne]

Barn tar et ja som ja og et nei som et mulig ja.. Så de fortsetter å mase og mase...

De barna som har veldig konsekvente foreldre som ikke sier ja etter flere nei maser mindre. Så det å være konsekvent er et nøkkelord, hvis du har tenkt å si ja tilslutt så ikke si Nei i utgangspunktet. Si heller dette må jeg tenke på/ diskutere med pappa før jeg svarer på.

[AnonymBruker]

Jeg synes heller ikke dette er normalt hvis det er snakk om mer enn en gang i blant.

Og jeg har vært igjennom 2 stk 6-åringer, hvorav begge har ad/hd og den ene har asperger i tillegg.

[absinthia]

Har vært gjennom 3 seksåringer, nummer 1og 2 var igrunn ganske lettvinte, mens nr.3 var omtrent slik ta beskriver. Han er av et helt annet kaliber enn de andre to og har gått under navnet "mini McEnroe" blant noen av mine venner. Heldigvis er han også utpreget omtenksom mot andre som trenger trøst, er positiv og oppmuntrende, smart, glad i folk, verdens snilleste storebror og veldig, veldig glad, samtidig som han har et utrolig temperament og ikke bryr seg om å dempe følelsesutbruddene sine i det hele tatt.

Edit:slutte bare legge til at vi hele tiden jobber med dette og àt slikt ikke er helt uvanlig ikke må være noen hvilepute, like lite som det må være en hvilepute at andre barn kan ha andre ting man må jobbe litt ekstra med - hovedsaken er at sluttresultatet blir bra. Søk gjerne hjelp om du føler stort behov for råd og veiledning, noen ganger blir man litt fastlåst i mønster som man må endre på for å få en bedring og det er ikke alltid at man ser det som er innlysende selv.

Endret 26. april 2012 av absinthia

[Sulosi]

Barn er forskjellige. Min første seksåring var slik. Neste gang jeg hadde seksåringer var det to på en gang og de var ikke slik men så skal det sies at de fant mye selskap i hverandre og at jeg i fireårsalderen strammet skikkelig inn på unødig mas, roping, krangling (med meg og hverandre) og et nei ble ett nei.

[Gjest Sliten]

Takk for svar! Dessverre er dette "normalen", men det skal nevnes at far og jeg skilte lag da barnet var 2, og nå bor jeg med stefar som har vært i barnets liv i 2,5 år. Min samboer har et godt forhold til mitt barn, men jeg ser at han sliter med å ikke vite hvilke grenser han "får lov" til å sette, og i hvilken grad han skal bidra i oppdragelsen. Jeg tror nok samboeren min ønsker å være mer konsekvent i grensesetting, mens jeg har så dårlig samvittighet over å ikke se barnet mitt nok, at jeg merker jeg blir litt konfliktsky den uken h*n er her (far og jeg har h*n annenhver uke). Jeg tror far sliter med noe av det samme, og er om mulig mindre konsekvent enn jeg. Egentlig vil jeg jo bare at tiden med barnet skal være så koselig og trygg som mulig, og jeg er ganske sikker på at mitt barn får mer oppmerksomhet fra mor og far enn andre barn, bare at det er hos en av gangen. Den uken h*n er hos oss får h*n i stor grad lov til å bestemme hva vi skal gjøre, og h*n har vår oppmerksomhet hele tiden med unntak av natt og barnehage. Vi koser, spiller spill, leker og leser fra vi kommer hjem fra barnehagen til h*n legger seg. Merker jeg begynner å bli ekstremt sliten av at det aldri er mulig å snakke i telefon, med samboer, gå på do, slappe av i ti minutter med en avis uten at det blir en kamp eller at barnet mitt får se på tv.

Når det er sagt er h*n helt nydelig og kjempeblid når ting går på hans/hennes premisser, det er bare det at jeg lurer på om h*n bestemmer over meg og ikke omvendt.

[AnonymBruker]

Er det normalt at barnet fortsatt maser om samme ting etter å ha fått nei åtte ganger?

Er det normalt at barnet reagerer med sinne og raseriutbrudd hvis noe mot formodning ikke blir som h*n vil?

Er det normalt at barnet ikke vil gjøre ting på egenhånd med mindre det involverer tv-titting eller dataspill?

Er det normalt at barnet konstant skal ha oppmerksomhet fra oss?

Er det normalt at barnet heller vil sitte oppå meg når jeg har besøk/snakker i telefon enn å leke eller lese?

Er det normalt at barnet begynner å bråke/gråte/sutre hvis det kjeder seg?

Er det normalt at barnet ikke klarer å vise anger og unnskylde etter å ha slått, vært sinna/frekk pga. noe som ikke blir som h*n vil eller ødelagt ting?

Er det normalt at barnet oppfører seg sånn når h*n får bestemme så mye av det vi gjør, får så mye kos og positiv oppmerksomhet?

Er det normalt å føle seg som en dårlig mor og av og til lure på om man har tatt seg vann over hodet med 6-åringen sin?

Fungerer han godt i barnehagen da? Min sønn utredes nå, han oppfører seg som du beskriver. Jeg vil ikke si punktene dine beskriver et gjennomsnittlig barn på 6 nei, langt ifra.

[Gjest imli]

Skjøner at du kan ha dårleg samvit fordi du ikkje har barnet ditt heile tida, TS, men du må tenkje at det å setje grenser for han/ho er noko du gjer av kjærleik, for at både han/ho, du og sambuaren din skal få ein lettare kvardag, og barnet ein betre oppvekst

[AnonymBruker]

Høres ikke normalt ut nei. Men ser jo at du selv syns du sliter med grenser. Jeg kjenner det igjen i gutten min med asperger, men har aldri sett eller hørt de med "normale" barn oppleve slikt.