"bare vent til jeg ligger i grava", sa mamma..

[Gjest Havet]

Ja. det sa hun om jeg hadde innvendinger mot noe i oppveksten min. Jeg skulle være snill jente og det har preget mitt forhold til menn. Jeg har ofret meg og lar dem utnytte meg. Og jeg sliter med å definere meg, er intet uten de slemme ulvene som ligger med meg og utnytter meg. Jeg smiler og ler forresten når de gjør det men inni meg gråter jeg når jeg er alene. Jeg,hvem er jeg egentlig? Ikke annet enn et skjelvende aspeløv i vinden. Et kjent fenomen at mødre opptrer slik overfor sine barn som hun behandlet meg?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg VELDIG igjen i det du sier. Jeg har og hørt ting som "bare vent til jeg er i grava" og "jeg kommer til å dra fra deg om du oppfører deg sånn" osv. Hun utnyttet meg og tråkket over meg, jeg måtte finne meg i alt.

Det har resultert i at jeg har gitt hvem som helst sjansen til å være sammen med meg i et forhold. Det toppet seg da jeg ble sammen med en voldelig psykopat som arret meg opp for livet. Da tok jeg en pause fra menn, for å lære hva slags grenser jeg må sette for meg selv. Om det er noe jeg ikke liker, så skal jeg heller ikke tåle det. Min eks drakk hver dag, hadde et bredt misbruk av dop, og selv om han var en snill mann ellers, så ødela jo rusmisbruket mye av hverdagen. Jeg fant meg ikke i det, og det ble slutt. Da satte jeg en grense for meg selv, og satte meg i respekt, det var grusomt vondt faktisk, for jeg ville jo gjerne ha ham, men skjønte at det ikke gikk.

Han dumpet meg forresten, fordi jeg krevde han skulle bli rusfri.

[AnonymBruker]

har jeg også hørt hele oppveksten, "bare vent" og "hvis du ikke" trusler. JEG gleder meg har jeg svart tilbake de siste årene. Jeg fikk dermed fred.

[Gjest Havet]

Så godt å prate med noen som har erfart liknende.. Hvordan er ditt forhold til dine foreldre idag? Det som gjorde at de,mine foreldre fikk "makten" over meg var at hånden som slo og stemmen som krevde lydighet på den annen side også var veldi snille,dvs at de ble det når jeg var ferdi formet (ferdi slått) slik de ønsket meg, da ble jeg ydmyk og lydig, da og først da fikk jeg anerkjennelse og deres kjærlighet. Så spilte jeg med dem, og glemte hvem jeg var, fortrengte at jeg hadde glemt osv.for min vilje var jo så lite offer å skulle ofre,det var jo bare meg ble mitt selvbilde. Så masse fortrengninger og store problemer i voksen alder men utad deres glansbilde. En separasjon og jeg ble oppi det utnyttet grovt av menn og mine foreldre svek meg oppi dette og klarte ikke ta mitt perspektiv men opprettholdt fasadegreia og smilte til overgriperen som om ingenting var hendt. Greia idag er at jeg klarer ikke treffe dem mine foreldre i noe særlig større grad uten å miste min selvrespekt som jeg har jobbet hardt med meg selv for å gjenfinne. Det har vært harde tak for å komme dit jeg er idag men hvordan legitimere overfor sine nærmeste som ikke kan forstå de nye grensene mine . At de nå mister personligheten de skapte ? Jeg klarer ikke være meg selv når jeg er ilag med dem lenger, nå som jeg vet hvem jeg er kjenner jeg mye sinne men også sorg for de lever i sin lille virkelighet at det er meg som er rar og ikke dem for de har jo vært så snille med meg osv osv.. Ja etter de formet meg ja!Herregud hvor mye de har ødelagt for meg og da hjelper det ikke om de har gitt meg gull og grønne skoger for min sjel er ikke til salgs ,iallefall ikke lenger! Tanken på at jeg sviktet dem river meg iblant i fillebiter for jeg makter ikke bekrefte dem lenger. Beklager rotete og kjapt formulert men skriver bare fra en gammel mobil nå. Men kan skrive mere utfyllende senere..

[AnonymBruker]

De har i allefall ikke gjort noe annet enn å svikte deg, og du har ikke sviktet dem! Veldig leit å høre at du ble utnyttet av menn, at din oppvekst påvirker ditt voksne kjærlighetssliv, slik er det hos meg også, veldig vondt. Jeg løste det ved å rive meg løs fra foreldrene, oppsøkte pskolog, jobbet hardt med meg selv, endelig kan jeg sette grenser, endelig kan jeg leve mitt liv og si "fuck it, jeg er ikke interessert i å bli hjernevasket, manipulert osv". Jeg gjør for første gang det som føles rett for meg. Og det som føles rett er å sette grenser, ikke la meg utnytte, trusler og vold kommer ingen vei lenger, ikke en gang et forsøk på det. Jeg står stødig, vakler av og til, men ellers stødig på MIN sti.

Jeg har lært at å leve slik mine foreldre oppdro meg, at jeg skal slås og trues til lydighet, førte meg bare inn i armene på en psykopat som nesten drepte meg. Han stakk meg med kniven, og det er bare englevakt at kniven gled inn i mellom vitale organer uten å punktere noe alvorlig som kunne drept meg. Da våknet jeg, våkn opp og lukt kaffen, tenkte jeg. Og jeg begynte å jobbe med meg selv.

Mine foreldre ødela meg så jeg ikke fikk gått på videregående. Fra høsten skal jeg starte i en klasse i Voksenopplæring, og jeg er veldig voksen for å si det sånn. Endelig skal jeg få begynne på skolen, og gjøre bare morsomme og kjekke ting, uten vold, hersketeknikker, manipulering, psykisk vold, og slike ting i bildet.

Nå er det bare meg

Jeg må ikke godta det jeg ikke vil. Jeg legger av meg smilet, og masken, og sier "nei, jeg godtar ikke dette. Jeg føler meg ille av dette innvendig, og skal ikke vise glede utvendig".

Det har tatt tid å jobbe med det, men det går!!!

Sender deg varme, gode klemmer

[Gjest Havet]

Kjenner et støkk i meg at du som meg har innsett hva som formet oss til å skulle gjøre et dypdykk ned i så mye vondt. Det smerter meg å høre all vold du har måttet kjenne på. Klem til deg. Var mer den psykiske volden som ble min lange bane men jeg er fri nå å det å kjenne lukten av kaffe,kjenner meg så igjen! For et privilegium å kunne sanse ,å kunne lukte på en blomst å kjenne etter uten at hjernen er et helt annet sted. Frigjøringen har startet. . Gode tanker og klemmer til deg .

[Gjest thedoglady]

Har og erfart dette, og lignende som at du dreper meg sakte , men sikkert, koselig?

[Gjest Corto Maltese]

Når hun sier slikt da sier du bare. Ja da skal jeg danse på den

[Inx]

Regner med at du er myndig. Bryt kontakten, du vet selv hvor skadelig det er å ha et forhold til henne, så bryt kontakten, la henne seile sin egen sjø.

[Gjest anonym]

Min mor truet med at hun kom til å bli innlagt på psyk. hvis vi sa henne i mot. Ris på munnen kom som lyn fra klar himmel. Når vi ble litt eldre, ca 15-16 så var husarrest et virkemiddel for at vi ikkje skulle motsi henne... Jeg og mine søsken har i voksen alder gått i terapi for å bearbeide dette, det hjalp godt. Men jeg tåler svært lite av min mor i dag, spesielt med tanke på det dårlige selvbildet jeg endte opp med. Det var ikke akkurat snille gutter jeg var sammen med i ungdomstiden... Mor har visst glemt alt hun gjorde...fortrengt ?

[Bjørn82]

haha.. husker flere sånne episoder selv jeg. Pluss litt juling i ny og ne.

Men jeg syntes det var verre når de drev på å skulle ha meg til å velge side hele tiden. At de satte meg til å gå rundt med dårlig samvittighet så lenge.. Husker ikke så mye av barndommen, men disse truslene har blitt med videre.