Forlate barna sine, bo langt unna

[AnonymBruker]

Jeg ble inspirert av den andre tråden som handler om det samme og limer inn mitt innlegg derfra her og kanskj tilføyer.

Jeg har ikke gjort enda, men har vurdert nå i ett år og jeg tørr fortsatt ikke selv om det kan være best for alle(?).

Her er historien min: jeg ble, som veldig ung, giftet bort til en mann som bor i Norge. Etter noen få år klarte jeg ikke å bli mer pga grove mishandling.

Men enda flere år etter skilsmissen ble jeg deprimert, en ganske alvorlig depresjon som har handikapet meg og gjorde at jeg er redd å en gang være utfor min lille leilighet! Når jeg reiser og besøker min familie, da føler jeg meg mye bedre!

Barna er fortsatt små, men har blitt mer selstendige og har fått mer og bedre tilknyttig til sin far. Vurderte å ta med barna til der hvor min familie bor, men pga mange forskjellige årsaker som: at bytting av skole, venner, språk ikke minst og det faktum at de blir langt unna de kjente og trygge omgivelsene de er vant med.

Jeg har vært rammet av depresjon i over 3 år nå og viser ingen tegn til bedring, dette er ikke sunt for verken meg eller barna. Jeg mister lysten på noe som heslt, er mindre tålmodig, har ikke motivasjon til å studere/jobbe og er heller ikke fornøyd med livet mitt som det er i dag!

Så jeg tenkte at om jeg reiser dit familien min bor og konsentrer meg kun om å bli frisk igjen uten å måtte ha ansvar for barn (for om jeg blir her og gir omsorgen for barna til far, så blir jeg bare sittende i leiligheten trist og mer ensom en noengang) en stund, for å så komme tilbake, med forhåpentligvis, mer energi og livsglede!

Jeg har prøvd altså i flere år å holde ut, men jeg er redd jeg snart blir en unyttig mor, som barna også blir deppet av av å være hos. Det kan være pga sykdommen, men av en eller annen årsak som jeg ikke har ikke klart å forstå har jeg ikke annet liv enn å vaske, lage mat til barna og betale regninger jeg ikke har råd til. Ingen venner. Ingen familie. Klarer ikke å jobbe eller studere. Eksmannen forstår ikke at jeg er syk.

Derfor, hver eneste lille sjanse jeg har, reiser jeg dit hvor min familie bor. De forstår meg, støtter meg, er der for meg uansett. Jeg kan slappe av, ikke tenke på noe, hverken regninger eller en ekstremt vanskelig eks å samarbeide barna om. Jeg føler meg ikke like ensom. Hjemmet føler jeg meg så ensom noen ganger, at får angst slik at jeg mister pusten!

Jeg har to spørsmål angående dette:

1. Er det moralsk uaksentabelt å reise fra barna sine, bo langt unna og se dem sjeldent?

2. Hvordan vil små barn under 10 år kan takle dette?

[Amber]

1. I utgangspunktet, ja. Men din situasjon er meget spesiell synes jeg. Du må jo ta ansvar for å bli frisk selv også. Er du 100% trygg på at barna har det bra og trives, så ville jeg prioritet å bli frisk; for så å etterhvert kanskje flytte tilbake? Hvis far får omsorgen, kan det jo være vanskelig å skulle få tilbake den senere også, hvis han allerede nå er vanskelig?

2. Det aner jeg ikke, men som mange har sagt her inne så er det ingen grunn til at far kan være en minst like bra omsorgsperson som mor. Men konsekvensene av å være liten og "miste" mamma vet jeg ingenting om desverre... Men det må jo være tøft for et lite barn.

Utrolig vanskelig situasjon da, håper du finner ut av det. Men jeg blir skeptisk til at du ble utsatt for mishandling av denne mannen; hvordan kan du være så sikker på at han aldri vil slå barna? Og hva om han får ny dame, og slår henne også, forran ungene..?

Er det absolutt ikke noe alternativ for deg å ta de med deg..?

[Amber]

Hvor langt unna er det forresten..?

Endret 26. april 2012 av Amber

[AnonymBruker]

Hei og takk for tilbakemelding!

Ja, desverre er det vasnkelig situasjon. Jeg har prøvd og prøvd, men blir ikke bedre.

Han har alltid vært grei mot barna. Den nye kona synes barna er ok, i følge dem.

Det er snakk om 1,5 med fly. Jeg har prøvd å ta de med, men han nektet det.

Om han så om en stund nekter å gi omsorgen tilbake, kan jeg i det minste be om mer samvær når jeg er tilbake.

[Amber]

Det er sant. Jeg leser mellom linjene at du egentlig ønsker å dra, men holdes tilbake av ungene. Det skjønner jeg veldig godt, men du kan jo ikke glemme deg selv fullstendig heller, spesielt hvis det går på helsa løs. Kanskje du burde dra, og ha full fokus på å bli frisk så fort som mulig, slik at ungene får tilbake mamman sin frisk og ved sine fulle fem