Hvor mange kameler skal man egentlig svelge?

[Gjest TS]

Ifm samlivsbrudd og samarbeid rundt unger blir det stadig vekk sagt at man må svelge kameler. Men hvor mange kameler skal man egentlig være nødt til å svelge? Når er det nok?

Jeg har ikke de store problemene i forhold til barnas far, for det meste går ting greit. Vi har samværsavtale for er ganske grei og som vi begge forholder oss til. Men det er til stadighet noe. Ting som vil gå utover ungene dersom jeg ikke sier ja eller ordner opp. Ting som til stadighet gjør min hverdag mindre forutsigbar og som gjør at jeg må skrinlegge planer, endre planer, få hjelp av andre osv. I løpet at det siste året har jeg spurt han 3 ganger om hjelp eller endring av samværsdag. To ganger sa han nei, den siste gangen svarte han aldri. Jeg har alltid en plan B.

Han har valgt å flytte noen mil fra barnas hovedhjem. Det er tungvint for han å kjøre fram og tilbake (iflg han) og derfor kan ikke ungene gå i bursdag når de er hos han, de kan ikke gå på treninger de dagene, de kan ikke være med på noe etter skoletid. Hvis de skal det må de være hos meg. Og det er greit innimellom, men når det blir ukentlig er det tungt. Jeg vil jo ikke avvise dem fra deres hjem, men jeg har faktisk behov for å hente meg inn de dagene jeg er alene. Pluss at jeg ofte planelegger overtid, møte i forening jeg er med i, avtale med familie og venner etc de dagene jeg vet jeg er alene.

Som sagt ikke de store tingene, men ofte. Svært ofte. Akkurat nå sitter jeg og vet ikke om barna er hjemme hos meg når jeg kommer hjem i dag eller ikke. Egentlig skal de hentes på skola av faren og være hos han til søndag. Men det ene barnet skal noe i ettemiddag og hva da? Faren vet ikke om det passer, jeg har i utgangspunktet planlegt å møte en venninne rett etter jobb for å spise middag ute, men har tilbudt meg å være med barnet på aktiviteten og deretter kjøre halveis til faren. Men jeg får ikke noe svar! Han vet ikke om det går. Han sier ikke ja, han sier ikke nei, han sier vi må se! Og barnet har så lyst til å være med på dette at jeg vil gjøre alt for at det skal gå i hop. Barnet vet ennå ikke at dette ikke er avklart.

Jeg har gitt min venninne beskjed om at jeg vet ikke om vi kan treffes i dag. Hun på sin side hadde avtalt at hennes unger skulle spise hos besteforeldrene. Men nå vet heller ikke hun hvordan det blir - hvis hun ikke skal spise sammen med meg kan hun like godt spise sammen med ungene sine. En bagatell vil nok mange si, men når det blir så utrolig mange slike småsaker så lurer jeg virkelig på hvor mange slike småkameler man må forvente å svelge?

Min x sier jeg er vanskelig som ønsker svar og avklaringer og faste avtaler. Han sier det ordner seg og det gjør det sikkert. Men jeg føler for å vite på forhånd hvordan det blir, er det for mye forlangt? Jeg vil vite om ungene blir hentet på skola om 1 time eller om de går hjem til meg. Jeg vil vite om jeg kan si til min venninne at jo, jeg kan spise ute sammen med deg i dag. For meg handler det om respekt, respekt for hverandres tid. Ikke bare min tid, men min venninnes tid også. Hun sitter nå og er like usikker på hva hun skal gjøre i ettermiddag. Bare fordi min x ikke kan klare å gi en ordentlig tilbakemelding.

AHHH... kjente at det var godt å får det ut!

[AnonymBruker]

Du må rett og slett slutte å hjelpe han. Gi beskjed i forveien at han må klare weg selv for du skal bort/jobbe overtid osv. Reis hjem på døra til han og gi beskjed dagen før han skal ha ungene slik at han er fullstendig klar over det.

[Løvetanten]

Jeg skjønner hva du mener, for min eks var også en sånn "vi får se"-type. Det var så lett for han å be meg om tjenester og bytter, men det var umulig andre veien.

Lenge syntes jeg det var greit nok og at jeg gjorde det for ungene, men saken er at ungene begynte selv å reagere på at pappa "byttet de bort" så mye. Jeg sa ifra til han at jeg heretter ikke var tilgjengelig for bytter og ad hoc avtaler med mindre det var ytterst viktig for han og han hadde forsøkt alle andre muligheter. Han ble potte sur, men det var alt jeg trengte å gjøre.

Det er ikke holdbart å ha en samværsavtale som "kanskje" følges av den andre parten, hverken den ene eller den andre veien. Det må være forutsigbarhet i den for alle parters skyld. Å mene og forvente noe annet er respektløst.

Jeg tenker at eksen din er nødt til å se litt på hvordan han legger opp livet sitt og at det ikke vil være ok for ungene i lengden å gå glipp av alt mulig bare fordi han har flyttet. Klart det er tungvindt for han å kjøre så mye, men det er nå liksom sånn det har blitt. Man gjør sånt for barna sine.

Et annet alternativ er å be om en revidert samværsavtale som reflekterer det faktiske samværet og som han forplikter seg til å følge. Er det dager han sier kanskje til så stryker dere de.

Sånn som du sier nå at du ikke vet om ungene er hjemme hos deg eller ikke må være veldig stressende, og jeg ville ikke likt det selv. Jeg ville følt meg forpliktet til å dra hjem selv om jeg hadde andre planer. Og ja- alenetid er viktig det også.

Dere har en avtale, ungene har en avtale med pappaen sin. Han burde følge den ihvertfall for dems skyld.

[Gjest Gjest]

Du må rett og slett slutte å hjelpe han. Gi beskjed i forveien at han må klare weg selv for du skal bort/jobbe overtid osv. Reis hjem på døra til han og gi beskjed dagen før han skal ha ungene slik at han er fullstendig klar over det.

Hvis jeg slutter går det ut over ungene. Da får de ikke gå i den bursdagen, den treninga, den festen. Han vet at jeg har planer de dagene jeg er alene, men det gir han blaffen i.

Han er en voksen mann. Det skal da ikke være nødvendig å forklare han dette, skal det? Jeg kommer ikke til å dra hjem til han.

Jeg skjønner at jeg antakelig må forberede meg på å ha det slik til ungene er store nok til å dra alene mellom oss, men akkurat i dag ble det bare nok! Sist de var hos faren kom de èn dag tidligere hjem (han skal i utgangspunktet ha den 4 overnattinger i løpet av 14 dager). Så jeg har hatt dem alene nå i 11 dager, det er tungt å være alene om alt og jeg hadde virkelig sett fram til å spise ute sammen med min venninne. Men jeg prioriterer barnet mitt om det blir nødvendig, jeg vil bare vite det! Huff, mye syting her. Tror egentlig jeg bare trenger litt røst og en klapp på skulderen.

[Løvetanten]

Hvor mange treninger og bursdager tror du han lar ungene gå glipp av før de selv begynner å protestere? Jeg tenker at om du slutter å stille opp så vil kanskje dette løse seg av seg selv.

Er han typen som konsekvent lar være å kjøre ungene på aktiviteter fordi han ikke gidder, eller er det fordi han vet du kommer til å stille opp bare han er tverr nok?

[Gjest TS]

Hvor mange treninger og bursdager tror du han lar ungene gå glipp av før de selv begynner å protestere? Jeg tenker at om du slutter å stille opp så vil kanskje dette løse seg av seg selv.

Det har jo hendt at jeg ikke har hatt mulighet til å stille opp, feks at jeg har vært bortreist. Men det river i mammahjertet å oppleve hvor skuffet ungene ble. De protesterer ikke så mye, de bare stilltiende aksepterer det.

Ungene er fullstendig klar over situasjonen og jeg skjønner ikke at han selv ikke ser det? F.eks hvis det blir snakk om noe spør den minste straks om hun er hos meg eller faren den dagen. Hvis jeg sier "hos pappa", ser man bare hvordan hun på en måte faller litt sammen. Og da sier selvsagt jeg "men det skal vi få til, ikke vær redd for det".

Er han typen som konsekvent lar være å kjøre ungene på aktiviteter fordi han ikke gidder, eller er det fordi han vet du kommer til å stille opp bare han er tverr nok?

Tja, både og kanskje. Han setter som oftes seg selv først. Det er ikke så langt å kjøre, men han synes antakelig det er slitsomt og gidder rett og slett ikke. Jeg har sagt at hans valg om å flytte ikke skal gå utover ungene, men han har tusen unnskyldninger.

Samtidig vet han at jeg ordner opp. Det gjorde jeg gjennom vår 13 år lange ekteskap og det gjør jeg fortsatt.

[AnonymBruker]

Jeg var også den som ordnet opp, og eksen forventet at jeg skulle fortsette med det etter at vi gikk fra hverandre også. Og jeg, dummingen, gjorde det. Resultatet var jo bare at han kunne fortsette med å gjøre akkurat som han ville og aldri måtte endre planene sine.

Men som sagt, jeg lot det gå et par år, så sa jeg ifra. Etter det har det endret seg.

Han har hatt et par "tilbakefall", men da har jeg gjort meg selv sterk og sagt at "Nei, desverre. Jeg har andre planer og kan ikke hjelpe deg. Du må be noen andre".

[Løvetanten]

Jeg var også den som ordnet opp, og eksen forventet at jeg skulle fortsette med det etter at vi gikk fra hverandre også. Og jeg, dummingen, gjorde det. Resultatet var jo bare at han kunne fortsette med å gjøre akkurat som han ville og aldri måtte endre planene sine.

Men som sagt, jeg lot det gå et par år, så sa jeg ifra. Etter det har det endret seg.

Han har hatt et par "tilbakefall", men da har jeg gjort meg selv sterk og sagt at "Nei, desverre. Jeg har andre planer og kan ikke hjelpe deg. Du må be noen andre".

Meg som skrev dette.

[Gjest Regine]

Du må sette ned foten. Han fortsetter så lenge du fortsetter å tilrettelegge. Han må ansvarlighøres og du må bare si til ungene at det må de ta m faren. Du gjør alle en bjørnetjeneste v å holde på som du gjør. Du kan uansett ikke alltid tilrettelegge alt for barna, de vil og må oppleve skuffelser.

[Gjest TS]

Meg som skrev dette.

Jeg hører hva du sier (eller ser hva du skriver )

Og antakelig skulle jeg gjort akkurat det samme selv. Men jeg makter bare ikke. Jeg tenker på hva med ungene? Hvem passer dem? HHvordan skal de komme seg imellom? Hva går de glipp av? Vil de føle seg sviktet av meg?

Jeg tror ikke faren prater stygt om meg til ungene, men jeg vet at en gang brukte han meg som unnskyldning for at det ene barnet ikke fikk gå i en bursdag. Det var hans dag, jeg hadde tilbudt meg å hente barnet på skola, ordne med pynting og gave og levere i bursdagen.Men jeg hadde ikke anledning å hente pga møte på jobb. Han sa han ikke "hadde anledning" til å hente barnet. Ergo ble det ikke bursdagsfeiring og han sa til barnet at det var ikke mulig "fordi mamma ikke kan hente deg". Når det korrekte faktisk er at han ikke kunne hente.

[Gjest TS]

Huff, ser at det virker som barnas far er en drittsekk... Som far er han egentlig ikke det, men han har gjort en del valg hvor barnas ve og vel ikke var prioritert.

Bare for å ha det sagt, vi har en samværsavtale som i utgangspunktet fungerer greit. Han har altså ungene 4 døgn i løpet av 14 dager. Og vhis det ikke er noe spesielt disse dagene så går det greit. Han henter de annehver onsdag og de leveres påfølgende søndag.

Men det er den lettvinte måten han forventer at jeg stiller opp på som nå begynner å irritere meg. Som f.eks ting som skjer de dagene han har ungene. Hvis han kan kombinere det å gjøre noe annet mens ungene er på ett eller annet, så gjør han det. Ellers synes han det blir mye pes å kjøre fram og tilbake.

Eller han kan finne på å sende sms samme dag som han skal hente ungene om at han er opptatt og at han henter dem neste dag istedenfor. Eller at han plutselig ønsker å levere dem èn dag før planlagt. Aldri noe spørsmål om det passer for meg, han kun informerer meg om at slik er det.

Jeg føler at jeg må gjøre det beste for ungene. Hvordan vil de oppleve det at ingen av foreldrene "vil ha dem"? Hvis faren sier at nei, dere kan ikke være hos meg i dag, jeg henter dere i morgen. Og så sier jeg at nei, dere kan ikke være hos meg i dag fordi jeg har planer? Jeg føler jeg ikke kan gjøre det mot dem.

Jeg tenker at de er blitt så store at de etterhvert ser farens prioriteringer. Og de ser mine. Ikke at jeg vil sko meg på farens manglende involvering, men jeg tenker at når de blir store så vil de i allefall tenke at mamma stilte opp for dem.

[Gjest regine]

Jeg hører hva du sier (eller ser hva du skriver )

Og antakelig skulle jeg gjort akkurat det samme selv. Men jeg makter bare ikke. Jeg tenker på hva med ungene? Hvem passer dem? HHvordan skal de komme seg imellom? Hva går de glipp av? Vil de føle seg sviktet av meg?

Jeg tror ikke faren prater stygt om meg til ungene, men jeg vet at en gang brukte han meg som unnskyldning for at det ene barnet ikke fikk gå i en bursdag. Det var hans dag, jeg hadde tilbudt meg å hente barnet på skola, ordne med pynting og gave og levere i bursdagen.Men jeg hadde ikke anledning å hente pga møte på jobb. Han sa han ikke "hadde anledning" til å hente barnet. Ergo ble det ikke bursdagsfeiring og han sa til barnet at det var ikke mulig "fordi mamma ikke kan hente deg". Når det korrekte faktisk er at han ikke kunne hente.

Men det er jo fordi du ALLTID skal ordne opp at far kan bruke det mot deg når du ikke kan!Ser du ikke det selv?

Dessuten - hvis dette egentlig handler om at du vil være "uunværlig", så må du også akseptere at sånn er det. Dvs. du kan aldri planlegge noe på "barnefrie" dager, du må alltid være i beredskap. Jeg syns du legger opp til å bli vel martyraktig - for du KAN nemlig gjøre noe med situasjonen. Men du må da, iallfall i en periode, akseptere at ungene ikke alltid får være med på ting.

Dette er et problem som kan løses. Enten gjør du noe med det, eller så fortsetter du å klage. Og forøvrig, det er ikke en liten kamel at far faktisk ikke gidder å gjøre sitt i fht. samværsavtalen, det er en svær kamel......

[Gjest TS]

Men det er jo fordi du ALLTID skal ordne opp at far kan bruke det mot deg når du ikke kan!Ser du ikke det selv?

Dessuten - hvis dette egentlig handler om at du vil være "uunværlig", så må du også akseptere at sånn er det. Dvs. du kan aldri planlegge noe på "barnefrie" dager, du må alltid være i beredskap. Jeg syns du legger opp til å bli vel martyraktig - for du KAN nemlig gjøre noe med situasjonen. Men du må da, iallfall i en periode, akseptere at ungene ikke alltid får være med på ting.

Dette er et problem som kan løses. Enten gjør du noe med det, eller så fortsetter du å klage. Og forøvrig, det er ikke en liten kamel at far faktisk ikke gidder å gjøre sitt i fht. samværsavtalen, det er en svær kamel......

Du har rett. Jeg vet at du har rett. Jeg visste det da jeg skrev hovedinnlegget. Jeg er det ennå klarere når jeg leser hva jeg selv har skrevet.

Jeg vet at det kun er meg selv som kan gjøre noe med denne situasjonen og enten må jeg bare akseptere det eller så må jeg holde kjeft. Måtte bare får det ut i dag! Ifm skilsmissen føler jeg at jeg "brukte opp" venninne mine. Det var en tøff tid med store konflikter mellom meg og barnefaren og jeg gråt på en del skuldre da, ja. Føler at jeg ikke kan belemre mine nærmeste med dette, både fordi det kanskje er nok, men også fordi de vil si akkurat det samme som deg. Sett foten ned. Slutt å tilrettelegg for han hele tiden. Jeg vet det. Der er bare så vanskelig.

Som sagt, kg er et greit sted å få vrengt ut av seg en del ting. Og så skal jeg se på svarene jeg har fått og egentlig bli enig med meg selv hvordan jeg skal agere framover. Skal jeg fortsette slik som nå får jeg akseptere at det er slik og ikke klage. Eller jeg kan bestemme meg for å stramme inn og kun avhjelpe når det er vektige grunner til det og ikke bare makelighetshensyn.

[Gjest regine]

Uff - fikk litt dårlig samvittighet etter mitt forrige innlegg, ser at det ble krasst. Men du tålte det, og det var ikke meningen å være slem.

Men - jeg mener jo det jeg sier. Samtidig så er det forskjell på situasjonen som oppstår når far vil sende hjem ungene en dag for tidlig/hente senere og å tilrettelegge for barnas aktiviteter på fars dager. Jeg ville aldri nektet å ta imot ungene tidligere/beholde de lengre, nettopp fordi de ikke skal føle at verken mamma eller pappa vil ha de. Men jeg ville ikke verken tilbudt meg eller sagt/gjort noe for at ungene skulle få følge opp fritidsaktiviteter/bursdager oa. når de er hos far. Det er og må være hans ansvar. Eller ditt - men da, som du og selv sier :-) slutte å klage over at sånn er det.

Uansett - lykke til. Og ungene blir faktisk større, så det går over......

[Gjest frøken am]

Jeg tror jeg skjønner hva Regine mener.

Om far ikke klarer å hjelpe ungene å stille opp ting de vil være med når de er hos han vil de etterhvert ikke ville være der.

Far får da enten ta seg selv i nakken eller godta at han mister kontakten med ungene.

De blir som sagt større og etterhvert vil de kjenne på hva som er OK.

Være hos pappa som ikke gidder? Eller hos mamma som alltid stiller opp for de?

Det er kanskje tungt å tenke på at de vil gli sakte, men sikkert fra far, men det trenger ikke bety at ungene ikke klarer seg i livet.

Og menn trår overraskende hardt til når de plutselig ikke har noe valg

Endret 25. april 2012 av frøken am

[Gjest TS]

Takk til dere som har svart meg.

Har vel egentlig fått bekreftet for meg selv at jeg har grunn til å reagere. Og det tror jeg at jeg kommer til å gjøre framover. Selvsagt kommer jeg til å gjøre det jeg kan for å hjelpe til når det blir problem i forhold til farens jobb og evt reiser, men jeg ser at "vanlige" aktiviteter som faller på hans dager faktisk er hans ansvar. Og så får jeg bare knipe kjevene sammen og akseptere at det kan bli bursdager eller annet som ungene ikke får være med på.

Samtidig ser jeg at det vil være utfordringer framover (som i dag) hvor jeg bare må innse at sånn er det. Jeg får ikke noe svar og ting avklares ikke før i siste øyeblikk.

[Gjest Gjest]

Ifm samlivsbrudd og samarbeid rundt unger blir det stadig vekk sagt at man må svelge kameler. Men hvor mange kameler skal man egentlig være nødt til å svelge? Når er det nok?

Jeg har ikke de store problemene i forhold til barnas far, for det meste går ting greit. Vi har samværsavtale for er ganske grei og som vi begge forholder oss til. Men det er til stadighet noe. Ting som vil gå utover ungene dersom jeg ikke sier ja eller ordner opp. Ting som til stadighet gjør min hverdag mindre forutsigbar og som gjør at jeg må skrinlegge planer, endre planer, få hjelp av andre osv. I løpet at det siste året har jeg spurt han 3 ganger om hjelp eller endring av samværsdag. To ganger sa han nei, den siste gangen svarte han aldri. Jeg har alltid en plan B.

Han har valgt å flytte noen mil fra barnas hovedhjem. Det er tungvint for han å kjøre fram og tilbake (iflg han) og derfor kan ikke ungene gå i bursdag når de er hos han, de kan ikke gå på treninger de dagene, de kan ikke være med på noe etter skoletid. Hvis de skal det må de være hos meg. Og det er greit innimellom, men når det blir ukentlig er det tungt. Jeg vil jo ikke avvise dem fra deres hjem, men jeg har faktisk behov for å hente meg inn de dagene jeg er alene. Pluss at jeg ofte planelegger overtid, møte i forening jeg er med i, avtale med familie og venner etc de dagene jeg vet jeg er alene.

Som sagt ikke de store tingene, men ofte. Svært ofte. Akkurat nå sitter jeg og vet ikke om barna er hjemme hos meg når jeg kommer hjem i dag eller ikke. Egentlig skal de hentes på skola av faren og være hos han til søndag. Men det ene barnet skal noe i ettemiddag og hva da? Faren vet ikke om det passer, jeg har i utgangspunktet planlegt å møte en venninne rett etter jobb for å spise middag ute, men har tilbudt meg å være med barnet på aktiviteten og deretter kjøre halveis til faren. Men jeg får ikke noe svar! Han vet ikke om det går. Han sier ikke ja, han sier ikke nei, han sier vi må se! Og barnet har så lyst til å være med på dette at jeg vil gjøre alt for at det skal gå i hop. Barnet vet ennå ikke at dette ikke er avklart.

Jeg har gitt min venninne beskjed om at jeg vet ikke om vi kan treffes i dag. Hun på sin side hadde avtalt at hennes unger skulle spise hos besteforeldrene. Men nå vet heller ikke hun hvordan det blir - hvis hun ikke skal spise sammen med meg kan hun like godt spise sammen med ungene sine. En bagatell vil nok mange si, men når det blir så utrolig mange slike småsaker så lurer jeg virkelig på hvor mange slike småkameler man må forvente å svelge?

Min x sier jeg er vanskelig som ønsker svar og avklaringer og faste avtaler. Han sier det ordner seg og det gjør det sikkert. Men jeg føler for å vite på forhånd hvordan det blir, er det for mye forlangt? Jeg vil vite om ungene blir hentet på skola om 1 time eller om de går hjem til meg. Jeg vil vite om jeg kan si til min venninne at jo, jeg kan spise ute sammen med deg i dag. For meg handler det om respekt, respekt for hverandres tid. Ikke bare min tid, men min venninnes tid også. Hun sitter nå og er like usikker på hva hun skal gjøre i ettermiddag. Bare fordi min x ikke kan klare å gi en ordentlig tilbakemelding.

AHHH... kjente at det var godt å får det ut!

Hva er du TS.ikke synes er greit? Forstår at far henter og bringer etter avtalen. Men det er når det er noen endringer det skaper problemer for deg. Ungene vil selv regulere samværet om de synes det blir for vanskelig for de. Samværet vil nok avta når de ikke får dra på akitviteter.

Så lenge far oppfyller etter avtale kan du ikke klage på noe opp mot dette. Jeg ville vel forsøke å få en ny avtale som ivaretar dette. Hvis dette ikke går tror jeg ikke du får gjort så mye.

begrunnelsen er at dette er bagateller som du selv sier og det er den som er sammen med barnet har ansvaret for barnet.(Jf.Barnelova § § 42. Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.

[AnonymBruker]

Hvis jeg slutter går det ut over ungene. Da får de ikke gå i den bursdagen, den treninga, den festen. Han vet at jeg har planer de dagene jeg er alene, men det gir han blaffen i.

Slutt å "føye" deg etter ham. Kansje han er sjalu og stikker kjepper i hjulene? Hadde jeg vært deg ville jeg ikke hjulpet ham på den måten. Til slutt innser han nok at ungene blir skuffet over oppførselen hans. Eventuelt kan du jo nekte ham samvær de dagene han stikker kjepper i hjulene.

[Mamma1]

Jeg syns kanskje du er litt egoistisk også jeg. Jeg skjønner at dere har en avtale og at han burde overholde den, men.det gjør han ikke. Sånn er det bare. Du trenger disse dagene for å hente deg inn igjen? Hva betyr det da? Jeg skjønner ikke sånt. Man gjør det som er best for barna, sånn er det vel bare? Ta heller fra ham samvær og krev mer bidrag når han aldri overholder likevel. Skaff deg en barnepike.

[Gjest frøken am]

Jeg syns kanskje du er litt egoistisk også jeg. Jeg skjønner at dere har en avtale og at han burde overholde den, men.det gjør han ikke. Sånn er det bare. Du trenger disse dagene for å hente deg inn igjen? Hva betyr det da? Jeg skjønner ikke sånt. Man gjør det som er best for barna, sånn er det vel bare? Ta heller fra ham samvær og krev mer bidrag når han aldri overholder likevel. Skaff deg en barnepike.

Ta deg en bolle. Seriøst.