Kommunikasjon med 12-åring

[AnonymBruker]

Hei,

jeg har en som nettopp er fylt tolv. Som har vært verdens beste unge, hehe

De siste par årene, spesielt siste månedene har ting begynt å forandre seg. Han snakker tilbake, blir sur på meg, har varierende humør og kan også være ufordragelig.

Jeg skjønner at forandringer er normalt nå, men jeg sliter med å finne ut hvordan jeg skal takle det. Noen ganger blir jeg sint på to sekunder - han vet liksom akkurat hvor ufordragelig han skal svare for å få respons, jeg vet ikke.

Jeg skal liksom være den voksne her, men han provoserer så enormt noen ganger med oppførselen sin. Det er ikke det at det skjer så ofte, han er en grei og ordentlig gutt, men det at han har begynt å kverulere og diskutere hver minste ting, hver minste rutine og grense og i tillegg plutselig kan komme med frekke kommentarerer får meg veldig frustrert, og jeg klarer ikke alltid å reagere like rolig - han kjører bare på uansett hva jeg sier. Jeg ber han snakke pent, ta opp ting på en skikkelig måte, men han blir bare sur og smeller igjen døra til rommet. Han har begynt å sette seg til å stua når mannen og jeg har voksensamtaler, og mener visst han skal ha med seg alt i våre voksenliv.

Sikkert normal oppførsel for en tenåring, men han er bare tolv, og stemningen hjemme blir deretter. Jeg har begynt å unngå å være så mye hjemme orker ikke alle konfrontasjonene.

Hvordan håndterer dere denne alderen? Og hvilke leggetider har dere? Jeg er mer enn noensinne avhengig av litt rolig voksentid om kvelden, spesielt når det har vært en ettermiddag med mye mas hvor lenge kan han forlange å være oppe?

[AnonymBruker]

Hehe, vi er i samme båt ser jeg.

Den lille, rare gutten min har blitt 12 år og fått kviser og kommert i stemmeskiftet.

Han er såååå dramatisk at det er til å få mark av. Jeg "ødelegger livet han" med "mas" om f.eks å ta seg en dusj, gjøre huspliktene sine, skru av lyset og legge seg... Han er helt uten evne til konsekvenstenkning og vet alt selv. Trenger ikke oss voksne, og har begynt med den irriterende "jeg bestemmer over meg selv. Det er mitt liv!"

Jada gutten, det er ditt liv, men det betyr ikke at du vet best.

Han legger seg 21.30, og det er udiskutabelt. Han trenger søvn.

Vi har begrensinger på datatid og følger med på nettbruk og spill. Han har innetid.

Han lager matpakke selv, holder orden på rommet, går tur med hunden og gjør enkelt husarbeide samt går på butikken når jeg ber han.

Det er flere ganger jeg bare må holde meg for enten å ikke brøle til han eller le av han, for han svinger så i humør at det er helt vilt. Slitsomt for han også garantert.

Jeg forsøker så langt det er tilrådelig å la han beholde følelsen av å bestemme og bli hørt til tross for tidvis rare argumenter, for jeg vil ikke havne i den "jeg vet best"-fella.

Ellers? Runde kanter, teller til 54, velger mine kamper...

[Sign]

Skulle ønske at jeg kunne si at det går snart over... men det gjør det ikke. Min 15-årig har vært slik noen år og jeg har egentlig innfunnet meg med at slik vil det være ennå en stund.

På den aldren er de egosentriske, kverulerende, humørsvingende, utagerende osv. Det er diskusjoer om ALT, alt jeg som mor sier er teit, gammeldags. Det er himling meg øynene, uttrykk som "seriøøøøøøst!" og "herreguuuuuud". De er eksperter på å trigge oss foreldre, til å få oss til å "tippe" over.

Jeg kan ikke si annet enn: vær konsekvent. Det er tross alt du som er den voksne og den som bestemmer. Tell til 10 tusen ganger inni deg og håp at du ikke eksploderer. Velg dine kamper, det kan hende at det kan lønne seg å overse noe for å faktisk ha et ok klima hjemme.

Og aldri gi opp! Uansett hvor tøft det er, ta en time-out og så er du tilbake. Uansett hvor mye barnet skyver deg bort, vær der. Jeg sier hver eneste dag til min rebell at jeg er glad i han. Jeg gir han godnatt klem og jeg sier hver eneste dag ett eller annet fint om han eller noe han har gjort. Han spiller tøff og fnyser av meg, men jeg vet at han tar det til seg.

Og han vet at jeg alltid er der for han. Det tror jeg er viktig.

Lykke til

Endret 25. april 2012 av Sign

[AnonymBruker]

Å, det var godt å lese at det er flere... jeg har nesten begynt å lure på om det har skjedd ham noe, på skolen, eller om det er noe galt et sted

Jeg forventer at han holder orden på seg selv, lekser, skole, treningstøy osv. Han må rydde etter seg hjemme selvfølgelig. Han må være i seng til 9 men kan lese til halv ti - han blir helt fjern hvis han ikke får nok søvn.

Gir dere ukepenger? Og i så fall, hvor mye? Gir dere ukepenger for vanlig orden, eller er det ekstra oppgaver i huset?

Kjenner at det må noen forandringer til hjemme for å holde litt i tøylene, samtidig som han må ha rom til å bare være seg. Vanskelig balanse

TS

[Gjest Gjest]

Hva som er viktig i noens liv endrer seg med åra. Når man er 1 år er ny bleie, mat, trygghet og kos det som står i sentrum. Når man er 8 år og bestevennen på skolen sier at man er uvenner går verden virkelig i knas, selv om det bare varer to og en halv dag. Vi som er voksne vet at det går fort over, men vi må da for svingende være i stand til å ta barna våre på alvor?

Når en tolvåring sier at mor ødelegger livet hans ligger det noe bak, og det viktige er å komme til bunns i hva man kan enes om og hvor man som forelder må skjære gjennom. Å si: "jada, gutten min, men du vet ikke alt" oppleves utvilsomt både som umyndiggjørende og respektløst av tolvåringen og vil på ingen måte løse konflikter men heller eskalere dem.

Jeg blir litt paff her, ja, vi er voksne damer, men det er da vitterligen ikke så lenge siden vi selv var tolv at det er umulig å huske?

Som siste innlegg er jeg veldig enig i at det er viktig å vise kjærlighet. Selvfølgelig er vi mennesker, så sinte blir man. En løsning som har fungert her er å ta det at ungdommen vil være voksen litt på alvor. Snakke sammen, ikke til.

Vi foreldre føler jo at de kan trykke på de knappene som skal til for å få oss til å eksplodere, men jeg synes at innlegg to viser en forelder som trykker på de knappene som skal til for å få en tolvåring til å eksplodere også. Så:

- ikke latterliggjøre

- ikke umyndiggjøre

- forsøke å få en dialog

- ta vedkommende på alvor

- ha faste grenser (som må kunne endres etterhvert som poden blir eldre

- faste plikter

- faste belønninger

- fjerne goder fremfor å straffe

Og så vokser de opp og flytter ut og vi savner dem som gale.

[AnonymBruker]

Det er jeg som har skrevet innlegg nummer 2, og du har misforstått meg fullstendig.

Jeg ville jo aldri ha sagt til gutten min at "Jeg vet best" eller på andre måter umyndiggjort eller latterliggjort han. Jeg tenker tanken, selvfølgelig gjør jeg det. Men jeg er voksen og empatisk nok til å skjønne forskjell på hva man sier og hva man tenker.

Når han sier at jeg ødelegger livet hans så er det akkurat den måten han uttrykker seg på. Verken mer eller mindre. Jeg er ingen masedame som henger over han og skysser han fra plikt til plikt.

Barn og ungdom er forskjellige, akkurat som oss voksne. Min spesielle 12-åring er en sånn som mener du maser om du sier "Morn" til han om morgenen...

Har du tenåringer selv? Vet ikke hvordan dine er, men min erfaring (har hatt flere i hus) er at man kan ikke ta de alvorlige hele tiden. De svinger voldsomt i humør og meninger, og de trenger veiledning. Andre ganger er de nødt til å roe seg ned før de kan ta opp igjen en meningsfull samtale.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er en selvfølge at man ikke latterliggjør. Men spørsmålet om umyndiggjøring kan diskuteres - for i følge 12-åringen er jo alt man sier umyndiggjøring.

Jeg får ikke lov til noen ting!

Du skal alltid hakke på meg! (spurte pent om han kunne rydde etter frokosten sin)

Dere skal alltid bestemme over meg!

osv.

Han er ikke myndig, han er barn, og på noen områder har vi vetoretten enten han liker det eller ikke.

Spørsmålet er HVORDAN gå i dialog, når han er i slamre-med-dørene-modus.

Vi klemmer alltid flere ganger daglig, han får fortsatt natasang, og sier veldig ofte "glad i deg". Jeg prøver også å være nøye med å si "bra jobba" til alt han holder orden på hjemme, si jeg setter stor pris på at han er så bra på å holde orden på rommet osv.

Jeg får lære meg kunsten å telle litt lenger enn til ti

TS

[Gjest Anne]

Hei TS! Ville bare si at jeg forstår deg veldig godt, men jeg forstår også gutten din. Klokka ni er ganske tidlig å legge seg for en på tolv. Da jeg var tolv måtte jeg inn klokka ni og i seng klokka ti. De fleste jeg kjenner som legger seg ni er i alderen 4-5 klasse..

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er en selvfølge at man ikke latterliggjør. Men spørsmålet om umyndiggjøring kan diskuteres - for i følge 12-åringen er jo alt man sier umyndiggjøring.

Jeg får ikke lov til noen ting!

Du skal alltid hakke på meg! (spurte pent om han kunne rydde etter frokosten sin)

Dere skal alltid bestemme over meg!

osv.

Han er ikke myndig, han er barn, og på noen områder har vi vetoretten enten han liker det eller ikke.

Spørsmålet er HVORDAN gå i dialog, når han er i slamre-med-dørene-modus.

Vi klemmer alltid flere ganger daglig, han får fortsatt natasang, og sier veldig ofte "glad i deg". Jeg prøver også å være nøye med å si "bra jobba" til alt han holder orden på hjemme, si jeg setter stor pris på at han er så bra på å holde orden på rommet osv.

Jeg får lære meg kunsten å telle litt lenger enn til ti

TS

Å sette grenser er fint forenlig med ikke å umyndiggjøre noen. Når jenta på 8 sier at verden hennes er i tusen knas fordi bestevenninna hater henne kan vi som foreldre sette oss ned med henne og si:

"Det forstår jeg at ikke var noe hyggelig, hva skjedde? Dette er jeg sikker på at det blir en ordning på, la meg få høre", eller lignende. Man kan også si: "Jeg har også vært ung, og de der greiene går over." Det siste stemmer jo, men man inntar en veldig ovenfra og ned-holdning. Man tar ikke barnets følelser på alvor.

Man kan møte: "jeg får ikke lov til noenting!" med latter, fordi en tolvåring som sier dette kanskje er litt latterlig, eller man kan si: "Hva med at du fikk lov til å bli med Gunnar og familien hans på ferie, da? Det du konkret er misfornøyd med nå er jo *nevne bestemt situasjon* og det kan du ikke få lov til fordi *god grunn*".

Jeg synes det er veldig trist dersom foreldre mener at det å ha vetorett og det å sette grenser er det samme som å umyndiggjøre noen.

Når det kommer til at man ikke maser som forelder; vel, det kan være at man er eksemplarisk, men jeg må være ærlig mot meg selv og stikke fingern i jorda og se at iblant maser jeg. Ungdomstiden handler om løsrivelse. Dette må ikke gå på bekostning av helsa til ungdommene, men å si nei fordi det har blitt god gammal vane, det er jeg ikke for.

Nå kjenner jeg ikke deg, og det er godt mulig du aldri maser og alltid er rimelig, men jeg er ikke det. Jeg prøver, derimot, å være bevisst de gangene jeg har vært dum. Jeg prøver også å si hva som gjorde meg sint de gangene jeg blir sint.

Ros tror jeg er veldig viktig. Vis at du er stolt av ham. Nattasangen bør han få lov til å takke nei til etterhvert, ikke føl deg såra, men vit at det er en naturlig prosess. Jeg husker da jeg var på den alderen; jeg gjorde alltid leksene mine og hadde gode karakterer. Lagde middag noen ganger i uka og hadde deler av husvasken. På tross av dette kom det mye motbør og kritikk. Jeg tankte alltid på vennene mine da, de som var ute og drakk i helgene og som ikke gjorde lekser og som fikk 2ere i karakterer. Det kan være den opplevelsen som gjør at jeg har et så sterkt behov for forståelse, og at den skal være gjensidig.

Til slutt, bare for å si det igjen: jeg har selvfølgelig grenser. Jeg ville aldri tillatt noe som gikk utover helsa og til syvende og sist er det slik at jeg har vetorett. Jeg ser bare ikke behovet for å vise dette like ofte som min far likte å vise meg det da jeg var på den alderen. En oppvekst uten grenser tror jeg er utrygg, så det er på ingen måte det jeg forsøker å gi tommel opp her.

Jeg tror det er en idé med empati ovenfor sine barn.

[Gjest Gjest]

Det er jeg som har skrevet innlegg nummer 2, og du har misforstått meg fullstendig.

Jeg ville jo aldri ha sagt til gutten min at "Jeg vet best" eller på andre måter umyndiggjort eller latterliggjort han. Jeg tenker tanken, selvfølgelig gjør jeg det. Men jeg er voksen og empatisk nok til å skjønne forskjell på hva man sier og hva man tenker.

Når han sier at jeg ødelegger livet hans så er det akkurat den måten han uttrykker seg på. Verken mer eller mindre. Jeg er ingen masedame som henger over han og skysser han fra plikt til plikt.

Barn og ungdom er forskjellige, akkurat som oss voksne. Min spesielle 12-åring er en sånn som mener du maser om du sier "Morn" til han om morgenen...

Har du tenåringer selv? Vet ikke hvordan dine er, men min erfaring (har hatt flere i hus) er at man kan ikke ta de alvorlige hele tiden. De svinger voldsomt i humør og meninger, og de trenger veiledning. Andre ganger er de nødt til å roe seg ned før de kan ta opp igjen en meningsfull samtale.

Som sagt: jeg har vanskelig for å tro at foreldre er feilfri og aldri maser. Jeg vet iallefall med meg selv at det skjer at jeg maser, men godt mulig at du er unntaket som bekrefter regelen. Man kan også fint uttrykke at man er overlegen i en situasjon uten å si dette, og man må i det minste være litt obs om det er det man går rundt og mener. Barna våre oppfatter mer enn mange voksne vet.

Om han ikke ønsker at du skal si "morn" uttrykker han et veldig behov for å skape rom for seg selv og for å få armslag. Det kan være vanskelig å se om man står midt i situasjonen, men om man forsøker å sette seg i hans situasjon bør det ikke være vanskelig å se at han kommuniserer et behov for å få være i fred. Dette kan jo synes teit, også fordi det er normal folkeskikk å si "morn" tilbake. Det kan man godt forklare at man forventer, men samtidig si at "dersom du trenger litt rom hadde det vært flott om du kommuniserte det på en bedre måte, slik at jeg ikke misforstår".

Å ta folk på alvor og respektere dem er for meg selvsagt. Ja, jeg både har tenåring i hus og jobber med dem. De må få roe seg noen ganger, men det har jeg vitterligen sett at gjelder voksne også. Det kan være mye temperament hos tolvåringer, men om kommunikasjonen i stor grad er dørslenging og roping våger jeg å påstå at foreldrene også har et ansvar i det, nettopp fordi de er voksne. God veiledning er selvfølgelig noe man skal gi barna sine, men jeg tror ofte at formen kan bli litt ugrei.

Jeg synes det er rart at flere i tråden sier tolvåringen min er slik og slik men ikke ønsker å ta tak i noe hos seg selv for å løse dette. Dere sier dere er voksne, vel, det å være forelder og voksen bør innebære mer enn å ha vetorett. Det bør også innebære evne til refleksjon og selvinnsikt, samt empati, som jeg ser at du sier du er opptatt av at du har, men som du kanskje viser at du mangler litt i praksis.

[AnonymBruker]

Du fremstår som veldig dømmende, og du leser ting inn i andres innlegg som visserligen ikke står der. Spør deg selv om du ikke er skyldig i overtolkning.

Videre ekstrapolerer du mye, men det er kanskje for å skape poemger?

I ditt arbeide må det jo være ytterst viktig at budskapet kommer frem til deg i ren form, og ikke i den formen du selv ønsker det skal være.

[AnonymBruker]

Gammel tråd, men nå er min 12 år… åhhh… noe så surt 🙈🙈🙈

Anonymkode: a1944...5f7