Venninne som babler veldig, forklarer, og er rar

[AnonymBruker]

Har ei venninne som egentlig er ei kjekk og grei jente, snill og koselig, og vi finner av og til på ting i lag. Men når hun begynner å snakke, så babler hun uavbrutt, forklarer, overbeviser, gud vet hva hun mener, og jeg vet ikke hva jeg skal si..

Her er eksempel på en monolog hun kan komme med:

"Så fin jakke du har! Det er noe du kler skikkelig. Ikke at det er noe bare du kler, men jeg hadde ikke følt meg vel i den. Altså, den er mer din stil enn min stil, og du ser råbra ut i den! Jakka er ikke stygg altså, det er bare det at det er ikke noe for meg, hvis du skjønner, hehe"

og

"Hvis jeg har tid skal jeg stikke innom deg en av dagene, jeg ser du trenger det ( en periode jeg var veldig lei meg ). Men hvis jeg ikke har tid, så må jeg bare prioritere andre ting, ikke sant, men jeg skal ta meg tid hvis du virkelig trenger meg, du må bare si i fra. Men ofte har jeg ikke tid til deg heller, sant, det må liksom gå opp i opp med andre ting."

Hva skjedde med "å så fin jakke " og "jeg skal stikke innom deg hvis jeg får tid, skal prøve! " liksom?

Jeg blir usikker på hva jeg skal si, for slik kan hun greie ut om ALT MULIG rart, og jeg vil bare forstå hvorfor. Hun er ei god venninne jeg ellers vil beholde, men blir usikker på det der.. Vi er 27år gamle.

[AnonymBruker]

Vi har forresten vært ganske gode venninner i en 3-4 år, så det er ikke sånn at jeg nettopp har møtt henne

[Gjest Maneater]

Har ei venninne som egentlig er ei kjekk og grei jente, snill og koselig, og vi finner av og til på ting i lag. Men når hun begynner å snakke, så babler hun uavbrutt, forklarer, overbeviser, gud vet hva hun mener, og jeg vet ikke hva jeg skal si..

Her er eksempel på en monolog hun kan komme med:

"Så fin jakke du har! Det er noe du kler skikkelig. Ikke at det er noe bare du kler, men jeg hadde ikke følt meg vel i den. Altså, den er mer din stil enn min stil, og du ser råbra ut i den! Jakka er ikke stygg altså, det er bare det at det er ikke noe for meg, hvis du skjønner, hehe"

og

"Hvis jeg har tid skal jeg stikke innom deg en av dagene, jeg ser du trenger det ( en periode jeg var veldig lei meg ). Men hvis jeg ikke har tid, så må jeg bare prioritere andre ting, ikke sant, men jeg skal ta meg tid hvis du virkelig trenger meg, du må bare si i fra. Men ofte har jeg ikke tid til deg heller, sant, det må liksom gå opp i opp med andre ting."

Hva skjedde med "å så fin jakke " og "jeg skal stikke innom deg hvis jeg får tid, skal prøve! " liksom?

Jeg blir usikker på hva jeg skal si, for slik kan hun greie ut om ALT MULIG rart, og jeg vil bare forstå hvorfor. Hun er ei god venninne jeg ellers vil beholde, men blir usikker på det der.. Vi er 27år gamle.

Det virker som om hun har lyst til å legge inn en fornærmelse men ikke helt tør.Hun syntes nok ikke jakka var fin.

[Chloe-]

Jeg har en helt lik venninne! (Samme kanskje?) Tror det kan være usikkerhet, at hun går rundt og er redd for at ting hun sier skal misforstås.

Forøvrig vil jeg følge denne tråden.

[AnonymBruker]

Det virker som om hun har lyst til å legge inn en fornærmelse men ikke helt tør.Hun syntes nok ikke jakka var fin.

Nei, det er ikke det heller, for hun mener virkelig at jakka var fin, jeg ser det i øynene hennes når hun sier det, om du skjønner? Kanskje hun er redd for å fornærme meg, usikker, og sånn?

[AnonymBruker]

Jeg har en helt lik venninne! (Samme kanskje?) Tror det kan være usikkerhet, at hun går rundt og er redd for at ting hun sier skal misforstås.

Forøvrig vil jeg følge denne tråden.

Ja, det tror jeg også, feks som når hun sier "hvis jeg har tid..". Kanskje hun er redd for at jeg skal tro at hun ikke vil, eller ikke tar seg tid eller noe? Hun er usikker på hvordan jeg takler å høre ting, fordi hun selv er så usikker?

Dette har ført til at jeg har fornærmet henne en GOD DEL, men ikke med vilje, hun tar av og til ting opp i verste mening, og jeg tror hun er redd for at vi andre gjør det, fordi hun gjør det.......

[Gjest Blåeøyne]

Jeg tror det er noe nervøst å snakke på inn og utpust. Unnskyld at jeg er til menneske,vil mene litt av alt. Jo har en bekjent som er slik og hun har slik munndiare som sliter folk ut. Takler ikke stillhet later det til. Slitsomme mennesker.

[À la Sophie]

Hun er vel bare redd for sannheten. Redd for å såre eller fornærme deg dersom hun forteller sannheten direkte til deg, så i stedet ror hun seg i land på en ukontrollert, slitsom måte. Det er ikke uvanlig. Jeg syns at flere burde fortsette med det man lærer i barnehagen: "Skal du ikke si noe pent, kan du holde munn i stedet".

[AnonymBruker]

Jeg tror det er noe nervøst å snakke på inn og utpust. Unnskyld at jeg er til menneske,vil mene litt av alt. Jo har en bekjent som er slik og hun har slik munndiare som sliter folk ut. Takler ikke stillhet later det til. Slitsomme mennesker.

Ofte faller jeg bare ut, når det er lange utgreiinger, og laaaaange forklaringer..

Feks en dag så mistet hun en tallerken i gulvet så den knuste.. Hun forklarte kjempelenge om det. Jeg klarte ikke å høre etter, bare fallt ut..

[AnonymBruker]

Hun er vel bare redd for sannheten. Redd for å såre eller fornærme deg dersom hun forteller sannheten direkte til deg, så i stedet ror hun seg i land på en ukontrollert, slitsom måte. Det er ikke uvanlig. Jeg syns at flere burde fortsette med det man lærer i barnehagen: "Skal du ikke si noe pent, kan du holde munn i stedet".

Jeg tror ikke det er det heller, for hun kan si hva hun virkelig mener. Derfor liker jeg å ha henne med på shopping, for jeg prøver en topp og spør "er den der fin på meg?" og hun sier bastant "nei, den er stygg". Og da legger jeg den vekk, for jeg vet hun ikke lyver til meg..

Får ta et annet eksempel da. Vi var ute og kjørte bil, og hun kjørte. Vi møtte en bil på en smal vei, og hun måtte rygge tilbake. Hun rygget etterhvert rett i autovernet og kneftet lys og skjerm litt.

Resten av dagen hørte jeg på "jeg kan jo å rygge hvis jeg vil, det er bare det at jeg blir litt stressa, så gjør jeg alt feil. Andre er bedre enn meg til å rygge, men jeg er bedre enn dem i annet, jeg har mye penger og en god jobb, jeg klarer meg på andre måter. Jeg kan også hvis jeg absolutt må". osv osv. Jeg sa til henne at hun ikke må måle seg opp og ned med andre, og at hun hverken er verre eller bedre liksom, at hun bare må fokusere på seg selv osv.

[Gjest Blåeøyne]

Ja voldsomt slitsomt og trist for de mister jo litt av sin personlighet i all ordflommen og ved å prate så masse om alt uvesentlig sliter folk med å lytte den dagen hun virkelig har noe viktig på hjertet . Man orker bare lytte med et halvt øre, hvertfall er det slik for meg. Har det vært like ille hele tiden eller er det noe som har begynt nylig?

[AnonymBruker]

Ja voldsomt slitsomt og trist for de mister jo litt av sin personlighet i all ordflommen og ved å prate så masse om alt uvesentlig sliter folk med å lytte den dagen hun virkelig har noe viktig på hjertet . Man orker bare lytte med et halvt øre, hvertfall er det slik for meg. Har det vært like ille hele tiden eller er det noe som har begynt nylig?

Ja, det er derfor det begynner å bli et veldig stort problem, for jeg merker at når hun setter i gang å prate, så flommer jeg på en måte litt vekk, for hun kan snakke, greie ut, forklare og bable om et lite tema LENGE. Og når det blir alvor, og jeg gjerne skulle hørt etter, så får jeg det ikke med meg fordi ja.. Hjernen sovner litt i all flommen. Det har vel egentlig vart hele tiden, det er først nå jeg "søker råd" mot det, her. Det begynner å tære på et ellers godt vennskap...

[Chloe-]

Åh. Jeg kjenner meg SÅ igjen!

Jeg er så inderlig glad i venninnen min, og det finnes ikke et vondt ben i kroppen hennes, men hver lille detalj skal alltid bli understreket, bortforklart, rasjonalisert og unnskyldt. Helst i samme setning.

Eksempel:

Vi skulle ut på byen en dag. Hun var litt bekymret for at hun ikke hadde barbert underarmene samme dag. Da var monologen omtrent slik "Jeg hadde planer om å gjøre det, men så fløy tiden fra meg fordi jeg måtte rekke bussen for å komme til deg. Men skulle selvfølgelig ha gjort det. Håper du ikke blir unkomfortabel med det. Ikke det at jeg tror du blir ukomfortabel med det da, vi er jo så gode venner. Jeg skal gjøre det i morgen fordi kjæresten min kommer på besøk i helgen. Ikke det at han hadde likt meg mindre jeg hadde glemt det en sjelden gang da. Han dømmer meg ikke sånn sett. Man kan jo ikke være sammen med en dømmende person. Men jeg rakk bussen da."

TS, jeg forsøker ikke å hijacke tråden din, jeg ville bare legge til egen erfaring. Hvordan reagerer du når du 'faller ut'? Merker hun det?

[tøydokka]

Svetter i ørene bare ved tanken..

[AnonymBruker]

Åh. Jeg kjenner meg SÅ igjen!

Jeg er så inderlig glad i venninnen min, og det finnes ikke et vondt ben i kroppen hennes, men hver lille detalj skal alltid bli understreket, bortforklart, rasjonalisert og unnskyldt. Helst i samme setning.

Eksempel:

Vi skulle ut på byen en dag. Hun var litt bekymret for at hun ikke hadde barbert underarmene samme dag. Da var monologen omtrent slik "Jeg hadde planer om å gjøre det, men så fløy tiden fra meg fordi jeg måtte rekke bussen for å komme til deg. Men skulle selvfølgelig ha gjort det. Håper du ikke blir unkomfortabel med det. Ikke det at jeg tror du blir ukomfortabel med det da, vi er jo så gode venner. Jeg skal gjøre det i morgen fordi kjæresten min kommer på besøk i helgen. Ikke det at han hadde likt meg mindre jeg hadde glemt det en sjelden gang da. Han dømmer meg ikke sånn sett. Man kan jo ikke være sammen med en dømmende person. Men jeg rakk bussen da."

TS, jeg forsøker ikke å hijacke tråden din, jeg ville bare legge til egen erfaring. Hvordan reagerer du når du 'faller ut'? Merker hun det?

Det er HELT likt, du kan putte inn et hvilket som helst tema i den monologen der, og du har min venninner. Akkurat samme mønsteret, HELT likt, blir nesten litt skremt over hvor likt det er.

Bare Hijack i vei du, jeg har ikke noe i mot det, hvis vi kan komme frem til en forståelse så hadde jo det vært supert.

Jeg tror ikke hun merker at jeg faller ut, jeg bare passer på å si noe passende inni mellom. Så passer jeg på å prøve å si "bare ta det med ro, du bekymrer deg så mye, dette går bra det, ikke tenk på det " fordi jeg merker jo at hun blir litt stressa. Men av og til detter jeg helt ut.

Et par ganger har det plutselig fallt ut av meg "herregud som du prater, det hjelper ikke å diskutere det der med seg selv, ro deg ned!". Og i det samme tenkt "å herregud, hva sa jeg!!". Det er rett før hun begynner å gråte, hun tar lett til tårene.. Gjør din venninne det og?

[AnonymBruker]

Høres ut som at hun har et sterkt behov for å rasjonalisere og å rettferdiggjøre. Slitsomt.

Kjenner det igjen. Har en eks som er sånn. For å legitimere egne oppfatninger og syn på ting så MÅ han bare bable i vei for å vise en gang for alle at sånn er det faktisk. Blir trøtt bare ved tanken...

[daemonia]

Et par ganger har det plutselig fallt ut av meg "herregud som du prater, det hjelper ikke å diskutere det der med seg selv, ro deg ned!". Og i det samme tenkt "å herregud, hva sa jeg!!". Det er rett før hun begynner å gråte, hun tar lett til tårene.. Gjør din venninne det og?

Babling for å forklare og tar lett til tårene kan høres ut som dårlig selvtillit eller frykt for å bli misforstått på en negativ måte

[Gjest Maja]

Jeg er en sånn person som plutselig babler i vei akkurat slik. Jeg kan selv høre at det blir teit, men vikler meg som regel bare lenger og lenger inn i det likevel. Jeg ser at andre reagerer av og til, og da føler jeg meg bare ENDA teitere. Jeg sliter en del med angst, og er generelt ganske usikker. Jeg tror det er derfor det blir slik. Og jeg overtenker noe voldsomt. Kan gå og tenke på en samtale i flere uker etterpå, og analysere hva jeg sa galt, hva jeg heller burde sagt osv. Husker som regel ikke hva den andre personen har sagt i det hele tatt, fordi jeg er så opptatt av hva jeg sa.

Vet ikke om venninnene deres har det slik som meg, men det kan jo være en mulighet.

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn person som plutselig babler i vei akkurat slik. Jeg kan selv høre at det blir teit, men vikler meg som regel bare lenger og lenger inn i det likevel. Jeg ser at andre reagerer av og til, og da føler jeg meg bare ENDA teitere. Jeg sliter en del med angst, og er generelt ganske usikker. Jeg tror det er derfor det blir slik. Og jeg overtenker noe voldsomt. Kan gå og tenke på en samtale i flere uker etterpå, og analysere hva jeg sa galt, hva jeg heller burde sagt osv. Husker som regel ikke hva den andre personen har sagt i det hele tatt, fordi jeg er så opptatt av hva jeg sa.

Vet ikke om venninnene deres har det slik som meg, men det kan jo være en mulighet.

Hvordan liker du å bli møtt når ting blir sånn da? Jeg prøver så godt jeg kan å støtte min venninne, men er usikker på hvordan jeg gjør dette...

[Gjest trist]

Babling for å forklare og tar lett til tårene kan høres ut som dårlig selvtillit eller frykt for å bli misforstått på en negativ måte

Ja, det tror jeg også. Det er sikkert fælt for henne å ha det sånn, og sannsynligvis ikke noe hun gjør av vond vilje.