over 30, og allikevel uerfaren med seriøse forhold.

[TheHairyToothfairy]

Det er ikke lang tid siden mitt siste forsøk på et forhold gikk rake veien. Jeg aner egentlig ikke helt hvorfor, for denne gangen trodde jeg virkelig at det var sikkert. Jeg var i alle fall veldig sikker. Jenta slapp inn under huden på meg på rekordtid, jeg fikk trygghet med en eneste gang hos henne, og det tok veldig lite tid før jeg måtte innrømme ovenfor oss begge at jeg elsket henne.

Dette har aldri skjedd før. Og før har det vært mange forhold som jeg strengt tatt aldri har tatt så veldig seriøst. Det var et, og det var turbulent som fy. Jeg har helt klart tatt litt for lett på andres følelser for meg, og sjeldent sluppet dem inn til å se hvem de egentlig var sammen med.

Jeg vet jeg er en forferdelig komplisert fyr, med en historie kvinner sjeldent møter. Jeg har erfaringer via et yrkesaktivt liv i Forsvaret som jeg godt skjønner at det gjør andre mennesker både betenkte og skeptiske. Og, derfor snakker jeg ikke så fryktelig mye om det - tvert imot. Jeg har stort sett før latt det være, og ikke latt dette bli noe tema.

Denne gangen opplevde jeg at det faktisk ble helt naturlig å snakke om, og jeg sjokkerte meg selv om at detaljer som har bodd under overflaten i over ti år - de var gode å få ut. Det var godt å bli akseptert.

For første gang tenkte jeg at jeg hadde funnet den rette impulsen som skulle til for at jeg ville finne ro i et familieliv. For første gang noensinne gikk jeg inn for det. Vi har begge barn fra før, og det fantes rett og slett ingen tanke som var mer naturlig enn at "slik må det bli".

Så kom overraskelsen. Hun var ikke klar for forhold. Hun fortalte at hun hadde mistet følelser for meg. At hun ikke visste hva hun ville. Jeg sa klart fra at så sterkt som jeg følte for henne, så var det umulig for meg å bli noe venn. Allikevel valgte hun å ta opp igjen kontakten med meg, "fordi hun savnet meg".

Det hele kulminerte i en krangel, og jeg måtte si akutt stopp. Det hele ble bare ødelagt. Og, idag gjør jeg ikke annet enn å savne henne. Jeg har så lyst å høre stemmen hennes og at hun skal si at alt bli bra.

Men jeg vet det ikke er slikt. Og at det neppe blir slik.

Jeg vet jeg må videre, men jeg aner ikke veien. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Det er ikke slik at jeg ikke har mulighet til å treffe andre, jeg har en jobb som gjør meg veldig sosial. Jeg er der ute blant masse mennesker hver eneste dag, og mange søte jenter tar kontakt.

Men problemet nå er at jeg har sett en "kategori", om jeg kan bruke et så enkelt ord, av kvinne som jeg er fullstendig klar over at jeg vil, må og skal ha. Det er familiekvinnen med ben i nesen jeg falt for. Jenta som ville noe, samtidig som hun klarte å skape hjemmestemning og ro.

Jeg har aldri sett noe sånt før, aldri noe så ekte - og samtidig så sårbart. Jeg fant en kvinne som på samme tid var en engel og et helvete, og jeg begynner tro at jeg på vis jeg ikke forstår klarte å rive ned min eneste sjanse.

Jeg antar jeg ikke har noe spørsmål ut fra dette, egentlig - at det mest blir et tankespinn. Jeg er ikke ute etter noen mirakelkur for å glemme henne eller spark i ræven for å komme videre. Kanskje jeg fisker etter bekreftelse på at jeg ikke er alene, for jeg skal gjerne innrømme at det er det jeg føler at jeg er.

Det er som jeg er den siste dinosauren etter at meteoren falt.

Hvorfor må alt være så pokkers komplisert?

[AnonymBruker]

Jeg har det NØYAKTIG på samme måte som deg akkurat nå, bare at jeg er en 25år gammel kvinne.

Alt jeg vil er å høre hans stemme. Møter masse kjekke gutter som ser på meg, og sånn. Men jeg vil ha følelsene hans, tryggheten med ham, latteren med ham, hverdagen med ham. JEG VIL HA HAM.

Hva gjør vi når vi ikke kan få dem? Hvordan går vi videre?

[AnonymBruker]

det tok veldig lite tid før jeg måtte innrømme ovenfor oss begge at jeg elsket henne.

Der har du feilen! Dette må du ikke avsløre så tidlig. La jenta lure.

[AnonymBruker]

Jeg har det NØYAKTIG på samme måte som deg akkurat nå, bare at jeg er en 25år gammel kvinne.

Alt jeg vil er å høre hans stemme. Møter masse kjekke gutter som ser på meg, og sånn. Men jeg vil ha følelsene hans, tryggheten med ham, latteren med ham, hverdagen med ham. JEG VIL HA HAM.

Hva gjør vi når vi ikke kan få dem? Hvordan går vi videre?

Dra på date med TS?

[AnonymBruker]

Dra på date med TS?

Hehe andre forslag?

[TheHairyToothfairy]

Der har du feilen! Dette må du ikke avsløre så tidlig. La jenta lure.

Men hvorfor er det sånn? Jeg hater å gå rundt grøt, og jeg trives veldig godt med å si det slik det er. Hvorfor blir det i så fall slik at det både forventes og oppfordres til å drive skyggespill mot hverandre?

[AnonymBruker]

Men hvorfor er det sånn?

Jenter liker mystikk. Harde fakta er ikke så spennende for dem. Jeg skulle også ønske det var annerledes, men man må bare akseptere det.

[AnonymBruker]

Huff TS, jeg er i samme båt. Mann, alltid slitt med å finne noen jeg føler jeg matcher med, og så plutselig kom ei som alt bare falt på plass med. Mot alle odds følte hun det slik også, sa hun iallefall.

Men så kom en eks hun hadde tilbrakt omtrent hele livet med tilbake, omtrent samtidig med at jeg åpnet meg og sa hvor utrolig glad jeg var i henne. Derfra gikk det i nedoverbakke og noen måneder senere var hun tilbake hos eksen.

Vi hadde aldri en krangel, aldri et ondt ord. Hang sammen på fritiden hele tiden, samme hobbyer, samme tanker om omtrent alt, og snakket om selv vanskelige ting som om det var den enkleste ting i verden. Ja, også var hun den mest sexy skapning jeg kan tenke meg.

Men nå borte for alltid, og jeg har forsonet meg med at kanskje er ikke slik kjærlighet ment for alle... Jeg orker iallefall ikke gå å tenke på det, for det føles helt usannsynlig ut at jeg kommer til å oppleve noe slikt igjen. Og jeg har hatt en del år på å fordøye det nå.

Og hvordan kan man date andre, hvis ens hjerte aldri kommer over en i fortiden? Jeg orker det ikke jeg... Det føles et blaff av intens lykke som nå ødelagger mine muligheter til å bli lykkelig igjen....

[AnonymBruker]

omtrent samtidig med at jeg åpnet meg og sa hvor utrolig glad jeg var i henne.

Same mistake.

Jeg vet at det er fort gjort å glemme. Vil jo så gjerne fortelle henne at jeg er glad i henne. Men det er dessverre den sikreste måten å skremme vekk potensielle kjærester.

[Gjest Vampen]

Men hvorfor er det sånn? Jeg hater å gå rundt grøt, og jeg trives veldig godt med å si det slik det er. Hvorfor blir det i så fall slik at det både forventes og oppfordres til å drive skyggespill mot hverandre?

Først

Og så, det må ikke være sånn! Jeg har stor tro på at når det virkelig er riktig, så er det ikke farlig å si hva man føler. Være ærlig, og følge det som føles naturlig. Ikke diffuse regler om hvordan det liksom skal være. For meg handler det også om at jeg til syvende og sist ikke VIL være sammen med en som krever at jeg spiller dumme spill. Noe av det du satte pris på i dette forholdet, slik jeg forstår det, er nettopp det at du kunne være deg selv, åpne deg opp og være ærlig med både deg selv og henne? Det er slik det bør være. Og kan det virkelig være slik om man må spille spill? Jeg tror ikke det, men så er jeg også over snittet allergisk mot spill.

Jeg synes du skal lære av dette. Det gikk ikke som du håpet, det er kjipt. Ta deg tid til å føle på det. Men på den positive siden, kanskje du har lært noe om hva du ser etter i en kvinne, og i et forhold? Da blir det kanskje lettere å kjenne det igjen neste gang.

[TheHairyToothfairy]

Jo'a, jeg har absolutt lært - men jeg føler meg forbannet dum som ikke har vært mer tilbakeholden og tatt det roligere. Jeg føler meg dum som har sluppet henne inn til å se nøyaktig hvem jeg er, både profesjonelt og privat. Hun vet kort og godt alt om meg. Og det er så rart, for det er utrolig nok ingen andre som gjør, så rart det enn kan høres ut.

Hun lærte meg et par ting om meg selv jeg ikke var klar over, som sagt. At jeg i det hele kunne se meg selv i en familiesituasjon. Jøss.

Ja, jeg har barn fra før, men jeg har aldri kunnet sette meg ned i en rolle som far med kone og Volvo stasjonsvogn i rekkehus med cocker spaniel utenfor før. Dette var en setting som før rett og slett ikke stemte med den personen jeg er. Var.

Og, det plager meg så _jævlig_ at det tok henne tre uker fra å si at hun elsket meg til at hun ikke hadde følelser for meg mer. Det virkelig gnager. Jeg føler meg som et ubrukelig monster, og det er jo ikke det jeg ville være.

[AnonymBruker]

Jo'a, jeg har absolutt lært - men jeg føler meg forbannet dum som ikke har vært mer tilbakeholden og tatt det roligere. Jeg føler meg dum som har sluppet henne inn til å se nøyaktig hvem jeg er, både profesjonelt og privat. Hun vet kort og godt alt om meg. Og det er så rart, for det er utrolig nok ingen andre som gjør, så rart det enn kan høres ut.

Jeg veit, jævlig kjip følelse. Man føler seg nesten brukt.

Men hvis du har barn, da har du vel vært i et forhold før?

[TheHairyToothfairy]

Men hvis du har barn, da har du vel vært i et forhold før?

Jeg var aldri sammen med moren til min datter. Dessverre, kan man kanskje si i ettertid. Jeg vil ikke gå dypere inn på den relasjonen jeg har hatt med henne, dog.

La meg presisere at jeg har vært i forhold, bare ikke tatt de spesielt seriøst eller "gitt meg selv" som det så vakkert heter. Jeg har aldri trodd på meg selv i forhold. Hvorfor? Vel, tilsammen har jeg brukt 57 måneder i utenlandstjeneste og strid. Det er helt klart at dette har formet meg.

Jeg er fult klar over at jeg har vært elsket og ønsket før, så sånn sett kan man si - man får som man fortjener? Denne gangen fikk jeg bare igjen for alle gangene før?

[Gjest Vampen]

Jo'a, jeg har absolutt lært - men jeg føler meg forbannet dum som ikke har vært mer tilbakeholden og tatt det roligere. Jeg føler meg dum som har sluppet henne inn til å se nøyaktig hvem jeg er, både profesjonelt og privat. Hun vet kort og godt alt om meg. Og det er så rart, for det er utrolig nok ingen andre som gjør, så rart det enn kan høres ut.

Hun lærte meg et par ting om meg selv jeg ikke var klar over, som sagt. At jeg i det hele kunne se meg selv i en familiesituasjon. Jøss.

Ja, jeg har barn fra før, men jeg har aldri kunnet sette meg ned i en rolle som far med kone og Volvo stasjonsvogn i rekkehus med cocker spaniel utenfor før. Dette var en setting som før rett og slett ikke stemte med den personen jeg er. Var.

Og, det plager meg så _jævlig_ at det tok henne tre uker fra å si at hun elsket meg til at hun ikke hadde følelser for meg mer. Det virkelig gnager. Jeg føler meg som et ubrukelig monster, og det er jo ikke det jeg ville være.

Jeg skjønner godt at det føles kjipt. Du viste henne en tillit som hun i lengden ikke viste seg verdig til. Det svir. Spesielt når man viser frem en del av seg som man normalt sett gjemmer godt. Å ta av seg masken betyr at man er sårbar. Da er det ekstra kjipt når noen slenger døra i ansiktet på deg.

Jeg synes du er tøff som tok sjansen. Du var ærlig mot både deg selv og henne. Og du lærte et par ting om deg selv samtidig. Og du er ikke et ubruklig monster. Utifra det jeg har lest her inne, så er du en reflektert fyr, som har opplevd mer enn de fleste. Det finnes de som setter pris på både det, og ærlighet. At hun kunne gå fra å elske deg, til å miste følelsene, på 3 uker, sier egentlig mer om henne.

[knudz3n]

[Gjest Anna.S]

Jenter liker mystikk. Harde fakta er ikke så spennende for dem. Jeg skulle også ønske det var annerledes, men man må bare akseptere det.

Det er det dummeste jeg har hørt! Hvorfor prøver så mange å komplisere det som er så enkelt ved å si at man må gjøre sånn og sånn?

Det handler ALLTID om følelser. Gjensidige følelser. Hadde hun vært den rette for han hadde hun elsket at han elsket henne etter kun kort tid og at hun fikk han til å åpne seg.

Til WildThing: Du er bare ett steg videre mot noe rett. Du har sett hvordan du kan være og føle. Men den du følte alt det du følte for det var ikke henne, det var henne du trudde hun var. Den jenta som ser deg som du er, som du ikke trenger å være hardhudet for. Som vil støtte deg på gode og onde dager. De følelsene som du hadde/har for henne vil du automatisk få igjen når du treffer den rette.

Hvorfor lengte etter noe som ikke er det rette? Hvorfor lengte etter noe som ikke gjengjelder følelsene dine og som bare vil være med deg fordi DU føler og gir HENNE tryggheten du selv søker etter?

Det er bare å tenke at hun ikke er det du vil ha og komme seg videre. Lete etter henne som vil si at hun elsker deg like raskt som du.

[TheHairyToothfairy]

Hvorfor lengte etter noe som ikke er det rette? Hvorfor lengte etter noe som ikke gjengjelder følelsene dine og som bare vil være med deg fordi DU føler og gir HENNE tryggheten du selv søker etter?

Det er bare å tenke at hun ikke er det du vil ha og komme seg videre. Lete etter henne som vil si at hun elsker deg like raskt som du.

Er dette som er så rart, hvorfor gjør man egentlig det. Føler bare at jeg svikter meg selv med å sitte og savne, fornuften og følelsene er ikke helt på bølgelengde.

Jeg føler meg som en 16 år gammel hormonell guttunge uten forstand eller erfaring.

Vi sa det for så vidt like raskt, samme dagen.

[Gjest Tidssone]

Jenter liker mystikk. Harde fakta er ikke så spennende for dem. Jeg skulle også ønske det var annerledes, men man må bare akseptere det.

Særlig. Dra deg gjennom alle trådene her med tolkninger av hva gutten mener, tenker osv. Det vil gi deg et lite innblikk i hvor feil denne påstanden er.

Dersom en jente er interessert, så ønsker hun å vite hvor hun har gutten også.

[AnonymBruker]

Det er det dummeste jeg har hørt! Hvorfor prøver så mange å komplisere det som er så enkelt ved å si at man må gjøre sånn og sånn?

Det handler ALLTID om følelser. Gjensidige følelser. Hadde hun vært den rette for han hadde hun elsket at han elsket henne etter kun kort tid og at hun fikk han til å åpne seg.

Til WildThing: Du er bare ett steg videre mot noe rett. Du har sett hvordan du kan være og føle. Men den du følte alt det du følte for det var ikke henne, det var henne du trudde hun var. Den jenta som ser deg som du er, som du ikke trenger å være hardhudet for. Som vil støtte deg på gode og onde dager. De følelsene som du hadde/har for henne vil du automatisk få igjen når du treffer den rette.

Hvorfor lengte etter noe som ikke er det rette? Hvorfor lengte etter noe som ikke gjengjelder følelsene dine og som bare vil være med deg fordi DU føler og gir HENNE tryggheten du selv søker etter?

Det er bare å tenke at hun ikke er det du vil ha og komme seg videre. Lete etter henne som vil si at hun elsker deg like raskt som du.

Ofte feil. Det er en ting å kunne være ærlig og oppriktig, en annen ting er å bli hverdagslig for fort - og det gjelder både mann og kvinne. Mystikk trenger ikke være noe mer enn at man kanskje ikke øser ut i det ubegripelige med dype diskusjoner om personlighetene og hva man ønsker for fremtiden som om det er et jobbintervju. De hverdagslige samtalene kommer fort nok uansett og forelskelsen er tidsbegrenset. Man bør også forsøke å nyte den uten å bli alt for dagligdags for fort.

TS: Det høres ut som om du har gått i den klassiske vennefella. Du har gitt for mye av deg selv for tidlig og det kan ofte oppfattes som litt for kjedelig hvis man gjør det for tidlig. Det betyr ikke at man ikke kan være oppriktig med hvem man er, men man bør rett og slett bevare litt av spenningen ved å holde litt igjen. La henne få anledning til å finne ut litt av hvem du er uten at du behøver å servere alt på sølvfat selv Og motsatt selvsagt.

Dessuten tror jeg ikke på at man kan virkelig elske noen etter veldig kort tid. Har man kjent hverandre noen uker eller måneder så er det for tidlig å snakke om å elske noen. Man kan være usannsynlig forelsket, betatt og interessert, men å elske kommer med tiden.

[AnonymBruker]

Særlig. Dra deg gjennom alle trådene her med tolkninger av hva gutten mener, tenker osv. Det vil gi deg et lite innblikk i hvor feil denne påstanden er.

Dersom en jente er interessert, så ønsker hun å vite hvor hun har gutten også.

Vel, resultatet til Wildthing samt tilsvarende resultater fra ganske mange menn tilsier jo at denne påstanden faktisk ikke er helt feil.

Det er fint å gi av seg selv tidlig, men man behøver ikke gi ALT slik at man ikke gir den andre mulighet til å jobbe litt selv også. Det er balanse som er tingen. Så enkelt og så vanskelig, for balansen er gjerne forskjellig fra gang til gang avhengig av den du dater.