Gode tips for å overleve? ;-)

[AnonymBruker]

Vet det er mange kloke, erfarne hoder der ute. Og kanskje det er noen som har tips jeg ikke har prøvd?

Føler meg som en rullende snøball som bare er nødt til å kræsje snart. Spektakulært kræsj! Blir mer og mer frynsete, sover dårlig (mareritt) og er konstant trøtt og ukonsentrert, bruker masse energi på å undertrykke min indre bitch- som likevel vokser seg større og grønnere for hver dag som går.

Kabalen går ikke opp. Det er 100% jobb (typisk nok jobb i skjæringspunktet stress/kjedsomhet, og jeg har en sjef som er glad i å dytte mest mulig over på meg slik at han kan "jobbe hjemme"), 110% unger, et hus som alltid er skittent og en bestemor som er syk og krevende. Vi har ikke råd til at jeg jobber mindre, vi har ikke råd til vaskehjelp, barna driver på med tidkrevende hobbyer de har hatt i mange år og er veldig flinke i, så å kutte der ville vært vondt for både dem og oss. Mannen min jobber også mye, og har mange jobbreiser utenlands, men det er en svært godt betalt jobb som også er selve drømmejobben hans. Vi trenger pengene. Vi ville kjøpe leilighet, men endte opp med hus pga plass til hans særkullsbarn- som snudde på flisa og dro utenlands etter at huset var kjøpt, og far betaler oppholdet pga dårlig samvittighet. Leiligheten vår solgte under forventet, og vi har et huslån fra innerst der sola aldri skinner.

Jeg føler meg helt låst. Det er ingenting som kan kuttes i, og enden på visa er at jeg biter tenna sammen, og biter tenna sammen enda litt til, og våkner midt på natta og skjelver ukontrollert. Jeg blir faen hakke peise meg gal snart! Vi har akkurat til bragt helgen kjørende til og fra håndball og speider og konsert med koret, har ikke fått ryddet i hagen, har ikke fått brettet berget med klær som har ligget der siden jul. Uka blir bare verre, tvillingparet på 10 sliter med konsentrasjonsvansker og krever masse oppfølging, storesøster skal ha et tett program med auditions og trening. Og så er det enda en drithelg med kjøring 24/7, unnskyld språket, og det er dugnad i velforeningen hele søndagen. På jobb er det høysesong og sjefen lesser på. Sånn sett er det kanskje dumt å skrive på KG i steden for å jobbe, men da holder jeg i alle fall gråten i sjakk. I innboksen min er det også trehundre ting å ta stilling til- idrettslaget trenger medaljeutdelere, det arrangeres ekstratrening den helgen som ikke kræsjer med cup'en, hva med ArtCamp i stedet for sommerskole, og ikke glem påmeldingsfristen til feriekurset! Bestemor, hvordan går det med bestemor, herregud- jeg skulle ha ringt i går.

Beklager utbruddet. Men det jeg lurer på er: hvordan overlever dere andre når alt bare tårner seg opp og ingenting gir noen som helst glede lenger? Når alt bare er mas og stress? Selv kan jeg se fire valg:

1) Bite tenna sammen og fortsette. Det er lov å ikke like livet sitt hele tiden.

2) Selge det forbaskede huset og flytte til noe mindre, slik at jeg har råd til å gå ned i stillingsprosent (selv om jeg lovte meg selv dyrt og hellig at jeg ALDRI noen sinne mer skulle flytte, og risikoen for å kollapse med nervøst sammenbrudd midt i flyttehaugen er stor. Ungene vil selvsagt heller ikke flytte).

3) Bli gravid. Ja, det høres ut som det rene vannvidd. Men et års permisjon kunne kanskje reddet det lille som var igjen av vett og familielykke og gitt oss et sårt tiltrengt hvileskjær. Pluss at vi faktisk er veldig glade i barn (og vi har jo et ekstra rom *svart humor*)

4) Kjøre inn i nærmeste fjellvegg- min mann hadde da fått livsforsikring som tok mesteparten av lånet, og en slump til å få seg en vakker, slank filippinsk au pair som kunne ta seg av barna (kjære moderator, ha nå litt humor. Det er ikke alvorlig ment som en selvmordstrussel, men mer et uttrykk for morbid kreativitet og desperasjon )

Sånn, da kan jeg gratulere meg selv med årets lengste sutreinnlegg. Beklager!! Men noen andre her inne må da ha følt på det samme en eller annen gang? Og har kanskje noe glupt å si? Eventuelt mot til å sparke meg i ræva?

Hilsen Vridd Vaskefille

[AnonymBruker]

Jeg hadde flyttet. Ventet til det kom noe passende i nærheten så ungene slipper bytte skole osv. Noe må du jo gjøre før du blir psykisk syk. Og det tjener jo ingen på. Ungene kan ikke bestemme alt.

[ashera]

Ikke noe å beklage. Mange opplever slikt. - Hvis du sover dårlig, er utslutt, våkner midt på natta pg skjelver ukontrollert, er det kanskje på tide å gå til lege og be om en sykmelding noen uker, slik at du får hvilt litt og kan tenke klarere rundt situasjonen deres. Slik du beskriver det, er situasjonen i ferd med å gjøre deg syk, du er nær et sammenbrudd. Da er første steg en timeout. En sykmeldig løser ikke situasjonen på sikt, men kan være med å gi deg krefter til å gjøre noe med situasjonen på sikt. Endret 23. april 2012 av ashera

[AnonymBruker]

Jeg hadde også flyttet!

[AnonymBruker]

Helt klart flyttet til noe i samme området som koster mindre.

Så hadde jeg sagt nei til alt ekstra som du faktisk kan si nei til, så som medaljeutdeling.

Sørg for at andre i familien også stiller opp for bestemor.

få ungene dine på banen. De kan faktisk gjøre en hel del i huset. Er det muligheter for at andre også kan kjøre til aktiviteter. At dere deler på det? Kan ungene ta buss til aktiviteten?

[Marsipan]

enden på visa er at jeg biter tenna sammen, og biter tenna sammen enda litt til, og våkner midt på natta og skjelver ukontrollert.

Du må ta en pause. Nå!

Jeg er i utgangspunktet ingen tilhenger av å løpe til legen for å sykemelde seg, men noen ganger er det nødvendig. Jeg har gått den veien du går, og gikk den enda litt lenger. Enden på visa var full kollaps og sykemelding ett år. Og kommer du til det punktet, er det ikke mye glede folk har av deg, verken på jobb eller privat

Også må du prøve å snu tankene dine litt. Konsentrer deg om det du holder på med i øyeblikket, og kun det. Alle "skulle ha" eller "ville ha" og "må", skal du legge fra deg som best du kan. Det koster så utrolig mye energi å gå og tenke på det, men det hjelper absolutt ingen ting!

Et klokt hode fortalte meg en gang at det meste av stresset vi føler, kommer av de tingene vi tenker vi skal gjøre, ikke av de tingene vi faktisk gjør...

Det er steike vanskelig å snu tankegangen, kanskje føles det til og med umulig akkurat nå, men du kan ikke drive rovdrift på deg selv på denne måten.

Og du, du trenger ikke være Super-Mamma/kone/arbeistaker (stryk det som ikke passer) heeele tiden

Edit: skrivefeil

Endret 23. april 2012 av Marsipan

[Gjest Turid]

Du er utslitt, og en dag sier det helt stopp. Hvordan går det da med AS Familien?! Jeg ville gjort følgende:

1. Gå til legen og få en sykemelding. Vær ærlig og fortell hvorfor du trenger det. Det er IKKE en varig løsning på problemet, men det vil gi deg en mulighet til å komme iallfall litt til hektene, sortere tanker/følelser - og finne veien videre. Legen kan ikke nekte å gi deg sykemelding, dersom du sier at du trenger det.

2. Kutt ned på ALT du ikke MÅ gjøre, f.eks. verv, dugnader osv. Jeg har selv små barn, bl.a. fosterbarn, og er ikke der i livet at jeg kan stille opp på f.eks. dugnad i barnehagen eller bake kaker til andres bursdager. Bestemor bør kanskje prioriteres om du har tid og overskudd, men kanskje flere kan hjelpe til?

3. Snakk med mannen din - spør han hvordan han har det - og fortell hvordan du har det. Legg en plan for tiden fremover, sammen med han.

Dette var noen råd fra meg.

[gustav]

Stakkars, jeg føler med deg!! Følt på det selv noen ganger over lengre tid jeg også, og det kan være et rent helvete. Heldigvis har jeg aldri kommet til det hakket du tydeligvis er nå, men du må åpenbart ta grep her. Du trenger å ta tilbake kontrollen over tilværelsen! Og med det må svelges endel kameler..

Som jeg forstår kan problemet ditt deles opp i 2:

* trang økonomi, og

* for liten tid.

Økonomien virker som fastlåst pga at dere bor i en for dyr bolig til å kunne justere ned stillingsprosenten. Å flytte til mindre/ rimeligere bolig vil redusere presset både på vedlikehold og økonomi. (Og kanskje få råd til vaskehjelp?..)

På meg virker dere som en familie som har et aktivitetsnivå som ligger et par lysår over hva jeg ville funnet behagelig. Du MÅ ikke være med på alle dugnader, noe sier meg at du allerede har gjort din innsats Innkall til 'familiemøte', fortell hvordan du har det og at dette ikke kan fortsette. At det faktisk er alvorlig og at dere er nødt til isammen å ta grep for å gjøre forandringer, fordi mamma ikke har det bra slik det er idag. Barna er såpass store at de bør forstå dette, og også tåle å gjøre større innsats hjemme. Det må da være aktiviteter de kan klare seg uten. Helga er jo den tida de fleste av oss trenger til å roe ned pulsen på. Kan dere dele på kjøring/henting med andre foreldre? MÅ de på ArtCamp eller sommerskole? Og kanskje kan mannen din finne en løsning med færre utenlandsturer?

Så lenge primærbehovene er dekket, er livet til for å leves. Jeg tror ikke du er der akkurat nå. Tida kommer ikke tilbake, vær streng på hvordan du vil ha det!

Lykke til

[Gjest Olsen]

Dette hørtes virkelig strabasiøst ut!

Du har tydeligvis bitt tennene sammen mer og lenger enn godt er.

Kan du og mannen din vurdere om dere kan skifte jobb? Begge eller den ene av dere?

Hvis huset (eller omkostningene ved huset) er grunnen til at dere ikke kan ha litt lavere inntekt, ville jeg absolutt vurdert salg. Hvis dere ikke en gang har råd til vaskehjelp noen timer av og til, må dere kanskje se litt på de økonomiske prioriteringene?

Kan de store barn betale noe av utdanningen selv via Lånekassen?

Må barna ha alle fritidsaktivitetene de har? En aktivitet pr barn kan settes som grense. Ikke gøy å måtte gjøre, kanskje, men må man, så må man.

Hvordan bidrar far i huset? Hva setter dere som standard i huset?

Kan bestemor få noe hjelp fra andre?

Jeg har også en mann som reiser mye. Jeg er mye alene om ansvaret om barna. Det er tungt å vite at man er den eneste som kan hjelpe med lekser, følge opp skole, fritidsaktiviteter, tannlegebesøk, fødselsdager osv. Jeg tar meg selv i å bli ganske misunnelig på dem av mine bekjente som har en mann som stiller opp på lik linje. Ikke så sjarmerende, nei.

Jeg har lenge ytret ønske om at mannen min finner seg en jobb med mindre reising. Han har søkt noen jobber, men foreløpig ikke fått noe. Han er nok også så rastløs at en jobb helt uten reising ville være vanskelig for ham.

Mange av oss KAN redusere på inntekt, men ikke alle. Ny jobb er ikke alltid innen rekkevidde. Det samme kan gjelde en bolig som erstatter den boligen dere har.

Kan du be om time hos familierådgiver? Dere behøver ikke å være på skilsmissens rand for å få time der. Mulig dere kan få hjelp til å sortere litt.

[Nusseli]

Stackars! Det är inte kul att må så! Jag har själv varit där (under andra sammanhang) men det slutade med att jag sa upp mig... Där jag jobbade hade jag oavsett blivit utfryst om jag hade fått sjukanmälan.

Du vet väl att det är lov? Att sjukanmäla sig så att man inte når stupet är väl den klokaste lösningen? Då får du ett par veckor (eller hur lång tid det nu tar) att komma med roten av problemet. Ibland måste man "ge upp" och koncentrera sig på att må bra. När man bokstavligt talat gör ALLT man kan för atr ÖVERLEVA istället för atr LEVA så måste man ta tag i det.

Jag var tvungen att glömma konsekvenser för min utväg, det gick så långt att jag var rädd för vem jag skulle bli och vad jag skulle göra. Dina barn behöver sin glada, starka mamma igen :-) och du behöver lite andpaus.

[Lavendela]

Særkullsbarna, hvor gamle er de?? Og hvorfor betaler din mann for deres utenlandsopphold når dere har det trangt økonomisk? Kan barna dine sykle til fritidsaktivitetene sine? Og viss ikke, er det en god ide og dele kjøringen med andre foreldre. Ellers må jeg si meg enig med de som har nevnt sykemld...

[Gjest flinkpike]

Alt er ikke like viktig, så du må bli beinhard på prioriteringer. Kutt frivilig arbeid, dugnader og verv. Alier deg med andre foreldre og bytt på kjøring til og fra aktiviteter. Lag en ukeplan, en ukesmeny oh handle inn fast en gang i uka. Gi ungene husoppgaver og bruk 20-30min hver kveld på husarbeid, kattevask duger lenge og vask heller grundig et par ganger i måneden. Det er ok å klage iblant, men du må heller fokusere påløsninger som er gjenomførbare nå med en gang heller en hussalg etc...

[Gjest Tine]

Jeg sier meg helt enig med de som anbefaler deg sykmelding snarest mulig, og ikke bare for noen dager, men i første omgang en periode med 100% og deretter gradvis tilbake i jobb når du har kommet deg helt til hektene igjen, gjør det til en lang sommerferie, det virker som du trenger det umiddelbart.

Har du mulighet til å bytte jobb som er mindre kjedelig og mindre stressende? Min erfaring er at arbeidsdagene har veldig mye å si for hvordan man har det, også på fritiden.

Jeg er også enig med de som anbefaler salg for å få bedre økonomi. Jeg har selv en renholder som vasker hos meg hver uke, og følelsen av å komme hjem til nyvasket hus er uvurderlig.

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode tips og innspill. Mange gode råd, og også noen viktige spørsmål som vi absolutt må ta stilling til. Jeg er usikker på hvilke grep vi må gjøre på sikt, men å filtrere ut alt som kan prioriteres nå, fokusere på øyeblikket, og prøve å systematisere hverdagen med alle mann i arbeid er en god start.

Og så vil jeg også takke for litt trøst og gode ord. Jeg ville så gjerne få til dette og føler meg som en mislykket sutrebøtte akkurat nå. Hvorfor så svak, hvorfor fikser ikke jeg blablabla.

Sykemelding... Det butter litt imot, ikke minst fordi det er veldig dårlig timing i forhold til jobben. Det er som sagt mye som skjer akkurat nå, og blir jeg borte så vil det merkes. Hadde det enda vært i fellesferien

Men dere er nok inne på noe. Satt som en zombie foran skjermen i dag og begynte å tute på bussen hjem (og da måtte jo selvsagt naboen gå på ved samme dør... det skjer ellers aldri). Hjem, lage middag, sove en time og våkne (med skallebank) av høye stemmer fra kjøkkenet, der stressa og sur man kræsjet med uvillige tvillinger som ikke ville gjøre lekser. Hyl og skrik og endte med at mannen knuste et glass i vasken med vilje. Gudbedre så hyggelig vi har det!

Og samtidig er det feil, for vi har det egentlig veldig fint sammen. Men det går så på stumpene nå og jeg makter ikke komme meg ovenpå.

Helt rett at det er to problemstillinger: dårlig råd (eller, ikke dårlig råd. Men ikke god nok råd til tiltak som kunne gjøre hverdagen lettere. Vi bruker rubb og stubb hver måned. Særkullsbarnet ble lovet finansiering av naiv far, og det ville ikke være fair å gå tilbake på det nå- det mener jeg selv som stemor! ) Og dårlig tid. Vi har allerede kuttet ut alt som heter moro, trening, alenetid og sosialt liv, skal vi prioritere bort noe nå blir det vanskelig. (samtidig merker jeg jo at tilværelsen blir litt trist når alt er "må" og ingenting er "vil"... og så blir det hele en ond sirkel). Mulig at litt mer ansvar på barna i forhold til egne aktiviteter og bidrag til huset hadde hjulpet så vi hadde sluppet den mest brutale prioriteringen ("Beklager, vennen min, jeg vet du elsker å synge i kor og hadde gledet deg til turen i sommer, men du er nødt til å slutte..."). Men nå er vi inne i en vill sentrifuge hvor jeg har mer enn nok med å henge med på hva som skjer og slukke branner når de oppstår.

Dette ble rotete, men jeg er veldig glad for at tilbakemeldingene har vært så greie. Tusen takk! Mannen min er som sagt også litt stressa, men han er slett ikke så utslitt som meg, og det gjør at jeg føler meg som en sutrepave i forhold. Hvorfor takler han det så bra? Er jeg pingle?

Men kanskje jeg skal koste på meg å være litt ego nå i forhold til jobben. Jeg er jo ikke akkurat noen superkollega nå uansett. Og det er ingen overdrivelse at jeg nærmer meg et slags meltdown- det er akkurat som et virrvarr av følelser holdes på plass av en papirtynn hinne, det skal ingenting til før alt bare renner ut... *skrekk* Tror jeg skal ringe legen min i alle fall. Kanskje jeg får en pustepause og kan tenke de lange tankene, om bosted, om jobb, om organisering av både hus og familie og aktiviteter. For hvis jeg bare får ordnet dette riktig, så har vi et familieliv som handler om å leve og ikke bare komme seg igjennom dagene...

Igjen: tusen, tusen takk, hver og en av dere!

[AnonymBruker]

Glemte å si at det var den Vridde Vaskefilla (TS) over her, men det fremgikk kanskje av sammenhengen...

[Gjest Turid]

Hei igjen! Skal bare si at det neppe er noen som takker og bukker og er deg evig takknemlig pga at du yter og yter på jobben! Din viktiste jobb akkurat nå, er den du gjør hjemme! Ha det i bakhodet i alle valg du tar, så får du lettere riktig perspektiv. Har man stiftet familie, så er den det aller viktigste, og da må man gjøre noen vanskelige valg for å holde koken i år etter år. Noe MÅ velges bort!

Du er ikke den første - og blir ikke den siste - som får en sykemelding pga dette her. En ting jeg lurer på; kan dere evnt. utvide lånetiden på huslånet, evnt. kun betale renter i en periode, for å få litt bedre økonomi? Bedre økonomisk handlefrihet vil også gjøre ting lettere for dere. Uansett så er dere inne på boligmarkedet, og boliger stiger i pris for hvert år som går, så dere "sparer" på et vis likevel...

[Gjest Siri]

Ta og gå ned i hslvstilling ! Stakkar barn som må ha en ustabil mor du trenger ikke pengene !! Mannen har jo !

[AnonymBruker]

Ta og gå ned i hslvstilling ! Stakkar barn som må ha en ustabil mor du trenger ikke pengene !! Mannen har jo !

Herregud, det er tusen grep man kan ta før man sier fra seg halve lønna og pensjonen attpåtil. Mannen har jo faktisk ikke nok penger til å holde huset og hele fasaden sammen på egen hånd, og i disse dager skal han heller ikke trenge å ha det ansvaret alene.

TS: På kort sikt er kanskje en sykemelding tingen slik at du får tenkt gjennom ting. Men på lengre sikt må du se litt på noen andre grep. Gjør mannen og barna nok i huset, eller tar du på deg alt selv? Overfor barna kan dere legge det fram slik at det å delta i husarbeidet er "prisen" for å få sponset fritidsaktiviteter osv. Kan du si fra deg verv og ansvar i barnas fritidsinteresser (i alle fall for en periode)?

Ellers kan jeg bare anbefale zenhabits.net og mnmlist.com for inspirasjon til en annen måte å tenke på. Som noen sa over her, alt er ikke like viktig, du kan kutte litt her og der, omprioritere. Men det kan være greit å ha noen "ideologiske" (i mangel av bedre ord) føringer bak prioriteringene. Er ikke tankene om en mer minimalistisk livsstil noe for deg, så er det greit, men du kan jo lese noen innlegg på disse sidene og se om du ikke "kicker" på tanken likevel. Jeg trengte det i alle fall veldig da jeg ramlet over ideen om minimalisme i hverdagen!

[Gjest Emma]

Uff, ingen god situasjon - det virker ikke som du klarer å stoppe karusellen lenge nok til å se hva du kan gjøre for å få det bedre...

Mange gode råd ovenfor.

Gå til legen. Slik det er nå er det mange muligheter å få hjelp av legen både med 100% sykemelding og delvis sykemelding, i tillegg er det lagt opp til at lege, arbeidsgiver og arbeidstaker kan ha møte for å finne ut hvordan arbeidsplassen kan legge forholdene på arbeidsplass bedre til rette for at du ikke skal bil syk(ere). Dersom dette er noe du ønsker. Det virker som arbeidsgiveren din legger mer arbeid på deg enn det som burde høre til en vanlig full stilling.

Økonomi. Det er stort sett kun to måter å få bedre økonomi; øke inntektene eller minke utgiftene. Det kan hende der dere ser at det ikke er noen steder å kutte utgifter vil noen utenfra kunne hjelpe dere med forslag. Før regnskap en stund, sett opp budsjett og se hvor pengene forsvinner. Det virker som du har god oversikt, men kan hende det hjelper å se det samlet.

Fritidsaktiviteter for barna. Hvor mange aktiviteter er hver og en med på? Når jeg var liten fikk jeg valget å gå på en aktivitet, for det var alt bi hadde råd og/eller tid til. Jeg tror ikke barn har vondt av å måtte ta noen harde valg av og til, og kan hende de også vil like å ikke ha fullt program men kunne slappe av og planlegge fritiden sin selv også?

Noen over foreslo familieråd, og det synes jeg var en god ide. Snakk først med mannen din slik at dere er enige; så tar dere med barna og forteller at dere har litt lite penger og at dere voksne bruker mer krefter enn dere har på alt fra jobb, husarbeid, kjøring til/fra fritidsaktiviteter osv. Spør om de har forslag til hva de kan gjøre for at ting kan bli lettere for alle. (Kan hende du blir overrasket over hvor "voksne" barna er).

Du spør hvorfor mannen din ikke er like sliten. Det kan jo være så mange grunner; personlighet, gener, forskjellig forhold på jobb.. Når han er ute og reiser så kan han tross alt slappe av på ettermiddagen og ha litt alenetid, mens når han er ute å reiser så har du hus og hjem og unger alene og har null alenetid fra morgen til kveld...

Jeg håper du finner ut av ting. Husk det er bedre for barn å kunne hjelpe til og kutte ut noen aktiviteter enn å miste en forelder i ung alder. Håper og tror ikke at du vurderer alt 4, men... Vit at det ikke egentlig er noe alternativ!

[Gjest imli]

1. Sjukemelding, i fyrste omgang.

2. Kan de snakke med banken og få lov til å berre betale rentene på lånet ein periode?

3. Kutt ned på alt du ikkje MÅ vera med på, og som de ikkje MÅ kjøpe.

4. Få ungane til å hjelpe til med husarbeid.

5. Ungane må kutte ned på fritidsaktivitetar. Det er kjipt for dei, men sånn er faktisk livet, og det trur eg ungane har godt av å lære. I dag er det nærmast rekna for barnemishandling å ikkje la ungane vera med på alt dei ynskjer, men det er faktisk lov å seie stopp. Då får du mindre bortskjemte ungar som set meir pris på det dei har. Du MÅ faktisk ikkje strekke deg til helsa ryk for at ungane skal gjera akkurat som dei vil!

Endret 31. mai 2012 av imli