Familie som ikke bryr seg

[Adena]

Jeg sitter her, grinete etter å ha prøvd å få sove, men fikk det ikke til, så skriver her for å tømme meg og dele med andre, høres deres mening..

Jeg har vurdert i disse dager å rett og slett kutte ut hele familien min på grunn av så mye urettferdighet, stress, jag og at de kun tenker på seg selv og hvis jeg trenger fra dem så er det ikke snakk i å yte i det hele tatt, hvis jeg spør foreldrene mine om hjelp til noe så bare sier de nei og spør om jeg er dum (dette er pappa da) og jeg først forstod (dette kunne verken benektest eller bortforklares) hvor kalde og kyniske og selvsentererte de egentlig er, da jeg oppdaget der jeg bodde i fjor Oslo da bomben gikk av.. jeg var rask ved å ta tak i mobilen min og finne nummeret klar til å ringe familien og si at jeg har det bra, men så stoppet jeg, og trykket ikke på ringe knappen. jeg tenkte, dette ville jo være en utmerket test, de ringer meg sikkert veldig snart, så da bare venter jeg litt og lar de ringe istedenfor.. jeg ventet og ventet, ikke så mye som en sms engang, jeg gikk og la meg, klar til å sove for natta, Tittet bort på mobilen igjen fordi at jeg tenkte det kunne jo være at jeg ikke hørte den, kanskje noen hadde ringt eller send sms jeg bare hørte det ikke. men nei da, jeg fryktet det, og sant var det også, det var ingenting på mobilen da jeg sjekket for ente gang..det var blitt så sent og de kunne ikke ha unngått å ha hørt om bomben som gikk av! jeg ble så trist at jeg gråt og gråt den natta, i flere dager etterpå ventet jeg på at noen skulle ringe eller sende meg en sms, men ingen familiemedlem hørte jeg fra.. min familie, spesielt min far, men også min mor med fler, har så lenge jeg kunne huske, vært en kilde til frustrasjon, tristhet og depresjon for meg, de er veldig flinke til å gi meg dårlig selvfølelse, føle meg skyldig og utilstrekkelig, de er nok kilden til mine dype depresjoner den dag i dag, og min lave selvtillit.. jeg tenker at jeg har det sikkert mye bedre uten dem, men jeg har latt meg tenke på at du skal jo ære din far og din mor, og at jeg har ikke lyst til å virke kald ved å kutte dem ut fra livet mitt, men jeg tror rett og slett det er for det beste, jeg hadde ikke tatt med mine egne fremtidige barn for å se dem noengang, er nok folk som har fått en traumatisk barndom.. ved total mangel på barnevernet, selv om naboene visste (dette fikk jeg høre i ettertid) at noe var veldig galt hos oss, så tok de likevel og ikke gjore noe med det.. uansett, hvor mye skal man egentlig finne seg i? og er det å kutte dem ut (da kutte ut alle for de er rotne så godt som alle sammen), virkelig løsningen?

[Jinta]

Du trenger ikke kutte dem helt ut, bare til det punktet du selv føler er greit eller behagelig. Spesielt hvis de ikke gjør annet enn å gi deg negative følelser når du har snakket med dem.

Det er så utrolig viktig å ha positive og oppbyggelige mennesker i livet sitt, spesielt hvis man sliter med dårlig selvtillit og depresjoner f.eks. ikke undervurder det, positive mennesker er superviktig!

[Gjest trine]

Klarer du å ikke forvente noe av andre(ikke lett) og klare deg på egenhånd,så får du selvtillit å klarer å akseptere de for den de er. Mange som ikke har noen,vil mene du er heldig som har noen dårlig enn å ikke ha noen.

[AnonymBruker]

klem..

Husk familie er ikke nødvendigvis bare de av "blod" men også gode venner som er glade i deg..venner er familie man velger ut.