AnonymBruker Skrevet 22. april 2012 #1 Del Skrevet 22. april 2012 De siste 6 månedene har jeg mistet 2 av mine aller nærmeste. Den første i en stygg ulykke, den andre etter svært kort sykeleie. Jeg sitter igjen med en følelse av... tomhet... nummenhet... uvirkelighet... Et eller annet sted på veien, kanskje under den sistes korte sykeleie, stengte jeg meg inne i et vakum der jeg ikke føler noenting. Det er ikke 100% tett, for innimellom overmanner følelsene mine meg litt, men jeg kjemper imot og klarer å tette "lekkasjen" ganske kjapt. Men det å gå rundt i denne tåken av - i mangel av et bedre ord, likegyldighet - det er ganske skremmende. Jeg skjønner at det ikke er sunt. Jeg vet at jeg må konfrontere de vonde og vanskelige følelsene. Men jeg vil ikke. Jeg tør ikke. Jeg er redd for å ikke komme helskinnet ut på andre siden. Redd for å falle sammen. Redd for å falle ned i det mørket jeg kjenner ligger der og ulmer rundt meg, og for at det mørket ikke skal ha noen bunn. At jeg bare skal fortsette å falle. Det skremmer meg enda mer enn denne tomheten og mangelen på følelser jeg fungerer i nå. For det er det jeg gjør. Det føles egentlig ikke som om jeg lever nå. Jeg bare fungerer. Og knapt nok det. Fokus, tiltakslyst og konsentrasjon er ikke tilstede. Noe som igjen gir dårlig samvittighet overfor arbeidsgiver, kollegaer og de nærmeste jeg har igjen. Det føles som jeg beveger meg rundt i en suppe. Samtidig føler jeg en gjennomgripende frykt for å miste flere av mine nærmeste. Jeg bekymrer meg konstant - livredd for å igjen få en telefon om at noen jeg er glad i er borte. Denne frykten er nesten ikke til å leve med; jeg kjenner angstsymptomer og jeg har store søvnproblemer. Frykten for å miste flere er enorm. Som mamma, kjenner jeg nå også veldig på frykten for selv å bli alvorlig syk og/eller dø. Alt dette tapper meg for energi og krefter, og jeg føler meg uendelig sliten. Hvordan i all verden skal jeg komme meg ut av dette, og finne igjen balansen i livet? Er det kun terapi som er løsningen? Eller finnes det andre løsninger? Jeg vil ikke ha det sånn som dette Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 22. april 2012 #2 Del Skrevet 22. april 2012 De siste 6 månedene har jeg mistet 2 av mine aller nærmeste. Den første i en stygg ulykke, den andre etter svært kort sykeleie. Jeg sitter igjen med en følelse av... tomhet... nummenhet... uvirkelighet... Et eller annet sted på veien, kanskje under den sistes korte sykeleie, stengte jeg meg inne i et vakum der jeg ikke føler noenting. Det er ikke 100% tett, for innimellom overmanner følelsene mine meg litt, men jeg kjemper imot og klarer å tette "lekkasjen" ganske kjapt. Men det å gå rundt i denne tåken av - i mangel av et bedre ord, likegyldighet - det er ganske skremmende. Jeg skjønner at det ikke er sunt. Jeg vet at jeg må konfrontere de vonde og vanskelige følelsene. Men jeg vil ikke. Jeg tør ikke. Jeg er redd for å ikke komme helskinnet ut på andre siden. Redd for å falle sammen. Redd for å falle ned i det mørket jeg kjenner ligger der og ulmer rundt meg, og for at det mørket ikke skal ha noen bunn. At jeg bare skal fortsette å falle. Det skremmer meg enda mer enn denne tomheten og mangelen på følelser jeg fungerer i nå. For det er det jeg gjør. Det føles egentlig ikke som om jeg lever nå. Jeg bare fungerer. Og knapt nok det. Fokus, tiltakslyst og konsentrasjon er ikke tilstede. Noe som igjen gir dårlig samvittighet overfor arbeidsgiver, kollegaer og de nærmeste jeg har igjen. Det føles som jeg beveger meg rundt i en suppe. Samtidig føler jeg en gjennomgripende frykt for å miste flere av mine nærmeste. Jeg bekymrer meg konstant - livredd for å igjen få en telefon om at noen jeg er glad i er borte. Denne frykten er nesten ikke til å leve med; jeg kjenner angstsymptomer og jeg har store søvnproblemer. Frykten for å miste flere er enorm. Som mamma, kjenner jeg nå også veldig på frykten for selv å bli alvorlig syk og/eller dø. Alt dette tapper meg for energi og krefter, og jeg føler meg uendelig sliten. Hvordan i all verden skal jeg komme meg ut av dette, og finne igjen balansen i livet? Er det kun terapi som er løsningen? Eller finnes det andre løsninger? Jeg vil ikke ha det sånn som dette Jeg har brukt samme tid som deg. Jeg måtte ha tiden til å grave meg helt ned, for da er det bare en veg,og det er oppover. Var veldig langt nede,så langt et menneske kan komme. Har vært sykemeldt den meste av tiden.Fått terapi,antidepp,sovemedisin. Jeg ante ikke at man kan komme så langt ned. jeg har ikke stengt av. Jeg er på veg oppover, du må ta tiden. Komme deg ut,treffe folk osv Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå