Er Norge et kulturelt uland?

[Zinnia]

Kom over denne artikkelen i Aftenposten og må si jeg lo litt av gjenkjennelse inne i meg, da hun forskeren setter ord på ting jeg selv har erfart, blant annet at Norge ikke er det letteste landet å bli tatt på alvor i om du jobber innen kulturarbeid.

Jeg har en kunstfaglig utdannelse i tillegg til universitetsutdannelse, og er ikke i tvil om at kunst og kultur spiller en viktig rolle både direkte pog indirekte i livene til mange mennesker. Ikke minst tror jeg mange undervurderer dens muligheter til å utvikle evne til problemløsning, kreativitet, og mangfoldig opplevelse og utvikling av seg selv som menneske, noe som kan være viktig om vi som samfunn skal klare å være omstillingsdyktige og innovative.

Jeg mener ikke at kunst/kultur er viktigere enn andre yrker, alle yrker er nødvendige for at samfunnet skal gå rundt, og et rikt kulturliv er også ofte kjennetegn på et sterkt og sunt samfunn, og burde etter min mening heller ikke bli sett på som noe dårligere enn andre vanlige yrker. Derfor synes jeg det er trist å bli møtt med nedlatenhet og en mine som sier "men når skal du få deg en ordentlig jobb da?" når jeg sier hva jeg driver med.

Det skremmer meg også det hun sier om kvalitet, det er jo ikke heldig når det mange steder ikke gjøres noen forskjell på de som har kompetanse og utdanning innen sitt fag, og de som ikke har det, men ofte kan nok dette skje pga at de som ansetter ikke vet bedre selv. Personlig har jeg også opplevd folk som tror jeg jobber gratis, fordi det blir sett på som "bare en hobby/fritidsaktivitet/ett eller annet useriøst".

Hva tenker dere? Noen andre som har opplevd samme, eller har egne erfaringer i møte med kultur/kunst i skole f.eks? Noe man kan gjøre for å endre de generelle holdningene i mer positiv retning?

[Gjest Nymeria]

Jeg tror nok hun treffer spikeren midt på hodet når hun sier at i Norge er kultur koselig, men ikke viktig.

Selv må jeg nok ærlig innrømme at jeg ser hovedsaklig på kultur som noe man driver med på hobbybasis, det er jo få som er talentfulle nok til å faktisk kunne leve av det. Det virker som mange drømmer om å leve av musikk, maling osv, men så ser de hvor vanskelig det er å lykkes innenfor dette, og velger noe annet som hovedbeskjeftigelse. Jeg tror at en person skulle ha vært virkelig eksepsjonellt flink til noe for at jeg skulle ha rådet vedkommende til å satse på kultur som yrkesvei.

Kunst og kulturfagene på skolen var jo aldri noe særlig til skikkelige timer, ihvertfall ut i fra min erfaring. Vi spilte blokkfløyte, det var det eneste instrumentet vi fikk lære å kjenne. Og så tegnet vi, drev med litt håndarbeid og sløyd. Som regel var det veldig fastsatte oppgaver som fortalte hva vi skulle gjøre, så det var begrenset med kreativitet vi kunne vise. Kan ikke huske at vi har hatt lærere som egentlig helt visste hva de faktisk drev med, ofte var de vel bare involvert i slikt i forbundelse med egne hobbier. Det begynner å bli en stund siden jeg gikk på skolen så dette kan jo ha endret seg, men ser jo ut til at timetallet på slike fager er blitt drastisk kuttet utifra artikkelen.

Norge er et lite land, og jeg antar at kunst og kulturmiljøet er relativt begrenset her også. Å få lærere inn på alle barne- og ungdomsskoler som faktisk har god greie på dette er kanskje vanskelig? Og da blir det også vanskeligere å legge opp timer hvor man faktisk har et godt pedagogisk opplegg. Hvor man faktisk lærer ting, fremfor å benytte det som kosetimer. Det at Norge er lite, med et lite miljø, gjør det jo også vanskelig å lykkes her, hvis man har som mål å ha dette som fulltidsarbeide.

[Mermaid Blues]

Leste artikkelen, og ja, jeg synes det er snedig å se på forholdet til kultur i Norge nå som jeg bor i et land hvor dette forholdet er temmelig annerledes. Det er mange gode poenger i den artikkelen, virkelig. De får det til i andre land, hva er problemet med Norge?

Selv må jeg nok ærlig innrømme at jeg ser hovedsaklig på kultur som noe man driver med på hobbybasis, det er jo få som er talentfulle nok til å faktisk kunne leve av det.

Klippet ut dette, fordi det er noe jeg tror kanskje ligger nært til kjernen av problematikken. Begrepet "talent". Så langt har ingen klart å bevise eksistensen av "medfødt talent", derimot hersker det enighet om at øvelse (deliberate practice), hardt arbeid samt et reelt ønske om å nå langt er det som ligger til grunn for å lykkes. Alle kan skape musikk. Alle kan lære å male. Alle kan bli skuespillere. Virkelig. Alle. Dette er så veletablert innen forskning, at de med peiling på seiling bare refererer til det som "tiårsregelen". Ti år med hardt, dedikert, lidenskapelig arbeid og et genuint ønske om å bli best. Enkelte hevder at 10.000 timer med konsentrert øving er det som skal til for å mestre en disiplin. (For å illustrere: det er 8760 timer i et vanlig kalenderår. Dette er dermed ikke gjort over natta.) Man har til og med etablert at såkalt perfekt, eller høyt velutviklet, gehør ikke har noen sammenheng med om man blir en dyktig musiker. Det er sikkert en fordel i startfasen, men det koker til syvende og sist ned til om man ønsker/har mulighet til å øve.

Det er veldig trolig en sammenheng mellom hva man blir stimulert med som barn og hva man lykkes med i voksen alder, derfor er det ikke uvanlig at barn av kunstnere blir kunstnere, og at barn av idrettsutøvere begynner med idrett selv. Ikke fordi de har arvet et magisk gen, men fordi kunsten eller idretten står høyt på hjemmebane under oppveksten, og stimulansen er lett tilgjengelig. Jo mer positivt lys disiplinen fremstilles i, jo mer fristende blir det for barna å mestre det (og dette gjelder andre yrkesgrupper også - om foreldrene stortrives i sine jobber og uttrykker dette, vil barnet lett kunne ønske å velge en lignende yrkesvei).

Et annet, og kanskje mer forstyrrende element av begrepet "talent" er hvordan det demper mestringsfølelse. En bekjent av meg er coach for skuespillere, og hans erfaring er at man skal rose innsats, aldri antyde at enkelte er "født til" å gjøre det bra - det første stimulerer til ytterligere innsats og mer eksperimentering, det andre kan få skuespilleren til å stagnere, eller ikke tørre å gå utenfor komfortsonen.

Likeledes barnet, dersom barnet blir ledd av og får høre at det synger som ei kråke vil barnet slutte å synge. Sier man at barnet ikke har rytmesans vil det slutte å danse. Om barnet gir opp etter to år på fotballtrening vil det ikke havne på landslaget. Michael Ball sang ikke klokkerent første gang han åpnet munnen, og Tiger Woods hadde faktisk tatt i ei golfkølle før første gang han meldte seg på US Open. Jeg kjenner temmelig mange profesjonelle (dyktige) skuespillere og ingen av dem har noe gudegitt, medfødt magisk ved seg. Felles for dem alle er derimot at de har en arbeidsmoral som er det mest absurde jeg noensinne har vært borti. Jeg har venner som har sunget hovedroller i musikaler med 39 i feber og streptokokker, som har brukket beinet på scenen men likevel fullført forestillingen og som har vært så spysjuke at de måtte ha bøtter på alle sider bak scenen og ny sminke hvert kvarter. Det er fokus, brennende vilje og en mental og fysisk dedikasjon som ligger til grunn, ikke noe forutbestemt magi som befalt dem ved fødsel.

Det snakkes lite om "talent" utenfor kulturen/idretten. Noen som har fått beskjed om at de har talent for å bli renholder eller regnskapsfører uten spøkefull undertekst? Neppe. Jeg tror dette bidrar til å gjøre kunst og kultur til noe mystisk og litt fremmed, som man må være "født" til å holde på med. Og det er trist, vi får neppe noen ny Ibsen, Grieg eller Thaulow dersom en slik usannsynlighet skal være et gjeldende premiss. Jeg tror en respektfull håndtering av kunst i skolen er et steg i riktig retning, og å etablere en forståelse om og respekt for at dette faktisk er yrker og ikke hobbyer.

Nymeria, du har nok aldeles rett i at dersom det eneste fokuset skal ligge på sløyd og blokkfløyte så skaper vi neppe nye kunstnere. Jeg husker selv at vi snublet innom kullstifter, keramikk og brodering, men det var noe vi måtte gjennom fordi det sto i læreplanen (vi beklager, dere skulle gjerne fått denne timen til naturfag, men vi må altså gjennom dette, dere - hold ut), ikke fordi det skulle ha noen karrieremessig stimulans.

[Zinnia]

Flott innlegg Mermaid Blues, du setter ord på mye av det jeg tenker også på en bra måte. Jeg er veldig enig, og det med ti-årsregelen husker jeg veldig godt fra pensumboken i positiv psykologi. Det er ikke sånn at det er ett enkelt talent for hver kunstgren heller, det er sammensatte fag som krever mange forskjellige egnskaper av en person, og det hjelper ikke med talent uten interesse og mulighet for å prøve. Disse kjendis-sportsfolkene pleier jo ofte å si at det er maksimalt ti prosent talent, og resten er beinhard trening, jeg tror det fint kan gjelde i kunst og kultur og.

En annen kommentar til dette med å være "god nok" til å få lov til å ha det som jobb. Hva er god nok? Jeg synes ikke kunst kan sammenlignes med idrett hvor man relativt objektivt rangerer nummer 1,2 osv etter det aktuelle spillets regler. Kunst har mange likhetstrekk, men også en visst subjektivt aspekt som muligjør personlig uttrykk, utforskning, lekenhet, og forskjellig smak, alle vil ikke være enig om hvem/hva de synes er "best". Alle utøvere vil ikke være like god på alle områder, men det trenger overhodet ikke bety at de ikke er gode, og har masse å bidra med. Om man ikke er en teknisk virtuos på piano, trenger ikke det bety at man ikke er en god komponist, god lærer, og har evne og erfaring til å forstå komplisert musikkteori, bare for å prøve å komme med et enksempel. Det virker som om mange ikke er klar over at dette er fag, tradisjoner og kunnskap som menneskene har interessert seg for fra tidenes morgen, det er så mye mer enn hvem som synger renest, eller kan sparke beinet sitt høyest. Det sier ingenting om hvordan og hvorfor.

Som nevnt er dette sammensatte fag som krever kompetanse på mange felt samtidig, og mange av disse egenskapene er vanlige ferdigheter som kan være nyttig for alle, bare brukt på en annen måte. Med dette tenker jeg for eksempel på evne til samspill, kommunikasjon, disiplin, aktiv deltagelse og tilstedeværelse for å nevne noen få. Jeg tror at å trene slike egenskaper på et annet og mer praktisk nivå enn i hverdagen kan gi en veldig positiv utvikling i forhold til å forstå både seg selv og andre.

Samtidig vil jeg være forsiktig med å instrumentalisere kunsten, de fleste som driver enten på hobbybasis eller seriøst har det til felles at de først og fremst gjør det fordi de synes det er gøy og motiverende i seg selv. Og det er ikke noe man skal undervurdere verdien av heller.