Kranglefanter som barn

[AnonymBruker]

Fy faen som jeg kranglet med søsknene mine! Mer enn de aller fleste, det tør jeg vedde mye på. Men fy faen så gode venner vi er nå!

Tror dere det er en sammenheng der? Kranglefalter blir gode venner, mens lekekamerater glir fra hverandre og kanskje blir uvenner?

[Gjest finurlig]

Fy faen som jeg kranglet med søsknene mine! Mer enn de aller fleste, det tør jeg vedde mye på. Men fy faen så gode venner vi er nå!

Tror dere det er en sammenheng der? Kranglefalter blir gode venner, mens lekekamerater glir fra hverandre og kanskje blir uvenner?

Kanskje, kanskje ikke..

Jeg og mine søsken kranglet vanvittig som barn, og vi holder på enda :gjeiper:

[Muscae]

Ja, fy faen...

[AnonymBruker]

Søsteren min og jeg kranglet hele tiden da vi var små, men i dag er hun min beste venninne.

[AnonymBruker]

Det kommer vel an på dynamikken og hva kranglene går ut på. Jeg har erfart at søstre med ekstremt ulik personlighet og ofte 1, kanskje 2 år i aldersforskjell holder på til døden skiller dem ad.

Jeg og broren min kranglet fordi jeg var typisk irriterende lillesøster og han var storebror som syntes jeg var i veien. Denne dynamikken endret seg naturlig nok da jeg ble moden og han skjønte at jeg var ganske kul og smart. Nå gjør vi ting sammen nesten ukentlig, og har mye å snakke om.

[Glorya82]

Kranglet minimalt som barn, litt mer i tennårene men ikke mye, har alltid sett på hverandre som bestevenner. Har et supert forhold.

[Gjest Søgni]

Vi krangla så godt som aldri, og vi er kjempegode venner i dag. Hvorfor vi ikke krangla er meg et mysterium, siden vi er/var ganske ulike, og alltid har hatt sterke meninger.

Generelt tror jeg søskenkrangling kan være ganske sunt, men om det har mye å si for forholdet mellom søsken senere i livet vet jeg ikke.