Talentfull og tafatt samboer

[AnonymBruker]

Føler jeg må lufte min frustrasjon og be om råd. Saken er at samboeren min er arbeidsledig. Han hadde en jobb som han fikk noen måneder etter utdannelsen, men den var i et tøft miljø hvor han måtte jobbe minst 20 timer ubetalt overtid per uke. Til slutt sa han opp, noe jeg har full forståelse for, selv om jeg hadde ønsket at han hadde holdt ut i påvente av en annen jobb. Han har siden dengang søkt på en drøss av jobber og kommet til intervju på 7 av dem.

Han vil ikke selge seg selv på intervju for han vil ikke være noen annen enn den han er. Han er også skeptisk til å benytte seg av bekjente fordi han vil ha en jobb i kraft av hans egne kvalifikasjoner. Når han ser at en arbeidsgiver utlyser samme stilling som han har søkt på, så vil han ikke kontakte dem igjen fordi de allerede har gitt ham avslag. Han følger heller ikke opp søknader han har sendt, men venter på innkallelse til intervju eller avslag.

Han blir stadig mer deppa av å gå arbeidsledig og jeg stadig mer irritert over at han ikke kjemper litt hardere. Jeg prøver å være støttende, men er på nippet til å skjelle ham huden full fordi han er så tafatt.

Tips anyone?

[AnonymBruker]

Jeg synes han virker ganske barnslig og narcissistisk..

Han nekter å vise seg fra sin beste side på jobbintervju, de skal liksom ta ham "som han er" (og betale ham masse penger)?

Han nekter å bruke bekjentskaper, for han skal liksom ansettes for "den han er"?

Hvis en bedrift ikke har gitt ham én jobb, så boikottes de?

Drittunge. Beklager, men dette er for dumt. Hvis du ikke har ristet ham enda er det jammen godt gjort. Og det er på tide å begynne.

[AnonymBruker]

Det høres ut som om samboeren din har misforstått en del ting om hvordan ting foregår når man søker jobb. Har du snakket med ham om det? Har du forklart ham med teskje at for hver jobb han søker er det mange som gjør alt det han ikke vil gjøre, og at det får dem til å virke proaktive og interesserte og at det er derfor de får jobben og ikke han? Det virker som om han tror at han er den eneste som søker disse jobbene, og at han ikke helt forstår at han faktisk er i en konkurranse med andre søkere. Hans jobbintervju handler ikke om at arbeidsgiver skal si ja eller nei til ham, det handler om at arbeidsgiver skal foretrekke ham fremfor de andre. Det hjelper ikke at de liker ham hvis de liker andre mer.

Å "selge seg selv" på intervju betyr jo ikke at man er noen annen enn den man er, det betyr at man viser frem hvem man er og hva man har å by på, og fokuserer på det positive. Han kler seg vel pent når han skal på intervju, og det gjør han da ikke til noen annen? Hvorfor vil han da ikke kle personligheten sin pent? Hvordan tror han at bedriften skal se hvor bra han passer til jobben når han ikke vil vise dem det? De kjenner ham jo ikke fra før. Still ham slike spørsmål.

Du kan også forklare ham at å bruke nettverket sitt ikke betyr at man ikke får jobb man ikke er kvalifisert for. Det betyr at man har et fortrinn foran de andre som er kvalifiserte fordi man er "godkjent" av noen den som skal rekruttere kjenner, men kvalifikasjonen kommer først. Uten kvalifikasjoner er man ikke interessant uansett. Hvem ville han ha valgt blant to som var like kvalifiserte til en jobb? Den som noen hadde gått god for eller den han ikke visste noe om? Få tankene hans i gang.

Hvis du og andre har fortalt ham dette og det ikke leder til noen endring, vet jeg ikke. Da tror jeg at jeg hadde fortalt ham nøyaktig hvor landet lå og riste noe vett inn i ham.

[AnonymBruker]

Føler jeg må lufte min frustrasjon og be om råd. Saken er at samboeren min er arbeidsledig. Han hadde en jobb som han fikk noen måneder etter utdannelsen, men den var i et tøft miljø hvor han måtte jobbe minst 20 timer ubetalt overtid per uke. Til slutt sa han opp, noe jeg har full forståelse for, selv om jeg hadde ønsket at han hadde holdt ut i påvente av en annen jobb. Han har siden dengang søkt på en drøss av jobber og kommet til intervju på 7 av dem.

Han vil ikke selge seg selv på intervju for han vil ikke være noen annen enn den han er. Han er også skeptisk til å benytte seg av bekjente fordi han vil ha en jobb i kraft av hans egne kvalifikasjoner. Når han ser at en arbeidsgiver utlyser samme stilling som han har søkt på, så vil han ikke kontakte dem igjen fordi de allerede har gitt ham avslag. Han følger heller ikke opp søknader han har sendt, men venter på innkallelse til intervju eller avslag.

Han blir stadig mer deppa av å gå arbeidsledig og jeg stadig mer irritert over at han ikke kjemper litt hardere. Jeg prøver å være støttende, men er på nippet til å skjelle ham huden full fordi han er så tafatt.

Tips anyone?

[/quote

Høres litt ut som meg bortsett fra at jeg ikke har noe nettverk å bruke i det hele tatt. Hadde jeg hatt nettverk så hadde jeg fått jobb. Har også søkt mange jobber og kommet til intervjuer, men det er helt håpløst å stikke seg ut som nyutdannet i en tykk søkerbunke med erfarne folk.Kommer til noen intervjuer, men det er alltid noen med mer erfaring som slår meg. Nå har det gått 1 år siden jeg ble ferdig med master i ingeniørfag.

Har blitt brutalt deprimert av arbeidsledigheten og derfor også tafatt og likegyldig, lukker meg inne og finner ikke noe glede i noen ting for tiden. Vil helst ikke treffe mennesker da det er så uendelig flaut når man får spørsmålet "Hva driver du med da"?

Det er et brutalt og tøft jobbmarked for unge og nyutdannede mennesker så jeg skjønner godt at han blir deppa. Du bør ikke skjelle ham ut, men prøve å hjelpe han, stå ved han og jobb sammen med han. Tren på intervjuer, gi han gode tips og vær en venn. Det er vondt o brutalt demprimerende å være arbeidsledig, det hadde du visst om du hadde vært det selv.

[AnonymBruker]

Høres litt ut som meg bortsett fra at jeg ikke har noe nettverk å bruke i det hele tatt. Hadde jeg hatt nettverk så hadde jeg fått jobb. Har også søkt mange jobber og kommet til intervjuer, men det er helt håpløst å stikke seg ut som nyutdannet i en tykk søkerbunke med erfarne folk.Kommer til noen intervjuer, men det er alltid noen med mer erfaring som slår meg. Nå har det gått 1 år siden jeg ble ferdig med master i ingeniørfag.

Har blitt brutalt deprimert av arbeidsledigheten og derfor også tafatt og likegyldig, lukker meg inne og finner ikke noe glede i noen ting for tiden. Vil helst ikke treffe mennesker da det er så uendelig flaut når man får spørsmålet "Hva driver du med da"?

Det er et brutalt og tøft jobbmarked for unge og nyutdannede mennesker så jeg skjønner godt at han blir deppa. Du bør ikke skjelle ham ut, men prøve å hjelpe han, stå ved han og jobb sammen med han. Tren på intervjuer, gi han gode tips og vær en venn. Det er vondt o brutalt demprimerende å være arbeidsledig, det hadde du visst om du hadde vært det selv.

Det er beintøft å være arbeidsledig og jobbsøkende, det er jeg enig i. Men saken her er jo at samboeren ikke er interessert i å gjøre det som skal til for å få jobb, fordi han har masse teite ideer om hvordan ting ideelt sett bør fungere. Vel, slik fungerer det ikke, og da er det jo mye bedre at han får beskjed om det slik at han kan endre strategien sin og øke mulighetene for å få jobb, er det ikke? Det blir ikke mindre brutalt der ute av at han graver seg inn i sin egen verden og tror han kan styre prosessen. Og det virker som om TS har stått på for ham lenge nå.

[AnonymBruker]

Det er beintøft å være arbeidsledig og jobbsøkende, det er jeg enig i. Men saken her er jo at samboeren ikke er interessert i å gjøre det som skal til for å få jobb, fordi han har masse teite ideer om hvordan ting ideelt sett bør fungere. Vel, slik fungerer det ikke, og da er det jo mye bedre at han får beskjed om det slik at han kan endre strategien sin og øke mulighetene for å få jobb, er det ikke? Det blir ikke mindre brutalt der ute av at han graver seg inn i sin egen verden og tror han kan styre prosessen. Og det virker som om TS har stått på for ham lenge nå.

TS her.

Det stemmer. Jeg har stått på lenge og forklart hvordan ting fungerer. Jeg rekrutterer folk jevnlig selv og han vet hvor mange ekstremt gode kandidater som ikke får jobb hos meg, rett og slett fordi det er mange utmerkede søkere og bare en jobb.

Jeg lar ham jo få lov til å være sur og deppa, og som regel går han i gang igjen med jobbsøk dagen derpå uansett, så det er egentlig ikke det at han har gitt opp og depper hele tiden. Jeg fatter bare ikke hvordan jeg skal få ham til å gjøre disse ekstra tingene.

[Witten]

En kjapp kommentar til TS: Synes dere stempler han "indirekte" som lat og tafatt. Men prøv å se saken i hans perspektiv. Kan det hende han ble utbrent på den forrige jobben? Les deg litt opp på utbrenthet, før du avkrefter det helt.

[AnonymBruker]

En kjapp kommentar til TS: Synes dere stempler han "indirekte" som lat og tafatt. Men prøv å se saken i hans perspektiv. Kan det hende han ble utbrent på den forrige jobben? Les deg litt opp på utbrenthet, før du avkrefter det helt.

TS her. Jeg er helt klar på at det var riktig av ham å slutte i den forrige jobben. Han var i ferd med å bli utbrent, og kanskje var han allerede utbrent.. Men nå virker han som om han er i fin form. Problemet er at han ikke vil forsøke disse tingene jeg nevner.

[Knirke]

Jeg kan kjenne meg igjen i samboeren din.. Ikke minst fordi han prøver å beholde en viss stolthet igjennom dette. Det er en illusjon vår generasjon har blitt servert oppigjennom oppveksten: At vi kan bli akkurat det vi har lyst til å bli. Dette stemmer selvfølgelig ikke, og selv om vi er aldri så smarte og flinke så får vi ikke jobber servert på fat

Han må slutte å ha hodet hevet, og begynne å krype isteden. Ikke minst må han trene på å lyve på jobbintervjuer, og for guds skyld ikke være seg selv. Det funker bare ikke... Jeg selv prøver å trene meg opp til å virke målbevisst og motivert på intervjuer og i søknader, som er det stikk motsatte av det jeg egentlig er (spesielt når man må sleike ræv for enhver liten underbetalt drittjobb)

Men ikke mas for mye på ham, TS, han må finne utav dette selv

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne meg igjen i samboeren din.. Ikke minst fordi han prøver å beholde en viss stolthet igjennom dette. Det er en illusjon vår generasjon har blitt servert oppigjennom oppveksten: At vi kan bli akkurat det vi har lyst til å bli. Dette stemmer selvfølgelig ikke, og selv om vi er aldri så smarte og flinke så får vi ikke jobber servert på fat

Han må slutte å ha hodet hevet, og begynne å krype isteden. Ikke minst må han trene på å lyve på jobbintervjuer, og for guds skyld ikke være seg selv. Det funker bare ikke... Jeg selv prøver å trene meg opp til å virke målbevisst og motivert på intervjuer og i søknader, som er det stikk motsatte av det jeg egentlig er (spesielt når man må sleike ræv for enhver liten underbetalt drittjobb)

Men ikke mas for mye på ham, TS, han må finne utav dette selv

Takk for "tipset". TS

[AnonymBruker]

TS her.

Det stemmer. Jeg har stått på lenge og forklart hvordan ting fungerer. Jeg rekrutterer folk jevnlig selv og han vet hvor mange ekstremt gode kandidater som ikke får jobb hos meg, rett og slett fordi det er mange utmerkede søkere og bare en jobb.

Jeg lar ham jo få lov til å være sur og deppa, og som regel går han i gang igjen med jobbsøk dagen derpå uansett, så det er egentlig ikke det at han har gitt opp og depper hele tiden. Jeg fatter bare ikke hvordan jeg skal få ham til å gjøre disse ekstra tingene.

Så han har faktisk tilgang til en solid kilde når det gjelder intervjuteknikk, hva som teller, hvordan synes osv? Og så nekter han bare?

Mange arbeidsledige ville vært overlykkelige for den hjelpen du kunne gitt dem.

Som sagt over her: Drittunge.