"Men det er jo verd det"

[Gjest imli]

Eg kan ikkje hjelpe for å leggje merke til at nærmast kvar einaste gong småbarnsmødre seier noko som ikkje er udelt positivt om foreldrerolla og ungar, skundar dei seg å leggje til "men det er jo verd det!". Har ikkje mødre lov til å vera slitne og leie utan at dei må forsikre verda om at dei er glade i ungane sine likevel? Er det frykta for å verte sett på som ei dårleg/utilstrekkeleg mor? Kjenner eg vert provosert av dette! For ikkje å snakke om alle som må proklamere på FB annakvar dag kor høgt dei elskar ungane sine, og kor herleg alt saman er. Er dette ei trong til å overtyde andre (og seg sjølv) om at dei er gode mødre som elskar ungane sine? Kvifor "må" norske småbarnsmødre gjera dette?

Endret 20. april 2012 av imli

[MiniSilje]

Jeg er bare 17 år, men jeg har også lagt merke til dette, har noen venninner som enten har en unge eller er gravid nå, og de sier også dette. Jeg tror kanskje at det har noe med at vi (for vår del) går på videregående, og der er alle veldig dømmende ovenfor alt det du sier og gjør. Sier du noe feil kan det bli tolkes feil og ryktet er ute... Dette gjelder kanskje for andre mødre også? At frykten for å bli dømt for noe man sier fremdeles sitter litt igjen? Hvis det stemmer vil de jo da selvfølgelig forsvare seg selv igjen og overbevise andre om at de elsker ungen sin og det er verdt det.

Endret 20. april 2012 av MiniSilje

[AnonymBruker]

Jeg tror de er redd for at noen skal se ned på de, og tro at de ikke er glad i barna sine. Er en del som får pepper om de er ærlige, og det gjør vel at enkelte velger å gjøre som de gjør.

[Gjest imli]

Jeg er bare 17 år, men jeg har også lagt merke til dette, har noen venninner som enten har en unge eller er gravid nå, og de sier også dette. Jeg tror kanskje at det har noe med at vi (for vår del) går på videregående, og der er alle veldig dømmende ovenfor alt det du sier og gjør. Sier du noe feil kan det bli tolkes feil og ryktet er ute... Dette gjelder kanskje for andre mødre også? At frykten for å bli dømt for noe man sier fremdeles sitter litt igjen? Hvis det stemmer vil de jo da selvfølgelig forsvare seg selv igjen og overbevise andre om at de elsker ungen sin og det er verdt det.

Det stemmer sikkert, men innlegget mitt handlar om mødre generelt. Eg høyrer slike fraser frå mødre i alle aldre, frå 16 til over 40...

Jeg tror de er redd for at noen skal se ned på de, og tro at de ikke er glad i barna sine. Er en del som får pepper om de er ærlige, og det gjør vel at enkelte velger å gjøre som de gjør.

Ja, det er sikkert mykje av forklaringa. Men kvifor er det slik, at mødre føler det sånn? Kvifor må småbarnsmødre prove at dei elskar ungane sine? Kvifor er det ikkje lov til å vera sliten og lei utan at ein må forsikre verda om at "det er verd det"? Når eg høyrer andre mødre seie at dei er slitne o.l, tenkjer eg då ikkje "for ei fæl dame, ho er sikkert ikkje glad i ungane sine". Eg tykkjer samfunnet vert meir og meir prega av at ein må overtyde resten av verda om kor glad ein er i ungane sine. Kva er dette eit uttrykk for?

[AnonymBruker]

Det er bare til å se her inne, om noen klager på at de er trøtt og sliten og lei barna, får de beskjed at de har valgt det selv og bør samtidig være takknemlig for at de har fått barn osv. Det er tydeligvis ikke lov til å klage når man har barn, men man skal være glad og fornøyd fordi man har vært så heldig å få barn. Det er rett og slett lett å kritisere de som klager, og endel gjemmer seg bak det at ikke alle kan få barn og derfor må de være ekstra glad. Derfor tror jeg at enkelte må tilføye at det er verdt det, fordi de tror ikke de har rett til å klage på noe de har valgt selv

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke alltid det er verdt det engang jeg. Hilsen dritsliten alenemamma

[Gjest imli]

Det er bare til å se her inne, om noen klager på at de er trøtt og sliten og lei barna, får de beskjed at de har valgt det selv og bør samtidig være takknemlig for at de har fått barn osv. Det er tydeligvis ikke lov til å klage når man har barn, men man skal være glad og fornøyd fordi man har vært så heldig å få barn. Det er rett og slett lett å kritisere de som klager, og endel gjemmer seg bak det at ikke alle kan få barn og derfor må de være ekstra glad. Derfor tror jeg at enkelte må tilføye at det er verdt det, fordi de tror ikke de har rett til å klage på noe de har valgt selv

Det har du nok rett i.

Eg lurar berre på kvifor det ikkje er lov til å klage når ein har fått ungar fordi ein har valt det sjølv - det er jo mykje her i livet er har valt sjølv, som ein klagar over... Det er jo "lov" til å klage over studier, jobb, partnar, vener osv - sjølv om desse og er ting ein har valt sjølv. Det er visst noko heilagt over det å vera mor som gjer at mødre ikkje får lov til å klage over morsrolla.

[saltvann]

Jeg synes ikke alltid det er verdt det engang jeg. Hilsen dritsliten alenemamma

[Brunhilde]

Det er lov å være sliten, lei, oppgitt, trøtt, frustrert og det som verre er over barna, det å ha barn, arbeidet det å ha barn medfører. Det er også lov å, på tross av slitet, synes det er verdt det!

Det å klage betyr ikke at man ikke er glad i barna sine, men det betyr heller ikke at man ikke syns det er verdt det. Selv om man klager. Det betyr bare at man er sliten der og da. Ikke at man ville valgt annerledes, selv om man hadde kunnet.

[AnonymBruker]

Nei, si det. Jeg tror nok det kommer av at man er redd for at andre skal tro man ikke er glad i barna sine og er en dårlig forelder.

Vi var ufrivillige barnløse og virkelig slet hardt med å få barn. Nå etter noen år som foreldre kan jeg ikke forstå at vi ville ha barn. Det ble så langt i fra det jeg trodde det skulle bli som mulig. Og jeg er førskolelærer, så jeg hadde vært mye i kontakt med små barn før vi prøvde å få barn.

Jeg har sluttet å slenge på "men det er jo verdt det", for jeg vil ikke stikke under en stol hvor slitsomt det faktisk kan være.

I 70% av tiden så er det så slitsomt at jeg nesten ikke vet hvordan jeg skal komme meg igjennom dagen, 30% av tiden koser vi oss og det er fint å være mamma. Det er ikke så hyggelig å hverken tenke eller fortelle til andre. Jeg trøster meg bare med at det blir bedre når de blir større, men da er jo de "magiske og herlige" småbarnsårene borte.

Å bare høre om de som har det så fantastisk!!! og koooooser seg er nok et skjevt bilde. Flott for de som har det sånn, men de som ikke har det sånn bør innrømme hvordan det kan være.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke alltid det er verdt det engang jeg. Hilsen dritsliten alenemamma

[Kosemose]

Eg kan ikkje hjelpe for å leggje merke til at nærmast kvar einaste gong småbarnsmødre seier noko som ikkje er udelt positivt om foreldrerolla og ungar, skundar dei seg å leggje til "men det er jo verd det!". Har ikkje mødre lov til å vera slitne og leie utan at dei må forsikre verda om at dei er glade i ungane sine likevel? Er det frykta for å verte sett på som ei dårleg/utilstrekkeleg mor? Kjenner eg vert provosert av dette! For ikkje å snakke om alle som må proklamere på FB annakvar dag kor høgt dei elskar ungane sine, og kor herleg alt saman er. Er dette ei trong til å overtyde andre (og seg sjølv) om at dei er gode mødre som elskar ungane sine? Kvifor "må" norske småbarnsmødre gjera dette?

Har ikke lest alle svarene du har fått, så med fare for å gjenta andre:

For å ta det siste først, så blir jeg også så lei av de som daglig skal oppdatere på "prinsen og prinsessa" eller "verdens beste småfolk". Alle som har barn elsker barna sine, så det blir i overkant trivielt og dumt å til stadighet fortelle verden det, i mine øyne.

Når det gjelder MIN bruk av frasen "det er verdt det, da" i forb med barna mine, så tror jeg det er litt komplekst. Jeg prøver å tenke gjennom hvorfor jeg har brukt denne frasen, og syns egentlig det er vanskelig å svare på. Dels en slags dårlig samvittighet over å klage over disse fantastiske små skapningene som jo gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger, at man på en måte føler at man baksnakker barnet sitt eller henger det ut, så man må rette opp inntrykket ved å formidle at alle barnets pluss-sider overveier det negative, selv om det er det negative vi tjater om? dels en måte å fortelle å forsikre meg om at den jeg snakker med skjønner at jeg ikke er drittlei barnet mitt selv om jeg pøser på med frustrasjoner. Og når jeg tenker meg om, så tror jeg nok at det aller mest er i samtale med barnløse jeg slenger på dette utsagnet. Vil jo for alt i verden ikke skremme dem bort fra å få barn, selv om jeg bare må klage og syte litt...

[Vera Vinge]

Men kvifor er det slik, at mødre føler det sånn? Kvifor må småbarnsmødre prove at dei elskar ungane sine? Kvifor er det ikkje lov til å vera sliten og lei utan at ein må forsikre verda om at "det er verd det"? Når eg høyrer andre mødre seie at dei er slitne o.l, tenkjer eg då ikkje "for ei fæl dame, ho er sikkert ikkje glad i ungane sine". Eg tykkjer samfunnet vert meir og meir prega av at ein må overtyde resten av verda om kor glad ein er i ungane sine. Kva er dette eit uttrykk for?

Dårlig samvittighet? Mange får nok det når de har noe som ligner negative følelser i sammenheng med barna. Det er ikke sikkert det først og fremst er andre de forsikrer, men vel så mye seg selv.

[Gjest Gjest]

Jeg bruker frasen fordi det er verdt det. Jeg kan være kjempesliiiten til tider, men jeg synes det er greit

Det er ikke uttrykk for dårlig samvittighet, mer en presisering. I dag har jeg hatt en pyton dag, men jeg synes det er greit, ønsker ikke å bytte bort dagen, og det er så absolutt verdt slitet. Men det er meg. Ser at jeg ikke helt klarer å få frem det jeg mener.

[Caramba]

Jeg pleier ikke å si "det er jo verdt det" når jeg klager..... Jeg bruker å trøste meg med at det blir sikkert lettere når de blir større :gjeiper:

Jeg synes helt klart det er mye slit med småbarn, kombinert med jobb og all logistikken rundt... Hadde jeg vært hjemmeværende hadde nok livet vært enklere, men sånn er nå ikke min verden for tiden. Det er sikkert alt rundt det å ha barn, samt alt man skal rekke i tillegg som gjør at folk blir slitne og trøtte, samt klager litt. Så kommer den dårlige samvittigheten og så lirer man av seg en standardfrase for at ingen skal tro man angrer...

[Gjest imli]

Jeg bruker frasen fordi det er verdt det. Jeg kan være kjempesliiiten til tider, men jeg synes det er greit

Det er ikke uttrykk for dårlig samvittighet, mer en presisering. I dag har jeg hatt en pyton dag, men jeg synes det er greit, ønsker ikke å bytte bort dagen, og det er så absolutt verdt slitet. Men det er meg. Ser at jeg ikke helt klarer å få frem det jeg mener.

Eg skjøner kva du meiner, altså. Dei fleste meiner jo at det er verd det - men poenget mitt var jo, kvifor må "alle" presisere det då?

Jeg pleier ikke å si "det er jo verdt det" når jeg klager..... Jeg bruker å trøste meg med at det blir sikkert lettere når de blir større :gjeiper:

Jeg synes helt klart det er mye slit med småbarn, kombinert med jobb og all logistikken rundt... Hadde jeg vært hjemmeværende hadde nok livet vært enklere, men sånn er nå ikke min verden for tiden. Det er sikkert alt rundt det å ha barn, samt alt man skal rekke i tillegg som gjør at folk blir slitne og trøtte, samt klager litt. Så kommer den dårlige samvittigheten og så lirer man av seg en standardfrase for at ingen skal tro man angrer...

Det brukar eg å trøyste meg med, eg og

Men eg meiner tvert om at det er mykje meir slitsomt å vera heimeverande, eg har utruleg mykje meir overskot no enn eg hadde då eg var heimeverande.

Eg synest uansett det skal vera lov å klage litt utan at ein må slenge på ei frase om at det er verd det

[Caramba]

Det brukar eg å trøyste meg med, eg og

Men eg meiner tvert om at det er mykje meir slitsomt å vera heimeverande, eg har utruleg mykje meir overskot no enn eg hadde då eg var heimeverande.

Eg synest uansett det skal vera lov å klage litt utan at ein må slenge på ei frase om at det er verd det

Jeg tror vel egentlig vi er ganske enige i at småbarn er slitsomme å ha i hus, de krever mye og trenger oppmerksomhet 24/7. Særlig når man har mer en 1 barn så har man full jobb og hendene fulle uansett om de er hjemme hele tiden eller ikke.

Jeg kan ofte få drypp av glede når vi er ute på tur, sola skinner, og alle er blide, eller alle utrolig nok sitter pent rundt middagsbordet, eller når alle tre sover søtt i sengene sine.... Da er det verdt alt slitet man kjenner på ellers.

[Gjest imli]

Det er liksom mest verd det når dei søv