Jeg er gravid- hjelp!

[Gjest Anonymous]

Det som ikke skulle skje har skjedd. Jeg er atten år, og har hatt fast jevngammel kjæreste i tre år. Vi har vært seksuelt aktive i et år. Vi har brukt prevensjon etter alle kunstens regler, etter et halvt år på p-piller turte vi å la være å bruke kondom. En periode før jul var jeg litt dårlig, og kastet mye opp. Jeg skjønner nå at det er i denne perioden pillen ikke har fått sin virkning, og at jeg i løpet av disse dagene har blitt gravid.

Jeg er overhodet ikke interessert i å oppdra noe barn. Senere i livet-ja, men jeg føler meg ikke moden nok, gammel nok eller utdannet nok til å ta imot et barn. Det er kanskje egoistisk tankegang- men jeg tror ikke barnet vil få det bra heller.

Problemet? Kjæresten min, som er verdens mest fantastiske, støttende og nydelige person er sterkt religiøs- og ser på abort som drap. For ham ville det vært helt utelukket. Han har derfor ikke fått vite noe om graviditeten.

Jeg har tre valg:

Jeg kan

a)fortelle om graviditeten. Han vil bli glad, støtte meg 100% og gjøre alt han kan. (dette har han uttalt flere ganger før...) Jeg må beholde barnet, noe som per i dag er en helt umulig tanke.

b)fortelle om graviditeten og si at jeg vil ta abort. Han vil aldri snakke med meg igjen. Punktum.

c)la være å fortelle ham at jeg tar abort, og leve med en ekkel følelse inni meg om at jeg skjuler noe han til de grader har vært en del av.

Jeg er utrolig glad i kjæresten min. Mange vil sikkert le siden jeg er så ung- men å ikke ha ham i livet mitt er en utenkelig tanke. Jeg klarer ikke tanken på å miste ham-ei heller tanken på å skjule noe så viktig for ham-og i hvert fall ikke tanken på å bli mor allerede.

Jeg er så usikker og redd. Ingen i venne-og familiekretsen vet noenting. Hadde satt kjempestor pris på noen tanker og råd i denne helt håpløse situasjonen

[Gjest Myumi]

Du skal først og fremst ta hensyn til deg selv i denne situasjonen. Det er du som skal gjennomgå ett svangerskap og det er du som mor som blir sittende igjen med hovedansvaret uansett. Hvis du føler deg for ung og innerst inne vet at du ikke er klar så skal du lytte til dine følelser.

Personlig ville jeg aldri ha klart å være sammen med en mann som var sterkt negativ til abort, en slik bastant holdning vitner for meg om liten eller ingen evne til medmenneskelighet og svært lav respekt for kvinner generelt og til vår bestemmelsesrett over egen kropp. Pass på at du ikke ender opp som ett overkjørt og kuet vrak av en småbarnsmor med null innflytelse over eget liv.

[Gjest Ei som lytter...]

Hei hei!

Jeg har aldri vært gravid før, så jeg har ikke vært i din situasjon. Likevel kan jeg identifisere med deg... Jeg er ung, som deg, (21 år) har en kjæreste/samboer som jeg elsker over alt og som jeg aldri vil miste. Jeg kan ikke tenke meg livet mitt uten ham... Vi har vært gjennom mye sammen, og jeg har lært hvor viktig det er å være ærlige mot hverandre hvis man skal ha noen sjans. Det nytter ikke å gå rundt å bære ting inni seg og skjule ting for kjæresten sin når man vet at man burde fortelle om det; når han faktisk har rett til å vite det.

Jeg gikk og bar på noe lenge... jeg hadde det forferdelig vondt og følte meg råtten og uærlig. For ¨å finne meg selv og få ro måtte jeg bare fortelle og snakke med han om det hele. (Etter det ble alt mye bedre. Forholdet vårt ble sterkere og dypere.)

Til saken....

Jeg synes absolutt at du skal snakke med kjæresten din om det dersom du vil beholde ham. Si at dere har et helt liv sammen foran dere; at dere gifter dere og får barn sammen senere. Tror du at du kan bære på hemligheten din for ham for alltid? En eller annen dag kommer du nok til å fortelle om det, og da blir det nok vanskeligere å tilgi deg, enn det det er å komme til en enighet om barnet du har i magen din nå. Jeg er helt sikker på at han vil lytte til deg når du sier at du ikke er klar for dette nå. Hvis han virkelig elsker deg og vet å ta hensyn til deg og dine ønsker, så kommer han til å kjempe mot farsinnstinktet og lytte til deg. Det er jo ikke bare hans liv, men ditt også, og dere er unge. Jeg tror ikke det er lurt å få barn når man er for unge, selv om kjæresten din sier at han vil det. DU må også ville! Det tror jeg han forstår bare han tenker seg om.

Lykke til!

[Orthia]

Jeg er overhodet ikke interessert i å oppdra noe barn. Senere i livet-ja, men jeg føler meg ikke moden nok, gammel nok eller utdannet nok til å ta imot et barn. Det er kanskje egoistisk tankegang- men jeg tror ikke barnet vil få det bra heller.

Hvis du ikke vil, og du ikke tror barnet vil få det bra- så burde kjærestens reaksjon komme i annen rekke.

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med legen din. H*n vil kunne fortelle deg hvor du kan få profesjonell rådgivning. Om du bor i Oslo, kan du f.eks også ringe Ullevål Sykehus. De har rådgivingstjeneste med sosionomer som jeg har hørt mye bra om.

Lykke til!

[Gjest Myumi]

Til ei som lytter:

Du har mye rett i det du skriver men du glemmer en veldig viktig ting og det er at en sterkt religiøs person som mener at abort uansett grunn skal klassifiseres som drap ikke vil være i stand til å vise forståelse (unntakene finnes men dette med abort er noe de religiøse holder beinhardt på).

Han vil presse henne til å gjennomføre svangerskapet og hvis ikke hun adlyder forlater han henne.

[Cola Girl]

Hvis jeg var deg så ville jeg ikke valgt alternativ c i allefall. Hvis dette er en gutt du virkelig er glad i og ser for deg at du kan komme til å dele resten av livet med, så vil det spise deg opp fra innsiden. Og den dagen du sprekker og forteller han alt vil han nok føle seg ganske lurt, sveket og tilsidesatt, og om forholdet noen gang kan bli hva det har vært tviler jeg vel sterkt på.

Tror dessverre den beste løsningen er å fortelle han det som det er, og ta det derfra. Du sier han er dypt religiøs og imot abort, men kanskje han kan gi litt etter dersom ingen andre får vite det? Ofte så er det lett å være dømmende overfor andre, men at man ser litt anderledes på det når man kommer i en sånn situasjon selv? Det er ikke meningen å provosere noen, men jeg har folk rundt meg som brått har skiftet standpunkt når det gjelder dem selv. Og når man er såpass ung så har man ofte evnen til å være veldig bastant i meninger som ikke angår en selv (been there ).

Man vet aldri hva fremtiden bringer så jeg tror nok at ærlighet varer lengst. Veldig trist om han ikke aksepterer ditt ønske om abort, men tror det er bedre å eventuelt miste han nå, enn å leve videre med han med et så stort "bedrag" i bagasjen...

Lykke til med avgjørelsen, og fortell oss hva du velger og hvordan det går da... *klem*

[Gjest glamourgirl]

Kjære deg!

Det første som slår meg er at kjæresten din som er sterkt religiøs og imot abort, er for sex utenfor ekteskapet... Da tenker jeg to ting, han lar sine moralske standpunkter rokkes ved når det passer ham, og at han derfor vet at handlingene hans medfører konsekvenser som kanskje ikke var som han i utgangsspunktet hadde tenkt.

Jeg ville snakket med ham... Hvis dere fortsetter forholdet og han finner ut at han kunne ha hatt et barn med deg, og at du har løyet om det tror jeg aldri han vil kunne stole på deg igjen...

[Gjest lurven]

Kjære deg!

Det første som slår meg er at kjæresten din som er sterkt religiøs og imot abort, er for sex utenfor ekteskapet... Da tenker jeg to ting, han lar sine moralske standpunkter rokkes ved når det passer ham, og at han derfor vet at handlingene hans medfører konsekvenser som kanskje ikke var som han i utgangsspunktet hadde tenkt.

Jeg ville snakket med ham... Hvis dere fortsetter forholdet og han finner ut at han kunne ha hatt et barn med deg, og at du har løyet om det tror jeg aldri han vil kunne stole på deg igjen...

enig med glammy her..

synes det virker mistenkelig at han er for sex før ekteskapet hvis han er å sterkt religiøs

[Gjest Myumi]

enig med glammy her..

synes det virker mistenkelig at han er for sex før ekteskapet hvis han er å sterkt religiøs

Nåja, at religiøse menn er religiøse der det passer dem selv best er da ikke noe nytt.

Synes det er trist at unge jenter havner i klørne på slike menn i såpass ung alder hvor de er lettpåvirkelige og lette å manipulere.

[Gjest glamourgirl]

Nettopp! Derfor tror jeg ikke han vil være så rigid som hun tror, hvis hun forteller ham om graviditeten. Det er ikke noe hun bør gå å bære på alene uansett!

[Gjest Hilde K S]

For ordens skyld minner jeg om at det ved senere svangerskap vil stå på helsekortet ditt at du har tatt abort tidligere.

Kjipt om du velger alternativ 3 og han oppdager det når du er moden for å få barn om ti år.

Bortsett fra det vil jeg også nevne at det står på pakningsvedlegget til p-piller at dersom man får diarrè eller oppkast bør man bruke annen prevansjon i tillegg de neste to ukene.

Valget er nok ditt alene.

Du er 18 år og havet er fullt av fisk. Om han går fra deg dersom du tar abort, vil det ikke da kunne dukke opp nye ting senere i livet han kan bruke som trussel?

[Moonchild]

Kjære Gjest,

Jeg skjønner godt at du syns dette er utrolig vanskelig - ikke minst fordi det er viktig å ha noen å snakke med når man gjennomlever vanskelige situasjoner.

Det første du må gjøre er å tenke godt igjennom hva du ønsker. Når du er sikker bør du fortelle kjæresten din om graviditeten og hva du har tenkt til å gjøre. Selv om dere er to, er et slikt valg til syvende og sist ditt. Det er din kropp, og din fremtid det er snakk om her.

Jeg tror nok at han vil kunne forandre standpunkt når det plutselig er ham det gjelder. Hvis han ikke gjør det, på tross av at dette er noe du ikke ønsker, er det nok en indikasjon på at dere på sikt vil kunne få alvorlige problemer med samlivet på grunn av forskjeller i livssyn.

Jeg er helt enig med glamourgirl om at dette ikke er noe du bør bære på alene, og at du bør tenke på om det er noen andre (i tillegg til kjæresten din) du stoler på som du også kan diskutere situasjonen med.

[Gjest Anonymous]

AUda... denne var ikke enkel! Jeg tror nok det er lurest at du ikke sier noe som helst til kjæresten din, jeg. Det han ikke vet har han ikke vondt av!

[Gjest innom på besøk]

Hei!

vil bare ønske deg lykke til hva du enn velger, eller har valgt.

Men jeg har et lite spørsmål. Du deler tydeligvis ikke hans religiøse syn fullt ut - har du tenkt gjennom konsekvensene det vil få senere i livet deres hvis du fortsatt er sammen med ham? Og hvis dere får barn sammen på et tidspunkt der det passer bedre, har dere diskutert hvordan dere vil løse fremtidige konflikter?

Særlig i forhold der man har ulike verdigrunnlag vil det være mange potensielle konflikter - skal du gjemme deg unna alle dem og la han bestemme eller vil du ta diskusjonene?

Det er ikke meninga å strø salt i såret, men velger du å få dette barnet mot din egen overbevisning vil du også være knyttet til denne mannen resten av livet (har skjønt at du er glad i ham ja).

Håper du tenker over ditt liv når du tar dette valget. Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Hei, alle sammen. Tenkte jeg skulle fortelle hvordan alt har gått, selv om det nesten er fire måneder siden jeg skrev innlegget mitt her.

Etter mye om og men tok jeg mot til meg og oppsøkte bydelens helsestasjon, og ble sittende og snakke med helsesøster i flere timer. Hun var utrolig flink til å få meg til å se saken fra flere sider, og da jeg kom hjem fortalte jeg foreldrene mine hvordan alt lå an. De ble ikke sinte, men vi ble sittende og diskutere til langt på natt, og jeg skjønte den kvelden at jeg ikke kunne la kjæresten min gå foran et så usikkert liv for meg og et eventuelt barn.

Så det gikk som jeg hadde regnet med, da jeg fortalte om graviditeten og aborten forsøkte kjæresten min etter alle kunstens regler å overtale meg til å gjøre det motsatte, vi gråt og var hysteriske sammen i flere dager. Han overtalte meg nesten, men etter støtte fra venner og familie var jeg fast bestemt på å gjennomføre aborten. Da jeg fortalte kjæresten min dette, gikk han sin vei. Det ble siste gang jeg snakket med ham. Mamma var med meg på sykehuset, og etter aborten ble alt så forferdelig vondt. Jeg følte at mitt liv ble sugd ut med fosteret. Nå, flere måneder etterpå, vet jeg ikke om jeg angrer eller ikke. Jeg savner kjæresten min enormt, samtidig som jeg er så bitter på at jeg måtte gå gjennom alt det vonde helt alene. Vi hadde tross alt delt alt i tre år, og jeg syns han oppførte seg egoistisk som bare forsvant på den måten. Han på sin side kan ikke tolerere at jeg lot mitt liv gå foran et ufødt liv og ham selv.

Nå føler jeg meg helt alene. Jeg ser lykkelige par med barnevogner overalt, og jeg vet at det snart kunne vært meg og den kjæresten jeg tross alt fortsatt er helt usannsynlig glad i. Det går ikke en dag uten at jeg gråter for flere tapte liv. Venner prøver å overbevise meg om at det er nå jeg har et liv, at livet med barn aldri kunne fungert, men jeg er så usikker. Alt er bare vondt. Til sommeren flytter jeg til en annen, større by for å studere, og mitt håp er at ting kan bli bedre da. At jeg kan få alt på avstand. For sånn situasjonen er nå, er ting uutholdelige.

Til dere som svarte på det første innlegget mitt, tusen takk for råd. Og takk til forumet for at man kan være anonym her inne.

[Gjest Seleena]

Så flott at du gjorde det som du følte sjølv var riktig! Det er jo ikkje lenge sidan og du bør berre la tida heal'e alle sår. Kan hende at det å få flytte litt på seg og at studietida blir ein flott avkobling og du kjem på andre tankar. Kanskje du finn ein flott gut som respekterer dine val og som støttar deg 100%

Lykketil!

[Doo Wop]

Vil også bare si LYKKE TIL til deg! Prøv å tenk fremover istede på det som kunne vært. Sikker på at alt vil ordne seg for deg. :trøste:

Etter hvert vil du nok akseptere valget du har tatt uten å se tilbake på det med usikkerhet.

Flott at du fikk så fin støtte fra foreldrene dine!

[Gjest Anonymous]

Kjæresten din var tydeligvis en kjempeegoist. Tenk heller at det var bra at du oppdaget det nå og ikke senere. Det kan dukke opp slike vanskeligheter senere i livet og du hadde aldri kunnet vite om han ville stilt opp for deg da.

Lykke til videre.

[Gjest Anonymous]

Takk for at du deler dine opplevelser med oss. Forstår at du har det vondt nå. Vet om andre som har fått en tilsvarende reaksjon etter en abort. Tenk om....osv. Man ser barnevogner og oppdager et savn. Du har i tillegg sorgen over tapt kjærlighet. Tror du skal gi deg selv tid og lov til å sørge. Samtidig som du opprettholder aktiviteter du liker. Hvis det er vanskelig å legge det bak seg kan noen timer hos en dyktig psykolog være til hjelp.

Husk at du gjorde et valg som var riktig for deg der og da. Jeg mener det var rett av deg å informere kjæresten din om dette. Tror uansett ikke du hadde orket å bære på dette alene hvis dere fortsatte forholdet. Fint at du har mange gode venner og familie som støtter deg.

[Gjest Xavia]

Jeg må bare si at jeg tror at du gjorde et riktig valg. Det er klart det føles tungt, vanskelig og ensomt nå. Det blir bedre!

Fint at du kom tilbake og fortalte oss hvordan det gikk. Lykke til videre!!!

:trøste: