Hjelp meg, jeg er et fælt menneske, virkelig

[AnonymBruker]

Jeg tenker med skrekk på hva som skulle skje om jeg glemte å huke av for anonymknappen her inne. Har blitt kjent med en del, og nicket mitt går ofte igjen i tråder. Spesielt tråder som omhandler hvordan man skal være mot andre.

Nå blottlegger jeg meg, for jeg klarer ikke, jeg klarer ikke å holde ut med meg selv, jeg gråter og gråter, i dag har jeg et sammenbrudd.

Jeg har en kjæreste i avstandsforhold. Han studerer et tungt studie, og det har han gjort i 3 år, og har enda noen år igjen. Vi møtes sjeldent, men det blir noen ganger i året. Før han flyttet for å studere hadde vi et fantastisk forhold som varte i TO ÅR, det er det han lever på, han sier han elsker meg.

Jeg har vært sammen med andre de siste 3 årene. Jeg har til og med hatt flere forhold. Senest nå i det siste hadde jeg et 4 måneder langt forhold med en mann som tok slutt denne uken. Og da ringte jeg "kjæresten" min og hylgråt i telefonen og sa katten min hadde dødd. Jeg måtte bare få trøst.

Herregud, når jeg leser det jeg skriver, så blir jeg kvalm av meg selv.

Og verre blir det. Jeg greier ikke å kvitte meg med kjæresten min selv om jeg ikke elsker ham. Jeg har faktisk prøvd å slå opp, men når han overtaler meg til ikke å gjøre det, så gjør jeg det ikke fordi jeg er pissredd, LIVREDD, SINNSYKT REDD for å være alene. Moren min døde når jeg var 3 år. Faren min fant seg en dame med 4 unger fra før av.

Jeg vokste opp med en hylle i kjøleskapet der maten min stod på, og hun slo meg med beltet hvis jeg tok mat fra de andre hyllene. Og slik holdt det på, tenårene var et mareritt. De er sammen den dag i dag.

Hun stengte meg ute når familien skulle se film, og faren min var på jobb, så satt jeg i hagen og så gjennom vinduet. Jeg har aldri, aldri følt meg så alene. Jeg gråt hver dag frem til jeg ble 18 år, da møtte jeg denne "kjæresten" min.

Jeg flyttet inn hos ham, og jeg sluttet å gråte, annet enn i perioder. Jeg er LIVREDD for å være alene. Da han flyttet for å studere så ble jeg innlagt på psykiatrisken fordi jeg klikket ute på byen og ble helt hysterisk.

Jeg har altså et avstandsforhold som jeg ikke vil ha, hver gang jeg manner meg opp til å slå opp, overtaler han meg til å prøve videre. Jeg prøver å løsrive meg fra tryggheten, fordi jeg føler meg klar til å kjenne på å være helt alene igjen, selv om jeg er så livredd. Men han overtaler meg til å la være.

Selv om jeg har ham i avstand, så savner jeg de rusende følelsene av dating, forelskelse, og blabla. Derfor oppsøker jeg bekreftelse og andre menn. Og når de gjør det slutt, sitter jeg der og føler meg alene, knust, ødelagt igjen.

Det siste forholdet vurderte jeg som på vei til å bli seriøst, og jeg hadde tenkt å dumpe typen etterhvert.

Han støtter meg også økonomisk.

...... jeg er en liten, skamfull, ekkel, horete dritt. Men hva skal jeg gjøre?.......

Og jeg skulle ønske, jeg skulle virkelig ønske at jeg var et troll.

[AnonymBruker]

Og vet der hva? Jeg fortalte ham om at jeg hadde hatt sex med 2-3 menn, og han sa.. "det tilgir jeg deg". Det var da jeg hadde vært sammen med 2-3 menn, jeg innrømte det, fordi jeg håpet han skulle gjøre det slutt med meg da.

Ts.

[Edvarda]

Stakkars deg!

Jeg vet ikke helt hva du skal gjøre, jeg.. Men kjæresten din må iallefall få ha ansvar for seg selv og sine egne valg. Han velger å mase deg inn i å fortsette, selv om han vet om andre menn og at du egentlig vil ut. Så om ikke annet kan du iallefall legge av deg bittelitt av den dårlige samvittigheten!

Ellers....søren vet. Oppveksten din er jo en Askepotthistorie, det var fryktelig leit å lese. Har du ingen andre? Venner, morsslektninger? Du trenger flere å støtte deg på, ingen av oss har bare den éne selv om vi har kjæreste/ektefelle. Som du har erfart blir det for sårbart å bare ha én.

Men du trenger jo også å oppdage at du overlever aleine. Herlighet, alt du har kommet deg igjennom! Såklart du står støtt aleine også.

Uff, jeg vet ikke hvor mye hjelp det var i dette... Men jeg ville så gjerne skrive noe til deg

[Cathrine88]

Jeg synes det høres ut som om du har det ganske fælt selv. Hva gjør du aktivt for å forandre deg?

Jeg regner med at du går i terapi for å behandle angsten din for å være alene - har den ingen effekt?

[AnonymBruker]

Moren min er fra Frankrike, så det er ingen av hennes familie her. Jeg har de siste årene hatt litt kontakt med familie i frankrike, men de har ikke tatt mye initiativ til å opprette relasjoner til meg når mor døde, hun ble begravet i frankrike fordi hun ønsket det. Da jeg var liten ville jeg bare til mamma, jeg gråt til mamma, og det gjorde jeg som tenåring også. Jeg begravde et bilde av henne i hagen og gikk til den flekken hver dag, og lata som at moren min lå der og ventet på meg hver dag.

Jeg gjør det den dag i dag enda, for den del..

Jeg var pissnervøs for å logge inn her og lese masse stygg kjeft, for jeg har virkelig oppført meg jævlig mot den fyren føler jeg.

Jeg har prøvd å slå opp, selv om det å være alene skremmer livsdriten ut av meg. Jeg ser ikke for meg at jeg overlever, kanskje fordi jeg hadde det helt forferdelig som barn, og jeg følte meg alene?

Jeg går ikke til psykolog, men det tror jeg at jeg må starte med. Etter psykiatriinnleggelsen ble jeg bedt om å følge opp og gå til psykolog, men det sluttet jeg etterhvert med, jeg fallt bare ut..

Hva gjør jeg for å forandre meg..

Jeg har vært ærlig med typen, og sagt at jeg har vært utro, og at vi derfor ikke kan fortsette. Han bare feier det under teppet, og sier at vi må holde sammen.

Det at han sender meg penger hver måned hjelper også, for jeg klarer jo ikke å jobbe slik ting er nå, jeg er livredd for å søke jobb, bli avvisst.

Det er min største frykt, å bli dumpa, avvist, forlatt, om dere skjønner? Når menn går fra meg, føler jeg meg som en liten verdiløs dritt, at jeg ikke er verdt å bli hos, at det ikke går an å være glad i meg. Jeg tror det henger igjen fra barndommen, jeg takler ikke å bli satt igjen alene, verden raser sammen.

Nå skal jeg ikke være skinnhellig og unnskylde meg her, det er ikke unnskyldning for det jeg driver med, men jeg forstår ikke hva jeg skal gjøre!

Er terapi en mulighet?

[Edvarda]

Det at han sender meg penger hver måned hjelper også, for jeg klarer jo ikke å jobbe slik ting er nå, jeg er livredd for å søke jobb, bli avvisst.

Er terapi en mulighet?

Det siste først; Ja! Du trenger å snakke med noen, du kan ikke sitte og finne ut av disse greiene på egenhånd inni ditt eget hode.

Og det med jobb og penger trenger du også å få orden i. Utdanning/studielån/dagpenger/attføring/sosialstønad/jobbtrening... Du skal ikke behøve å sitte hjemme alene og bli forsørget av en fyr, dette er det lite fremtid i

Jeg ville prøvd å snakke med NAV, kanskje er du heldig og får en god veileder.

[Cathrine88]

Jeg tenkte at du allerede gikk til psykolog siden du nevnte at du hadde vært innlagt. Jeg synes absolutt du burde finne en å gå til jevnlig. Jeg tror det ville hjulpet masse - bare det å få snakke ut om barndommen og ungdomstiden din med en person som ikke dømmer ville vært bra for deg.

[AnonymBruker]

Jeg lurer på, elsker du han ikke fordi det ikke er noen følelser der eller elsker du han ikke fordi du er redd for å elske noen? Nå var det kanskje ikke det som var hovedpoenget ditt her men det virker som om du har en mann som elsker og bryr seg om deg og at du kanskje føler at du ikke fortjener det? Uansett, en klem vil jeg gi deg!

[AnonymBruker]

Jeg fullførte ikke videregående, så jeg får ikke studert noe Det er jeg veldig lei meg for, men på slutten av tenårene så kranglet jeg og min stemor så mye, og hun var så fæl mot meg at jeg fikk sammenbrudd og bare lå hjemme og gråt. Det måtte hun også selvsagt kommentere og plage meg med.

Jeg flyttet ut i 2 år, med han fyren, før han flyttet for å studere.

Så flyttet jeg hjem..... Tilstandene er ikke perfekte, derfor er jeg kjempemye ute. Ofte med andre menn, for ikke å måtte dra hjem.

Herregud, når jeg oppsumerer livet mit for meg selv, jeg er en patetisK TAPER..

[AnonymBruker]

Jeg lurer på, elsker du han ikke fordi det ikke er noen følelser der eller elsker du han ikke fordi du er redd for å elske noen? Nå var det kanskje ikke det som var hovedpoenget ditt her men det virker som om du har en mann som elsker og bryr seg om deg og at du kanskje føler at du ikke fortjener det? Uansett, en klem vil jeg gi deg!

Jeg er livredd for å elske, og miste! Jeg er så redd for å elske, og bli fratatt det jeg elsker, det kan ikke beskrives!

Jeg tror jeg ikke er glad i ham fordi jeg er redd, for å være ærlig.

Han er virkelig en god, GOD person.

takk for klemmen...

Det hjelper ikke at jeg ofte kommer utfor menn som lyver, bedrar og utnytter, men samtidig tenker jeg ofte at jeg ikke fortjener bedre heller, slik jeg selv er.

[AnonymBruker]

Jeg fullførte ikke videregående, så jeg får ikke studert noe Det er jeg veldig lei meg for, men på slutten av tenårene så kranglet jeg og min stemor så mye, og hun var så fæl mot meg at jeg fikk sammenbrudd og bare lå hjemme og gråt. Det måtte hun også selvsagt kommentere og plage meg med.

Jeg flyttet ut i 2 år, med han fyren, før han flyttet for å studere.

Så flyttet jeg hjem..... Tilstandene er ikke perfekte, derfor er jeg kjempemye ute. Ofte med andre menn, for ikke å måtte dra hjem.

Herregud, når jeg oppsumerer livet mit for meg selv, jeg er en patetisK TAPER..

Jeg kjenner meg igjen i dette, faktisk. Hadde også en vanskelig oppvekst, og burde definitivt ha søkt hjelp hos psykolog på et mye tidligere tidspunkt. Du bør fortsatt komme deg til noen som kan prate med/medisinere deg.

For min del hjalp medisin ganske mye, og selv om jeg absolutt ikke har gjort de tingene du har (holdt et avstandsforhold og samtidig hatt andre) har jeg oppført meg svært destruktivt mot menneskene rundt meg. Fortsatt har jeg veldig lett for å bare kutte ut folk om de gjør en feil eller oppfører seg på en måte jeg finner uakseptabel. De får ikke engang muligheten til å be om unnskyldning, de ryker tvert.

Men jeg har en fantastisk kjæreste, etter alle disse årene, som jeg er uendelig glad i, og nå skal jeg ta opp fag for å kunne studere videre, siden jeg mangler VGS slik du gjør.

Det er altså ikke for sent for deg, men du bør absolutt komme deg ut av forholdet du er i, du er ikke forelsket og du kommer ikke til å like den personen du er om du fortsetter å "utnytte" kjæresten din. Gå til fastlegen din og be om psykolog, forklar situasjonen din og de delene av oppveksten du orker - slik som her i tråden, så vil du få hjelp.

Lykke til!

[Gjest frahofta]

Hvorfor i all verden satser du ikke på den fyren som elsker deg, hjelper deg økonomisk, åpenbart har sterke følelser for deg og du nærmest er ei gudinne for? Isteden ønsker du å dumpe ham og heller fortsette din galskap hvor du søker bekreftelse hos gutt etter gutt, for så å bare dulle deg lenger inn i selvforaktelsen?

Grow up. Du har en mann som vil deg godt, og som kan være en god ressurs for å få problemene under kontroll. Hvordan kan du IKKE elske en slik mann? Du burde elske ham bare av det faktum at han er den eneste i verden som vil deg godt.

Dette er ikke noe jækla tv-drama. Get your act togheter og gjør det eneste fornuftige.

[Sweet77]

TS, send meg en PM.

Jeg er på reise så jeg er ikke hjemme på noen timer og flyet mitt går straks, vet ikke helt hva jeg kan bidra med riktignok men send meg en PM om du har lyst. Er på igjen i kveld.

Og du er ikke et fælt menneske. Tror bare du reagerer ganske så naturlig, faktisk.

Klem fra meg.

Endret 20. april 2012 av Flair

[Gjest Vazquez]

Grow up. Du har en mann som vil deg godt, og som kan være en god ressurs for å få problemene under kontroll. Hvordan kan du IKKE elske en slik mann? Du burde elske ham bare av det faktum at han er den eneste i verden som vil deg godt.

Dagens dummeste utsagn.

[I Grosny]

Jeg fullførte ikke videregående, så jeg får ikke studert noe Det er jeg veldig lei meg for, men på slutten av tenårene så kranglet jeg og min stemor så mye, og hun var så fæl mot meg at jeg fikk sammenbrudd og bare lå hjemme og gråt. Det måtte hun også selvsagt kommentere og plage meg med.

Jeg flyttet ut i 2 år, med han fyren, før han flyttet for å studere.

Så flyttet jeg hjem..... Tilstandene er ikke perfekte, derfor er jeg kjempemye ute. Ofte med andre menn, for ikke å måtte dra hjem.

Herregud, når jeg oppsumerer livet mit for meg selv, jeg er en patetisK TAPER..

Du har overlevd vannvittig mye vondt. Så du er faktisk en vinner. Men du er ikke vinner i alt. Ikke enda, og jeg synes heller ikke at du skal bli en allvinner. Du er ett menneske, ikke noen supermaskin. Slapp av og ro deg ned. Ta den tida du trenger , og skaff deg framgang i ditt eget tempo. Hvis du blir klar for det så kan du kjøre på med litt videregående senere, eller ta opp fag. Du er nede i dumpa nå, men du er iallfall kommet deg unna den onde stemora. Ett betydelig framskritt.

Ro deg ned, og jobb sakte og systematisk mot nye mål, og pass på å få med deg trening , kosthold, bra søvn og humor.

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden satser du ikke på den fyren som elsker deg, hjelper deg økonomisk, åpenbart har sterke følelser for deg og du nærmest er ei gudinne for? Isteden ønsker du å dumpe ham og heller fortsette din galskap hvor du søker bekreftelse hos gutt etter gutt, for så å bare dulle deg lenger inn i selvforaktelsen?

Grow up. Du har en mann som vil deg godt, og som kan være en god ressurs for å få problemene under kontroll. Hvordan kan du IKKE elske en slik mann? Du burde elske ham bare av det faktum at han er den eneste i verden som vil deg godt.

Dette er ikke noe jækla tv-drama. Get your act togheter og gjør det eneste fornuftige.

Jeg skal svare alle, men må ta det etterhvert! Jeg er så nervøs av dette at jeg har spydd, jeg ser meg selv i speilet nå, og synet er stygt!

Ja, hvordan kan jeg IKKE elske en slik mann? Jeg vet ikke? Jeg vet ikke om jeg ikke elsker ham, jeg vet ingenting!

Grow up and get your avt together sier du, ja jeg skulle ønske det, det er det jeg vil! Jeg vil våkne fra dette, se ting klart!

Jeg elsker ikke ham siste jeg var med heller, men jeg gråter ekstremt sårt over ham fordi han forlot meg. Jeg hadde det kjempefint med ham, han behandlet meg med respekt, og sånn. Jeg trodde også han var ærlig, men det var han ikke. Det var ikke jeg heller, men han lovet meg ærlighet, det gjorde ikke jeg.

Jeg har bare så vondt for å være alene.

Jeg vil heller bo under samme tak som den fæle stemoren min og den tafatte faren min, og leve på penger fra kjæresten som jeg aldri ser, enn å flytte ut og prøve selv, fordi jeg er redd for at jeg hadde blitt sittende inne og grine hele dagen, eller lagt meg ned og dødd av ensomhet..!

[Gjest Maria_Marihøne]

Huff, jeg får så vondt av deg

Det eneste jeg får gjort er å gi deg en stooor og god interaktiv klem

Og jeg syns absolutt du burde satse på terapi. Du trenger hvert fall noen å prate med.

[AnonymBruker]

Du har overlevd vannvittig mye vondt. Så du er faktisk en vinner. Men du er ikke vinner i alt. Ikke enda, og jeg synes heller ikke at du skal bli en allvinner. Du er ett menneske, ikke noen supermaskin. Slapp av og ro deg ned. Ta den tida du trenger , og skaff deg framgang i ditt eget tempo. Hvis du blir klar for det så kan du kjøre på med litt videregående senere, eller ta opp fag. Du er nede i dumpa nå, men du er iallfall kommet deg unna den onde stemora. Ett betydelig framskritt.

Ro deg ned, og jobb sakte og systematisk mot nye mål, og pass på å få med deg trening , kosthold, bra søvn og humor.

En vinner, jeg?? Slik har jeg aldri tenkt over meg selv, jeg har bare tenkt "nå har du gjort en feil igjen".

Det som er med meg, er at jeg er utrolig snill mot alle jeg møter på. Kjempesnill, jeg strekker meg veldig langt for andre, for at andre skal ha det bra, jeg vet ikke hvorfor. Kanskje fordi de skal gjøre det bra for meg også? Jeg vet ikke, jeg vet ingenting.

Men at du ser på meg som en vinner i noe, jeg ble helt varm i hjertet, er det mulig?

Jeg er i 20årene nå, har dere sikkert regnet ut, jeg bor hjemme, har ikke jobb, skole, rett på noe eller noe. Jeg jobbet tidligere, men måtte bare slutte, det var uansett bare deltid, tjente lite og ingenting.

Kanskje jeg kan ta skolen en dag? KANSKJE? Å, er det mulig? Tenk om jeg kunne fullført skolen? Tanken er varm.. Men jeg må jo starte i det små.. vet ikke hvor..

[Gjest Maria_Marihøne]

Hvorfor i all verden satser du ikke på den fyren som elsker deg, hjelper deg økonomisk, åpenbart har sterke følelser for deg og du nærmest er ei gudinne for? Isteden ønsker du å dumpe ham og heller fortsette din galskap hvor du søker bekreftelse hos gutt etter gutt, for så å bare dulle deg lenger inn i selvforaktelsen?

Grow up. Du har en mann som vil deg godt, og som kan være en god ressurs for å få problemene under kontroll. Hvordan kan du IKKE elske en slik mann? Du burde elske ham bare av det faktum at han er den eneste i verden som vil deg godt.

Dette er ikke noe jækla tv-drama. Get your act togheter og gjør det eneste fornuftige.

Det er kanskje en klisje, men man velger ikke hvem man elsker. man kan ikke tvinge frem følelser som ikke er der.

[AnonymBruker]

TS, send meg en PM.

Jeg er på reise så jeg er ikke hjemme på noen timer og flyet mitt går straks, vet ikke helt hva jeg kan bidra med riktignok men send meg en PM om du har lyst. Er på igjen i kveld.

Og du er ikke et fælt menneske. Tror bare du reagerer ganske så naturlig, faktisk.

Klem fra meg.

Flair, tusen takk.. Tusen takk..!

Jeg sender PM etterhvert. Tusen, tusen takk.

Jeg skriver som anonym, orker ikke at folk skal se nicket mitt, føler at de kommer nærmere på meg som person. Og jeg vil bare gjemme meg og skrike "ikke se på meg.."