Det er det eneste jeg gleder meg til i livet.

[AnonymBruker]

Min største drøm er å bli mamma!

Få min egen lille familie, uansett hvor stessende det sikkert kan være til tider. Så er det, det eneste jeg gleder meg til i livet.

Hadde det bare vært opptil meg, hadde jeg fått barn nå. Ville heller vært hjemme og lekt med barna mine eller\og sett på en film med kjæresten min, istedet for å drikke bort livet mitt - ikke at jeg gjør det da, men dere skjønner sikkert poenget mitt. Men dessverre er det mye som mangler før jeg kan få meg barn, for jeg skal ha alt på plass før jeg får barn. Som sikkert alle vil og sier da, så klart..

Men jeg er også veldig redd, redd for å være steril.

Når var seksten ble jeg gravid, men tok abort pga barnefaren truet meg til det. Ser selv nå at det var nok det beste, jeg var jo bare sekstenår(..ikke at jeg er så mye eldre nå, da.). Men tenker ofte på aborten og hvordan livet mitt kunne ha vært om jeg hadde beholdt. Før jeg ble gravid likte jeg ikke unger og ville ikke ha barn. Men nå smelter jeg helt av å se barn, eller gutter med barnevogn og får helt vondt inne i meg når jeg ser barn gråter, osv.. Etter jeg ble gravid føler jeg at jeg fikk en slags "morsfølelse" og ble mer voksen av meg.

Hva gleder DU deg til i livet?

[AnonymBruker]

Fint innlegg!

Jeg er ganske ulik deg, TS, jeg drømte aldri om barn, og er ikke opptatt av andre barn enn mine to egne. Da vi bestemte oss for å få barn, var det mer et rasjnelt valg enn et følelsesmessig valg. Men nå ville jeg ikke vært dem foruten for alt i verden, selvsagt (merkelig, det der).

Det jeg gleder meg til er at barna blir større så vi kan ta opp tråden fra livene våre før småbarnsfasen. Og inkludere barna i dette. Ta med barna på reiser, langhelger i stobyer etc, være mer aktive med hobbyene våre og sosialt liv når barna blir litt mer selvstendige.

[AnonymBruker]

Det hørtes koselig ut! Barna dine har nok mye å glede seg til, hehe

TS

[AnonymBruker]

Dersom det er sant at det ENESTE du gleder deg til i livet er å få et barn så burde du vel strengt tatt ihvertfall ikke få barn! Få deg et liv først. Du kan ikke gi et barn oppgaven å gjøre ditt liv levelig.

[AnonymBruker]

Jeg tror du blir en god mor TS, særlig siden du ønsker at alt skal ligge til rette før du får barn

Men ofte kan livet være litt kjedelig/mangle mening i den alderen du er i nå. Du går kanskje fortsatt på vgs? Jeg syns hvertfall starten av 20årene var veldig spennende! Flytte til ny større by, studere, få masse nye venner og møtte drømmemannen Jeg syns du skal ta deg tid til dette også, for du lærer mye om deg selv! Jeg venter barn nå, er 25 år. Har ønsket meg det lenge, men det er nå det passer. Er veldig glad jeg ventet til det meste er på stell, og ikke minst til jeg hadde levd noen år med han som skal bli verdens beste pappa!

Lykke til med de neste årene TS, de kan bli fantastiske!

[Gjest frøken am]

Fint innlegg!

Jeg er ganske ulik deg, TS, jeg drømte aldri om barn, og er ikke opptatt av andre barn enn mine to egne. Da vi bestemte oss for å få barn, var det mer et rasjnelt valg enn et følelsesmessig valg. Men nå ville jeg ikke vært dem foruten for alt i verden, selvsagt (merkelig, det der).

Det jeg gleder meg til er at barna blir større så vi kan ta opp tråden fra livene våre før småbarnsfasen. Og inkludere barna i dette. Ta med barna på reiser, langhelger i stobyer etc, være mer aktive med hobbyene våre og sosialt liv når barna blir litt mer selvstendige.

YES!

Det er følelsen jeg har hatt hele tiden, men ikke beskrevet den med ord.

Der sa du det for meg

Endret 20. april 2012 av frøken am

[Gjest anonym]

Hvis du har så lyst på barn, så ville jeg ikke vente alt for lenge

Jeg skulle være så fornuftig å vente til alt var på stell med hus og heim

Det var alltid noe som var viktigere.

Når jeg passerte 30 var vi klare, men det viste seg at da var det blitt vanskelig å få til

Det tok oss 5 år med prøving før vi lykkest, og da trengte vi hjelp av fertilitetsavdelingen på sykehuset.

En jevngammel venninde av meg tok abort som 16 åring, og hun er fremdeles ikke mamma...de finner ikke ut hvorfor og det sliter på henne...

[AnonymBruker]

Husk på alle de barna der ute i verden, også i Norge, som ikke har forldre, eller som vokser opp i dårlige hjem.

De ville nok blitt glad for om noen av dere adopterte de...

Selv er jeg 30, og jeg har enda ikke møtt noen. For meg er det viktig å være sammen med en mann som jeg kan kommunisere meg og skape noe sammen med. Men siden jeg enda ikke har møtt noen der kjemien stemmer, så vurderer jeg med årene å adoptere. Det er et fint valg, syns jeg, at man tar seg av et barn som trenger et trygt og godt hjem å vokse opp i.

Senere i livet vil jeg vurdere å bli fostermor. Føler jeg må ha noen år på baken og litt erfaring selv med barn før jeg velger å være fostermor.

Bare en tanke fra mine side til de som er glad i barn.

[AnonymBruker]

Dersom det er sant at det ENESTE du gleder deg til i livet er å få et barn så burde du vel strengt tatt ihvertfall ikke få barn! Få deg et liv først. Du kan ikke gi et barn oppgaven å gjøre ditt liv levelig.

Jeg har en mamma som det eneste i livet er viktig er det å være mamma. Og hun mener at å ha barn gjør henne lykkelig. Nå er det sånn at hun kun bare få et barn, så jeg ble enebarn. I alle år så har hun lagt stort ansvar på meg for at jeg skal gjøre henne lykkelig i kraft av å være barnet hennes. Vær så snill TS og ikke la alt i livet dreie seg om barnet, det er grusomt ansvar å legge på barn og la de være eneste grunnen til mammas lykke.

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det jo noen andre små ting jeg gleder meg til i livet også, ikke missforstå meg. Og jeg har ikke ett veldig kjedelig liv som sikkert noen av dere tror, synes livet mitt er veldig perfekt! selvfølgelig noen nedturer i livet mitt også, men det har vel alle?

Før jeg skal få meg barn. Så skal jeg bli ferdig med utdanningen, få meg lappen, flytte for meg selv\med kjæresten min, reise på ferier med venner\kjæresten\familien min, også videre.. Og jeg gleder meg jo til det også. Men det jeg aller mest gleder meg til, er å bli mamma. Men jeg stresser ikke for det. Jeg er fortsatt ung (18) og har god tid på meg.

Synes det er teit ene AB og si at jeg ihvertfall ikke burde få barn da, om det er det "eneste" jeg gleder meg til. Hvordan kan noen si noe sånt til en person?

TS

[AnonymBruker]

Husk på alle de barna der ute i verden, også i Norge, som ikke har forldre, eller som vokser opp i dårlige hjem.

De ville nok blitt glad for om noen av dere adopterte de...

Selv er jeg 30, og jeg har enda ikke møtt noen. For meg er det viktig å være sammen med en mann som jeg kan kommunisere meg og skape noe sammen med. Men siden jeg enda ikke har møtt noen der kjemien stemmer, så vurderer jeg med årene å adoptere. Det er et fint valg, syns jeg, at man tar seg av et barn som trenger et trygt og godt hjem å vokse opp i.

Senere i livet vil jeg vurdere å bli fostermor. Føler jeg må ha noen år på baken og litt erfaring selv med barn før jeg velger å være fostermor.

Bare en tanke fra mine side til de som er glad i barn.

Har også lyst å adoptere engang. Uansett om jeg kan få unger selv eller ikke, vil gjerne hjelpe. Eller være fostermor for noen. Men tiden vil vise hva som skjer, jeg stresser ikke med noe..

TS

[AnonymBruker]

Hvis du har så lyst på barn, så ville jeg ikke vente alt for lenge

Jeg skulle være så fornuftig å vente til alt var på stell med hus og heim

Det var alltid noe som var viktigere.

Når jeg passerte 30 var vi klare, men det viste seg at da var det blitt vanskelig å få til

Det tok oss 5 år med prøving før vi lykkest, og da trengte vi hjelp av fertilitetsavdelingen på sykehuset.

En jevngammel venninde av meg tok abort som 16 åring, og hun er fremdeles ikke mamma...de finner ikke ut hvorfor og det sliter på henne...

Hvordan abort tok hu? trist og det gjør meg redd

TS

[AnonymBruker]

det var slik du fremstilte det, som om det var det eneste, ikke rettferdig overfor barnet å skulle ha som oppgave å gjøre mor lykkelig

[Fanta Exotic]

Eneste du gleder deg til? Høres ut som et stusselig liv.

[AnonymBruker]

det var slik du fremstilte det, som om det var det eneste, ikke rettferdig overfor barnet å skulle ha som oppgave å gjøre mor lykkelig

Da missforsto du, gleder meg jo selvfølgelig til masse annet også. men det er det jeg gleder meg aller mest til, skulle kanskje ha skrevet det, isteden for "neste". men gjort er gjort ..Og hadde aldri bare fått meg barn for å gjøre meg lykkelig, om det er det du trodde jeg mente. herregud.

[Testosteron]

Synes det er teit ene AB og si at jeg ihvertfall ikke burde få barn da, om det er det "eneste" jeg gleder meg til. Hvordan kan noen si noe sånt til en person?

TS

Enig med deg. Det er dessverre mange her på KG som liker å trykke ned andre

[Gjest imli]

Selvfølgelig er det jo noen andre små ting jeg gleder meg til i livet også, ikke missforstå meg. Og jeg har ikke ett veldig kjedelig liv som sikkert noen av dere tror, synes livet mitt er veldig perfekt! selvfølgelig noen nedturer i livet mitt også, men det har vel alle?

Før jeg skal få meg barn. Så skal jeg bli ferdig med utdanningen, få meg lappen, flytte for meg selv\med kjæresten min, reise på ferier med venner\kjæresten\familien min, også videre.. Og jeg gleder meg jo til det også. Men det jeg aller mest gleder meg til, er å bli mamma. Men jeg stresser ikke for det. Jeg er fortsatt ung (18) og har god tid på meg.

Synes det er teit ene AB og si at jeg ihvertfall ikke burde få barn da, om det er det "eneste" jeg gleder meg til. Hvordan kan noen si noe sånt til en person?

TS

Då er jo ikkje det å få ungar det einaste du gler deg til?

At det å få barn, er det du gler deg mest til i vaksenlivet, er jo heilt normalt, slik er det mange som har det. Men i overskrifta skriv du at det er det einaste du gler deg til. Stor forskjell.

Du er ung og har ein masse ting du skal oppleve. Flott at du har eit positivt syn på framtida! Men hugs at det å få barn kan verte totalt annerleis enn det du trur/håpar. Då kan det verte nedtur når ungen kjem, det er det mange som opplev.

Endret 20. april 2012 av imli

[Que]

Så flott at du gleder deg til å få barn... Det er mye slit selvsagt og som noen andre her sier, gleder jeg meg mest nå til ungene blir litt støre slik at vi kan gjøre mer ting sammen på en annen måte en vi gjør nå som de er små. Det er selvsagt enormt mye glede i den alderen de er i ¨nå (3 år og 6 mnd) og hver alder har sin sjarm, men likevel..

Jeg synes også det er bra at du vil vente til ting er litt mer lagt til rette for deg. Selv var jeg like gammel som du er nå, da jeg ble gravid. Jeg angrer såklart ikke på det og tries egentlig veldig godt som 22 år gammel tobarnsmor (og begge barna har samme pappa altså!), MEN jeg skulle ønske at jeg visste hva jeg ville bli og fortsatte på en høyere utdannelse rett etter vgs. Slik ble det ikke og jeg hadde nok aldri funnet ut av hva jeg vil bli hvis jeg ikke hadde fått barn, så da var vel det riktig for min del...

[Gjest anonym]

Hvordan abort tok hu? trist og det gjør meg redd

TS

Å nei, det var ikke meningen å skremme deg

Jeg vet ikke hvordan type det var, dette er jo nesten 25 år siden så det er ikke noe vi prater detaljert om nå.

Du er enda så ung, med egg i fleng, så jeg tror ikke du skal bekymre deg.

For alt vi vet kan det jo være pga mannen til venninden min det ikke har klaffet med barn enda.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan type det var, dette er jo nesten 25 år siden

Da var det kirurgisk. De utførte ikke medisinsk abort for 25 år siden.