Barn - fordeler og ulemper?

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal ha barn eller ikke! Kan noen liste opp plussene og minusene med å få barn?

[O'hara]

En av de største fordelene med å få barn er den forandringen en selv går gjennom.

Andre fordeler:

- den ubetingede kjærligheten man føler for sitt barn.

- gleden ved å få lov til å bli kjent med dette lille mennesket.

- smilet og latteren.

- ydmykheten man får.

Ulemper:

- smerten man får av redselen for å miste barnet (tenker ikke på det hele tiden, men når man tenker på det).

- bekymringene.

For meg er det å få barn en utrolig stor glede, mange vil nok sette opp det at man ikke får samme tiden til seg selv, det koster og at man blir bundet på en annen måte etterpå. Men for meg er det en periode av livet som bare er slik, jeg nyter det, synes jeg er skrekkelig heldig som får lov til å delta i min datters liv, se henne vokse til og den gleden veier opp for alle disse tingene man kan se på som negativt. Nattevåk? Vel, jeg må si at jeg ville ikke vært det foruten, for det ville si at jeg da ikke hadde min datter.

[Rainbow]

Jeg vet ingenting om fordelene, men kan liste opp grunnene til at jeg selv ikke vil ha!

- Problemer, komplikasjoner og smerter knyttet til graviditet og fødsel.

- Det enorme ansvaret for et lite menneske som er fullstendig forsvarsløst. Så lett å gjøre feil, så lett å ødelegge noe.

- Søvnløse netter og frustrasjoner, skriking og hyling og bleier og mas døgnet rundt i årevis.

- Du får aldri prioritere deg selv lenger, du lever for et annet menneske.

- Om du er utslitt og utmattet er det noen som trenger og krever noe av deg likevel.

- Du kan ikke angre eller bare ta pause (du er jo glad i ungen selv om du kanskje angrer på hvordan livet ble, så å adoptere den bort er det lite sannsynlig at du klarer).

Men den største grunnen for meg er rett og slett at jeg ikke er så veldig opptatt av barn, jeg blir usikker rundt dem, anspent og rar. Jeg liker tantebarn og vennebarn som jeg kan leke litt med og så gi dem fra meg.

Jeg respekterer og beundrer dem som er så tøffe og sterke at de går gjennom graviditet og fødsel og som med glede bruker livet sitt på barna i større eller mindre grad. Og jeg blir veldig glad på vegne av dem som ønsker barn sterkt og så får det til.

Men det er ikke noe for meg.

[Gjest Hikken]

Jeg er enig med Rainbow over her. Man kan ikke lenger ha seg selv som førsteprioritet lenger. Det er ett lite menneske som er fullstendig avhenging av deg. I tillegg er det jo alle problemene som kan skje. Blir barnet mobbet? Vil det skje noe med det som gjør at det vil bli 100% pleietrengende? Isåfall, hva gjør jeg den dagen jeg dør? Lar ungen bo alene på en institusjon resten av livet? Hva om det får en tung psykisk sykdom som gjør at hun må bosette seg på ett psykiatrisk sykehus mesteparten av tiden?

Disse er noen av faktorne for at selv mest sannsynlig ikke skal ha barn. For all del, det er sikkert koselig, men for meg veier ikke gledene opp til bekymringene.

[Gjest nei]

Hvis du ikke klarer å bestemme deg burde du DEFINITIVT ikke få barn! Da er det ikke rett tidspunkt for deg.

[AnonymBruker]

du lever for et annet menneske.

Egentlig ikke. Man vil jo ha barn! Det er selvrealisering.

[Gjest Egosamfunnet]

Hvis du er mann bør du ikke få barn i Norge. Du blir "underdog" i alle sammenhenger. Når samlivsbruddet kommer (som skjer i over 50% av tilfellene) blir du umyndiggjort totalt og livet ditt blir et helvete.

Personlig kunne jeg tenke meg å levere tilbake barna 100%. De er kun et konfliktobjekt for mammaen. Jeg har absolutt ingen glede ved å være pappa (som er mammaens mål gjennom trakassering) men derimot har jeg masse ulemper og sorg knyttet til en pillebrukende mamma som får alle rettighetene inkludert at hun fikk 2 aborter laaangt inn i svangerskapene og ett hjerneskadd barn som følge av hennes misbruk. Jævla fxxx!

Steriliser deg og glem det! Lev livet og kos deg. Det er stadig færre som ønsker å få barn i dag. Og færre skal det bli. Gutta vil ikke inn i SVAP grepet. DET forstår jeg godt.