Den store kjærligeheten, han du aldri fikk

[Venus]

Er han den store kjærligheten FORDI du aldri fikk han?

Og føler egentlig han det samme?

Er dette tilfelle: Hvorfor er dere ikke sammen?

Jeg ser det gang på gang, og jeg har bare én ting å si: "Evig eies kun det tapte."

Våkn opp !!! Jeg tror du lever på en drøm.

Når du aldri har hatt han; hvordan kan han være din store kjærlighet ? Du kjenner han ikke, har ingen historie med han.

Gå videre, slutt å drømme, begynn å leve !!!

Kjærlighet er best når den er gjengjeldt !!!

[Kylie]

Du har nok delvis rett, det at forholdet vårt aldri kom så langt at jeg opplevde hverdagen og de negative sidene som han helt sikkert har gjør nok at jeg ikke er helt realistisk. Men vi har hatt et forhold som ikke tok helt av på grunn av misforståelser og avstand (vi var veldig unge), han har noen følelser for meg fortsatt, men han har gått videre og ønsker å satse på et annet forhold. Jeg har også vært i andre forhold underveis og sendt signaler til han om at jeg ikke er interessert. Dette er komplisert og ikke svart/hvitt. 12

[Gjest Anonymous]

Jeg har skrevet en liten "greie" inne på "vi som sørger" som jeg har lyst til å sette inn her...håper det er greit.

Denne lille historien beskriver min store kjærlighet, som jeg aldri kommer til å glemme og som jeg savner hver dag uansett hva som skjer. Det er nok noe jeg må lære meg å leve med. Lett er det ikke.

Og jeg angrer sånn på at jeg aldri gjorde noe føre det ble forsent. Vi lever kun en gang. La oss tørre å leve offensivt og for hverandre. Lykke til alle dere som har det vanskerlig.

Jeg ble forelsket i deg da jeg var 14-15 år. Du var ett år yngre enn meg. Jeg synes du var så utrolig pen og nydelig og så fantastisk snill. Du var annerledes enn de andre gutta, mye snillere og slengte aldri ufine kommentarer til andre. Jeg brukte både briller og regulering på denne tida, men du brydde deg ikke noe om det.

Du snakket til meg og var koselig.

Jeg var konstant betatt. Vi var i samme vennekrets og hver sommer var vi på leir sammen. Da jeg ble 17 fikk du øynene dine åpnet for meg. Jeg hadde riktignok fått av reguleringen og sluttet med briller uten at jeg tror det hadde noen betydning. Jeg så at du *så* på meg og jeg så du så etter meg! Det var en sånn sinnsyk deilig følelse.

Så ufattelig spennende, og nesten litt skummelt eller skummelt-godt. Du begynte å flørte og jeg som allerede hadde vært i den 7.himmel lenge, var nå i den 14.himmel.

Hjerte mitt har til dags dato aldri banket så intenst og hardt som da du kysset meg - endelig - en drøm ble faktisk til virkelighet, noe jeg bare trodde skjedde på film. Jeg var så ung og så vilt forelsket.

Jeg tenker tilbake på lange lyse sommernetter på Ingerstrand eller i skogen, på en fin plass hvor vi hadde utsikt over hele byen. Du tok alltid med deg gitaren din og spilte "Wonderful tonight" for meg.

Vi gikk mange lange turer og alt sammen virker som om det var en drøm nå når jeg tenker tilbake. Jeg husker jeg sa engang at "hvis jeg noen gang skulle øsnke å gå - vær så snill å la meg a l d r i gå for jeg ønsker aldri å være uten deg."

Du svarte at det skulle du gjøre.

Du snakket om hvor vi skulle bo etter vi hadde gifta oss og du lærte meg alt om ting mellom mann og kvinne. Ting jeg ikke ante eksisterte.

Du var så god så vakker og så inderlig.

Jeg reiste til Usa for ett år og vi tok avskjed på flyplassen. Vi skrev til hverandre 1 brev i uka og brevene fra deg var høydepunktene. De ligger fortsatt her i skuffen min 10 år senere med rosa bånd rundt alle sammen. Jeg klarer ikke kaste de.

Av og til leser jeg de.

Siste halvår fant jeg meg mer til rette i statene og jeg hadde ikke fullt så mye tid til å skrive hjem lenger. Brevnene fra deg kom så sjeldnere.

Så skulle jeg hjem - og du var ikke lenger der for meg. Du skrev det siste brevet og der står det at jeg ville alltid være den du elsker - uansett. Jeg svarte aldri på det da. Jeg var 18 år og så utrolig umoden. Hvorfor så jeg det ikke??

Du fant en annen jente, jeg visste hvem hun var. Jeg var glad for din skyld, selv om jeg idag skulle ha kjempet mer for vår kjærlighet. Jeg så deg innimellom, det lå alltid noe i luften. Men jeg gjorde ingenting og ikke du heller.

Man finner jo alltids en anleding senere hvis det skulle være i behov....

31.april 96 var jeg i begravelsen din.

Du omkom i en bilulykke. Du var alene i bilen og det var midt på natta.

Jeg var "bare" historie da i livet ditt og ingen viktig person. Men jeg sørget og jeg sørger enda.

Jeg sørger over at jeg aldri fikk fortalt deg hvor glad jeg var i deg og at jeg aldri ønsket å miste deg. Jeg trodde jeg alltid ville ha morgendagen, men morgendagen kom aldri for oss.

Jeg går enda på graven din, setter blomster der og prater med deg. Jeg drømmer om deg ofte og tenker mye på familien din.

Du betydde så veldig mye for meg. Jeg er så lei meg for at jeg aldri fikk fortalt deg det. Du var jo min første store kjærlighet.

Du hadde jo alltid vært her.

Nå finnes du ikke mere.

Jeg er gift idag og har ett barn på 2 1/2.

Men jeg klarer bare ikke å glemme, kanskje fordi jeg aldri fikk sagt ordentlig farvel eller kanskje fordi jeg har usagte ting til deg. Er det derfor du besøker meg i drømmene mine?? Og derfor jeg går på grava di enda??

Min tvillingsjel.

Godt å få lettet litt av det som finnes i hjertet.

[Kylie]

Han var her i går... fikk litt kos, men ikke så mye, og nå må jeg bare (atter en gang) bite i det sure eplet og innse at slaget er tapt. Jeg er kun en venn for han og sånn vil det nok alltid være. Jeg vil heller ha han som venn enn å aldri få se han mer, men jeg vet jo at de tblir vanskelig for begge, jeg kommer aldri til å få han ut av hodet mitt og hjertet mitt hvis jeg skal treffe ham jevnlig.

Nå gruer jeg meg forferdelig til å måtte se ham sammen med den nye kjæresten sin... det blir tøft...

Men jeg føler¨meg på en merkelig måte litt lettere i dag, har tatt en bestemmelse, skal klare å komme over han...

12

[Gjest Anonymous]

Kjæer Kylie.

Jeg føler med deg, for det er ikke lett å ta en slik avgjørelse.

Jeg bestemte meg i forgårs for å gjøre det samme.

Jeg ville bare ha en siste samtale med han før jeg sa takk for det som hadde vært og skulle ønske han lykke til videre.

Grunnet avstanden mellom oss holder vi kontakt på telefon eller mail.

Jeg skulle egentlig å besøke han snart.

Men da han ringte meg slapp all den vonde tvil og alt håpet kom rett tilbake.

Samtalen vår var igjen som før bruddet.

Og vi pratet og pratet, og det var så vanskelig å slutte, å si god natt.

Så nå er jeg full av håp igjen, selv om han ikke har sagt noe. Selv om han ikke har gitt meg noe annet enn to nye fine samtaler ut i natte timene.

Men nå har jeg bestemt meg for at jeg reiser

som planlagt og så får jeg se han inn i øynene en siste gang før jeg klarer å bestemme meg.

Jeg klarer ikke å slutte å håpe.

Jeg vil bare en gang til vise han hvor høyt jeg elsker han.

Hvem vet...

Jeg vet at han er glad i meg...men vet ikke om det er nok grunnet avstanden og andre ting i livet vårt som gjør dette vanskelig.

Men jeg håper....håper det vil bli oss to.

Jeg ønsker deg lykke til.

Håper det går bra med deg...

Mange klemmer fra meg som ikke er klar for å gi slipp enda.

[Gjest Anonymous]

Dette passet utrolig for meg akkurat i dag. Har for noen timer gitt "avkall" på min store kjærlighet. Sendte en lang mail der jeg ga han "fri". Vi bor også på hver vår kant av landet og er bundet på hver vår kant. Akkurat nå har jeg det helt for j...., og disse timene er gått med til å gråte, skrike, hyle..... Kanskje er han lettet nå? Men åh, hvor jeg angrer. Men innerst inne vet jeg at dette er det riktigste, vondt når så mange andre involveres. Nå har jeg det vondt, hvis dette hadde fortsatt hadde 2 familier fått det vondt. Men vil sorgen gå over?

[Kylie]

Vi må jo bare håpe det, at sorgen går over. Men jeg er redd jeg alltid vil stå "på vent" for han, at jeg aldri vil treffe noen som jeg elsker høyere og som jeg vil velge over han. At hvis han kommer til meg og forteller at det er slutt mellom han og kjæresten og han trenger trøst så kommer jeg til å stille opp 100% fordi det er han. Hva om jeg er gift og har barn når det evt skjer, jeg har ingen kontroll når det gjelder denne mannen. Heldigvis har han en veldig høy moral og ville ikke utsatt meg for en slik situasjon.

Jeg føler med deg, det er virkelig en dyp sorg, man mister den personen man elsker mest og jeg opplever det nesten som at jeg mister ham på nytt om igjen og om igjen.

NEi jeg må ikke skrive mer om dette, må ikke tenke mer på det, må få han ut av hodet mitt...

"I just can't get u outta my head, boy your love is all I think about..." (kanskje dere forstår hvorfor jeg har valgt nicket mitt... )

_________________

Klem fra Kylie 1212[ Dette Innlegg er endret av: Kylie den 2002-05-30 11:22 ]

[Fakse]

Den store kjærligheten finnes, men ett menneske kan oppleve den med mange. Det føles ikke sånn når man ikke klarer å gi slipp på den man er ulykkelig forelsket i. Den eneste måten man kan klare å gi slipp på en "tapt kjærlighet" på er å bryte all kontakt. Det eksisterer ikke noe som heter vennskap dersom den ene er forelsket og den andre ikke er det. I et ekte vennskap må partene være likeverdigen, men i et forhold der den ene er forelsket er man ikke det. Vennskapet blir en pine både for den som alltid håper, og for den som må leve med å såre en person så mye.

Sander sitt innlegg viser dette, man MÅ bryte all kontakt for å klare å komme seg vidre. En har ingen garanti for at en vil møte den neste store kjærligheten. Noen er ikke engang så heldig de man møter en eneste en. Men man er garantert at man aldri vi møte den neste dersom man ikke klarer å gi slipp på det som aldri kan bli. Man er også garantert at man vil ha det bedre uten kontakt med vedkommende, selv om man aldri finner en ny. Den smerten man opplever ber man om å få beholde så lenge man ikke bryter all kontakt. Det kan kanskje føles som om det er bedre med litt kontakt enn med ingen, men det er en løgn. Sannheten er brutal, men det er virkeligheten også!

Jeg håper dere som har skrevet disse sørgelige historiene en dag vil ta ansvar for deres egen lykke, og bryte all kontakt slik at dere kan komme vidre med LIVET

Mange klemmer fra meg!12

[Kylie]

Du har helt rett Ragnhild... Jeg vet det egentlig, men akkurat nå opplever jeg så mye vanskelig i livet mitt at jeg ikke orker å miste min beste venn på toppen av det hele. Ingen av oss ønsker å bryte all kontakt fordi vi er veldig glade i hverandre, men det er ikke bra for meg og jeg regner vel også med at den nye kjæresten hans vil reagere på forholdet vårt...

Det som er frustrerende er at vi i lange perioder ikke har hatt noen kontakt (faktisk var det en periode å flere år hvor vi ikke så hverandre eller hadde annen kontakt) men jeg tenkte like mye på ham da. Nå har det gått over 8 år av mitt snart 24 år lange liv, over en tredjedel av livet mitt har jeg vært helt helta på denne mannen... Skremmende... Er de tpå grensen til å være litt sykt? Bør jeg få hjelp....12

[Venus]

Jeg er helt og holdent enig med deg Ragnhild !!!

[Fakse]

Kjære Kylie!

Kanskje du faktisk bør få hjelp. I alle fall bør du gjøre det du kan for å hjelpe deg selv! Du vet hva som er riktig, og den eneste måten å få det bedre på er å faktisk gjøre det. Det kommer aldri til å føles rett å miste han "akkurat nå". Det vil aldri dukke opp en situasjon der det passer. Derfor bør du rett og slett ta deg selv i nakken og få gjort det (lett for meg å si..). En motivasjon er jo faktisk hans nye kjæreste. Du ønsker vel ikke å ødelegge for hans mulighet til å være lykkelig, selv om du er ulykkelig forelsket i han. Dersom hans nye kjæreste er en normal jente kommer hun ALDRI til å tillate at hennes kjæreste har et nært vennskapsforhold til en jente som er forelsket i han. Hva vil føles værst for deg? At du bestemmer deg for ikke å ha mere kontakt selv, eller at han avviser deg fordi hans nye kjæreste krever det?

*Flere klemmer*12

[Vimseguri]

Herreguuud! Syns disse "han jeg aldri fikk- historiene" høres ut som om de er hentet rett ut av en billig kjærlighetsroman.....

Hvor gamle er dere som tror at dere "aldri kan føle dere hele" uten den stoooore kjærligheten.

Jeg er selv 36 og har opplevd mange store kjærligheter opp igjennom. tror rett og slett noen menn har den evnen at de holder damer på gress ved ikke å si klart og tydelig i fra om at dette ikke er det helt store for dem. da er det lett for jenta og gå rundt med et bittelite håp......kanskje i årevis. Men skjerp dere damer! verden er full av flotte kloke menn som er mye mer verdt deres følelser enn sånne som aldri kan bestemme seg for noen ting.

Og et lite ord til den som skrev at hva ville livet vært uten at man gikk rundt og håpet på noe bedre...hva er det for noe pølsevev??? man må vel gjøre det beste utav den situasjonen man befinner seg i vel? Finne de små tingene og glede seg over, og dem er det jo tusen av hver dag, ikke sant? uff, syns altfor mange higer ettter ting ( les menn) de ikke kan få...slutt med det og tenk litt realistisk, så får dere et mye lykkeligere og meningsfyllt liv!!

hilsen vimse...

[Gjest Anonymous]

Klart dere har rett dere som sier vi "Kjærlighetsofrene" må glemme og komme oss videre, vi lever på en drøm osv osv.

Men dere må huske på en ting og det er at disse historiene våre (iallefall min) er av en slik art at vi ikke får medfølelse eller sympati av de rundt oss.

Selvfølgelig ikke, spesielt siden vår utkårede eller oss selv er bundet. Derfor er det godt å få luftet tankene og følelsene våre anonymt, og noen av tankene og rådene dere har gitt er gode å ta med seg videre.

Men vi har det rimelig vondt og det verste er egentlig at vi har som Sander sa; Vi har et lite håp om at det ordner seg i framtiden en gang. Da er det ikke lett å komme seg videre. Kanskje kommer HAN og da er du bundet

i noe som har skulle fungere som en rømningsvei.

Jeg stakk av fra hele greia fordi jeg ikke orket mer(inl.Tapt Kjærlighet). Jeg angrer nå på at jeg ikke tok et oppgjør med han. For nå vet jeg at han har sagt at han kanskje må frigjøre seg fra familien fordi ingenting fungerer lenger. Men det er kanskje, og når blir det???? Så jeg har bestemt meg for å vente, han vet det ikke, og jeg vet ikke om han har meg i tankene lenger. Men det var en beslutning jeg tok etter mye savn og sorg. Dette er faktisk lettere å leve med, fordi jeg mener det av hele mitt hjerte.

Noen menn er verd å vente på. Selv om tiden kan bli lang.

[Kylie]

DEt er nettopp det, jeg tviler ikke på at jeg kan bli lykkelig (eller ihvertfall få et godt liv) med en annen mann, men jeg er så redd for å ikke være tilgjengelig hvis han en gang finner ut at han vil ha meg (uffda, det hørtes fælt ut, jeg ser det selv, men sånn er det) Har nemlig gjort den feilen allerede. Han ville ikke ha meg og jeg gav opp altfor raskt og fant en annen, vi ble sammen, giftet oss... og så dukker han opp igjen, etter å ha vært en "fantasifigur" i hodet mitt i mange år og er like god som alltid. Han prøvde på ingen måte å ødelegge for meg i mitt nye forhold, men vi fant tonen igjen med en gang og er verdens beste venner. Vi pratet masse om det som hadde vært og det kom fram at han hadde vært usikker lenge, men aldri hadde glemt meg og at han hadde blitt veldig skuffet over at jeg fant meg ny kjærest så fort. Den kommer jeg ikke over, at jeg kanskje kunne gjort noe anderledes den gangen slik at det kunne blitt oss... Den feilen vil jeg ikke gjøre igjen, samtidig som at jeg ikke vil sitte på vent resten av livet.

En del av meg er "fornuftig", en er forelska....12

[Kylie]

Nå har jeg bestemt meg... jeg må bryte all kontakt... for en periode ihvertfall, til jeg takler situasjonen bedre eller til han (evt) blir singel igjen...

Men jeg vil ikke!! ...men jeg må, for min egen del... og for hans....

Sukk...

[Gjest Anonymous]

Er det virkelig så enkelt - å bryte all kontakt, å aldri se han igjen - og så er han ute av livet ditt? Hva når man aldri har fått positiv respons fra han, og ikke har sett han på flere år, og fortsatt tenker på han...er det en besettelse, kjærlighet, hat??

Befri meg!

[Kylie]

Nei, jeg tror ikke han på noen måte er ute av livet mitt bare ved at jeg bryter kontakten og som jeg har skrevet tidligere så har jeg tenkt på ham og hatt disse følelsene for ham hele tiden selv om vi ikke har kontakt. Jeg har også opplevd at det å treffe ham har fått meg ned på jorda, for når jeg ikke har kontakt med ham lager jeg meg et fantasibilde av hvordan han er og blir enda mer "besatt" av tanken på ham.

Vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg har fått time til samtale hos en terapeut neste uke, kanskje hun kan hjelpe meg med å få et mer normalt forhold til dette? Kanskje du også burde gjøre det siste anonym...

Lykke til!12

[Sander]

Siste anonym:

Befri deg selv! Sympati i din situasjon gjør bare vondt verre. Du er nødt til å finne ut at du både fortjener og ønsker innerst inne å ha det bedre enn du har det nå. Dette ligger dypere grunnfestet i deg enn denne bindingen som holder deg fast. For å komme dit er det nødvendig at du bygger opp både selvtillit og mere konstruktive tanker, samtidig som du får bearbeidet historien din. Helt alene kan du neppe gjøre dette, du trenger en uavhengig person som hjelper deg med dette over tid, men motivasjonen og initiativet må komme fra deg.

Kylie: Lykke til, det er godt å se at du tar tak i situasjonen!

12

[Gjest Anonymous]

Sander.

Takk for et tankevekkende svar...du har sikkert mye rett i det du skriver. Det er bare det at det er så mye "grums" som ligger igjen...ting jeg aldri fikk avklart, og som selvsagt gjør at tankene forsatt spinner..

Kylie.

Hva slags terapeut er det snakk om?

Hvor kan man henvende seg for å få hjelp; psykolog?

siste anonym

[Gjest Anonymous]

Min første kjærlighet varte i 5 år og jeg kom aldri over ham. Selv om jeg er i etablert forhold og alt holdt jeg på og svime av bare jeg så ham. Detv gikk noen år før jeg møtte ham på ny. Det visste seg at han var blitt nesten naboen til meg og min kommende mann. Møtte ham på butikken men endelig kan jeg vel si. Alle følelser ble blåst bort. Fra og være drømmeprinsen som gikk fra meg en gang var han nå blitt narkodealer av alle ting. Sprøytestill hadde han masse av. Er glad jeg så dette slik at jeg går til alters til høsten med "rent" hjerte.