Ok å skylde på personalet på sykehjem.

[AnonymBruker]

Jeg jobber på et sykehjem. I min etasje bor det 22 beboere, med svært ulike behov, men alle er sterkt avhengig av hjelp.

Etasjen er delt inn i tre grupper med ca 7 beboere på hver gruppe, og på dagen er man 2 stk pleiere som skal ta seg av disse 7.

Hver dag skal to beboere dusjes, alle skal stelles, rommene skal ryddes, frokost skal lages til alle 7, de skal medisineres, følges på do/skiftes på og aktiviseres. De skal følges til frisør eller fotpleier og av og til må de på sykehuset for div prøver. De skal serves middag, oppvasken skal ryddes vekk og når alt dette er gjort sitter vi som ansatte igjen med noen få minutter pause som egentlig burde vært brukt til samtaler med de eldre.

Mange av beboerne bruker heis, er svært passive og tunge og må derfor stelles av begge de ansatte. Sår må også stelles.

Når dagvakten er over starter kveldsvakten og da er vi EN person på 7 beboere. EN person som skal lage kveldsmat, gi medisiner, følge på toalettet, stelle for kvelden osv osv.

Jeg som jobber med disse menneske hver dag blir jo såklart glade i mange av dem og ønsker å gjøre alt jeg kan for at de skal ha en verdig og fin slutt på livet, men grunnleggende stell MÅ prioriteres før noe annet.

Så kommer det da en og annen pårørende som kjefter og smeller fordi gardinene ikke henger rett eller at sengen ikke er pent nok reid opp. Noen kjefter for at mor eller far ligger i sengen og ser helt bort fra det faktum at pasienten er snart hundre år og ønsker dette selv.

Vi får ofte skylden for at mor eller far har blitt tynnere og mener vi ikke gir dem nok mat. Det at mor eller far har kreft, er over nitti år og selv ikke ønsker en stor posjon middag bryr ikke de pårørende. Vi forventes å tvangsfore beboerne med moset mat som smaker høgg bare for at sønn eller datter skal føre seg fornøyd.

Jeg er stolt av jobben jeg gjør, men nå er jeg sliten i en alder av bare 27.

Skulle ønske familiemedlemmer som kommer innom en gang i halvåret kunne slutte med å fortelle oss som er der hver dag hva som er best for pasienten, eller bare innse at mor/far er 100% dement og at de HAR fått mat (gjerne for fem minutter siden..) selv om de ikke husker det selv.

Det skal sies at det jobber noen råtne egg i helsevesenet også, det er ikke til å slippe unna.

Men vær så snill og heller legg skylden på regjeringen som mener EN person er nok på kveldsvakt før dere kjefter på meg for at mor ikke har fått krøllet håret den dagen...

[AnonymBruker]

De pårørende ser nok på saken på en HELT annen måte enn de som jobber innen helsevesenet. Jeg gjorde det selv fram til jeg begynte i helsevesenet selv.

[linnformasjonen]

Hei, jeg vil bare si at sånne som deg - dere er heltene mine. Det er så mange råtne pårørende som tar sin egen dårlige samvittighet for at de ikke er mer med sine eldre utover pleiere. Det jeg skulle ønske var en flatere struktur på pleie og omsorgstjenester, med færre ledere og flere føtter på gulvet der det trengs. Det må være grusomt å ønske å gjøre en super jobb, og føle at man stresser som en gal hele dagen og fortsatt ikke føle at man strekker til fordi det rett og slett er for mye for dere å gjøre.

[Gjest Tekola]

Jeg synes at de aller fleste av dere som jobber med eldre gjør en fantastisk jobb.

En sommer i hjemmetjenesten var nok for meg, men jeg har i hvert fall prøvd! Vet ikke hvor mange ganger jeg holdt på å legge igjen en lapp til familien om at hvis de er så jævla misfornøyde, så kan de begynne å besøke mor/bestemor som kun bor ti minutter unna daglig og sørge for at hun får i seg noe annet enn Fjorland!

Men neeeida. De går til avisa. Sutrer om hvor dårlig stell de eldre får og hele pakka. Men å ta seg en times besøk et par ganger i uka, nei det har de ikke tid til.

[AnonymBruker]

Hør, hør TS! Helt enig med deg. Har jobbet på sykehjem selv, og det er mange uverdige forhold der. Ikke bare for beboerne, men også for pleierne!

Idiotiske pårørende bør kanskje gå litt i seg selv og se hva de SELV kan gjøre for å gi foreldrene/slektningene sine en verdig høst i livet, FØR de åpner kjeften og klager på ting.

[Måndagsbarn]

Huff, jeg forstår deg godt. Det er nok også som AB over sier, slik at de pårørende ser det på en helt annen måte. Nå skal ikke jeg peke fingre eller dømme her, men kanskje de mener at dere som jobber der burde gjøre alt mulig for dem siden de selv ikke tar seg tid til å hjelpe familiemedlemmene sine?

Når jeg sier tar seg tid, så mener jeg altså at vi alle jo på et eller annet plan velger vårt eget liv. At man ikke "har tid" er jo fordi man prioriterer å ha en tidkrevende jobb, stor familie, bo et annet sted osv.

Personlig hadde jeg ikke greid å sette familien på sykehjem per idag. Min mormor var ganske syk i perioder mens hun levde, og jeg bodde med henne noen ganger over tid for å hjelpe henne litt. Moren vår tilbød henne å komme og bo hos dem (men i egen leilighet på tomta) da hun begynte å skrante, fordi vi alle visste at sykehjem ville gjort henne helt miserabel og fordi ingen av oss greide tanken på å la henne visne vekk.

Hun døde av plutselig sykdom på ferie i utlandet, og for å være ærlig tror jeg det var det beste for henne. Jeg hadde aldri greid å IKKE være med henne og bo hos henne og bare "sette henne vekk". Det hadde gnagd meg i hjertet hver dag; og kanskje er det mange av de pårørende hos deg som egentlig føler det slik de også, men reagerer med sinne mot dere fordi de altså har så dårlig samvittighet for den lille oppmerksomheten deres kjære får? Dette er jo ikke din feil, men det blir det i deres øyne.

[linnformasjonen]

Har også opplevd at de med forferdelige pårørende som sutrer og maser og går til avisa får fordeler som de som ikke har pårørende som oppfører seg slik ikke får. Brukere uten pushy pårørende får derfor ofte mindre enn de skal. Syntes ledelsen bør bli flinkere til å sette grenser for de pårørende og realitetsforankre dem litt.

[Gjest Mildrid]

Og så har man de pårørende som er så utrolig fantastiske. De som stiller opp dag og natt, som overnatter på en kjip sofa når mormor er syk, som kommer flere ganger i uken og som BRYR seg. Skulle ønske alle eldre var så heldige å ha slike pårørende!

[AnonymBruker]

Bestefar ble alvorlig syk og havnet på sykehjem de siste ukene av livet. Bestemor overnattet i en stol der i mer enn en uke i strekk. Hun holdt på å slite seg ut og da pakket jeg kofferten og reiste de 110 milene nordover for å sørge for at hun fikk avlastning. Da jeg kom for å sitte sammen med bestefar kom personalet inn med egen seng som vi kunne bruke, de serverte mat og kaffe og var utrolig flotte. Vi var hele familien samlet rundt bestefar når han trakk sitt siste pust, vi holdt han i hånden og klemte han.

Poenget er at ingen skal måtte dø alene, og det er så forferdelig at noen regelrett driter i de eldre i familien. Det knuser hjertet mitt.

Men at de er freidige nok til å kjefte på sykehjemsansatte når de fanden med ikke er der på besøk mer enn en sjelden gang, så kjenner jeg at det koker innvendig. Makan til respektløst.

[Emas]

Amen, ts! Vi som er helsepersonell har generellt sett for lite tid og pengar til pasientane, og dette er ikkje vår feil, men vi som har stemmt fram denne regjeringa! Dei fleste i eldreomsorgen gjer vårt beste for å gje den pleien dei treng. Det er tross alt desse som bur på sjukheimar rundt om i landet, som har bygd opp landet vårt til det velferdssamfunnet vi har i dag, og det fortenar dei ein stor takk for!

[AnonymBruker]

Ut fra innleggene jeg leser her så må jeg bare spørre: Er det i det hele tatt noen av dere som har helsefaglig utdanning her?

Her rakkes det ned på hvor "vanskelig" de pårørende er, men har noen av dere tenkt over hvordan man møter de pårørende? Har dere innsikt i hvordan det oppleves å måtte sende mor på sykehjem overlatt til helsepersonell? Hvis noen av dere kan vise til litt skolering her, så kan vi diskutere. Men her virker det som om det er en gjeng fastgrodde assistenter som uttaler seg om ting de strengt tatt ikke har så stor greie på...

[AnonymBruker]

Vi forventes å tvangsfore beboerne med moset mat som smaker høgg bare for at sønn eller datter skal føre seg fornøyd.

Hvorfor smaker den mosa maten høgg? Da jeg jobbet på sykehjem moset de den maten de andre fikk - det var akkurat den samme middagen bare at den var moset.

[AnonymBruker]

Ut fra innleggene jeg leser her så må jeg bare spørre: Er det i det hele tatt noen av dere som har helsefaglig utdanning her?

Her rakkes det ned på hvor "vanskelig" de pårørende er, men har noen av dere tenkt over hvordan man møter de pårørende? Har dere innsikt i hvordan det oppleves å måtte sende mor på sykehjem overlatt til helsepersonell? Hvis noen av dere kan vise til litt skolering her, så kan vi diskutere. Men her virker det som om det er en gjeng fastgrodde assistenter som uttaler seg om ting de strengt tatt ikke har så stor greie på...

Så er det fristende å spør hvor mye faktisk erfaring du har? Sånn ut over at du tydeligvis har teorien på plass.

[AnonymBruker]

Jeg er fagutdannet hjelpepleier,og er tildels enig i hva TS skriver.

Noen pårørende er fryktelig vanskelige,men dem er heldighvis i fåtall.

De fleste pårørende er veldig takknemlige for jobben vi gjør og hvordan vi stiller opp for den eldre.

Skal man forholde seg til overskrifter i pressen,er jo eldreomsorgen bare sorgen.

De eldre sulter ihjel.Dem gror fast i madrassen pga dårlig stell osv.

Det som er litt synd i sånne saker,er at helsepersonell har 100% taushetsplikt samme hva,så pårørende kan gå ut i pressen med historier som ligger langt unna sannheten.

Og det blir jo sannheten når ingen tar til motmæle.

Jobber man på en avdeling og ser hvordan hverdagen fungerer har de fleste beboerne det veldig bra.

og jo klarere dem er i hodet,jo mere fornøyde er dem og skryter av oss som jobber.

Ei dame som derimot er så dement så hun ikke aner tid og sted,har det generellt ikke så bra.Men det har inget med forholdene og gjøre.Dette har noe med pasientens helsetilstand og gjøre.

At de eldre sulter ihjel ser man overskrifter om rett som det er,syntes jeg.

Det er jo tragisk hvis man skal gå og tro på det at ett menneske sulter ihjel,men på en annen måte,hvis man setter det på spissen si akkurat dette fordi:

Vi mennesker må dø selv.Vi får ikke ei human sprøyte som dyrene gjør når dem ikke orker mer.

Den naturlige prossess mot døden er og miste matlyst/ta til deg næring.

Dette er ofte første tegn på at det skjer nedbrytninger i kroppen så kroppen gjør seg klar til og dø.

Er du tykk/kraftig har du mye og gå på,så den prossesen kan foregå i uker.eller mnder.

Har du lite og gå på dør du fortere for og si det sånn.

Såklart reagerer de pårørende på at mor blir tynnerer.Men de fleste forstår det jo.Men igjen finnes det unntak,og det er jo i disse situasjoner det da blir omtalt som at dem sulter ihjel.

vi har ikke lov til og tvangsfore.Vil dem ikke ha mat,så vil dem ikke ha..

Noen enkelte pårørende da begynner da og prate om intravenøst osv for og holde mor i livet.

Prøver man dette på en eldre,døende så vil væsken gå i lungene og legge seg som vann ellers i kroppen.

Fordi kroppen har satt igang nedbrytningsprossen,og da fungerer ikke systemet/kroppen som den skal.

Dette blir da en smertefull død,istedenfor og dø stille og rolig som de fleste får heldighvis lov til.

Generellt så syns jeg vi har det bra i helsevesenet.Selfølgelig er det en stresset hverdag,så mer personale til tider hadde jo gjort godt.

Det finnes enkelte få pårørende som er vanskelige,men jevnt over syns jeg jeg de er fornøyde og takknemlige for jobben vi gjør.

[Gjest Chevy]

1 person på 7 pasienter? Fysøren.. Jeg syns vi sliter der jeg jobber når vi er 2 stk på 10.. Om kvelden altså.. Er du ikke helt kjørt etter hver eneste kveldsvakt ts?

[Djungelvrål]

Hei, jeg vil bare si at sånne som deg - dere er heltene mine. Det er så mange råtne pårørende som tar sin egen dårlige samvittighet for at de ikke er mer med sine eldre utover pleiere. Det jeg skulle ønske var en flatere struktur på pleie og omsorgstjenester, med færre ledere og flere føtter på gulvet der det trengs. Det må være grusomt å ønske å gjøre en super jobb, og føle at man stresser som en gal hele dagen og fortsatt ikke føle at man strekker til fordi det rett og slett er for mye for dere å gjøre.

Man er kanskje helt men en fattig og utslitt en... Ikke utdann dere til helsefagarbeidere!