Hjelp med utgifter

[AnonymBruker]

Men hva med de som legger opp til å betale selv, og så finner de ut at det likevel ikke strekker helt til? Synes du det er bedre at de legger det på is til neste år fremfor at de tar mot til seg og spør sine foreldre om de kan låne/få penger av dem til å dekke kostnadene? Jeg mener det er best å spørre om det slik at en i det minste prøvde alt, før en legger en så stort og for de det gjelder viktig dag, på is. Det er for all del kjempeflott at du greide det på egenhånd, det tror jeg alle her inne er enig om (forhåpentligvis).

Det vitner om dårlig planlegging og om man fortsatt ikke har råd når man har snudd alle stener (= kuttet kostnader, som det er mange av i et bryllup) så vil det være naturlig å legge det på is. Med mindre det er kort tid til selve bryllupet. Da kan man krype til korset og be om et lån. Da er det fullt mulig man vil få tilskuddet man ønsker, men da har man ihvertfall vist at man tar ansvar selv og ønsker å stå på egne ben som den voksne personen man er.

[Almarea]

Dette var en interessant diskusjon, jeg er faktisk overrasket over hvor mange som synes det er helt galt å be om hjelp. Ja, man kan kanskje si at man ikke burde gifte seg hvis man ikke har råd, men hvis man har veldig lyst, men trenger hjelp, synes jeg det er greit å be foreldrene. Det er kanskje fordi jeg vet at mine ville hjulpet, eller fordi jeg kjenner mange som har fått hjelp. Og jeg tror jeg har et åpent nok forhold til foreldrene mine at jeg ville syntes det var greit om de sa nei også, og at det ikke ville blitt noen hard feelings eller dårlig stemning etterpå.

Jeg har et kjempegodt og nært forhold til foreldrene mine, og jeg vet at det er sannsynlig at de kan finne på å gi oss penger, siden mine søsken har fått bidrag til sine bryllup (i form av bryllupsgave). Det er mulig at det er stoltheten min dette går på, men i prinsippet tenker jeg at når jeg og mannen bestemmer at VI ønsker å gifte oss, ja da er det VI som tar regninga. Alt av pengegaver/støtte til bryllupet er ren bonus og ikke noe jeg verken forventer eller legger inn i budskjettet vårt. Jeg ønsker å vise at jeg er selvstendig, og at jeg er "voksen nok" til å finansiere mine utgifter selv.

For å snu litt på situasjonen så tenker jeg med meg selv at hvis JEG var mine foreldre og mitt barn spurte meg om penger til sitt bryllup, så ville jeg følt meg som en dårlig forelder hvis jeg sa nei. Det er en vanskelig og ubehagelig situasjon å bli satt i! Og det er noe en bør tenke over før man spør, synes jeg.

[Skjønningen]

For å snu litt på situasjonen så tenker jeg med meg selv at hvis JEG var mine foreldre og mitt barn spurte meg om penger til sitt bryllup, så ville jeg følt meg som en dårlig forelder hvis jeg sa nei. Det er en vanskelig og ubehagelig situasjon å bli satt i! Og det er noe en bør tenke over før man spør, synes jeg.

Mine foreldre ønsker å bruke sine penger på seg selv nå som barna er godt voksne, og jeg unner dem det. Jeg forventer dermed ikke at de skal hjelpe meg med bryllupet dersom jeg spør dem om det.

Men jeg har intet å tape om jeg gjør det, og jeg vet for sikkert at de er tøffe nok til å være ærlige med meg slik som de alltid har vært. Hvis det oppfattes som vanskelig og ubehagelig å si nei til barna, så tror jeg foreldra har noe å jobbe med også. Vi er da alle voksne mennesker og burde klare å både si nei og å ta et nei uten videre problemer.

Må også legge til at dersom jeg hadde vært litt "bortskjemt" til vanlig og foreldra mine hadde lagt ut masse penger for meg i tide og utide så hadde jeg heller latt være å spørre. Da kan jeg si meg enig i at det hele blir ubehagelig.

[Anglofil]

Mine foreldre ønsker å bruke sine penger på seg selv nå som barna er godt voksne, og jeg unner dem det. Jeg forventer dermed ikke at de skal hjelpe meg med bryllupet dersom jeg spør dem om det.

Men jeg har intet å tape om jeg gjør det, og jeg vet for sikkert at de er tøffe nok til å være ærlige med meg slik som de alltid har vært. Hvis det oppfattes som vanskelig og ubehagelig å si nei til barna, så tror jeg foreldra har noe å jobbe med også. Vi er da alle voksne mennesker og burde klare å både si nei og å ta et nei uten videre problemer.

Må også legge til at dersom jeg hadde vært litt "bortskjemt" til vanlig og foreldra mine hadde lagt ut masse penger for meg i tide og utide så hadde jeg heller latt være å spørre. Da kan jeg si meg enig i at det hele blir ubehagelig.

Dette handler da faktisk ikke om foreldrene, men hvilken situasjon du setter dem i. Jeg særdeles lite bortskjemt, og jeg har et meget godt forhold til mine foreldre, og jeg vet de fint hadde klart å si nei, men dette handler om hva man selv faktisk kan få seg til å gjøre.

Er man ikke voksen nok til å spare og legge opp en plan så har jeg store problemer med å se hvordan man er voksen nok til å gifte seg. Foreldrene mine har ingenting å jobbe med selv om de synes det er hardt å si nei til meg, fordi jeg er deres barn. De ville aldri hatt problem med å være ærlige, de ville sagt nei, men man skal være rimelig følelsesløs og uempatisk hvis man ikke klarer å forstå at man faktisk setter sine foreldre i en vanskelig situasjon, selv om foreldrene klarer å si nei.

Dette handler om å være voksen. En voksen setter opp budsjett og står for sine valg, og det gjelder også et bryllup. Det er én ting. En helt annen ting er at det å spørre foreldre om økonomisk hjelp når man selv har valgt å gifte seg er som å vise at man ikke eier integritet. Jeg klarer bare ikke fatte at du kan få deg til å spørre. I stedet for å spørre så selger man ting på finn, man får seg en ekstrajobb eller så utsetter man bryllupet. Det er så frekt i mine øyne at det går nesten ikke an å beskrives.

Mvh Yvonne

Endret 21. april 2012 av Yvonne

[Skjønningen]

Jeg klarer bare ikke fatte at du kan få deg til å spørre. I stedet for å spørre så selger man ting på finn, man får seg en ekstrajobb eller så utsetter man bryllupet. Det er så frekt i mine øyne at det går nesten ikke an å beskrives.

Hva med foreldra som får høre at barnet skal gifte seg, og bestemmer seg for å hjelpe til på grunnlag av forventninger. Ikke fordi de har råd til det men fordi de føler at det forventes av dem. Man ser og hører titt og ofte om de som bare får flust med penger til bryllupet uten å spørre om dem. Jeg er sikker på at dette har skjedd utallige ganger det også, at foreldra har følt seg maktesløse og bare tilbudt seg å hjelpe for å ikke bli sett ned på av noen.

Her inne virker det som at den formen for økonomisk bidrag er bare positiv. Tja, jeg vet nå ikke helt jeg... I en slik situasjon tror jeg også at man tar det mer forgjeves enn man gjør dersom man "kryper til korset" og spør.

[Anglofil]

Hva med foreldra som får høre at barnet skal gifte seg, og bestemmer seg for å hjelpe til på grunnlag av forventninger. Ikke fordi de har råd til det men fordi de føler at det forventes av dem. Man ser og hører titt og ofte om de som bare får flust med penger til bryllupet uten å spørre om dem. Jeg er sikker på at dette har skjedd utallige ganger det også, at foreldra har følt seg maktesløse og bare tilbudt seg å hjelpe for å ikke bli sett ned på av noen.

Her inne virker det som at den formen for økonomisk bidrag er bare positiv. Tja, jeg vet nå ikke helt jeg... I en slik situasjon tror jeg også at man tar det mer forgjeves enn man gjør dersom man "kryper til korset" og spør.

Men det må i såfall foreldrene ta på sin egen kappe. Så lenge man selv ikke spør om penger og barna aldri uttrykker at det er forventet, så kan faktisk ikke barna deres ta skylden for det.

Mine foreldre, og min manns foreldre gav oss til sammen, med pengegaver og lignende, ca 100.000 kr. Selvsagt var det ingenting vi forventet, vi ble rimelig sjokkerte da vi fikk vite hva vi hadde fått. For min mor og min far var det en selvfølge, i følge dem, å hjelpe til økonomisk, men det er ikke det for meg, og pengene vi fikk er nå satt inn til boligsparing siden jeg tross alt hadde spart opp alle pengene til bryllupet selv.

Poenget er, det er foreldrene selv som bør uttrykke ønsket om å hjelpe til økonomisk, det er ikke barna som skal gå og "snylte" av foreldrenes velvillighet og godhet.

Mvh Yvonne

[Anonymine]

Jeg blir helt sjokkert. Er du voksen nok til å gifte deg, er du voksen nok til å forstå at dere må betale det selv! Hvis dere plutselig ikke har nok penger likevel, så kutter dere kostnader, lever billigere i hverdagen eller utsetter. Synes det er ufattelig frekt å spørre sine foreldre, som har gitt deg alt du trenger i oppveksten (og det koster voldsomt mye), om å betale for litt av ditt eget bryllupp!!!

Er selv student, 20 år. Kunne ikke falle meg inn å be om økonomisk støtte, den dagen jeg skal gifte meg. Jeg forventer ingen som helst gaver engang. Jeg vet at mine foreldre mest sannsynlig vil tilby seg å betale en del for meg, men vet ikke om jeg engang har samvittighet til å ta det imot om det skulle skje heller.

Dette handler ikke om de har råd til det eller ikke, det handler om å være voksen nok til å ta konsekvensene av sine valg. Skjerpings!

[Alice123]

Jeg må si man virkelig er født med frekkhetens nådegave, når man vil at foreldrene skal finanisere sitt eget kalas.

Om man er voksen nok til å gifte seg, så er man voksen nok til å betale selv. Om man ikke har råd, student eller ei, så har man et billigere bryllup, eller man sparer.

Som Anymine skriver over meg, dette handler om å ta konsekvensene av valg man har tatt. Du har valgt å forlove deg, da må du velge å leve etter det, og ikke forvente at mamma og pappa fikser opp.

Jeg har et veldig godt forhold til min mor, men for meg er det helt hinsides at hun skal hjelpe meg økonomisk med noe som helst! Bil, hus eller bryllup.

[Kristina]

Altså, jeg ser ingenting galt i å be om hjelp, f.eks "har dere mulighet til å bake en kake" osv. Sier de nei så er det greit, å bake en kake innbyr ikke til like stor forpliktelse, slik jeg ser det, som det å faktisk spørre om penger. Det skal sies, jeg ba aldri heller om dette, og planla og gjorde i grunn i stand hele bryllupet helt alene.

MEN, det å be om økonomisk hjelp er for meg noe helt annet. Jeg har et kjempegodt forhold til mine foreldre, men det kunne ikke falt meg inn å spørre etter penger til noe slikt. For meg er det rett og slett frekt og uforskammet. Én ting er å krype til korset og spørre om penger i virkelig nød, men en helt annen ting er til et bryllup, hvilket man faktisk har valgt selv og som man burde, etter min mening, legge opp til å betale selv.

Jeg vet at mine foreldre aldri hadde blitt sure hvis jeg spurte om penger til bryllupet, poenget er at jeg aldri kunne fått meg til å spille på deres godhet på den måten. Selvrespekten min tillater det simpethen ikke. Det er også derfor jeg jobbet rumpa av meg for å betale for vårt bryllup, selv om det betød at jeg måtte jobbe i perioder ekstremt mye. Det hjalp heller ikke på at det var kun jeg som betalte for bryllupet, da min mann ikke hadde muligheten til det. MEN, vi hadde selv valgt å ha et bryllup, og da var det eneste rette at vi (eventuelt jeg) tok konsekvensene av våre valg.

Mvh Yvonne

Jeg tror dette bare er en situasjon hvor vi ser ting fra to helt forskjellige perspektiv, eller kanskje det er mer virkelighetsfjernt for meg siden jeg ikke har gifteplaner? For jeg er veldig, veldig selvstendig - jeg har tjent mine egne penger siden jeg var 10 (barnevakt) og mer "ordentlig jobb" fra jeg var 13, fikk aldri lommepenger, flyttet ut da jeg var 17, og har bodd i mange forskjellige land. Jeg har ikke fått penger fra foreldrene mine siden jeg var 17. Men likevel synes jeg ikke det er så ille å be om penger til bryllup! (Kanskje det rett og slett er fordi foreldrene mine, spesielt mamma, så innmari gjerne vil at jeg og typen min skal gifte oss eller helst skaffe dem noen barnebarn??) Nei, jeg vet ikke helt hvorfor, rett og slett, og jeg synes jeg har selvrespekt så det holder, uten å synes at det er så galt å be om penger til bryllup...

[Kristina]

Jeg har et kjempegodt og nært forhold til foreldrene mine, og jeg vet at det er sannsynlig at de kan finne på å gi oss penger, siden mine søsken har fått bidrag til sine bryllup (i form av bryllupsgave). Det er mulig at det er stoltheten min dette går på, men i prinsippet tenker jeg at når jeg og mannen bestemmer at VI ønsker å gifte oss, ja da er det VI som tar regninga. Alt av pengegaver/støtte til bryllupet er ren bonus og ikke noe jeg verken forventer eller legger inn i budskjettet vårt. Jeg ønsker å vise at jeg er selvstendig, og at jeg er "voksen nok" til å finansiere mine utgifter selv.

For å snu litt på situasjonen så tenker jeg med meg selv at hvis JEG var mine foreldre og mitt barn spurte meg om penger til sitt bryllup, så ville jeg følt meg som en dårlig forelder hvis jeg sa nei. Det er en vanskelig og ubehagelig situasjon å bli satt i! Og det er noe en bør tenke over før man spør, synes jeg.

Jeg ser absolutt dine poeng også, det er ikke det, men likevel... Personlig finansierer jeg alle mine utgifter selv, og har spart masse siden jeg ble yrkesaktiv. Så jeg trenger ikke noe hjelp, men hvis jeg hadde trengt det ville jeg antakelig spurt, selv om de fleste synes at det er uansvarlig.

[Lille Guro]

Vi spurte ikke foreldrene våre om penger, men vi ble fortalt at vi ville få hjelp til bryllupskake, noe av maten ++. Men det kunne ikke falle meg inn å spørre om økonomisk hjelp til bryllupet vårt, den utgiften tenkte vi å ta selv. Men selvfølgelig kom hjelpen veldig godt med da....

[Gjest Nuppdupp]

trodde det var faren til jenta som alltid hjalp uten at man trengte å spørre om det. det har iallefall faren min banket inn i hodet mitt er det gammeldags kanskje? eller bare hans sære måte å fortelle meg at han kom til å betale om jeg giftet meg noen gang :gjeiper:

han er borte nå og jeg kommer aldri til å gifte meg uansett

[AnonymBruker]

Hos oss satte svigermor et sterkt ønske om at hele storfamilien med tanter, onkler og søskenbarn med følge skulle inviteres. Bare søskenbarna blir over 20 stk. Da sa jeg at det var greit for meg, men da måtte hun også betale for de.

[Gjest Eurodice]

Hos oss satte svigermor et sterkt ønske om at hele storfamilien med tanter, onkler og søskenbarn med følge skulle inviteres. Bare søskenbarna blir over 20 stk. Da sa jeg at det var greit for meg, men da måtte hun også betale for de.

Gjorde hun det?

[Skjønningen]

Jeg tror dette bare er en situasjon hvor vi ser ting fra to helt forskjellige perspektiv, eller kanskje det er mer virkelighetsfjernt for meg siden jeg ikke har gifteplaner? For jeg er veldig, veldig selvstendig - jeg har tjent mine egne penger siden jeg var 10 (barnevakt) og mer "ordentlig jobb" fra jeg var 13, fikk aldri lommepenger, flyttet ut da jeg var 17, og har bodd i mange forskjellige land. Jeg har ikke fått penger fra foreldrene mine siden jeg var 17. Men likevel synes jeg ikke det er så ille å be om penger til bryllup! (Kanskje det rett og slett er fordi foreldrene mine, spesielt mamma, så innmari gjerne vil at jeg og typen min skal gifte oss eller helst skaffe dem noen barnebarn??) Nei, jeg vet ikke helt hvorfor, rett og slett, og jeg synes jeg har selvrespekt så det holder, uten å synes at det er så galt å be om penger til bryllup...

Jeg flyttet også ut da jeg var 17 og jobbet ved siden av skolen frem til høyere studier (er umulig å få deltidsjobb her). Jeg har klart meg selv. Broren min har fått en del økonomisk hjelp av mine foreldre fordi han har slitt med skolen og han har blant annet lånt opp mot 50 000 av dem for å klare seg pluss at de har sponset han med en del nødvendige ting.

Jeg tror jeg klarer det her på egenhånd, men hvis uventede utgifter dukker opp har jeg ingen bufferkonto jeg kan forholde meg til. Da vil jeg ikke ha noen problemer med å spørre dem. Heller et nei enn å utsette uten å i det minste ha prøvd. Man skal da ikke gifte seg hvis dette ikke er noe man ønsker sterkt, og hvis man ønsker det sterkt så prøver man alt før man gir slipp på det. Hvis man spør så brenner man for det, mener nå jeg. Tror ikke foreldre tar så utrolig tungt på det, men heller gleder seg over at barna deres har et så sterkt ønske om å være sammen for alltid.