Hjelp med utgifter

[Almarea]

Jeg synes en bør ta utgangspunkt i at man skal betale alt selv, siden det er vi som skal gifte oss og ikke foreldrene våre. Vi er studenter begge to, og jeg er innstilt til å vente til vi har tjent opp nok til å finansiere hele kalaset selv. Eventuell hjelp fra foreldre er bonus, og ikke noe jeg forventer på noen måte :gjeiper:

Jeg synes det er upassende å ta det opp med den eldre garde. La dem heller komme til dere, noe annet vil virke påtrengende og de vil antagelig føle seg presset.

[Skjønningen]

Ojsann ts, det virker som om du lever i din egen lille boble.

Du kommer med masse teite smileys som viser at de svarene du ikke vil ha er teite. Du håner rett og slett svarene du får her.

Folk som lever i sin egen boble er skumle...

Dersom folk enda ikke har fått det med seg, så er jeg ikke trådstarter Vi har kanskje like meninger, men det gjør oss ikke til samme person. Smileys bruker jeg kun av vane og ikke som noe hån på noe vis. Synes alle har rett til egne meninger. Skjønner at veldig mange har stort imot de meningene jeg sitter med, da. Synes det er rart for det er jo tydeligvis ikke ille å FÅ hjelp uten å be om den, men å spørre er visst som å banne i kirken.

[AnonymBruker]

Som mor, så har jeg allerede brukt mesteparten av lønna på ungene i tjue år. Bare sånn at det er klart.

Deretter skal poden gifte seg, og ha et stort bryllup med marshmellow-kjole og det hele? Nope. Jeg hadde gladelig satt 2-300000 inn i en leilighet for det lykelige paret, det er min plikt som mamma. Men å sponse bryllupet er virkelig ikke min greie. Det får de fikse selv, hvis de er så opptatt av det.

[AnonymBruker]

Dersom folk enda ikke har fått det med seg, så er jeg ikke trådstarter Vi har kanskje like meninger, men det gjør oss ikke til samme person. Smileys bruker jeg kun av vane og ikke som noe hån på noe vis. Synes alle har rett til egne meninger. Skjønner at veldig mange har stort imot de meningene jeg sitter med, da. Synes det er rart for det er jo tydeligvis ikke ille å FÅ hjelp uten å be om den, men å spørre er visst som å banne i kirken.

Da setter sikkert ts pris på at du har overtatt hele tråden.

Lag deg heller din egen tråd.

[AnonymBruker]

Tøft av deg og spørre! Så flott at de vil hjelpe deg å gjøre dagen din enda bedre. Vi har nok ganske like meninger angående dette. Foreldre flest vet å sette grenser og sier klart ifra dersom noe ikke lar seg gjøre. Det burde de i alle fall, for grensesetting er noe alle foreldre burde være drevne på. Stakkars avkom, hvis ikke.

Jeg ser ikke noe galt i å spørre så lenge man ikke forventer et "ja". Jeg synes de som mener det er frekt er litt i overkant krasse, men igjen, det kommer helt klart an på hvordan du spør og hva du forventer. Det er forskjell på å stille et åpent spørsmål og å forvente økonomisk støtte.

Nå må det for min del også sies at svigerfar sitter godt i det og i tillegg har vært en pådriver for å få sønnen til å fri, så da synes jeg i grunnen det var enda mindre "frekt" å spørre om han ville hjelpe oss litt med å få realisert bryllupet. Hadde han sagt nei hadde vi som sagt valgt en billigere løsning eller ventet, helt uten sure miner

[Skjønningen]

Da setter sikkert ts pris på at du har overtatt hele tråden.

Lag deg heller din egen tråd.

Ser ikke helt vitsen med å ha to tråder som i all hovedsak går ut på det samme?

[Gjest Eurodice]

Som mor, så har jeg allerede brukt mesteparten av lønna på ungene i tjue år. Bare sånn at det er klart.

Deretter skal poden gifte seg, og ha et stort bryllup med marshmellow-kjole og det hele? Nope. Jeg hadde gladelig satt 2-300000 inn i en leilighet for det lykelige paret, det er min plikt som mamma. Men å sponse bryllupet er virkelig ikke min greie. Det får de fikse selv, hvis de er så opptatt av det.

Mener du på ramme alvor at det er foreldres plikt å bidra økonomisk til kjøp av leilighet til myndige "barn"? Hvis man har anledning, er det fint, men plikt?

Endret 20. april 2012 av Arabella

[AnonymBruker]

Foreldrene våre vet vi skal gifte oss neste sommer, men ingen har snakket om å skulle hjelpe til med utgifter. Synes det er et vanskelig tema å snakke om..

Spurte dere foreldrene deres rett ut om hjelp med penger eller betalte dere alt selv?

Stesønn giftet seg i vinter. De spurte ikke om pengehjelp, å fikk dermed ikke det.

De fikk det de ønsket seg i gave.

Hadde de spurt om pengehjelp, hadde de fått beskjed om at de måtte utsette bryllupet om de ikke hadde klart å finansiere det selv.

Å gifte seg er frivillig å et valg man tar. Man å derfor også ta kostnadene selv.

[AnonymBruker]

Dersom folk enda ikke har fått det med seg, så er jeg ikke trådstarter Vi har kanskje like meninger, men det gjør oss ikke til samme person. Smileys bruker jeg kun av vane og ikke som noe hån på noe vis. Synes alle har rett til egne meninger. Skjønner at veldig mange har stort imot de meningene jeg sitter med, da. Synes det er rart for det er jo tydeligvis ikke ille å FÅ hjelp uten å be om den, men å spørre er visst som å banne i kirken.

Det gjør deg ikke mindre skummel...

[AnonymBruker]

Mener du på ramme alvor at det er foreldres plikt å bidra økonomisk til kjøp av leilighet til myndige "barn"? Hvis man har anledning, er det fint, men plikt?

Det er min plikt å hjelpe barna mine, ja.

Og da gjør jeg det lmed langt større glede hvis det er snakk om noe varig- leilighet, bil, større ting- enn en latterlig prinsessegreie med trippel cognac som er over ved første skilsmisse.

Synes du set er så sært?

[Skjønningen]

Det gjør deg ikke mindre skummel...

Jeg synes det er skummelt at du kan mene noe slikt om meg med grunnlag i at jeg vurderer å spørre mine foreldre om hjelp. Tror du er litt lettskremt, jeg. Jeg mener det er viktig å tenke over at folk er forskjellige og vi har alle forskjellige foreldre som reagerer forskjellig på ting. Jeg kjenner mine, og jeg vet at de tåler at jeg spør dem, at de kommer med et ærlig svar, og at ingen av oss bærer nag over noe som helst i etterkant.

[Anglofil]

Det er min plikt å hjelpe barna mine, ja.

Og da gjør jeg det lmed langt større glede hvis det er snakk om noe varig- leilighet, bil, større ting- enn en latterlig prinsessegreie med trippel cognac som er over ved første skilsmisse.

Synes du set er så sært?

Jeg trodde at den viktigste oppgaven til foreldre var å støtte sine barn, ekteskap eller ikke? Da tenker jeg ikke fra et økonomisk perspektiv. Synes det er synd at du har så liten tiltro til dine barn, er glad mine foreldre ikke tenkte "skjønner ikke hvorfor de gifter seg, de kommer til å bli skilt med engang uansett".

Jeg er ekstremt glad over all den økonomiske støtten vi fikk, spesielt fordi jeg aldri forventet det, MEN, jeg er enda mer takknemlig for at mine foreldre aldri uttrykte seg slik mot vårt ekteskap slik du gjør her.

Mvh Yvonne

Endret 20. april 2012 av Yvonne

[AnonymBruker]

Det er min plikt å hjelpe barna mine, ja.

Og da gjør jeg det lmed langt større glede hvis det er snakk om noe varig- leilighet, bil, større ting- enn en latterlig prinsessegreie med trippel cognac som er over ved første skilsmisse.

Synes du set er så sært?

Latterlig prinsessegreie? Er det slik du ser på ditt barns store dag? Hvis du gleder deg noe mer over det, ja da tror jeg, jeg tror søren meg du sprekker altså!!

Håper ikke holdningene dine skinner gjennom, bitterheten og surheten din kan legge en stygg demper på en ellers så fin dag.

[AnonymBruker]

Latterlig prinsessegreie? Er det slik du ser på ditt barns store dag? Hvis du gleder deg noe mer over det, ja da tror jeg, jeg tror søren meg du sprekker altså!!

Håper ikke holdningene dine skinner gjennom, bitterheten og surheten din kan legge en stygg demper på en ellers så fin dag.

Poenget er fremdeles hva jeg som mor er forventet å betale. Og da forbeholder jeg meg retten til å betale noe som har varig verdi, fremfor noe som jeg synes er litt latterlig og unødvendig, ja.

Det er ingen som forbyr mine barn å ha et stort bryllup, og jeg skal smile til krampa tar meg.

Men kan jeg være så snill å gi pengene til en leilighet framfor en brudesuite, uten å bli stemplet som bitter... please?

[Kristina]

Dette var en interessant diskusjon, jeg er faktisk overrasket over hvor mange som synes det er helt galt å be om hjelp. Ja, man kan kanskje si at man ikke burde gifte seg hvis man ikke har råd, men hvis man har veldig lyst, men trenger hjelp, synes jeg det er greit å be foreldrene. Det er kanskje fordi jeg vet at mine ville hjulpet, eller fordi jeg kjenner mange som har fått hjelp. Og jeg tror jeg har et åpent nok forhold til foreldrene mine at jeg ville syntes det var greit om de sa nei også, og at det ikke ville blitt noen hard feelings eller dårlig stemning etterpå.

[Anglofil]

Dette var en interessant diskusjon, jeg er faktisk overrasket over hvor mange som synes det er helt galt å be om hjelp. Ja, man kan kanskje si at man ikke burde gifte seg hvis man ikke har råd, men hvis man har veldig lyst, men trenger hjelp, synes jeg det er greit å be foreldrene. Det er kanskje fordi jeg vet at mine ville hjulpet, eller fordi jeg kjenner mange som har fått hjelp. Og jeg tror jeg har et åpent nok forhold til foreldrene mine at jeg ville syntes det var greit om de sa nei også, og at det ikke ville blitt noen hard feelings eller dårlig stemning etterpå.

Altså, jeg ser ingenting galt i å be om hjelp, f.eks "har dere mulighet til å bake en kake" osv. Sier de nei så er det greit, å bake en kake innbyr ikke til like stor forpliktelse, slik jeg ser det, som det å faktisk spørre om penger. Det skal sies, jeg ba aldri heller om dette, og planla og gjorde i grunn i stand hele bryllupet helt alene.

MEN, det å be om økonomisk hjelp er for meg noe helt annet. Jeg har et kjempegodt forhold til mine foreldre, men det kunne ikke falt meg inn å spørre etter penger til noe slikt. For meg er det rett og slett frekt og uforskammet. Én ting er å krype til korset og spørre om penger i virkelig nød, men en helt annen ting er til et bryllup, hvilket man faktisk har valgt selv og som man burde, etter min mening, legge opp til å betale selv.

Jeg vet at mine foreldre aldri hadde blitt sure hvis jeg spurte om penger til bryllupet, poenget er at jeg aldri kunne fått meg til å spille på deres godhet på den måten. Selvrespekten min tillater det simpethen ikke. Det er også derfor jeg jobbet rumpa av meg for å betale for vårt bryllup, selv om det betød at jeg måtte jobbe i perioder ekstremt mye. Det hjalp heller ikke på at det var kun jeg som betalte for bryllupet, da min mann ikke hadde muligheten til det. MEN, vi hadde selv valgt å ha et bryllup, og da var det eneste rette at vi (eventuelt jeg) tok konsekvensene av våre valg.

Mvh Yvonne

Endret 21. april 2012 av Yvonne

[Skjønningen]

MEN, det å be om økonomisk hjelp er for meg noe helt annet. Jeg har et kjempegodt forhold til mine foreldre, men det kunne ikke falt meg inn å spørre etter penger til noe slikt. For meg er det rett og slett frekt og uforskammet. Én ting er å krype til korset og spørre om penger i virkelig nød, men en helt annen ting er til et bryllup, hvilket man faktisk har valgt selv og som man burde, etter min mening, legge opp til å betale selv.

Men hva med de som legger opp til å betale selv, og så finner de ut at det likevel ikke strekker helt til? Synes du det er bedre at de legger det på is til neste år fremfor at de tar mot til seg og spør sine foreldre om de kan låne/få penger av dem til å dekke kostnadene? Jeg mener det er best å spørre om det slik at en i det minste prøvde alt, før en legger en så stort og for de det gjelder viktig dag, på is. Det er for all del kjempeflott at du greide det på egenhånd, det tror jeg alle her inne er enig om (forhåpentligvis).

[AnonymBruker]

Dette var en interessant diskusjon, jeg er faktisk overrasket over hvor mange som synes det er helt galt å be om hjelp. Ja, man kan kanskje si at man ikke burde gifte seg hvis man ikke har råd, men hvis man har veldig lyst, men trenger hjelp, synes jeg det er greit å be foreldrene. Det er kanskje fordi jeg vet at mine ville hjulpet, eller fordi jeg kjenner mange som har fått hjelp. Og jeg tror jeg har et åpent nok forhold til foreldrene mine at jeg ville syntes det var greit om de sa nei også, og at det ikke ville blitt noen hard feelings eller dårlig stemning etterpå.

Ååå, det er mye jeg har lyst på som ny bil, sydenferie med barnet mitt, penere møbler osv. Men så lenge jeg ikke har råd så får det vente.

Hva er så spesiellt med bryllup, sånn bortsett fra at man får være prinsesse for en dag?

[Anglofil]

Men hva med de som legger opp til å betale selv, og så finner de ut at det likevel ikke strekker helt til? Synes du det er bedre at de legger det på is til neste år fremfor at de tar mot til seg og spør sine foreldre om de kan låne/få penger av dem til å dekke kostnadene? Jeg mener det er best å spørre om det slik at en i det minste prøvde alt, før en legger en så stort og for de det gjelder viktig dag, på is. Det er for all del kjempeflott at du greide det på egenhånd, det tror jeg alle her inne er enig om (forhåpentligvis).

Ja, jeg synes det er en selvfølge at man da legger det på is, og det er også derfor jeg valge å bruke god tid til sparingen. Jeg visste det kom til å ta ca tre år før jeg hadde spart opp pengene, men heller det enn å spørre om penger, selv om det er forventet at man gifter seg innen to år etter forlovelsen. Uansett, det skal ikke gå utover foreldrene at man ikke klarer å spare nok, det er slik jeg ser det.

Mvh Yvonne

Endret 21. april 2012 av Yvonne

[Vegas]

Synes det er frekt å forvente at foreldre vil bidra til dette. Vi skal gifte oss uten fest og dill dall, men skulle vi hatt et stort bryllup ville jeg ikke tenkt å latt noen andre betale..