En frustrasjon som passerer

[AnonymBruker]

Ja, da har det seg sånn at jeg har vokst opp med kristne foreldre. Veldig gode foreldre som ikke prakker på meg troen deres, men under oppveksten gikk jeg på søndagsskoler og en kristen skole. FOreldrene mine taler i tunger, leser i bibelen, og ber jevnlig.

De er imot sex før ekteskapet, og alle sånne ting. De er ikke firkantet, de har bare sine meninger, som de heller ikke prakker på andre ikke-kristne. De hysjer på meg hver gang jeg finner på å si noe stygt om andre, som at en person er feit eller dum. Uansett hva personen tror på, og de er godt integrerte i samfunnet ellers med 100% jobb begge to.

Så til saken. Jeg synes religion og trosspørsmål er kjedelige. Jeg tenker aldri på tro og hvis jeg tenker på tro så fuckes hele systemet mitt opp, samme med filosofispørsmål (det ene leder til det andre, hvorfor ditten og hvorfor datten). Jeg misunner ateister som ikke tror på noe, det må være så utrolig behagelig for psyken å vite med seg selv at det ikke finnes noe der ute. Jeg er agnostiker, jeg aner ikke hva som befinner seg der ute.

Jeg har hadde sist en venninne som er ateist. Hun lar det skinne igjennom at alt det kun er hennes "tro" som er den riktige. Den er selvfølgelig 100% riktig og sann for henne, men for meg blir det like dumt som å finne en religion og å satse like mye på den. Hun maste og grov og spurte rundt dette, jeg hadde på en måte en slags "bevisbyrd" rundt dette med kristendommen. Wtf, jeg fortalte henne bare at jeg var agnostiker og at jeg aldri tenkte på dette. Skal jeg liksom være talskvinne for kristendommen bare fordi foreldrene mine tilfeldigvis er kristne? Men masingen fortsatte, påprakking av eget syn var åpenlys. Masingen er dessuten av den art at hun tok det som en selvfølge at foreldrene mine er kristne på middelaldermåten, bokstavelig talt. Det er nesten som at hun har sett en neger for første gang og lurer på om negeren er ekte. Slik ser jeg for meg at hun er, som en veldig uvitende person og personen nedgraderes dessverre til firkantet.

Det er så ironisk, folk som er ateister er gjerne de første til å hyle ut om sin ikke-tro til alle som passerer forbi, og hvis de lukter litt kristenmannsblod går de helt berserk og skal spørre ut og latterliggjøre folk som tror. Må presisere at det er få det har skjedd med, mener ikke at alle ateister er rabiate eller noe.

Skal jeg gå bort til en hundegal person og riste henne for at hun er hundegal og dermed hjernevasket av en hundegud til å tro at hunder er fine dyr? La folk få tro det de vil, det motvirker depresjon å ha noe å sikkert å gripe fast i, enten det er tro eller ikke-tro. Det er noe jeg ser på som en luksustilværelse. (Er ikke for ingenting at jeg studerer noe veldig konkret, jeg hater virrespørsmål uten svar)

Nå håper jeg folk legger godviljen litt til for å forstå hvor jeg vil hen, dette er bare ren frustrasjon over at jeg blir spurt ut tro når jeg bare skyr det som pesten. Jeg blir svært sjeldent provosert av diverse typer "hets", mer provosert av at den andre personen står på den andre siden og er bombesikker, og kritiserer andre for å være like sikre på sin side.

Er ikke optimistisk med tanke på tilbakemeldinger her inne, først og fremst fordi innlegget ikke er så diplomatisk. For det andre ser jeg for meg at folk ikke egentlig er forståelsesfulle dyr, bare mot det som bekrefter eget virkelighetssyn. Og jeg er sånn også, jeg er bare et menneske med alle menneskelige feil.

[Testosteron]

Jeg skjønner godt hvordan du har det. Det er frustrerende å bli behandlet respektløst av folk som mener noe annet, men det er ikke så mye man kan gjøre med det, for de fleste som oppfører seg slik mot andre, klarer ikke å ta konstruktiv kritikk. Jeg tørr ihvertfall ikke å konfrontere slik oppførsel. Det blir til at jeg tier.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i absolutt alt nesten. Huff.