En frustrasjon som passerer

[AnonymBruker]

Ja, da har det seg sånn at jeg har vokst opp med kristne foreldre. Veldig gode foreldre som ikke prakker på meg troen deres, men under oppveksten gikk jeg på søndagsskoler og en kristen skole. FOreldrene mine taler i tunger, leser i bibelen, og ber jevnlig.

De er imot sex før ekteskapet, og alle sånne ting. De er ikke firkantet, de har bare sine meninger, som de heller ikke prakker på andre ikke-kristne. De hysjer på meg hver gang jeg finner på å si noe stygt om andre, som at en person er feit eller dum. Uansett hva personen tror på, og de er godt integrerte i samfunnet ellers med 100% jobb begge to.

Så til saken. Jeg synes religion og trosspørsmål er kjedelige. Jeg tenker aldri på tro og hvis jeg tenker på tro så fuckes hele systemet mitt opp, samme med filosofispørsmål (det ene leder til det andre, hvorfor ditten og hvorfor datten). Jeg misunner ateister som ikke tror på noe, det må være så utrolig behagelig for psyken å vite med seg selv at det ikke finnes noe der ute. Jeg er agnostiker, jeg aner ikke hva som befinner seg der ute.

Jeg har hadde sist en venninne som er ateist. Hun lar det skinne igjennom at alt det kun er hennes "tro" som er den riktige. Den er selvfølgelig 100% riktig og sann for henne, men for meg blir det like dumt som å finne en religion og å satse like mye på den. Hun maste og grov og spurte rundt dette, jeg hadde på en måte en slags "bevisbyrd" rundt dette med kristendommen. Wtf, jeg fortalte henne bare at jeg var agnostiker og at jeg aldri tenkte på dette. Skal jeg liksom være talskvinne for kristendommen bare fordi foreldrene mine tilfeldigvis er kristne? Men masingen fortsatte, påprakking av eget syn var åpenlys. Masingen er dessuten av den art at hun tok det som en selvfølge at foreldrene mine er kristne på middelaldermåten, bokstavelig talt. Det er nesten som at hun har sett en neger for første gang og lurer på om negeren er ekte. Slik ser jeg for meg at hun er, som en veldig uvitende person og personen nedgraderes dessverre til firkantet.

Det er så ironisk, folk som er ateister er gjerne de første til å hyle ut om sin ikke-tro til alle som passerer forbi, og hvis de lukter litt kristenmannsblod går de helt berserk og skal spørre ut og latterliggjøre folk som tror. Må presisere at det er få det har skjedd med, mener ikke at alle ateister er rabiate eller noe.

Skal jeg gå bort til en hundegal person og riste henne for at hun er hundegal og dermed hjernevasket av en hundegud til å tro at hunder er fine dyr? La folk få tro det de vil, det motvirker depresjon å ha noe å sikkert å gripe fast i, enten det er tro eller ikke-tro. Det er noe jeg ser på som en luksustilværelse. (Er ikke for ingenting at jeg studerer noe veldig konkret, jeg hater virrespørsmål uten svar)

Nå håper jeg folk legger godviljen litt til for å forstå hvor jeg vil hen, dette er bare ren frustrasjon over at jeg blir spurt ut tro når jeg bare skyr det som pesten. Jeg blir svært sjeldent provosert av diverse typer "hets", mer provosert av at den andre personen står på den andre siden og er bombesikker, og kritiserer andre for å være like sikre på sin side.

Er ikke optimistisk med tanke på tilbakemeldinger her inne, først og fremst fordi innlegget ikke er så diplomatisk. For det andre ser jeg for meg at folk ikke egentlig er forståelsesfulle dyr, bare mot det som bekrefter eget virkelighetssyn. Og jeg er sånn også, jeg er bare et menneske med alle menneskelige feil.

[Tobben70]

Ja, da har det seg sånn at jeg har vokst opp med kristne foreldre. Veldig gode foreldre som ikke prakker på meg troen deres, men under oppveksten gikk jeg på søndagsskoler og en kristen skole. FOreldrene mine taler i tunger, leser i bibelen, og ber jevnlig.

De er imot sex før ekteskapet, og alle sånne ting. De er ikke firkantet, de har bare sine meninger, som de heller ikke prakker på andre ikke-kristne. De hysjer på meg hver gang jeg finner på å si noe stygt om andre, som at en person er feit eller dum. Uansett hva personen tror på, og de er godt integrerte i samfunnet ellers med 100% jobb begge to.

Så til saken. Jeg synes religion og trosspørsmål er kjedelige. Jeg tenker aldri på tro og hvis jeg tenker på tro så fuckes hele systemet mitt opp, samme med filosofispørsmål (det ene leder til det andre, hvorfor ditten og hvorfor datten). Jeg misunner ateister som ikke tror på noe, det må være så utrolig behagelig for psyken å vite med seg selv at det ikke finnes noe der ute. Jeg er agnostiker, jeg aner ikke hva som befinner seg der ute.

Jeg har hadde sist en venninne som er ateist. Hun lar det skinne igjennom at alt det kun er hennes "tro" som er den riktige. Den er selvfølgelig 100% riktig og sann for henne, men for meg blir det like dumt som å finne en religion og å satse like mye på den. Hun maste og grov og spurte rundt dette, jeg hadde på en måte en slags "bevisbyrd" rundt dette med kristendommen. Wtf, jeg fortalte henne bare at jeg var agnostiker og at jeg aldri tenkte på dette. Skal jeg liksom være talskvinne for kristendommen bare fordi foreldrene mine tilfeldigvis er kristne? Men masingen fortsatte, påprakking av eget syn var åpenlys. Masingen er dessuten av den art at hun tok det som en selvfølge at foreldrene mine er kristne på middelaldermåten, bokstavelig talt. Det er nesten som at hun har sett en neger for første gang og lurer på om negeren er ekte. Slik ser jeg for meg at hun er, som en veldig uvitende person og personen nedgraderes dessverre til firkantet.

Det er så ironisk, folk som er ateister er gjerne de første til å hyle ut om sin ikke-tro til alle som passerer forbi, og hvis de lukter litt kristenmannsblod går de helt berserk og skal spørre ut og latterliggjøre folk som tror. Må presisere at det er få det har skjedd med, mener ikke at alle ateister er rabiate eller noe.

Skal jeg gå bort til en hundegal person og riste henne for at hun er hundegal og dermed hjernevasket av en hundegud til å tro at hunder er fine dyr? La folk få tro det de vil, det motvirker depresjon å ha noe å sikkert å gripe fast i, enten det er tro eller ikke-tro. Det er noe jeg ser på som en luksustilværelse. (Er ikke for ingenting at jeg studerer noe veldig konkret, jeg hater virrespørsmål uten svar)

Nå håper jeg folk legger godviljen litt til for å forstå hvor jeg vil hen, dette er bare ren frustrasjon over at jeg blir spurt ut tro når jeg bare skyr det som pesten. Jeg blir svært sjeldent provosert av diverse typer "hets", mer provosert av at den andre personen står på den andre siden og er bombesikker, og kritiserer andre for å være like sikre på sin side.

Er ikke optimistisk med tanke på tilbakemeldinger her inne, først og fremst fordi innlegget ikke er så diplomatisk. For det andre ser jeg for meg at folk ikke egentlig er forståelsesfulle dyr, bare mot det som bekrefter eget virkelighetssyn. Og jeg er sånn også, jeg er bare et menneske med alle menneskelige feil.

Hei

Du sammenligner det med å prøve å overbevise en som er hundegal om at hunder egentlig er stygge dyr, og at han/hun er hjernevasket til å like hunder.

Dette blir jo helt feil.

Hunder finnes. Han/hun kan vise deg en hund og si at det er skjønn som avgjør om den er fin eller ikke.

Det blir mer som om du har en venn som snakker, leker, mater et "dyr" som du aldri ser, har hørt om eller ser noen indikasjoner på at finnes.

Religiøse har ingenting!

Det er absolutt ingenting som tyder på at det finnes noen gud(er).

Troen på gud avhenger av oppvekst og påvirkning. Om du tror på feil gud kan enkelt og greit være fordi du er født feil plass.

Så det er ikke tvil om at det er de religiøse som har bevisbyrden.

Hvilken gud skal jeg ellers tro på? Alle?

[muttra]

for meg er tro eller ikke tro en privatsak, og hva jeg tror "prakker" jeg ikke på andre men de som spør får svar og spør jeg andre om deres tro vil jeg ha svar

en illustrasjonshistorie:

Professor : You are a Christian, aren’t you, son ?

Student : Yes, sir.

Professor: So, you believe in GOD ?

Student : Absolutely, sir.

Professor : Is GOD good ?

Student : Sure.

Professor: Is GOD all powerful ?

Student : Yes.

Professor: My brother died of cancer even though he prayed to GOD to heal him. Most of us would attempt to help others who are ill. But GOD didn’t. How is this GOD good then? Hmm?

(Student was silent.)

Professor: You can’t answer, can you ? Let’s start again, young fella. Is GOD good?

Student : Yes.

Professor: Is satan good ?

Student : No.

Professor: Where does satan come from ?

Student : From … GOD …

Professor: That’s right. Tell me son, is there evil in this world?

Student : Yes.

Professor: Evil is everywhere, isn’t it ? And GOD did make everything. Correct?

Student : Yes.

Professor: So who created evil ?

(Student did not answer.)

Professor: Is there sickness? Immorality? Hatred? Ugliness? All these terrible things exist in the world, don’t they?

Student : Yes, sir.

Professor: So, who created them ?

(Student had no answer.)

Professor: Science says you have 5 Senses you use to identify and observe the world around you. Tell me, son, have you ever seen GOD?

Student : No, sir.

Professor: Tell us if you have ever heard your GOD?

Student : No , sir.

Professor: Have you ever felt your GOD, tasted your GOD, smelt your GOD? Have you ever had any sensory perception of GOD for that matter?

Student : No, sir. I’m afraid I haven’t.

Professor: Yet you still believe in Him?

Student : Yes.

Professor : According to Empirical, Testable, Demonstrable Protocol, Science says your GOD doesn’t exist. What do you say to that, son?

Student : Nothing. I only have my faith.

Professor: Yes, faith. And that is the problem Science has.

Student : Professor, is there such a thing as heat?

Professor: Yes.

Student : And is there such a thing as cold?

Professor: Yes.

Student : No, sir. There isn’t.

(The lecture theater became very quiet with this turn of events.)

Student : Sir, you can have lots of heat, even more heat, superheat, mega heat, white heat, a little heat or no heat. But we don’t have anything called cold. We can hit 458 degrees below zero which is no heat, but we can’t go any further after that. There is no such thing as cold. Cold is only a word we use to describe the absence of heat. We cannot measure cold. Heat is energy. Cold is not the opposite of heat, sir, just the absence of it.

(There was pin-drop silence in the lecture theater.)

Student : What about darkness, Professor? Is there such a thing as darkness?

Professor: Yes. What is night if there isn’t darkness?

Student : You’re wrong again, sir. Darkness is the absence of something. You can have low light, normal light, bright light, flashing light. But if you have no light constantly, you have nothing and its called darkness, isn’t it? In reality, darkness isn’t. If it is, well you would be able to make darkness darker, wouldn’t you?

Professor: So what is the point you are making, young man ?

Student : Sir, my point is your philosophical premise is flawed.

Professor: Flawed ? Can you explain how?

Student : Sir, you are working on the premise of duality. You argue there is life and then there is death, a good GOD and a bad GOD. You are viewing the concept of GOD as something finite, something we can measure. Sir, Science can’t even explain a thought. It uses electricity and magnetism, but has never seen, much less fully understood either one. To view death as the opposite of life is to be ignorant of the fact that death cannot exist as a substantive thing.

Death is not the opposite of life: just the absence of it. Now tell me, Professor, do you teach your students that they evolved from a monkey?

Professor: If you are referring to the natural evolutionary process, yes, of course, I do.

Student : Have you ever observed evolution with your own eyes, sir?

(The Professor shook his head with a smile, beginning to realize where the argument was going.)

Student : Since no one has ever observed the process of evolution at work and cannot even prove that this process is an on-going endeavor. Are you not teaching your opinion, sir? Are you not a scientist but a preacher?

(The class was in uproar.)

Student : Is there anyone in the class who has ever seen the Professor’s brain?

(The class broke out into laughter. )

Student : Is there anyone here who has ever heard the Professor’s brain, felt it, touched or smelt it? No one appears to have done so. So, according to the established Rules of Empirical, Stable, Demonstrable Protocol, Science says that you have no brain, sir. With all due respect, sir, how do we then trust your lectures, sir?

(The room was silent. The Professor stared at the student, his face unfathomable.)

Professor: I guess you’ll have to take them on faith, son.

Student : That is it sir … Exactly ! The link between man & GOD is FAITH. That is all that keeps things alive and moving.

P.S.

By the way, that student was EINSTEIN.

[Okapi]

snip

Dette er en vandrehistorie, og bruken av Einsteins navn her er direkte ufin misrepresentasjon. Argumentene som fremlegges er også fryktelig dårlige. Kan demonstrere hvorfor om ønskelig.

[Okapi]

Jeg misunner ateister som ikke tror på noe, det må være så utrolig behagelig for psyken å vite med seg selv at det ikke finnes noe der ute. Jeg er agnostiker, jeg aner ikke hva som befinner seg der ute.

De aller fleste ateister er også agnostikere.

Ellers er det selvfølgelig kjedelig at du har hatt negative er erfaringer med ateister, men du gjør det ikke noe bedre ved å generalisere på denne måten. I tillegg må du huske at mange av dem lever og har levd med press fra kristne venner og familie om å gjøre eller la være å gjøre det og det. Foreldrene dine var forståelsesfulle rundt dette, men ganske mange religiøse mennesker er det totalt motsatte, og vil bruke både trusler ("du kommer til å brenne i helvete") og dårlig samvittighet ("uten Gud, ingen moral") for hindre eventuelt frafall. Den typen erfaringer kan gjøre debatt med kristne litt slitsomt.

Når det gjelder bevisbyrde er det selvsagt den som kommer med påstanden som har den. Venninna di antok vel bare at du var kristen.

[AnonymBruker]

Det er så ironisk, folk som er ateister er gjerne de første til å hyle ut om sin ikke-tro til alle som passerer forbi, og hvis de lukter litt kristenmannsblod går de helt berserk og skal spørre ut og latterliggjøre folk som tror. Må presisere at det er få det har skjedd med, mener ikke at alle ateister er rabiate eller noe.

Da har du visst støtt på verstingene... De fleste ateister jeg kjenner er blant de snilleste og mest ydmyke menneskene jeg vet om. Folk med bastante meninger finnes på begge sider, det finnes fanatiske religiøse og det finnes fanatiske ateister.

Ser at det er andre i tråden som har nevnt dette, men jeg vil gjerne understreke det:

En ateist er en som ikke tror på en/flere gud(er). En ateist er ikke nødvendigvs en som sier "Gud finnes ikke", hvis du ser forskjellen. Derfor skilles det ofte mellom "svak" og "sterk" ateisme. Alle er født "svake" ateister, og de fleste agnostiker er "svake" ateister.

"Jeg er agnostiker, jeg aner ikke hva som befinner seg der ute."

Jeg er ateist, og jeg sier som deg: Jeg aner ikke hva som befinner seg der ute. Kanskje det finnes en gud, kanskje ikke. Jeg er nysgjerrig og søker sannheten, og jeg tror at vitenskapen gir det beste bildet av virkeligheten som er mulig å få tak i pr. dags dato. Jeg ser ingen grunn for å tro på en gud. Jeg har ikke sett bevis, og jeg har ikke hørt gode argumenter, og dermed synes det blir feil å tro på Gud, selv om en slik tro kanskje er behagelig.