Livet kan gi smertsomme erfaringer

22. januar 2004

Leste et inlegg nedenfor fra henne som ble forlatt av sin kjäre etter 4,5 år. Kjente meg igjen og kunne faktisk föle hennes smerte. Holder selv på å gå gjennom en smertsom seperasjon, og det er vanskelig å forstå visse dager hvordan man skal komme seg ut av senga.

Min historie begynner i januar 2003, eller iallefall velger jeg å begynne da. I begynnelsen av forrige år oppdaget jeg og min samboer den gledelige nyheten at vi ventet vårt andre barn. Vi hadde da en sönn på fire år siden tidligere, og nå ventet vi vårt andre planlagte og etterlengtede barn (unnskyld språket, jeg har bodd en stund i Sverige). Forholdet hadde vel hatt sine "ups and downs", men var bra og harmoniskt. Vel graviditeten löpte vel ikke så ulik mange andre graviditeter med bekkenlösning, morgenkvalme (hele dögnet), trötthet osv. Så i mai begynte ting å föles så galt!!!! Det fanns plutselig en uro med i bildet att noe var galt (ikke med barnet, men med forholdet). Det var vanskelig å sette fingret på, men noe var det. Jeg hadde det ikke så godt, gikk med stadig uro. Min samboer var ikke särlig snill med meg uten la alt ansvar for at saker og ting ikke fungerte på meg. Jeg gikk mer og mer inn i meg selv, bebreidet meg for at jeg ödela saker med mine hormonsvingninger og "umotiverte" uro. I sommer kulminerte alt med han gjorde slutt med meg når jeg var i syvende måned. Det etter att han hadde värt på en motorsykkelferie som jeg syns var så merkelig och absolutt ikke ville at han skulle dra på. Han "angret" seg og vi fortsatte som et par, men ingenting var bra. Han mente at jeg tok livet av vår kjärlighet, og at jeg var for vanskelig å leve med takke väre mine humörsvingninger. Jeg spurte han flere ganger om det kunne väre så at det fanns en annen grunn til våre problem. Balnt annet spurte jeg om han hade värt utro. Nei absolutt ikke. Jeg spurte gang på gang om ikke vi kunne gå til familierådgiver. Jo senere, når barnet var födt og vi hadde kommet oss litt. I oktober föddes den lille gullklumpen, ei lita jente. Tross gleden over barnet fanns det en stor sorg over farens uintresse for meg. Mens andre nyblivne foreldre hadde glede og fellesskap fölte jeg meg veldig ensom. Vi fikk en periode med kolikk, som jeg alene fikk ta hand om. Min samboer fikk nå et jobb i en annen by, til å begynne med et vikariat med mulighete til forlengning. Vel vi bestemte at han skulle pröve og at vi skulle flytte etter om det ble fast...trodde jeg. Förste juledag mens vi er hos hans mamma gjör han slutt med meg. Jeg blir sjokkert, lei meg og ber naturligvis om at vi skal pröve igjen. Jeg spör om det er noen annen og han ser meg rett i öynene å bedyrer at han har aldri värt utro mot meg. Det er bare det at vi er så ulik og har det nok bedre uten hverandre. Jeg er vid denne tidspunkten så sliten, så sliten etter nattevåk og en tung graviditet så jeg "finner meg vel i det". Vi begynner med det praktiske, löser opp de ökonomiske tingene. Bestemmer hvordan vi skal gjöre med barna, bestiller tid til megling osv. Men fölelsen av at det finns mer i det her ville ikke gi slipp. Så jeg begynte å "rote". En ting har jeg lärt meg, jeg kommer alltid å stole på min intuisjon heretter. I mai innledde han et forhold med et gammelt eks. En kvinne han hadde tatt opp kontakten med ca et år tidligere i samband med hennes mors bortgang. De brevveksler med hverandre om ditt og datt, men i hemlighet. Han planlegger tilsammen med meg vårt barn og liv, noe som gjör henne opprört. I samband med en reise han skal gjöre gjennom jobbet planlegger hun å komme til samme by slik at de kan treffes. Han påstår han hadde sine tvil, men anså det väre riskfritt. Noe hennes brev til han skriker at det ikke er. Hun planlegger helt klart å forföre han, noe som selvfölgelig tiltaler hans forbannede ego. De fortsetter sitt forhold per mail, nu med en intim tone og planer om framtiden. De treffes igjen på motorsykkelferien! Vel senest i november holder de på å planlegge en framtid tross at han var sammen med meg og hun var gift på sitt hold (hun bor i Finland). Tross at alle kort lå på bordet forsökte han lyge bort saker og ting. Hans "fornuftige" seperasjon var ingenting annet enn å forsöke å komme seg ut med ära i behold (tro meg den har han ikke kunnet beholde, og ikke hun heller!!!!!).

Så nå sitter jeg her da. Med to små barn, en sönn på fem år og en datter på tre måneder. Det er bare å stå opp på morgenen og möte dagen, la livet gå sin gang. Det er bare å bearbeide sorgen og sinnet! Det er smertsomt å bli bedratt av en mann man har värt sammen med i seks år og stolte på. Det er vanskelig å se to barn miste den daglige kontakten med sin far. Det er smertsomt at de to ödela min graviditet og datterns födsel, og dessuten la skylden på meg. Det er smertsomt å miste en mann elsker og se ens framtidsdröm slås i biter. Det kommer å bli vanskelig å stole på noen i framtiden.

Samtidig som det var smertsomt å få vite om bedrageriet så er jeg glad jeg vet, for endelig prater jeg og mitt eks på samme vilkår. Han har ikke lenger noe som helst overtak på meg for nå vil jeg ikke under noen som helst omstendighet ha han tilbake. Nu kan han sitte der med sitt. Det er han som taper!

Det er kanskje vanskelig å se at man har lärt seg noe av det hele. Men en ting vet jeg, stol på din inre röst!!! :evil: