Jeg misunner dere som er i utdanning...

[AnonymBruker]

Jeg skulle så innmari ønske at jeg hadde greid meg gjennom VGS - men sleit så voldsomt hjemme og hadde så mange problemer på hjemmebane under oppvekst at jeg ikke fikk det til.

Jo eldre jeg blir, jo bitrere blir jeg - på de rundt meg, som ikke gikk til BV eller som ikke skjønte at jeg var så nedbrutt av hjemmesituasjonen at jeg ikke fikk til det jeg skulle. Psykisk og fysisk vold.

Nå er jeg i midten av tjueårene og har ikke en eneste karakter å vise til og skal altså begynne på voksenopplæring. Jeg sliter en del psykisk med ubearbeidede minner fra oppveksten, og er i perioder ganske syk fysisk også. Min største drøm de siste fire årene i livet mitt har vært å få på plass VGS så jeg også kan studere, men jeg har ikke hatt krav på voksenopplæring siden jeg ikke har vært gammel nok (!) før nå; og jeg vet at den utdannelsen jeg vil ha betyr at jeg i praksis ikke er ferdig utdannet før jeg er godt over 35 (inkl VGS). Om jeg i det hele tatt kommer inn.

For mange er dette sikkert bare et lite hinder, men jeg ligger våken om nettene og gråter og føler meg så ekstremt udugelig. Jeg er iferd med å miste troen på at jeg skal klare meg gjennom voksenopplæringen, om jeg i det hele tatt får plass, og hvordan det skal gå å jobbe heltid ved siden av for å forsørge meg.

Jeg trenger så sårt å vite om noen andre har følt det på samme måte (eller gjør det) og om det finnes noen måte å få hjelp på? Jeg har så lite kunnskap om skolesystemet og hvordan jeg skal klare meg gjennom det - jeg vet ikke engang hvilke spørsmål jeg bør stille.

Beklager så masse klaging og lang post, er i grunnen bare interessert i å høre om det finnes noen andre der ute med samme "dårlige" utgangspunkt?

[AnonymBruker]

Jeg har en onkel, som tok voksenopplæring da han var i førti-årene, han ble ferdig i fjor.

Det er ikke bare deg, og tenke på alle de som er i samme situasjon og som IKKE går tilbake på skolebenken?

35 er ingen alder, du har jo 30-isj år igjen på å jobbe etter du er ferdig, og det er mange år som du da kan nyte utdanningen din istedet for å være bitter for at du ikke begynte på voksenopplæring.

Synes du er kjempe modig som går tilbake og begynner på utdanningen din, ikke alle ville gjort det Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg hadde riktignok videregående, men startet høyere utdanning på universitet da jeg var 37. Ferdig da jeg var 40 :-)

Som dr. Phil sier, det eneste som er verre er å vente enda lenger. Begynn å ta kveldskole og ta de fagene du trenger. Tar 2-3 år, kortere eller lengre, alt etter hvor mye arbeid du vil ha. Så er det rett på høyskole. Du er ferdig før du er 33 :-) Se på forløpet med delmål.

Dette klarer du. Jeg kan anbefale en bok av Ingvar Wilhelmsen som heter Det er ikke mer synd på deg enn andre. Handler om innstilling og hvordan takle veien videre når man har hatt det vanskelig :-)

[AnonymBruker]

Så rart at ingen har fortalt deg at du kan ta videregående som privatist! Du kunne tatt kontakt med nærmeste videregående skole og fått pensumliste for de seks fagene du trenger etter 23/5-regelen. Så hadde det bare vært å lest i vei, meldt deg opp til eksamen og møtt opp og bestått.

Verre er det ikke. Om du har jobbet i fem år er det alt som skal til. De seks fagene teller forresten som ett av de fem årene.

Ingen grunn til at du skal ha kastet bort fire år på å håpe på plass på vgs eller voksenopplæring.

[AnonymBruker]

Du må ha tro på deg selv. Jeg har selv kommet fra et hjem med mye vold, fra jeg var liten til jeg var ferdig på vgs. Men jeg tenkte at, søren heller, om det er en ting man ikke kan ta fra meg så er det mine skoleprestasjoner. I tillegg jobbet jeg 50% på en kafé da jeg var 16, 5 til jeg var 18, før jeg flyttet til studiestedet for å ta høyere utdanning.Det var bare for å ha klær, og andre essensielle ting. Så du skal vite at det faktisk er langt flere enn bare du som har hatt det vanskelig. Men noen ganger er det bare å tenke på hva du ønsker. Du kan sitte hjemme og syns synd på deg selv, eller du kan gå videre med livet ditt. Ingen som kjenner meg vet at om alt den fysiske og psykiske volden jeg har gått gjennom, for ikke alle snakker om det, jeg gjør ihvertfall ikke det (derfor syns det ikke, og det kan føles som om man er den eneste).

Det som holdt meg gående var troen på meg selv, tiltross for at jeg konstant fikk vite at jeg ikke var verdt noe og at jeg ikke trengte å gå på skole, jeg kunne heller være hjemmeboende hos min far og vaske og rydde der. Men vet du hva? Du må bare tenke på hva DU vil, og hva du er verdt. Det er du som bestemmer din verdi, ikke alle andre. De kan bare bestemme det hvis du lar dem bestemme det for deg. Ikke la noen fortelle deg hva du kan og ikke kan. Og det er ALDRI for seint å snu livet ditt. Hva har du å tape på å prøve? Det blir ingen forandring, hvis du ikke skaper den selv. Og positive tanker, avler positive handlinger, altså selvoppfyllende profeti. Tenker du konstant negativt om deg selv og alt, ja så ende du opp med å tro på det, og det negative skjer.

Du har evnen og makten over dine tanker, du kan starte i dag! Begynn med positive tanker, for det er det som skaper motivasjon.

Si: jeg kan og vil klare å ta vgs, nå har jeg vokst som person, kan reflektere bedre, og har blitt mye mer moden. Ikke si: Jeg vet ikke om jeg klarer det, kanskje jeg ikke får det til.

Du får IKKE lov til å si slike negative tanker om deg selv.

Du er verdt all den tiden og energien som skal til for å klare vgs. Du er verdt den plassen du får på voksenopplæring. Du er verdt tiden du bruker på å lese pensum. Din tid er verdt mye, og du er verdig din egen tid. Dette kan du gjøre for deg! Tenk å gjøre noe så "egoistisk" som å sette seg ned på skolebenken, for å få bedre kunnskap. Og tenk på alle de positive ringvirkningene det vil få i livet ditt. Det er lov å prøve og feile, men det er ikke lov å tro at man feiler før man har begynt og gitt 100%!

[AnonymBruker]

Du må ha tro på deg selv. Jeg har selv kommet fra et hjem med mye vold, fra jeg var liten til jeg var ferdig på vgs. Men jeg tenkte at, søren heller, om det er en ting man ikke kan ta fra meg så er det mine skoleprestasjoner. I tillegg jobbet jeg 50% på en kafé da jeg var 16, 5 til jeg var 18, før jeg flyttet til studiestedet for å ta høyere utdanning.Det var bare for å ha klær, og andre essensielle ting. Så du skal vite at det faktisk er langt flere enn bare du som har hatt det vanskelig. Men noen ganger er det bare å tenke på hva du ønsker. Du kan sitte hjemme og syns synd på deg selv, eller du kan gå videre med livet ditt. Ingen som kjenner meg vet at om alt den fysiske og psykiske volden jeg har gått gjennom, for ikke alle snakker om det, jeg gjør ihvertfall ikke det (derfor syns det ikke, og det kan føles som om man er den eneste).

Det som holdt meg gående var troen på meg selv, tiltross for at jeg konstant fikk vite at jeg ikke var verdt noe og at jeg ikke trengte å gå på skole, jeg kunne heller være hjemmeboende hos min far og vaske og rydde der. Men vet du hva? Du må bare tenke på hva DU vil, og hva du er verdt. Det er du som bestemmer din verdi, ikke alle andre. De kan bare bestemme det hvis du lar dem bestemme det for deg. Ikke la noen fortelle deg hva du kan og ikke kan. Og det er ALDRI for seint å snu livet ditt. Hva har du å tape på å prøve? Det blir ingen forandring, hvis du ikke skaper den selv. Og positive tanker, avler positive handlinger, altså selvoppfyllende profeti. Tenker du konstant negativt om deg selv og alt, ja så ende du opp med å tro på det, og det negative skjer.

Du har evnen og makten over dine tanker, du kan starte i dag! Begynn med positive tanker, for det er det som skaper motivasjon.

Si: jeg kan og vil klare å ta vgs, nå har jeg vokst som person, kan reflektere bedre, og har blitt mye mer moden. Ikke si: Jeg vet ikke om jeg klarer det, kanskje jeg ikke får det til.

Du får IKKE lov til å si slike negative tanker om deg selv.

Du er verdt all den tiden og energien som skal til for å klare vgs. Du er verdt den plassen du får på voksenopplæring. Du er verdt tiden du bruker på å lese pensum. Din tid er verdt mye, og du er verdig din egen tid. Dette kan du gjøre for deg! Tenk å gjøre noe så "egoistisk" som å sette seg ned på skolebenken, for å få bedre kunnskap. Og tenk på alle de positive ringvirkningene det vil få i livet ditt. Det er lov å prøve og feile, men det er ikke lov å tro at man feiler før man har begynt og gitt 100%!

Takk for det gode svaret ditt!

Igår/inatt var jeg på mitt absolutt mest tvilende, det er vanskelig å se egen verdi når man er "der".

Jeg har vanskelig for å akseptere at jeg ikke greier/har greid alt - spesielt siden, som du forteller fra dine opplevelese, det finnes mange andre som har hatt det vanskelig som likevel greide å gjennomføre VGS.

Det finnes gode grunner til hvorfor jeg ikke fikk det til den gangen, men det er ikke noe poeng i å dvele ved det lenger, det vet jeg jo så godt. Likevel er det vanskelig å bare legge ballen død og ikke tenke på det lenger - spesielt siden jeg helt siden den gang har hatt så lyst til å gå tilbake. En dårlig økonomi og svak helse har gjort at jeg ikke har hatt mulighet til å f.eks ta VGS som privatist, selv om jeg faktisk prøvde og meldte meg opp i to fag.

Jeg forsøkte å få tak i pensumlister på egen hånd fra både privatistkontoret og fra min tidligere VGS som jeg droppet ut fra, men ingen av dem ville hjelpe. Til slutt fikk jeg hjelp fra en venninne som hadde gått opp som privatist, men følte ærlig talt at jeg var så utenfor trygg grunn og at jeg ikke ville få en god karakter (om jeg hadde stått i det hele tatt) at jeg ikke møtte til eksamen. Året etter flyttet jeg til utlandet, hvor jeg fortsatt bor.

Jeg kan altså ikke ta 23/5 (per idag), men ønsker ikke dette heller. Her jeg bor nå er det gratis voksenopplæring med studiestøtte fra fylte 20 år; og det er tilrettelagt spesielt for de som allerede er i arbeidslivet, med skreddersydde timer og fag utifra hva du senere ønsker å studere.

Her kunne Norge hatt mye å lære, er man mellom 20 og 25 i Norge og ikke har råd til å gå Bjørknes/Sonans etc. er man praktisk talt på egne ben og har ingen rettigheter noe sted. Det er sikkert en del som kjenner systemet som mener det er enkelt å finne frem til pensum og boklister etc på egen hånd, men man er prisgitt at en skole, rådgiver, privatistkontor eller annen gidder å ta seg bryet. Det er ingen garanti for at noen av dem ønsker å hjelpe deg - i mitt tilfelle fikk jeg nei og min gamle rådgiver fra VGS "hadde ikke tid" til å sende meg materialet som jeg spurte om.

Uansett, jeg tar til meg ordene dine og takker! Det er absolutt verdt det å komme igang.. det vet jeg jo egentlig. Jeg tror at jeg ville gjort det svært bra i det yrket jeg ønsker meg, alle rundt meg mener det er perfekt for meg og til og med familien min som jeg hadde et så fryktelig dårlig forhold til i oppveksten, støtter meg nå og synes det er et smart fremtidsvalg.

Dessuten vil jeg gjerne hjelpe andre som har det/har hatt det vanskelig, slik at de slipper å havne der jeg er nå

Og det er godt å høre at det ikke er "for sent"! Jeg gleder meg til å sette meg på skolebenken etter ferdig voksenopplæring, jeg er utrolig (på tross av hvordan mitt første innlegg kanskje ser ut) motivert for å bli det jeg vil bli!

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også vanskelig da jeg gikk på VGS, men jeg ble heldigvis "reddet" av en årvåken lærer. Du ble ikke det, det er ikke din skyld så det er ikke noe jeg ville dvelet med mer.

Fagene kan være lettere å ta som voksen, du har i alle fall mer motivasjon enn mange ungdommer. Du vet du vil videre til høyere utdanning. Mange av de som er 17-18 går bare på VGS fordi foreldrene tvinger dem og aner ikke hva de skal bruke det til. De soser bort tre år og går ut med dårlige karakterer. Med høy motivasjon vil du nok klare deg kjempebra gjennom fagene.

Jeg har nå kommet inn på høyere utdanning og jeg har flyttet ut så problemene mine er borte og ting går bra. Det er flere som er både 25 og 30 og til og med en på 40 på mitt studie. Det er til og med en lang utdanning (5 år) så det er ikke for sent for deg. Det er mange som tar et år på universitetet og så bytter linje. Det er mange som bruker 4 år på VGS, tar et friår eller tre, er i militæret, blir rammet av sykdom, ikke vet hva de vil, eller som deg har store problemer hjemme som dermed ikke er ferdig med utdanningen sin før de er noen og tredve.

Fortiden din er hard, men når har du fått muligheten itl å gjøre det du vil. Bruk den! Lykke til, jeg heier på deg!

[Gjest Badabing]

Det er mange av oss! Du er absolutt ikke for gammel til å ta tak i dette!

Jeg ble mishandlet gjennom oppveksten, og på videregående var det så tøft at jeg ikke greide å fullføre. Jeg brukte noen år i jobb på å komme meg, flyttet litt bort og tok opp fag som privatist da jeg orket det. Da jeg var 24 søkte jeg via 23/5-regelen og begynte på en bachelor, og nå har jeg søkt master (er i begynnelsen av 30-årene nå). Selv om jeg ikke ble så tidlig ferdig som mange andre (er jo fortsatt ikke ferdig), er jeg glad jeg turte å sette i gang. Ved studiene mine var det mange som var eldre enn meg. Noen hadde fått barn i ung alder, noen hadde ikke visst hva de ville bli og andre hadde bare ikke orket å starte før. Du kommer ikke til å være den eneste, og antagelig vil du være mer reflektert og jobbe hardere med studiene enn mange av de som er yngre enn deg. Lykke til!

[Meridian]

Jeg har brukt 2 år på å ta fag etter 23/5-regelen + realfag, og skal forhåpentligvis begynne å studere til høsten på en lang, høyere utdanning.

Jeg blir 31 om ikke så lenge, og jeg har vært igjennom mange av de tankene som du har angående at jeg er så gammel ... noe jeg ikke er!

Jeg vet at det er mange som deg og meg der ute, og alle har forskjellige grunner til at ting ble som de ble.

Ikke dvel så mye ved det, for når du kommer igang med studiene vil du oppleve at veldig mange er på din alder.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også vanskelig da jeg gikk på VGS, men jeg ble heldigvis "reddet" av en årvåken lærer. Du ble ikke det, det er ikke din skyld så det er ikke noe jeg ville dvelet med mer.

Fagene kan være lettere å ta som voksen, du har i alle fall mer motivasjon enn mange ungdommer. Du vet du vil videre til høyere utdanning. Mange av de som er 17-18 går bare på VGS fordi foreldrene tvinger dem og aner ikke hva de skal bruke det til. De soser bort tre år og går ut med dårlige karakterer. Med høy motivasjon vil du nok klare deg kjempebra gjennom fagene.

Jeg har nå kommet inn på høyere utdanning og jeg har flyttet ut så problemene mine er borte og ting går bra. Det er flere som er både 25 og 30 og til og med en på 40 på mitt studie. Det er til og med en lang utdanning (5 år) så det er ikke for sent for deg. Det er mange som tar et år på universitetet og så bytter linje. Det er mange som bruker 4 år på VGS, tar et friår eller tre, er i militæret, blir rammet av sykdom, ikke vet hva de vil, eller som deg har store problemer hjemme som dermed ikke er ferdig med utdanningen sin før de er noen og tredve.

Fortiden din er hard, men når har du fått muligheten itl å gjøre det du vil. Bruk den! Lykke til, jeg heier på deg!

Tusen takk! Og flott at du ble "oppdaget" av noen, tror det kan gjøre all forskjellen.

Som du sier, jeg vet jo hva jeg vil. Jeg føler meg på en måte både heldig og uheldig. På den ene siden har jeg ikke de verktøyene (enda) for å komme dit jeg skal; men jeg VET akkurat hva jeg vil bli. Jeg har jobbet i 10 år og funnet ut hva som er MIN hylle og min plass i livet. Min største drøm (karrieremessig) er tross alt fullt oppnåelig - og jeg kjenner jo en del på min egen alder som fortsatt ikke vet hva de vil gjøre "når de blir store"

Det er en deilig følelse, tross alt, å vite at jeg har et stort, overordnet mål! Selv om det er et stykke unna:)

Det er mange av oss! Du er absolutt ikke for gammel til å ta tak i dette!

Jeg ble mishandlet gjennom oppveksten, og på videregående var det så tøft at jeg ikke greide å fullføre. Jeg brukte noen år i jobb på å komme meg, flyttet litt bort og tok opp fag som privatist da jeg orket det. Da jeg var 24 søkte jeg via 23/5-regelen og begynte på en bachelor, og nå har jeg søkt master (er i begynnelsen av 30-årene nå). Selv om jeg ikke ble så tidlig ferdig som mange andre (er jo fortsatt ikke ferdig), er jeg glad jeg turte å sette i gang. Ved studiene mine var det mange som var eldre enn meg. Noen hadde fått barn i ung alder, noen hadde ikke visst hva de ville bli og andre hadde bare ikke orket å starte før. Du kommer ikke til å være den eneste, og antagelig vil du være mer reflektert og jobbe hardere med studiene enn mange av de som er yngre enn deg. Lykke til!

Takk for gode ord fra deg også! Så flink du har vært, som har tatt skrittet og skal ta master:D Virkelig. Det er mennesker som deg jeg ser opp til, som får det til etter flere år i arbeid.

Takk!

Jeg har brukt 2 år på å ta fag etter 23/5-regelen + realfag, og skal forhåpentligvis begynne å studere til høsten på en lang, høyere utdanning.

Jeg blir 31 om ikke så lenge, og jeg har vært igjennom mange av de tankene som du har angående at jeg er så gammel ... noe jeg ikke er!

Jeg vet at det er mange som deg og meg der ute, og alle har forskjellige grunner til at ting ble som de ble.

Ikke dvel så mye ved det, for når du kommer igang med studiene vil du oppleve at veldig mange er på din alder.

Hva skal du studere? Ønsker deg også lykke til og takk Det føles faktisk bedre å vite at det er flere som meg (eller lignende).

Jeg satser på at det vil ta 1 1/2-2 år med voksenopplæringen her, vi får se - men jeg tror ikke jeg trenger like mange fag som hjemme, bare andre fag. Det jeg er mest redd for er matematikk, men jeg var utrolig nok svært skoleflink frem til jeg sluttet og hadde gode karakterer med meg fra ungdomsskolen. Satser på at jeg ikke har blitt dummere med årene

Klem fra en litt lettet TS

[AnonymBruker]

Angående matten, så ville jeg, hvis jeg var deg, kjøpt en tilleggsbok, en litt enkel lettlest og forklarende bok, evt lånt og titta litt på biblioteket først. Ikke alt trenger å være så innmari dårlig skrevet som mange bøker faktisk er. For vet du hva, jo enklere man kan forklare noe, jo mer forstår man det selv:) det prinsippet skulle matte blitt skrevet etter.

Forresten, så må du hver dag si positive ting til deg selv. Etter hvert, så skal jeg love deg, at du ser det, og at det kommer "inn i deg". Man begynner "uten for" også kommer det "inn".

Jeg lagde meg en liste, men bare positive ting. Og den listen måtte jeg lese til meg selv hver dag, etter at jeg sto opp, i speilet. Og for hver dag som gikk, så ble det lettere å tro på, og jeg trakk faktisk på smilebåndet mer og mer for hver dag.

Bare tenk på at du vet hva du vil i dag : det vil si

- du er ambisiøs!

- du er sterk!

- du vet hva du vil!

- du har erfaring og reflekterer mer nå enn før!

- du har styrke til å skape forandring

Listen er lang, hvis jeg skulle ha skrevet alt det som er positivt med deg, som jeg merker ut i fra hva du skriver. Det er bare at du selv må se det, og det kan du se ved å si positive ting til deg selv hver dag. Ja hverdag!