Byrdefull mor - Jeg gravid

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg burde poste dette på samliv,eller på svangerskap-forumet! Men jeg prøver altså her..

Jeg har en mor som er veldig selvopptatt. Når jeg har vokst opp med henne så har hun kjeftet når jeg har grått, og aldri snakket med meg skikkelig. Aldri - Hvordan går det med deg i dag? Hvordan har du det på skolen? Hvordan er det å være deg?

Jeg kan ikke huske en eneste gang hun snakket med meg, på ordentlig. Hver gang jeg spurte henne om noe, så sa hun vet ikke. Det er så mye annet, hun svikta meg gang på gang, sa ting som at hun kunne ikke forstå at jeg hadde noen venner. Hun så ikke at jeg var en fin person. Jeg hadde mange venner. Gode venner. Men det hadde ikke hun, sa hun selv.

Mamma visste alltid godt hvordan hun skulle manipulere andre slik at de bekymret seg for henne, ringte og var så "dårlig", svak i stemmen, hun drev skuespill på telefon. Jeg så det selv flere ganger - og spurte henne. Liker du at andre bekymrer seg for deg? Ja, svarte hun! Jeg innså at hun trodde det var kjærlighet. Og det er derfor hun egentlig ikke har venner.

Vi har kranglet mye hele tiden, jeg var en drittunge og jeg var et problem, (skapt av mamma), og jeg flyttet ut når jeg var 18. Men hun passet på å prøve på å motarbeide mitt studie-valg. Jeg burde nemlig jobbe på fabrikk, mente hun. Jeg drømte om kunst, og jeg var en av de beste i klassen min. Jeg fulgte drømmen.

Jeg mistet etterhvert datterfølelsen. Faren min stod bare på sidelinjen, apatisk.

Jeg hopper frem i tid nå og mamma får kreft. Stygt av meg å si men, der kom billetten hennes til å få tilbake meg og alle vennene sine. Hun sa til meg - Line jeg vil da ikke snakke om kreften. Men det var det eneste hun snakket om. Hun ble veldig dårlig og jeg lot meg trekke tilbake, og ble moren hennes og jeg ble psykiateren, jeg ble støttekontakten, jeg ble sykehusbesøket. Hun ble operert, de tok ut kreften, og hun skulle bli frisk. Jeg ble gravid - og hun sa til meg - jeg orker ikke leve mer nå.

Fra jeg ble gravid har hun tømt seg på meg som om jeg var en søppeldunk.

Jeg er gravid i 5 måned nå, og hun er faktisk frisk, hun har ikke kreft. Men hun har ringt hver uke for å fortelle hvor grusomt hun har det.

Og jeg gråter, ikke fordi hun er så dårlig, men fordi jeg innser at hun ikke bryr seg om meg. Fordi jeg innser at hun gjør alt hun kan for å få meg trist, bekymret, lei meg, stresset. Hun bryr seg ikke om at jeg er gravid. Jeg har mange problemer jeg aldri deler med henne, fordi jeg ikke vil at hun skal bli stresset,trist og lei. Og dessuten har jeg jo blitt oppdratt til å ikke gråte foran henne.

I går fortalte jeg alt. Hun ringte for å fortelle at hun hadde problemer med en hjerteklaff, og sa ikke før når jeg begynte å gråte at det ikke var alvorlig. Hun valgte å fortelle det til meg nå, selv om hun skulle få medisin på mandag og bli bedre.

Da sprakk jeg. Jeg orker ikke mer!! Jeg takler ikke mer sykdomsprat.

Jeg klarer ikke flere samtaler som omhandler at hun er kvalm,sliten,dårlig, osv. Jeg sa la oss være ærlige, du holder på å bli frisk. Hun ER frisk.

Nå er det min tur å bli tatt hensyn til. Fortell heller når legen har nyheter, fortell om positive dager, positive ting.

Hva tror dere hun gjorde? Hun tok martyr-rollen og sa - Greit da skal jeg ikke fortelle deg noen ting.

Jeg ble så utrolig såret. Jeg gråt og gråt. Hun bryr seg virkelig ikke. Hun vil bare at jeg skal gråte og stresse og være bekymret for henne. Hun bryr seg ikke om barnet mitt som fortjener en lykkelig mor.

Nå sitter jeg her og har angst. Hva om hun ringer til kusinene mine som jeg er så utrolig glad i, søskene mine, til slekta. Hun vet hvordan hun skal få dem til å bli bekymret for henne, og sure på meg, og de ringer meg for å fortelle meg at jeg er egoistisk som ikke støtter min stakkars mor. Da knekker jeg sammen!

Det slår meg nå for en utrolig egoistisk mor jeg har. Men hun er ikke moren min, bare en person som fødte meg..

En sånn egoistisk mor skal jeg ikke bli.

[Gjest Wolfmoon]

Først av alt til deg!

Jeg har riktignok ikke en mor som er slik, men jeg har en bestemor, og det er utrolig slitsomt med de som ikke kan snakke om noe annet enn seg og sine sykdommer. Nå er ikke min bestemor manipulerende, men resultatet blir jo akkurat det samme som i ditt tilfelle, vi sitter med dårlig samvittighet fordi vi ikke klarer å være sammen med henne. Og selvfølgelig merker hun det.

Jeg foreslår at du "innkaller" til familiemøte med søskne og kusiner og ellers andre som kan støtte deg framover, legg fram ditt inntrykk av saken på en rolig og ordentlig måte, og hør hva de synes. Kanskje kan de hjelpe til å skjerme deg framover, og ikke minst dele gleden din over graviditeten din med deg

[eva-80]

Jeg skjønner ikke t du orker å ha kontakt med henne i det hele tatt.

Jeg kuttet fullstendig ut min mor, da hun opptrådde så sårende overfor meg og mine barn. Hun ble en energistjeler som gjorde meg sint, sur , stresset.

så tok jeg valget og har et helt annet liv nå. jeg orker lenger ikke å ta hensyn til hvem er jeg i familie med, men heller omgir meg med mennesker som vil meg godt, som bryr seg om oss på en positiv måte, og fyller livet vårt med glede.

at de er ikke i samme blod som oss? det gjør ingenting. de har jeg valgt selv som våre venner etter våre premisser .

[AnonymBruker]

Først av alt til deg!

Jeg har riktignok ikke en mor som er slik, men jeg har en bestemor, og det er utrolig slitsomt med de som ikke kan snakke om noe annet enn seg og sine sykdommer. Nå er ikke min bestemor manipulerende, men resultatet blir jo akkurat det samme som i ditt tilfelle, vi sitter med dårlig samvittighet fordi vi ikke klarer å være sammen med henne. Og selvfølgelig merker hun det.

Jeg foreslår at du "innkaller" til familiemøte med søskne og kusiner og ellers andre som kan støtte deg framover, legg fram ditt inntrykk av saken på en rolig og ordentlig måte, og hør hva de synes. Kanskje kan de hjelpe til å skjerme deg framover, og ikke minst dele gleden din over graviditeten din med deg

Takk for svar. Det går på en måte bra nå, jeg har mellom annet en fantastisk jordmor som er veldig opptatt av dette med moren min. Hun ser faktisk at det ikke er bra.

Jeg tror ikke familien min forstår så godt. Jeg har bare gutter som søsken, og de fatter jo ikke at det er stressende for meg nå som jeg er gravid. Det var faktisk min bror som sa til mamma at hun skulle ringe til meg.

Jeg skal prøve å snakke med kusinene mine, men de er veldig påvirket av sin mor da, som har blandet seg en del ved å ringe meg og kalle meg egoistisk. Min tante ser selvfølgelig ikke min side best, men min mor sin side, fordi min tante er selv mor til to døtre.

Min mor tar og tar og gir ikke tilbake.

Jeg husker mellom annet på ultralyddagen, jeg var så lykkelig. Mamma ringer på dagen for å høre hvordan det gikk, men samtalen handlet jo bare om henne - og så slang hun til - Ja, hvordan gikk det i dag da?

Da er jeg jo så matt at jeg bare sier bra..

Men jeg klarer meg. Jeg har dessverre mistet datterfølelsen helt selv om jeg fortsatt bryr meg om min mor, så jeg blir jo lei meg når slekta kaller meg egoistisk for det.

Det er jo ikke sånn at jeg har fjernet datterfølelsen. Den har jo blitt utslettet fordi mamma bare tar og tar fra meg og utmatter meg - følelsemessing. Akkurat som når jeg som vanskelig ungdom ble et resultat av følelsemessing utmattelse. Men mamma så på meg og sa til meg at hun kunne ikke fatte at jeg hadde venner - men jeg er altså egentlig en person som støtter og hjelper andre. Dessverre ser jeg at jeg til tider har trekk fra mamma og hun har lært meg å manipulere - men det er jeg bevisst på, og jeg jobber med det.

Merker tilogmed at det er vanskelig å skrive "mamma". Hun føles ikke som min mor.

Det verste ved mamma for meg er kanskje det at hun kritiserer barn for å manipulere. Barn har bare behov for kjærlighet, og de elsker sine foreldre- uansett hva slags foreldre de har.

Det er derfor jeg skal bli en sånn sabla bra mamma for barnet mitt..!!!!

[Gjest Surrehodet]

Denne er kinkig, men jeg tror du må ta ett valg. Det er tungt å bryte med sitt kjøtt og blod, men avogtil må det gjøres for sin egen livskvalitet.

Følg wolfmoons råd, innkall til familiemøte og forklar hvordan du har det, hvordan du opplever situasjonen og har opplevd oppveksten.

Konsentrer deg om babyen i magen, og gled deg dobbelt det fortjener både du og baby.

[AnonymBruker]

Høres en god del ut som min mor... Det er utrolig slitsomt og leit. Tror min mor har opplevd litt for mye negativt, sliter for mye med helsen (selv om det kanskje overdrives), også psykisk helse, lider negativt av å ikke være i arbeidslivet, har dårlig selvtillit og kjenner liten egenverd. Derfor dette fokuset på noe i deres liv som "betyr mye" nemlig sykdommen. Først og fremst synes jeg synd på mamma, men jeg overser mye av klagingen hennes. Hun er også frisk fra kreft osv. Jeg er en helt annen person selv, jeg ser på livet med positivitet og glede. Vi kan kun leve våre egne liv, så får våre mødre leve sine.

Uff, jeg kan heller ikke si NOE som helst alvorlig til mamma, for da blir hun så utrolig fornærmet og lei seg... hun tåler ikke 1 % kritikk engang, så jeg holder alltid kjeft... Svært frustrerende!

Er forresten også gravid, og skal lære mitt barn opp til positivitet og god kommunikasjon

varm støtteklem fra meg!!

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke t du orker å ha kontakt med henne i det hele tatt.

Jeg kuttet fullstendig ut min mor, da hun opptrådde så sårende overfor meg og mine barn. Hun ble en energistjeler som gjorde meg sint, sur , stresset.

så tok jeg valget og har et helt annet liv nå. jeg orker lenger ikke å ta hensyn til hvem er jeg i familie med, men heller omgir meg med mennesker som vil meg godt, som bryr seg om oss på en positiv måte, og fyller livet vårt med glede.

at de er ikke i samme blod som oss? det gjør ingenting. de har jeg valgt selv som våre venner etter våre premisser .

Hei.

Trist å høre om din situasjon. Kansje du kan fortelle litt om hvordan moren din stjeler din energi?

Har du lest denne: http://www.amazon.com/Toxic-Parents-Overcoming-Hurtful-Reclaiming/dp/0553284347

Den hjalp meg litt. Og så anbefaler jeg våg mer..bare sånn generell energi-fyll for sjelen.

Ja jeg kuttet henne ut lenge, men så fikk hun kreften. Og det var jeg som ble "mor" Og da begynte sirkuset på nytt..

Mamma er veldig selvopptatt, men ikke ond. Grunnen til at hun ringer rundt til slekta for å få dem mot meg er for at jeg skal vende meg til henne igjen.

Når jeg kuttet kontakten mer og mer så savner hun å ha meg der til å tømme seg på. Hun er nok glad i meg, men problemet er at hun setter seg selv aller først, foran ungene, foran alt. Det er hennes lidelse som teller. Vi andre har det nok langt ifra så ille som henne, må vite.

Jeg kommer nok ikke til å kutte henne helt ut, men jeg vil ha henne på god avstand. Jeg klarte å venne meg til den manglende datterfølelsen selv om det knuste meg emosjonelt. Men når kreften kom så trakk jeg meg tilbake mot henne og kjente litt på datterfølelsen igjen, og så knuser hun det lille som er igjen av den nå ved å ringe meg for å gjøre meg bekymret.

Nå kjenner hun hvordan det er, hun får ikke lengre lov til å ringe meg med sine problemer nå som jeg er gravid. Jeg er veldig spent på hvordan det vil gå. Beklager om jeg gjentar meg litt nå hehe.. for merker det er skikkelig god terapi å skrive dette.

[Pasjonsblomst]

klem til deg!

Endret 14. april 2012 av Pasjonsblomst

[AnonymBruker]

Høres en god del ut som min mor... Det er utrolig slitsomt og leit. Tror min mor har opplevd litt for mye negativt, sliter for mye med helsen (selv om det kanskje overdrives), også psykisk helse, lider negativt av å ikke være i arbeidslivet, har dårlig selvtillit og kjenner liten egenverd. Derfor dette fokuset på noe i deres liv som "betyr mye" nemlig sykdommen. Først og fremst synes jeg synd på mamma, men jeg overser mye av klagingen hennes. Hun er også frisk fra kreft osv. Jeg er en helt annen person selv, jeg ser på livet med positivitet og glede. Vi kan kun leve våre egne liv, så får våre mødre leve sine.

Uff, jeg kan heller ikke si NOE som helst alvorlig til mamma, for da blir hun så utrolig fornærmet og lei seg... hun tåler ikke 1 % kritikk engang, så jeg holder alltid kjeft... Svært frustrerende!

Er forresten også gravid, og skal lære mitt barn opp til positivitet og god kommunikasjon

varm støtteklem fra meg!!

Hei kjære deg.

Jeg synes du skal fortelle din mor at du er sliten nå som du er gravid, og at du trenger hennes støtte. Ja hvordan kan jeg støtte deg da, spør hun kansje og så kan du si fokuser på det som er positivt og fortell meg om det. Jeg makter ikke å bare tenke på triste ting nå.

Kansje hun tar poenget? Vet det er drittskummelt, man vet jo ikke hvordan hun reagerer, mamma tok offer-kortet med en gang (Hun heller takler ikke kritikk)

Men ikke la henne komme seg unna med det. Når hun tar martyrrollen og sier - ja da skal jeg ikke ringe da, eller greit sa sier jeg ikke noe

Så skal du si det var ikke det jeg mente! Jeg vil snakke med deg, men nå som jeg er gravid så har jeg så mye å tenke på, og bekymre meg om.

Klem til deg og..

Synes du skal ta den samtalen om du føler for det..Jeg tok den helt på sparket i går fordi jeg ble så utrolig lei meg når mamma bare skulle gjøre meg bekymret. ( JEg hadde gledet meg til en rolig helg )

Jeg ble faktisk så dårlig etterpå at jeg fikk sterke smerter og ble dårlig i magen.

TS