Jeg dater kongen av "mixed signals"

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor mye mer jeg gidder, det begynner å bli slitsomt.

Vi har hele tiden begge sagt at vi ønsker oss et forhold, så det er ikke noen tvil om at han dater i håp om å finne en partner.

På den ene siden snakker han mye om fremtiden, legger planer for sommeren, kaller meg fine ting og tilbringer relativt mye tid med meg. Han kjører langt for å treffe meg og kommer stort sett hver gang vi har mulighet begge to. Jeg kan ikke komme til han av forskjellige grunner, så derfor blir det han som kommer hit. Det er like ofte han som jeg som foreslår å møtes, og når jeg av og til inviterer ham, men han ikke kan svarer han "jeg hadde kommet hvis ikke bla bla bla". Han sa han var småforelsket/betatt og at følelsene går "den rette veien".

På den andre siden sier han at han føler han utnytter meg fordi han ikke vet om det kan bli noe mer enn dette, han sier han er redd for å gå inn i et forhold fordi han er redd han må såre noen en gang i fremtiden osv. Han sier han er redd for å oppføre seg som en kjæreste fordi han ikke vet om han vil være kjæreste med meg. På torsdag diskuterte vi noe, og jeg spurte om han ville avslutte dette, og det vil han ikke.

Men, vi er enige om at vi ikke treffer andre, vi kysser og koser, snakker sammen hver dag, planlegger som sagt frem i tid. Jeg kan rett og slett ikke se hva som skulle vært annerledes om vi definerte oss som kjærester?

Jeg begynner å kjenne at dette er litt slitsomt å være en sånn mellomting. Det hender jeg blir flørtet med av andre menn, og det føles litt kjipt å måtte være avvisende pga. en som kanskje ikke engang er interessert? Jeg var forelsket eller betatt av ham, men nå føler jeg nesten bare at det er slitsomt. Jeg vet med meg selv at det er bare fordi jeg stenger ute følelsene mine, jeg føler jo ikke at dette går rette veien, selv om han sier han gjør det.

I morgen kommer han på besøk igjen, og jeg tror jeg må si det som det er. Jeg orker ikke gå rundt med denne klumpen av usikkerhet i magen lenger, selv om jeg egentlig regner med det betyr at han forsvinner.

[AnonymBruker]

Mulig jeg ikke har lest nøye nok, men ser ikke at du har skrevet hvor lenge dere har møttes? Det er ganske vesentlig.

[AnonymBruker]

Ikke mer enn 6 uker.

TS

[AnonymBruker]

6 uker er jo ingenting! Dere må være villige til å investere litt mer tid før dere kan være sikre. Slapp av og nyt hverandres selskap!

[may]

Jeg mener du bør klargjøre mer.

Ett forhold til en som gir varierende signaler er ikke bra.

Du bygger opp forventninger og dersom du utsetter klargjøringen kan du ende med å bli hekta på ett håp om at det skal bli dere to.

Ett forhold skal gi glede og overskudd til begge to.

Hvorfor er han usikker?

Du sier at det er han som kommer på besøk til deg, hvorfor kan ikke du dra til han ?

Han sier han er redd for å såre noen i fremtiden, hvem da ?

[Knirke]

He wants to have the cake and eat it too

[AnonymBruker]

Hvorfor er han usikker?

Du sier at det er han som kommer på besøk til deg, hvorfor kan ikke du dra til han ?

Han sier han er redd for å såre noen i fremtiden, hvem da ?

Jeg vet ikke hvorfor han er usikker, og han påstår han ikke vet det selv.

Jeg kan ikke komme til han fordi jeg er alene med barnet mitt, og barnet mitt kan ikke være med til han fordi han har bare ett soverom. Vi har planer om at jeg skal komme til han, vi må bare vente til barnet mitt er gammelt nok til å overnatte hos tanten sin.

Han sier han er redd for å såre meg. Om han sier han vil ha meg nå, og ombestemmer seg senere. Jeg mener det helt seriøst er en del av gamet, man kan jo aldri vite uansett hvor lenge man er sammen.

He wants to have the cake and eat it too

Tror du det? Tror du han bare bruker meg?

[AnonymBruker]

Nei, jeg tror ikke han bruker deg. Jeg er en slik mann selv, som er så redd for å såre at jeg blir ukomfortabel hvis jeg har inntrykket at hun jeg er med føler mer enn jeg selv. Da kunne jeg kommet til å si slike ting selv, sånn "for sikkerhets skyld"... Jeg vet så inderlig godt at det ofte ender med at forholdet avsluttes når jeg gjør det, men i mitt rare hode slapp jeg iallefall da å såre nevneverdig, så da var det kanskje like greit?

Jeg har blitt slik etter et veldig kort forhold med ei som var alt jeg har sett etter, og mye mer til. Før henne var jeg realist, tenkte at ingenting er perfekt, men bra er vel godt nok det også? Etter henne begynte jeg å tenke at livet kunne jo være så uendelig mye mer enn halvveis, og jeg vet ikke om jeg noengang klarer å slå meg til ro med noe som ikke føles slik heller. Jeg prøver, men sliter. Kanskje klarer jeg aldri å bli lykkelig igjen...

Det hører til historien at jeg til dags dato - 5 år etter - fortsatt ikke har kommet over henne, og livet har ikke vært det samme siden. Det er ikke noe jeg unner noen andre å føle på, og når jeg møter noen som ikke virker å være like ødelagt som meg selv så trekker jeg meg ofte unna i håp om at de kanskje kan finne noen bedre. For selv om jeg ønsker meg tilbake til mitt gamle jeg av hele mitt hjerte, så har jeg lovet meg selv at det ikke skal gå ut over noen annen.

Det ioniske er at jeg har blitt en person som er redd for å binde meg, selv om det egentlig er det eneste jeg virkelig vil...

[Gjest Is_te]

6 uker er ingenting, hos oss tok det 8-9 mnd før vi definerte oss som kjærester ( kjent hverandre i flere år).

Alle er forskjellige, og mange trenger tid på seg. Man kjenner ikke et menneske på 6 uker.

Gi han litt tid, hvis du ikke takler det så gjør du ikke det, men et ultimatum på et så tidlig stadium kan skremme han vekk.

[smilo]

Nei, jeg tror ikke han bruker deg. Jeg er en slik mann selv, som er så redd for å såre at jeg blir ukomfortabel hvis jeg har inntrykket at hun jeg er med føler mer enn jeg selv. Da kunne jeg kommet til å si slike ting selv, sånn "for sikkerhets skyld"... Jeg vet så inderlig godt at det ofte ender med at forholdet avsluttes når jeg gjør det, men i mitt rare hode slapp jeg iallefall da å såre nevneverdig, så da var det kanskje like greit?

Jeg har blitt slik etter et veldig kort forhold med ei som var alt jeg har sett etter, og mye mer til. Før henne var jeg realist, tenkte at ingenting er perfekt, men bra er vel godt nok det også? Etter henne begynte jeg å tenke at livet kunne jo være så uendelig mye mer enn halvveis, og jeg vet ikke om jeg noengang klarer å slå meg til ro med noe som ikke føles slik heller. Jeg prøver, men sliter. Kanskje klarer jeg aldri å bli lykkelig igjen...

Det hører til historien at jeg til dags dato - 5 år etter - fortsatt ikke har kommet over henne, og livet har ikke vært det samme siden. Det er ikke noe jeg unner noen andre å føle på, og når jeg møter noen som ikke virker å være like ødelagt som meg selv så trekker jeg meg ofte unna i håp om at de kanskje kan finne noen bedre. For selv om jeg ønsker meg tilbake til mitt gamle jeg av hele mitt hjerte, så har jeg lovet meg selv at det ikke skal gå ut over noen annen.

Det ioniske er at jeg har blitt en person som er redd for å binde meg, selv om det egentlig er det eneste jeg virkelig vil...

Slik du skriver det så kunne du faktisk ha vært han jeg er blitt glad i. Han har sagt ting som kunne gått rett inn i alt du skriver. Allikevel har jeg ikke gått videre ennå, for jeg har ikke klart det. Jeg er blitt så utrolig glad i ham. Men alt i meg sier at jeg bør gå videre, før jeg blir sittende igjen som svarteper..

[AnonymBruker]

Nei, jeg tror ikke han bruker deg.

Så hva skal jeg gjøre da?

Jeg blir så frustrert, for han sier ofte han ønsker seg ditt og datt i forholdet vårt, sånn på lang sikt. Også tar han seg i det og endrer det til "hvis det funker da" rett etterpå. I mitt hode er det sånn det er med alle forhold, man vet jo aldri om man holder sammen eller ikke.

[Knirke]

I mitt hode så bruker han deg ikke nødvendigvis (på den negative måten), men han vil være både singel og i parforhold på samme tid. Altså han vil ha alle fordelene uten forpliktelsene

Det var det jeg mente med at han vil ha kaken osv...

[AnonymBruker]

Ja, kanskje du har rett i det? Dette begynner å bli kjipt.

Det føles som hver gang jeg tar et skritt frem, tar han et tilbake. Men så er jeg jo sånn selv også, fordi jeg ikke tør å legge noe i det han sier.

[Gjest Elihol]

Men... Det har jo bare gått 6 uker? Ser andre har påpekt det og, men det er jo definitivt noe du må huske på. At han ikke er helt sikker på om han vil være kjæresten din og binde seg etter 6 uker, er helt forståelig fra min side i allefall.

[AnonymBruker]

Ja, men nå har det gått noen uker siden jeg skrev innlegget og problemet her er ikke at han ikke vil være kjæreste, men at han oppfører seg kjæreste og likevel ikke vil det. Hva er vitsen med å holde sånn fast på singelstatusen når han gjør alle disse tingene som jeg ikke ville gjort med noen jeg ikke har følelser for? Han planlegger som sagt frem i tid, og da snakker vi år. Han snakker om når vi skal bo sammen, bare for å illustrere. Jeg har god tid, men hva er vitsen med å kalle det dating når det minner langt mer om et dønn seriøst forhold, helt til jeg viser "seriøsitet" tilbake? Da trekker han seg jo.

[Gjest Anna.S]

Ja, men nå har det gått noen uker siden jeg skrev innlegget og problemet her er ikke at han ikke vil være kjæreste, men at han oppfører seg kjæreste og likevel ikke vil det. Hva er vitsen med å holde sånn fast på singelstatusen når han gjør alle disse tingene som jeg ikke ville gjort med noen jeg ikke har følelser for? Han planlegger som sagt frem i tid, og da snakker vi år. Han snakker om når vi skal bo sammen, bare for å illustrere. Jeg har god tid, men hva er vitsen med å kalle det dating når det minner langt mer om et dønn seriøst forhold, helt til jeg viser "seriøsitet" tilbake? Da trekker han seg jo.

Jeg tror han trives veldig godt sammen med deg og at han liker deg veldig godt, men jeg tror nok at han ikke finner det han leter etter hos deg. Han vil ikke gi opp sivilstatusen fordi han vil lete videre samtidig som han har det koselig med deg.

[AnonymBruker]

Hvorfor skulle han planlegge frem i tid, hvis han vet han ikke er her frem i tid?

[AnonymBruker]

Ville bare oppdatere denne tråden. Nå tok jeg mot til meg og sa at jeg måtte ha en avklaring på dette, i hvert fall få vite om det går fremover i det hele tatt eller om vi bare skal gi opp.Jeg fikk en ordentlig forklaring på hvorfor han har vært så usikker og oppført seg dertil vinglete, og nå skjønner jeg ham veldig godt. Han ville veldig gjerne være kjæresten min, når vi bare hadde fått snakket om de bekymringene han har, så tusen takk til dere som sa jeg bare måtte vente litt lenger i begynnelsen.

Lykkelig TS!