Savner broren min!

[Gjest Gjest]

Jeg har to eldre søsken som jeg er veldig glad i. Jeg er nå i småbarnsfasen, mens de har større barn/tenåringer. Selv om det er stor spredning i alder på oss søsknene, har i alltid hatt et nært forhold, helt til de siste par årene. Før ringte broren min ganske ofte, vi snakket sammen minst en gang i uka, både hvis det ikke var noe spesielt eller gjerne hvis de trengte barnevakt. Han har alltid hjulpet meg med praktiske ting, og jeg har stilt opp for dem, og har alltid kost med sammen med familien. Men nå er forholdet ganske dødt, i hvert fall fra hans side..

Han tar aldri kontakt lenger, kommer aldri innom, når han blir invitert hit sitter han stille i en krok og drikker kaffen sin. Mannen min forsvarer han med at han er en travel mann, har to idrettsbarn som tar sin tid, hus og hage etc. Det vet jeg jo.. Men jeg har en travel jobb, to små barn og fritidsaktiviteter, og likevel alltid tid til familie og venner. Jeg blir så lei meg av å tenke på at jeg som søsteren hans betyr så lite at han ikke gidder å høre hvordan det går en gang i blant. Tror de siste 5-6 gangene er det jeg som har ringt, sist gang i forrige uke da han ar på jobb, og han skulle ringe meg tilbake om en liten stund. Han ringte aldri tilbake.

Broren min er ikke en mann som snakker om følelser, ikke før han har rimelig høy promille. Har spurt han om det er noe galt, om han har det bra, men han svarer alltid at han har det fint. Føler at han bare ikke bryr seg lenger, nå når jeg bare er en kjedelig og trøtt småbarnsmor.

Uff, dette ble langt og sutrete.. Men blir veldig glad hvis noen har innspill til meg, vil så gjerne tilbake til dit vi var før.

[Sissa]

Fortell han hvordan du føler og at du savner han?

[Papilio]

Det som slo meg med en gang jeg leste dette er at enten så har han det faktisk ikke så veldig bra.

Eller så synes han det er slitsomt å være på besøk hos dere ettersom han selv er ferdig med småbarnsfasen.

Har du tenkt over hva dere snakker om når dere er sammen? Kanskje samtaleemnene har endret seg etter at du fikk barn? For dersom det handler mye om de små barna så kan det virke veldig uinteressant for noen som ikke har små barn selv.

Uansett føler jeg med deg, dette høres både trist og frustrerende ut. Desverre så tror jeg det ikke er noen annen løsning enn å prøve å snakke med han om det. Dersom han ikke er den typen person som åpner seg fjes til fjes, så kan det hende det hjelper å sende en mail, slik at han kan bruke litt tid på å formulere svaret sitt og ikke føle seg presset.

[kaprifolen]

Jeg tenkte også at kanskje han ikke har det så bra....:-/

[Gjest TS]

Det som slo meg med en gang jeg leste dette er at enten så har han det faktisk ikke så veldig bra.

Eller så synes han det er slitsomt å være på besøk hos dere ettersom han selv er ferdig med småbarnsfasen.

Har du tenkt over hva dere snakker om når dere er sammen? Kanskje samtaleemnene har endret seg etter at du fikk barn? For dersom det handler mye om de små barna så kan det virke veldig uinteressant for noen som ikke har små barn selv.

Uansett føler jeg med deg, dette høres både trist og frustrerende ut. Desverre så tror jeg det ikke er noen annen løsning enn å prøve å snakke med han om det. Dersom han ikke er den typen person som åpner seg fjes til fjes, så kan det hende det hjelper å sende en mail, slik at han kan bruke litt tid på å formulere svaret sitt og ikke føle seg presset.

Takk for tilbakemelding. Ja, jeg må jo sikkert snakke med han/maile til syvende og sist hvis det skal bli noen forandring. Mail er forresten en god idè, tror han stenger helt ned hvis jeg sier at jeg savner han. Eller kanskje han trenger å få et sånn "sjokk"?

Mulig at det blir mye snakk om småbarn, slik som det var hos dem da deres barn var små.. Men vi snakker om annet også, og er interessert i deres liv og levnet. Jeg elsker mine tantebarn og er stolt av dem, og derfor helt ærlig også litt såret over at han bryr seg så lite om mine (selv om jeg vet at han er glad i dem, og DET er gjensidig!)