Å svare barn

[Birgitte]

Jeg har en pågående diskusjon med en venninne som er barnevernspedagog. Diskusjonen går på hvordan man svarer og responderer på barns adferd.

Hun mener bestemt at barn ikke skal svares med: Nei, det får du ikke lov til.

Jeg mener dette er et helt greit svar: Nei! Fordi mamma sier nei!

Hennes barn får forhandle seg fram til alt de har lyst til. De har argumenter for alt, og hun blir svar skyldig fordi hun alltid går inn i selv diskusjonen, hun sier aldri nei, punktum finale. I min verden er det hun som taper alle diskusjoner.

Jeg er kanskje hitlersk i min fremferd, men jeg rett og slett gidder ikke diskutere alle mulige saker og ting med barna. Noen ting er det bare nei, fordi mamma sier nei!

Hva mener dere? Er dagens barn og unge blitt for flinke til å diskutere og forhandle? Eller har de mistet respekten for voksne og andre mennesekr?

[Gjest lmari]

Litt enig med dere begge to, jeg.

Et nei er et nei. Men jeg hater å høre på folk som sier "Nei", og når ungene spør hvorfor, så svarer de bare "det er bare sånn". Synes voksne kan gi et svar på hvorfor ting er som de er eller hvorfor ungene ikke får lov til ting. Innbiller meg at da er det lettere for dem å forstå hvorfor de får nei.

Min venninne ble alltid svart med "Nei, fordi jeg sier det" da vi var mindre. Husker at det alltid var verre å godta hennes avslag enn mine som var "nei, du kan ikke få være ut til etter elleve, fordi.... ".

... Men når foreldrene sier nei, da er det nei, så sånn sett er jeg enig med deg.

[Gjest Abelone]

Jeg mener at det er flott at barn klarer å finne frem til hva de selv mener og føler om ting, og at de lever i en slik familie at det er lov å fremme sine egne synspunkter. Barn skal møtes med respekt for sin egen person.

Men: det betyr ikke at mor og far er forpliktet til å lytte til alle gode argumenter til enhver tid. Noen ganger har man ikke tid, noen ganger er man for sliten, noen ganger er man irriterte osv. osv. Det er absolutt lov for mor og far og si : Nei, for det det bestemmer jeg, og jeg gidder ikke å diskutere dette mer!

Så: Ja, takk, begge deler! Man bør gi barn gode forklaringer på grensene man setter, men ikke alltid. Mor og far skal ha autoritet, og er de som leder familien. Men barn skal vises respekt og kjærlighet. Det lærer dem også å vise respekt for andre.

Og om barna gråter og protesterer ved et nei, så er det greit. Man kan godt si til et barn: "jeg ser at du er sint for dette, og lei deg, og det har du lov til å være." Men man skal ikke la seg styre av slike reaksjoner. Om man da har gjort ei ok vurdering.

Jeg tror heller ikke at barn får mindre respekt for voksne om de innrømmer at de sa nei for raskt, om de faktisk ikke kan stå inne for sin første raske avgjørelse. Man kan godt beklage overfor et barn, at man gjorde en feil. Barn lærer mest av alt av det de ser sine foreldre gjør, ikke det man leksjonerer for dem.

[Væren]

Det er vel ikke uten grunn at dagens barn kalles "forhandlingsgenerasjonen" ...

Jeg mener at det absolutt går an å si til et barn at "Nei, det får du ikke lov til!" Men da synes jeg at man skal ha en god grunn for å svare "nei", og vite hvorfor man svarer nettopp "nei"!

Egentlig synes jeg ikke at "Nei, fordi mamma sier nei!" er noe godt svar, for å være helt ærlig. Da er det litt bedre å svare f.eks.: "Nei, vi kan ikke gjøre det i dag, for i dag er mamma trøtt/sliten/har mye å gjøre/får besøk", etc... Jeg synes vi skylder barna en forklaring når de spør om noe. Men enkelte ting er det helt klart voksne som skal bestemme!

Ofte kommer vi foreldre opp i situasjoner der barns spørsmål kommer brått på, og vi ikke har fått tid til å tenke over problemstillingen eller spørsmålet og derfor ikke er forberedt. Da er det lurt å be barnet om litt betenkningstid og si at du skal svare om en liten stund når du har fått tenkt deg litt om.

Det er ofte lett å svare "nei" for letthets skyld, når man egentlig kunne ha svart "ja". Har man ingen god grunn til å si "nei", bør man si ja - har jeg hørt!

Så egentlig er jeg enig med både deg og din venninne, enig med deg i at det er lov å si "nei", men enig med henne at det skal sies på en god måte med forklaring mht. hvorfor!

[la Flaca]

Det er veldig sjelden jeg sier "nei, fordi jeg sier det". Som regel holder en kort kommentar som "nei, fordi det er kaldt ute", eller "nei, for da ødelegger du tennene dine". Men å drive og forklare i det vide og brede syns jeg ikke har noen hensikt. Det har litt med signaler å gjøre. Barnet skal vite at mamma bestemmer hvordan ting skal gjøres, ferdig med det. Står man og kjøpslår med en 4 åring om påkledning eller hva som skal serveres til middag er man ikke lenger autoriteten i forholdet.

[Marianne]

Jeg argumenterer først med nei du skal ha hue på fordi det er kaldt ute osv. Men når hun på 5 står med motargumenter fram og tilbake og opp og ned sier jeg til slutt. Det er sånn fordi jeg sier det, nå diskuterer du ikke det mer.

[Dina]

Det er vel ikke uten grunn at dagens barn kalles "forhandlingsgenerasjonen" ...

Jeg mener at det absolutt går an å si til et barn at "Nei, det får du ikke lov til!" Men da synes jeg at man skal ha en god grunn for å svare "nei", og vite hvorfor man svarer nettopp "nei"!

Egentlig synes jeg ikke at "Nei, fordi mamma sier nei!" er noe godt svar, for å være helt ærlig. Da er det litt bedre å svare f.eks.: "Nei, vi kan ikke gjøre det i dag, for i dag er mamma trøtt/sliten/har mye å gjøre/får besøk", etc... Jeg synes vi skylder barna en forklaring når de spør om noe. Men enkelte ting er det helt klart voksne som skal bestemme!

Ofte kommer vi foreldre opp i situasjoner der barns spørsmål kommer brått på, og vi ikke har fått tid til å tenke over problemstillingen eller spørsmålet og derfor ikke er forberedt. Da er det lurt å be barnet om litt betenkningstid og si at du skal svare om en liten stund når du har fått tenkt deg litt om.

Det er ofte lett å svare "nei" for letthets skyld, når man egentlig kunne ha svart "ja". Har man ingen god grunn til å si "nei", bør man si ja - har jeg hørt!

Min erfaring er at barn har lettere for å akseptere et nei dersom man forklarer hvorfor!

Dina

[Amarone]

Å forklare og å forhandle er ikke nødvendigvis det samme! Det går an å si "Nei, fordi blabla, og og ferdig med det".

Amarone

[Lille Rosin]

Det er helt greit at barn skal få ha sine egene meninger og synspunkter på ting, det er lov å diskutere til en viss grad. Men når det gjelder helse og liv og andre alvorlige ting skal den voksene ta styringen. Og så klart forklare hvorfor vi sier nei. Det er også viktig at vi forklarer barnet at vi setter denne grensen for at vi er glad i barnet og ikke vil at det skal skje dem noe.

Når det gjelder mas på ting og tang og den slags, bør man kanskje la barnet få lov til å si sin mening for veldig ofte er dette viktig i barnets verden. Da synes i hvert fall jeg at man kan diskutere litt. Greit å vite hvorfor det er så viktig for barnet å få akkratt den leken i dag. Har man ikke økonomi til å gi etter så forklarer man jo det etter beste emne. Det er jo din grunn til at du sier nei akkurat da. Faktisk synes jeg det er neglisjering av barnet å si nei til å ikke få ting hvis man ikke har en ordentlig grunn til å ikke gi det.. Basta. Vi koster jo på oss det vi har lyst på når vi har anledning.

[la Flaca]

Har man ikke økonomi til å gi etter så forklarer man jo det etter beste emne. Det er jo din grunn til at du sier nei akkurat da. Faktisk synes jeg det er neglisjering av barnet å si nei til å ikke få ting hvis man ikke har en ordentlig grunn til å ikke gi det.. Basta. Vi koster jo på oss det vi har lyst på når vi har anledning.

Så dersom man i utgangspunktet har anledning til å kjøpe ei ny barbiedukke i uka, så bør man gjøre det??? Det er vel ikke akkurat økonomien som skal sette grenser for barnas ønsker, men en tanke om å lære dem et og annet.

Jeg sier nei til å kjøpe nye leker i eininga fordi jeg vil at ungen nettop skal sette pris på å få noe nytt. Det skal være stas, ikke en selvfølge. Det å få alt man peker på kommer det ikke mye godt ut av. Jeg sier konsekvent; "den kan du ønske deg til bursdagen", (eller til jul). Da skjønner hun veldig godt hva jeg mener, og spør ikke mer...

Det er heller ikke sånn at jeg stadig vekk springer i vei og kjøper "leker" til meg selv og mannen. Det er nok greit å holde materialismen litt i tøylene! :blunke:

[Tusenfryd]

Jeg var et spørrende (og til tider sikkert kranglende barn) og spurte alltid hvorfor hvis det var noe jeg måtte gjøre eller ikke fikk gjøre el.

Fikk ofte til svar "derfor det" - ingen ålreit måte å svare et barn på.

Noen ganger er det vare sånn, greit nok, men et barn forstår ikke nødvendigvis det. Og om man ikke kan forklare der og da, så forklar etterpå da vel.

[liv]

Jeg argumenterer først med nei du skal ha hue på fordi det er kaldt ute osv. Men når hun på 5 står med motargumenter fram og tilbake og opp og ned sier jeg til slutt. Det er sånn fordi jeg sier det' date=' nå diskuterer du ikke det mer.[/quote']

Hva med i stedet for å spørre om hun vil ha på lue, spørre "Vil du ha på deg den røde eller den blå lua?" Det er viktig at barn føler at deres meninger blir hørt, at deres meninger også betyr noe..

[Kittykat]

Har man ikke økonomi til å gi etter så forklarer man jo det etter beste emne. Det er jo din grunn til at du sier nei akkurat da. Faktisk synes jeg det er neglisjering av barnet å si nei til å ikke få ting hvis man ikke har en ordentlig grunn til å ikke gi det.. Basta. Vi koster jo på oss det vi har lyst på når vi har anledning.

Økonomi? Så det er altså bedre å kjøpe f eks nye leker hele tiden etterhvert som de blir ødelagt? Nei, ikke her i huset.

Ødelegger ungene en leke med vilje eller den ganske enkelt blir ødelagt, så kjøpes det ikke ny leke. Barn i dag har jo så masse leker at de trenger ikke mer.

Iallefall våre.

Hvis vi sier nei til noe, så sier vi nei. Gjelder det leker, så er det fordi de har masse masse leker fra før og trenger ikke fler.

Gjelder det andre ting, f eks mer hårpynt eller annet dill dall, så blir det nei der og fordi de trenger ikke mer av det heller.

Det er ikke neglisjering av barnet å si nei når det spør om å få alt mulig.

Barn må lære seg at de kan ikke få alt de vil ha.

Vi forklarer også, men vil ikke de høre etter så sier vi til slutt at det er fordi mamma og pappa sier nei. Ferdig med det.....

[Dina]

Poenget her er vel ikke om man skal si ja eller nei, til det ene eller det andre, men om man skal gi en kort forklaring på hvorfor man sier nei, eller bare si "fordi jeg sier det!"

Dina

[VesleBråka]

Å samtale med barnet er jo en fin måte å lære dem holdninger på, og også empati.

Hvis barnet vil ha ny barbiedukke, (og har flere hjemme) kan man jo si at

Nei, man kan ikke kjøpe seg nye ting man ikke egentlig trenger hele tiden, da glemmer man til slutt å sette pris på det når man får det.

Nei, du skjønner at de ekstra pengene vi i familien har, har vi bestemt skal spares så vi alle kan reise på ferie sammen til sommeren, og så vi kan kose oss sammen litt ekstra.

Jeg har lite sansen for det NEI - fordi mamma sier det. Eller "-koffer?

-dæffer." Selv om jeg godt skjønner at det ofte skjer når man etter en lang dag sleper på 4 handleposer og to unger og prøver å låse opp bilen mens man svarer.. men man kan jo ta det opp igjen litt senere. Så ikke ungen blir avspist med urimelige svar uten forklaring.

Synes ikke noe om forhandlingene til venninnen din, hvis hun ikke vinner særlig ofte kan hun ikke være noe særlig god til forhandling? Eller er det kanskje du som er litt biased ettersom du ikke liker måten hennes?

[*Shira*]

Jeg diskuterer skjelden med mine barn, kan vel utelukke minste jenta på 1 år.

Klart jeg hører på hva sønnen min sier men det er jeg som tar de fleste besluttningene. Tror vi foreldre gjør oss selv en bjørnetjeneste med at barna skal få diskutere seg frem på områder der foreldrene helt klart skal bestemme. Vi må slutte å behandle dem som voksne. Tenk så slitsomt dersom mine barn skulle utdebattere alt vi foretok oss. Klart de skal bli hørt, men det er de foresatte som bestemmer. Og det fungerer veldig bra. Jeg forklarer hvorfor ting er som de er, og da er som oftes det greit. Jeg er veldig steil, og prøver å være konsekvent.

Min sønn får selvfølgelig viljen sin, såfremt dette er det mest naturlige. Er han litt i tvil i en diskusjon sier jeg :"Hva sier du da NN, nå får du bestemme deg, du er sjefen?". Da blir han veldig kry....

[Lille Rosin]

[Økonomi? Så det er altså bedre å kjøpe f eks nye leker hele tiden etterhvert som de blir ødelagt? Nei, ikke her i huset.

Ødelegger ungene en leke med vilje eller den ganske enkelt blir ødelagt, så kjøpes det ikke ny leke. Barn i dag har jo så masse leker at de trenger ikke mer.

Iallefall våre.

Hvis vi sier nei til noe, så sier vi nei. Gjelder det leker, så er det fordi de har masse masse leker fra før og trenger ikke fler.

Gjelder det andre ting, f eks mer hårpynt eller annet dill dall, så blir det nei der og fordi de trenger ikke mer av det heller.

Da trenger jo ikke du å kjøpe ei ny bukse som du synes er fin heller. Du har sikkert minst 3 brukbare bukser i skapet. Dessuten den nye håndveska du bare måtte ha selv om du hadde en helt brukbar en fra før. Hva med de nye gardinene til stua? Du har to skift? Pluss mye annet inventar og løsøre som finnes rundt i de tusen hjem? Nei det er ikke matrialisme- selv om du hadde både det ene og det andre fra før. Dagens barn har også behov for å fornye seg, desverre..Men har man dårlig råd. Ja vel da går det selvfølgelig ikke og det forstår unger, men de ser også veldig godt hva vi voksene gjør!! Ok vi har jobbet for pengene og føler vi kan unne oss både det ene og det andre, sett heller krav igjen da vel. F.eks dersom barnet bærer ut søppelet x antall ganger i løpet av en uke så får den den leken den ønsker seg i belønning. Unger som ødelegger leker bør jo så absolutt ikke belønnes med noen nytt. For all del, det var da ikke det jeg mente.

[Kittykat]

[Økonomi? Så det er altså bedre å kjøpe f eks nye leker hele tiden etterhvert som de blir ødelagt? Nei, ikke her i huset.

Ødelegger ungene en leke med vilje eller den ganske enkelt blir ødelagt, så kjøpes det ikke ny leke. Barn i dag har jo så masse leker at de trenger ikke mer.

Iallefall våre.

Hvis vi sier nei til noe, så sier vi nei. Gjelder det leker, så er det fordi de har masse masse leker fra før og trenger ikke fler.

Gjelder det andre ting, f eks mer hårpynt eller annet dill dall, så blir det nei der og fordi de trenger ikke mer av det heller.

Da trenger jo ikke du å kjøpe ei ny bukse som du synes er fin heller. Du har sikkert minst 3 brukbare bukser i skapet. Dessuten den nye håndveska du bare måtte ha selv om du hadde en helt brukbar en fra før. Hva med de nye gardinene til stua? Du har to skift? Pluss mye annet inventar og løsøre som finnes rundt i de tusen hjem? Nei det er ikke matrialisme- selv om du hadde både det ene og det andre fra før. Dagens barn har også behov for å fornye seg, desverre..Men har man dårlig råd. Ja vel da går det selvfølgelig ikke og det forstår unger, men de ser også veldig godt hva vi voksene gjør!! Ok vi har jobbet for pengene og føler vi kan unne oss både det ene og det andre, sett heller krav igjen da vel. F.eks dersom barnet bærer ut søppelet x antall ganger i løpet av en uke så får den den leken den ønsker seg i belønning. Unger som ødelegger leker bør jo så absolutt ikke belønnes med noen nytt. For all del, det var da ikke det jeg mente.

Klær og leker er helt to forskjellige ting. Og her i huset så kjøper jeg nesten ikke noe som helst til meg selv. Gardinene vi har i stuen har vi hatt i 4 år ( de eneste faktisk og de kjøpte svigermor når vi flyttet inn her for 4 år siden ) og vesker bruker jeg ikke.

Vi "sløser" ikke vekk penger på ting til oss selv. Ungene får selvfølgelig nye klær når de trenger det, men klær er jo også mye mer viktigere enn leker.

Leker får de til bursdag og jul og det holder synes jeg. De fikk ganske mange leker nå til bursdag og jul sist. De har også så mange leker at de vet ikke hva de skal leke med om dagen.

Blir en leke ødelagt, så kastes den, så kan de leke med resten de har.

Men jeg mente nå ikke sånn at de ikke skal få ny ditt og datt, men barn trenger ikke å overøses med saker og ting heller.

Det sier jo seg selv at man må kjøpe nye sko når de gamle blir for liten eller blir slitt.

Vi har ikke så god råd og unner oss selv dermed ikke mye. Kanskje litt fornyelse av klær og et par nye sko når feriepengene og julelønningen tikker inn på konto. Men det er også de to eneste gangene i året vi gjør det. Jeg har ikke mye klær og gå på og bruker de til de nesten ser ut som filler ( satt litt på spissen da, men utslitte blir de ihvertfall før de byttes ut ). Ungene får også nye klær og nye sko samtidig hvis det er nødvendig.

Ellers så har vi en del ting som han har hatt fra før og som svigermor har spandert på oss når vi flyttet inn.

Jeg synes heller unger bør sitte pris på det de får, enten det er leker eller klær.

Nå er også våre barn for små til å gjøre ting for penger, f eks bære ut søppelet, rydde rommet, ta ut av oppvaskemaskinen osv.

De tror at penger er noe som vokser på trær, for å sitte det litt på spissen.

Hver gang vi er i en butikk, så løper datteren vår rundt og sier at hun vil ha den og den og den.

Og sier vi nei, du har masse hårpynt hjemme og trenger ikke mer, så kan hun bli furten og så kan hun finne på å stjele den tingen hun vil ha, ganske enkelt fordi hun vil ha den.

Alle har sikkert behov for å fornye seg litt innimellom ja, men alt med måte da

[Ulrikke]

Jeg er også barnevernpedagog, og kjenner meg vel ikke akkurat igjen i din venninne - selvom jeg foreløpig bare er stemor til tre (på 8, 4 og 3 år).

Barna får som regel en forklaring på hvorfor de får "nei". Det betyr ikke at det er grunnlag for forhandlinger. Hvis de fortsetter å argumentere etter forklaringen, spør vi bare tilbake: "hva sa vi?"

Synes barn har rett på en forklaring, men det betyr ikke at man skal forhandle. Å forklare og forhandle er to forskjellige ting.

[Lille Rosin]

Klart alt med måte! Og jeg bøyer meg i støvet for deg og din fornuftige tankegang. Jeg er klar over at jeg høres provoserende ut når jeg sier det jeg sier. Utgangspunktet for denne diskusjonen var " å svare barn". Det jeg ville frem til som kanskje ikke kom frem var at det er uhyrlig vanskelig å forklare et barn at de ikke kan få den 5 Barbie dokka når mor har kjøpt ukas bukse for den hun kjøpte i forrige uke er hun lei. Barna ser og lærer livstilen. Hjemme hos deg priorteres det på en annen måte. Det som da er viktig for deg er jo å overføre de verdiene dere står for, for datteren din. Det at hun stjeler fordi hun ikke får det hun vil er en helt annen problemstilling. Vet hun i det hele tatt hva hun gjør? Her er det faktisk snakk om å forklare barnet at dette er galt og hvorfor. Et barn er impulsivt og følger følelsene sine, så det er jo ikke så rart at hun tar ting.Det er jo så store fristelser der ute! Da skal jeg slenge ut en brannfakkel igjen! Hvorfor da oppsøke disse fristelsene? Unngå lekebutikken hvis man ikke har råd til å kjøpe noen ting! Man står jo ikke å vifter med " godteriet" forand nesa på noen og sier de ikke får fordi de har nok hjemme, eller se denne så god ut men vi har ikke råd til å kjøpe den? Det er jo i lekebutikken ungene maser, eller tar jeg feil? Uansett det gjør ikke noe å " diskutere" litt med ungene. Det gir dem følelsen av medbestemmelse, selv om kanskje ikke de går seirende ut av diskusjonen. Jeg har vært igjenom alt dette med min 6 åring og kommer nok opp i situasjoner flere ganger fremover. Min datter har blitt hørt og derfor har hun med tiden også lært seg å respektere mine nei. Hun har alltid blitt forklart hvorfor og har jeg ikke hatt noen sjelig grunn til å si nei. Ja så har hun fått viljen sin! Her er det snakk om kjærlig kontroll.