Sofies dagbok

[Sofie_22]

Da har jeg også endelig fått opprettet en dagbok, har jo tross alt vært medlem av forumet en god stund nå Vil ha dette som en dagbok hvor jeg skriver ned alt av tanker om småtteri som opptar meg i hverdagen.

Nå vet jeg ikke helt hva som er vanlig å skrive i et slikt et førsteinnlegg, men jeg kan jo starte med å beskrive meg selv. Er ei jente i begynnelsen av 20-årene, som ikke helt har klart å finne min plass her i verden. Har slitt en del de siste årene og livet mitt er vel fortsatt litt av en berg-og-dal-bane og til tider ustabilt, men forhåpentligvis vil det ikke fortsette slik i all fremtid. Må advare dere om jeg er en smule rar, spesiell eller kall det hva du vel. Jeg tenker i hvert fall ofte at jeg ikke kan være riktig normal, så mange rare tanker som opptar meg til tider :gjeiper: Nå tror dere sikkert jeg har en skrue løs Godt jeg i det minst er anonym (nesten)!

[Sofie_22]

Noen ganger er livet rart. Merkelig. Noen ganger er kroppen fylt av endorfiner og lykkerus av kun det å være i livet. I slike øyeblikk hvor du føler deg helt tilstede i øyeblikket og rett og slett ruset på livet. Det er øyeblikk jeg elsker, og slike øyeblikk jeg lever for. I blant befinner jeg meg helt i andre enden av skalaen, og kan ikke fatte hvordan og hvorfor jeg føler det slik, og hvordan jeg kan gå fra den ene ytterkanten til den andre. Andre ganger føler jeg egentlig ingenting, litt tom kan man si, ikke helt til stede, helt ok. Sånn som nå. Midt på treet, eller kanskje litt over.

Jeg vet egentlig ingenting. Vet kun hvor jeg står i dette øyeblikket, ingen anelse om hvor jeg vil befinne meg i fremtiden, hva jeg vil gjøre. På mange måter er det skremmende, en slags lammende følelse av angst som følger med uforutsigbarheten. I øyeblikk som nå føler jeg at det vil ordne seg, jeg kommer nok til å få til noe. Og i det minste komme meg helskinnet gjennom livet. På en annen side vet jeg at utfallet kan bli annerledes, antageligvis kommer ikke denne følelsen jeg har nå til å vare. Det kommer garantert øyeblikk hvor jeg får lyst til å gi opp, kaste inn håndkle og si at livet ikke er noe for meg. Men det er i slike øyeblikk det gjelder å trekke pusten godt inn å holde ut, for det er garantert lysere på andre siden. Jeg sier meg enig med Churchill: "If you're going through hell, keep going".

Jeg savner fortiden, ungdomstiden min, hvor alt var gammen og fryd. Men var det egentlig det? Når jeg tenker tilbake, husker jeg alle de gode minnene, men jeg vet også at jeg hadde det vanskelig. Følelser var noe jeg slet med. Klarte ikke sette ord på hva jeg følte, undertrykte og skjøv dem til side, for jeg hadde ingen anelse om hvordan man kunne håndtere dem. Følelsen ble ikke bort, men bygget seg heller opp. Helt til det ikke gikk lengre, og alt kom ut på en gang. Følelser er fortsatt vanskelig å sette ord på, de er på en måte så diffuse, og derfor vanskelig å sette en merkelapp på.

Hehe! Masse rabbel fra en noe trøtt jente en torsdagskveld. Sitter her og hører på musikk imens jeg tenker på livet og alt finurlige rundt. Burde vel strengt tatt befinne meg i sengen snart.