Urettferdig bestemor

[AnonymBruker]

Jeg ble før påske uvenner med mamma. Jeg har to barn 10 og 6 år, som aldri får lov til å komme på besøk alene. Det er svært sjelden at jeg spør om de kan få komme for jeg vet at hun ikke vil. Hun sier ikke nei, men hun finner på unnskyldninger eller ordlegger seg på en slik måte at hun gjør det helt klart at hun ikke vil. I og med at jeg ikke ønsker å sende unga til en person som ikke ønsker dem så tar jeg jo hintet. Men dette sårer meg dypt. Jeg har de siste årene funnet på "billige" unnskyldninger ovnenfor unga men nå har de blitt så store at det nytter ikke lenger. For halvsøsteren min har en sønn på 4 år. Og han får komme så ofte han vil. Han er der veldig ofte og han er alt hun snakker om. Vis en av mine unger forteller om noe de har gjort så er hun frampå å forteller at "Per" har gjort det ennå bedre. Både jeg og min søster får følelsen av at hun noen ganger tror han er hennes sønn. Og at hun kjemper mot min søster om å være viktigst i livet hans.

Før påske ble mine barn veldig lei seg fordi alle dro på hytter og gjorde ting med familiene sine. Jeg spurte pent om de fikk komme å være ei natt men det var totalt uaktuelt. Da ble jeg sint og siden har vi ikke snakket. Men nå har dette kommet så langt at mine barn ønsker at "Per" skal bli syk å dø slik at de kan få komme på besøk også. Vi er en veldig liten familie og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke at vi skal være uvenner men samtidig vil jeg at hun skal se at hun forskjellsbehandler unga. Og at dette i det lange løp vil gå utover hennes kjære "Per". Hun regner rettferdighet i kroner og øre. Så sånn sett er hun jo nesten rettferdig.

En annen ting er at hun er så sint. Enten er man enig med henne eller så er man uvenn. Hun er sint for alt og det er veldig slitsomt å høre på når hun raser over politikk, innvandring, nav.... osv. Og hun ringer hver dag og forventer at jeg skal høre på henne. Og motsier jeg henne er jeg dum og naiv. Egentlig har dette vært en god påske og jeg har hatt energi til å gjøre andre ting. Jeg føler at de siste årene har hun blitt mye verre. Og jeg synes virklig det begynner å skorte på mannerer hos henne. Hun har lite med venner og det tror jeg er fordi hun sliter ut dem. Hun er veldig sjalu,selvsentrert og dominerene. og hun har ødelagt mye for meg oppgjennom årene. Jeg var nei-barnet og søstra min var ja-barn. Men tross alt er jeg glad i henne og jeg føler at litt bestemor er bedre enn ingenting, men hun er nødt til å forandre seg litt. Jeg orker ikke dette, men jeg skal altids takle ting vis jeg bare kunne få henne til å se at det står to praktfulle barn som ber om så lite... Og med lite mener jeg 1-2 overnattinger i året. Jeg kan ikke tvinge henne til å være glad i ungene mine, men hun kan vel late som en gang i blandt

[Gjest linsina]

Vil bare gi deg en klem håper det ordner seg!

[liv]

Har du snakket med din søster om det at barna føler seg urettferdig behandlet. Kanskje det hjelper om det kommer fra andre enn deg?

[AnonymBruker]

Jeg hadde valgt henne vekk, og ikke ventet og håpet på at hun forandret seg. Det er bedre barna lever uten henne, enn at de ser at det er forskjellsbehandling. Ville snakket skikkelig med barna angående fetteren deres, og sagt at det er ikke hans feil at bestemor er som hun er.

[AnonymBruker]

Søstra mi tør ikke si noe for da er hun redd for å bli uvenner med henne hun også

[AnonymBruker]

vis hun er så fæl.hvorfor vil du at ungene dine skal ha så mye kontakt da? du har laget deg egen familie nå,tror du hadde klart å dra på en hytte sammen med barna dine kansje med noen venner som og har barn? det finnes mange andre muligheter.

hun er kjipt og urettferdig.men det er lite man kan gjøre med det.

[Gjest frøken am]

Ettersom dette har begynt å gå på ungene dine løs må du bare skjerme dem fra dama.

Det er din jobb som mor.

At barna ønsker Per død slik at bestemor skal se dem er ikke sunt. Det er noe barna dine skal få slippe å kjenne på.

Du må velge bort moren din til fordel for barna dine. Ellers vil de ikke få det godt.

[AnonymBruker]

Du får hvertfall lære barna dine at man ikke ønsker at folk skal dø (det tyder forøvrig på at du har gjort noe alvorlig galt i oppdragelsen til barna dine - man ønsker da virkelig ikke at folk skal dø?!) samt at du får forklare dem at dette er IKKE per sin feil, men bestemorens feil.

[Furstina]

Jag känner igen känslan, i mitt fall är det dock allergi hos ett av barnen som gör att de inte kan besöka bestemor hemma. Dock märker barnen att de inte kan hälsa på om inte det är så bra väder att vi kan vara ute, och att bestemors styvbarnbarn både får sova över och får tid med bestemor där bestemor tar ledigt för att barnen har ledigt för skolan.

Jag ska inte klaga så mycket för bestemor ställer upp som barnvakt när vi "måste ha hjälp", dock ytterst sällan på eget initiativ mer än några timmar mitt på dagen. Aldrig en kväll (eftersom de då måste vara hemma hos oss pga allergin).

Barnen märker skillnader.

Jag tror det bästa är att försöka bita ihop och inte visa sin egen besvikelse inför barnen, och att försöka förklara så tydligt och enkelt som möjligt. Försök få barnen att förstå att det inte är "Pers" fel att han får sova över, det kanske finns andra orsaker? Jag vet inte hur bra relation du och din halvsyster har, men barnen är söskenbarn; få dem att träffas. Gå en tur i skogen, var tillsammans.

Och om det går, berätta för din mor hur du och barnen känner?

Kanske tycker din mor att det är svårt och jobbigt att ha ansvar för två barn på samma gång?

[makkapakka]

Det du skriver om hvordan din oppfører seg, skjønner jeg ikke i forhold til du er lei deg for at hun ikke vil ha kontakt med ungene dine.

Ville ikke sendt min unge til en slik person. Når hun er så sterkt i mot at dere skal være på besøk der, så finn på noe annet. Reis på egen komponerte ferieturer.

Jeg hadde snudd ryggen til en slik oppførsel og heller gitt henne kravet om å komme til deg skal hun ha kontakt med familien sin.

[Gjest Nusseli]

Sluta visa hur du känner ang. detta framför barnen! Enda anledningen till att de vet att de inte får komma är för att du säger det.

Barnen borde få slippa höra det. Det finns väl andra personer i ert liv som barnen kan få känna kärlek ifrån? Förstår ju din besvikelse men detta är väl antagligen varken ditt eller barnens fel

[O'hara]

Du får hvertfall lære barna dine at man ikke ønsker at folk skal dø (det tyder forøvrig på at du har gjort noe alvorlig galt i oppdragelsen til barna dine - man ønsker da virkelig ikke at folk skal dø?!) samt at du får forklare dem at dette er IKKE per sin feil, men bestemorens feil.

Det trenger det da såvisst ikke å bety! Unger er fulle av følelser og hvor mange ganger har man ikke hørt at unger kommer med slike uttalelser? Slik jeg leser det så er ungene utrolig såre fordi de føler seg annenrangs og ved at fetteren "dør" får de også oppmerksomhet. Jeg tror at unger sier slik i mangel av et bedre ord/mangel på ordforråd.

Jeg tror at i slike situasjoner så aksepterer man at ungene sier det de sier, men hjelper de til å sette andre ord på følelsene.

ts, høres ut som en skikkelig kjip situasjon, men jeg tror ikke du kan gjøre noe med det annet enn hvordan du selv takler det. Skriv brev, til deg selv, hvor du tar for deg alt det kjipe med moren din. Får det ned på et papir og brenn hvert ett av de, men få følelsene dine ut.

På meg virker det ikke som om det er noen sunn relasjon mellom dere og mor/bestemor.

Jeg hadde selv avsluttet relasjonen til jeg greide å håndtere det bedre. Det er ikke sunt for noen å ha det slik.

[AnonymBruker]

Har dere andre voksne ressurspersoner i familien, som barna kunne fått bedre kontakt med? Tanter el onkler av deg, el.l.? Jeg synes også det er viktig at barn har et familienettverk, men bestemor trenger ikke nødvendigvis være en del av det.

Ellers kjenner jeg barn som har 'reservebestemor' som er funnet gjennom kommunen, eldresenter eller annonse i hjemmet el.l.

[GammelKaktus]

Hadde jeg vært i din situasjon så hadde jeg fjernet meg mer og mer fra henne, jeg ville aldri utsatt ungen min for noe sånt. Forskjellsbehandling er en uting.

Hvis hun skulle kommentere hvorfor du aldri kommer på besøk så for du si at du ikke aksepterer at hun behandler barna dine på den på måten og hvis hun vil treffe dem oftere så får hun forandre på oppførselen sin.

[AnonymBruker]

Jeg ble før påske uvenner med mamma. Jeg har to barn 10 og 6 år, som aldri får lov til å komme på besøk alene. Det er svært sjelden at jeg spør om de kan få komme for jeg vet at hun ikke vil. Hun sier ikke nei, men hun finner på unnskyldninger eller ordlegger seg på en slik måte at hun gjør det helt klart at hun ikke vil. I og med at jeg ikke ønsker å sende unga til en person som ikke ønsker dem så tar jeg jo hintet. Men dette sårer meg dypt. Jeg har de siste årene funnet på "billige" unnskyldninger ovnenfor unga men nå har de blitt så store at det nytter ikke lenger. For halvsøsteren min har en sønn på 4 år. Og han får komme så ofte han vil. Han er der veldig ofte og han er alt hun snakker om. Vis en av mine unger forteller om noe de har gjort så er hun frampå å forteller at "Per" har gjort det ennå bedre. Både jeg og min søster får følelsen av at hun noen ganger tror han er hennes sønn. Og at hun kjemper mot min søster om å være viktigst i livet hans.

Før påske ble mine barn veldig lei seg fordi alle dro på hytter og gjorde ting med familiene sine. Jeg spurte pent om de fikk komme å være ei natt men det var totalt uaktuelt. Da ble jeg sint og siden har vi ikke snakket. Men nå har dette kommet så langt at mine barn ønsker at "Per" skal bli syk å dø slik at de kan få komme på besøk også. Vi er en veldig liten familie og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke at vi skal være uvenner men samtidig vil jeg at hun skal se at hun forskjellsbehandler unga. Og at dette i det lange løp vil gå utover hennes kjære "Per". Hun regner rettferdighet i kroner og øre. Så sånn sett er hun jo nesten rettferdig.

En annen ting er at hun er så sint. Enten er man enig med henne eller så er man uvenn. Hun er sint for alt og det er veldig slitsomt å høre på når hun raser over politikk, innvandring, nav.... osv. Og hun ringer hver dag og forventer at jeg skal høre på henne. Og motsier jeg henne er jeg dum og naiv. Egentlig har dette vært en god påske og jeg har hatt energi til å gjøre andre ting. Jeg føler at de siste årene har hun blitt mye verre. Og jeg synes virklig det begynner å skorte på mannerer hos henne. Hun har lite med venner og det tror jeg er fordi hun sliter ut dem. Hun er veldig sjalu,selvsentrert og dominerene. og hun har ødelagt mye for meg oppgjennom årene. Jeg var nei-barnet og søstra min var ja-barn. Men tross alt er jeg glad i henne og jeg føler at litt bestemor er bedre enn ingenting, men hun er nødt til å forandre seg litt. Jeg orker ikke dette, men jeg skal altids takle ting vis jeg bare kunne få henne til å se at det står to praktfulle barn som ber om så lite... Og med lite mener jeg 1-2 overnattinger i året. Jeg kan ikke tvinge henne til å være glad i ungene mine, men hun kan vel late som en gang i blandt

Av det du skriver,så har dere slitt lenge. Du skriver selv at hun har ødelagt mye for deg. Hennes problem er ikke av ny dato.

Hun er sint,og tydeligvis negativ når hun raser over mye. Enten er man enig eller uvenn.

Det slår meg at din mor er deprimert. Har hun søkt lege? Har dere i fam. vurdert dette,siden dere har slitt en tid.

Kansje hun føler dine barn er slitsomme,krever formye i forhold til 4 åringen Per?

Kan du snakke med din far?

Har du prøvd å avspore henne i samtalene, og komt inn p positive ting?

Ta turen og ta en samtale,selv om det er vanskelig. Ikke vik unna,se henne i øynene,spør om hun sliter med noe. Nevn sinnet hennes osv

[Gjest Gjest]

Jeg opplever omtrent det samme med min mor. Jeg har aldri hatt like stor verdi som mine brødre. Og min mor har forsøkt å kontrollere meg og kritisere meg hele livet. Og hun kritiserer de fleste. Unntatt min bror.

Det er fortrinnsrett på besøk for min bror og hans barn og kjæreste. Jeg og mine barn kan komme på besøk på nåde. Og min kjæreste er ikke velkommen. Hun kan komme med min mor vil ikke snakke med henne og vil ikke gå tur hvis hun er med meg.

Jeg har nå løst det ved gradvis å skru av relasjonen til min egen mor. Det er vondt men nødvendig. Vi kommer heretter til å fokusere på vårt eget liv.

[AnonymBruker]

Jeg ønsker å takke alle som har svart meg, dere har vært til kjempe hjelp. Min mor har selvfølgelig gode sider også, det er bare så lenge siden jeg har sett dem. Jeg har også tenkt at hun kan være deprimert, men det nytter det nok ikke å si. Vi har så forskjellig syn på hva dvs å være sterk og når man bør søke hjelp. Selv om jeg savner henne har jeg hatt det utolig godt med meg selv siden vi ble uvenner. Jeg innser at hun har sugd mye energi ut av meg gjennom flere år. Jeg blir nesten ikke nervøs når telefonen ringer lengre. Men jeg gruer meg til neste gang jeg treffer henne for det kommer til å haggle dritt, ungene har ikke nevnt henne med et ord. Vi har god kontakt med min søster og hennes sønn. Ellers bor øvrig familie langt unna så jeg kommer til å vurdere reservebesteforeldre

TS