Desperat arbeidssøker

[AnonymBruker]

Innimellom blir jeg overveldet av en trang til å bare legge meg ned og grine og gi opp. Men jeg er for sterk og for sta til det, og likevel føler jeg meg stadig mer desperat.

Jeg har vært arbeidsledig i snart to år, egentlig burde jeg heller gått på AAP. Jeg er ikke frisk nok til å få en vanlig jobb på vanlig måte, og pga dårlig opptjeningsgrunnlag har jeg utbetalt under 10.000 kr pr mnd i dagpenger. Jeg har høyere utdanning og et studielån som må betales ned (nesten 2000 kr pr mnd). Å utsette betalingene er som å tisse i buksa for å holde varmen.

Husleie skal betales. Man skal ha mat og klær. Jeg har et kjæledyr som krever sitt (som jeg fikk før jeg ble syk og arbeidsledig, jeg ville aldri påtatt meg det ansvaret og den utgiften i den situasjonen jeg er i idag). Alt føles som det bare vokser og vokser, mens kontoen krymper og krymper. Jeg vil ha en jobb, jeg vil ut av ledighetskøen, jeg vil føle meg nyttig, og mest av alt vil jeg ha penger til å kunne gjøre de tingene som folk rundt meg tar som en selvfølge (kino, restaurant i ny og ne, ferie en gang i året, frisør osv). Disse tingene kan jeg se langt etter nå.

Jeg har tryglet NAV om hjelp i fire år. Så lenge er det siden jeg var i vanlig jobb. Jeg har vært sykemeldt, jobbet sporadisk og så blitt arbeidsledig. Men NAV har ment at jeg er så ressurssterk (jeg har jo høyere utdanning) at jeg burde klare å få meg jobb selv. Sykdomshistorien min ser de som bagateller. Jeg håper fortsatt på å få hjelp til å få en tilrettelagt jobb som kan ta hensyn til mine utfordringer, men ting tar tid og det finnes ingen garantier. Framtida føles utrygg.

Jeg har blitt så desperat nå at jeg vurderer å gjøre noe uetisk. Egoistisk? Ja, men jeg føler meg drevet til det. Her er det jeg vurderer å gjøre:

Søke jobb i det jeg er utdannet som (sjansen er relativt stor for å få jobb), selv om jeg vet at jeg ikke har helse til å ha denne jobben. Stå på til jeg stuper (som vil si 4-5 måneder i beste fall) og så bli sykemeldt. Jeg vil tro jeg er på bena igjen 6-12 måneder etter det igjen. På denne tida kan jeg sette til side penger, for jeg har ingenting å gjøre likevel når jeg er dårlig. Og etterpå har jeg i hvertfall et bedre grunnlag for å få utregnet nye dagpenger sånn at jeg slipper å leve på nudler og ris. Så får runddansen fortsette. En vond sirkel som jeg ikke ser noen vei ut av egentlig. Troa på en tilrettelagt jobb som jeg kan ha over tid svinner.

Fantastisk? Ikke sant?

Huff. Føler meg så vanvittig demotivert og fortvila. Det var jo ikke sånn jeg planla at livet skulle bli.

PS: Ja, jeg vet jeg ikke er alene om å ha det sånn. Ja, jeg vet jeg er heldig som bor i velferdsstaten Norge. Nei, jeg tror ikke jeg er et unikt tilfelle. Dette var bare min lille utblåsning over en vanskelig livssituasjon.

[AnonymBruker]

Innimellom blir jeg overveldet av en trang til å bare legge meg ned og grine og gi opp. Men jeg er for sterk og for sta til det, og likevel føler jeg meg stadig mer desperat.

Jeg har vært arbeidsledig i snart to år, egentlig burde jeg heller gått på AAP. Jeg er ikke frisk nok til å få en vanlig jobb på vanlig måte, og pga dårlig opptjeningsgrunnlag har jeg utbetalt under 10.000 kr pr mnd i dagpenger. Jeg har høyere utdanning og et studielån som må betales ned (nesten 2000 kr pr mnd). Å utsette betalingene er som å tisse i buksa for å holde varmen.

Husleie skal betales. Man skal ha mat og klær. Jeg har et kjæledyr som krever sitt (som jeg fikk før jeg ble syk og arbeidsledig, jeg ville aldri påtatt meg det ansvaret og den utgiften i den situasjonen jeg er i idag). Alt føles som det bare vokser og vokser, mens kontoen krymper og krymper. Jeg vil ha en jobb, jeg vil ut av ledighetskøen, jeg vil føle meg nyttig, og mest av alt vil jeg ha penger til å kunne gjøre de tingene som folk rundt meg tar som en selvfølge (kino, restaurant i ny og ne, ferie en gang i året, frisør osv). Disse tingene kan jeg se langt etter nå.

Jeg har tryglet NAV om hjelp i fire år. Så lenge er det siden jeg var i vanlig jobb. Jeg har vært sykemeldt, jobbet sporadisk og så blitt arbeidsledig. Men NAV har ment at jeg er så ressurssterk (jeg har jo høyere utdanning) at jeg burde klare å få meg jobb selv. Sykdomshistorien min ser de som bagateller. Jeg håper fortsatt på å få hjelp til å få en tilrettelagt jobb som kan ta hensyn til mine utfordringer, men ting tar tid og det finnes ingen garantier. Framtida føles utrygg.

Jeg har blitt så desperat nå at jeg vurderer å gjøre noe uetisk. Egoistisk? Ja, men jeg føler meg drevet til det. Her er det jeg vurderer å gjøre:

Søke jobb i det jeg er utdannet som (sjansen er relativt stor for å få jobb), selv om jeg vet at jeg ikke har helse til å ha denne jobben. Stå på til jeg stuper (som vil si 4-5 måneder i beste fall) og så bli sykemeldt. Jeg vil tro jeg er på bena igjen 6-12 måneder etter det igjen. På denne tida kan jeg sette til side penger, for jeg har ingenting å gjøre likevel når jeg er dårlig. Og etterpå har jeg i hvertfall et bedre grunnlag for å få utregnet nye dagpenger sånn at jeg slipper å leve på nudler og ris. Så får runddansen fortsette. En vond sirkel som jeg ikke ser noen vei ut av egentlig. Troa på en tilrettelagt jobb som jeg kan ha over tid svinner.

Fantastisk? Ikke sant?

Huff. Føler meg så vanvittig demotivert og fortvila. Det var jo ikke sånn jeg planla at livet skulle bli.

PS: Ja, jeg vet jeg ikke er alene om å ha det sånn. Ja, jeg vet jeg er heldig som bor i velferdsstaten Norge. Nei, jeg tror ikke jeg er et unikt tilfelle. Dette var bare min lille utblåsning over en vanskelig livssituasjon.

Klarer du å få uføretrygd så får du slette studielånet. Du burde satse på å jobbe litt for så å søke uføretrygd når du ikke klarer det. Du kan si til NAV at du har psykiske problemer, da får du uføretrygd med en gang. Det er mange som faker psykiske lidelser for å få NAV penger, så du kan si det til dem.

[AnonymBruker]

Klarer du å få uføretrygd så får du slette studielånet. Du burde satse på å jobbe litt for så å søke uføretrygd når du ikke klarer det. Du kan si til NAV at du har psykiske problemer, da får du uføretrygd med en gang. Det er mange som faker psykiske lidelser for å få NAV penger, så du kan si det til dem.

Tull og tøys.

1: Det er ingen garanti at man får slettet studielånet som ufør. Jeg kjenner en ufør som fortsatt betaler på studielånet pga "høy inntekt".

2: Jeg lyver ikke på meg problemer jeg ikke har.

3: Man får ikke uføretrygd med engang fordi man sier man sliter psykisk. Jeg tviler ikke på at en del lurer til seg penger fra NAV med psykiske lidelser som påskudd, men så enkelt som du skal ha det til er det nok ikke. Heldigvis.

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke helt hva du har å tape på å prøve deg i den jobben du er utdannet til? Blir du sykmeldt, så blir du sykmeldt, og da har du et bedre grunnlag. Eller kanskje du kan klare deg med en lavere stillingsprosent.

Det er jo verdt å forsøke, i det minste. Og da kan du jo ikke kalles "uetisk" heller, du har jo prøvd! Og kanskje, kanskje går det til og med bedre enn du frykter.

Løpe og søk, og lykke til!

[AnonymBruker]

Innimellom blir jeg overveldet av en trang til å bare legge meg ned og grine og gi opp. Men jeg er for sterk og for sta til det, og likevel føler jeg meg stadig mer desperat.

Jeg har vært arbeidsledig i snart to år, egentlig burde jeg heller gått på AAP. Jeg er ikke frisk nok til å få en vanlig jobb på vanlig måte, og pga dårlig opptjeningsgrunnlag har jeg utbetalt under 10.000 kr pr mnd i dagpenger. Jeg har høyere utdanning og et studielån som må betales ned (nesten 2000 kr pr mnd). Å utsette betalingene er som å tisse i buksa for å holde varmen.

Husleie skal betales. Man skal ha mat og klær. Jeg har et kjæledyr som krever sitt (som jeg fikk før jeg ble syk og arbeidsledig, jeg ville aldri påtatt meg det ansvaret og den utgiften i den situasjonen jeg er i idag). Alt føles som det bare vokser og vokser, mens kontoen krymper og krymper. Jeg vil ha en jobb, jeg vil ut av ledighetskøen, jeg vil føle meg nyttig, og mest av alt vil jeg ha penger til å kunne gjøre de tingene som folk rundt meg tar som en selvfølge (kino, restaurant i ny og ne, ferie en gang i året, frisør osv). Disse tingene kan jeg se langt etter nå.

Jeg har tryglet NAV om hjelp i fire år. Så lenge er det siden jeg var i vanlig jobb. Jeg har vært sykemeldt, jobbet sporadisk og så blitt arbeidsledig. Men NAV har ment at jeg er så ressurssterk (jeg har jo høyere utdanning) at jeg burde klare å få meg jobb selv. Sykdomshistorien min ser de som bagateller. Jeg håper fortsatt på å få hjelp til å få en tilrettelagt jobb som kan ta hensyn til mine utfordringer, men ting tar tid og det finnes ingen garantier. Framtida føles utrygg.

Jeg har blitt så desperat nå at jeg vurderer å gjøre noe uetisk. Egoistisk? Ja, men jeg føler meg drevet til det. Her er det jeg vurderer å gjøre:

Søke jobb i det jeg er utdannet som (sjansen er relativt stor for å få jobb), selv om jeg vet at jeg ikke har helse til å ha denne jobben. Stå på til jeg stuper (som vil si 4-5 måneder i beste fall) og så bli sykemeldt. Jeg vil tro jeg er på bena igjen 6-12 måneder etter det igjen. På denne tida kan jeg sette til side penger, for jeg har ingenting å gjøre likevel når jeg er dårlig. Og etterpå har jeg i hvertfall et bedre grunnlag for å få utregnet nye dagpenger sånn at jeg slipper å leve på nudler og ris. Så får runddansen fortsette. En vond sirkel som jeg ikke ser noen vei ut av egentlig. Troa på en tilrettelagt jobb som jeg kan ha over tid svinner.

Fantastisk? Ikke sant?

Huff. Føler meg så vanvittig demotivert og fortvila. Det var jo ikke sånn jeg planla at livet skulle bli.

PS: Ja, jeg vet jeg ikke er alene om å ha det sånn. Ja, jeg vet jeg er heldig som bor i velferdsstaten Norge. Nei, jeg tror ikke jeg er et unikt tilfelle. Dette var bare min lille utblåsning over en vanskelig livssituasjon.

Du må jo kontakte egen din. Man kan ikke si til nav at man trenger aav pga sykdom. De må ha brev fra legen. Uansett om du satser på å jobbe noen mnd for å få beregnet ny sats, så vil ikke det utgjøre så mye. Jeg har hyeste sats,og har utbetalt 12000 i mnd.

Stusser litt på at du har vært ledig i to år.Man får lkr i 104 uker.

Hva sier nav til at du er ledig så lenge? man blir jo innkalt hver 3(?) mnd

Det blir for enkelt om det skulle være slik at alle kan gå på nav å si at slik er det,og jeg trenger ditt eller datt.

Om du har vært sykemeldt pga din lidelse,så kan legen dokumentere det

[AnonymBruker]

Du må jo kontakte egen din. Man kan ikke si til nav at man trenger aav pga sykdom. De må ha brev fra legen. Uansett om du satser på å jobbe noen mnd for å få beregnet ny sats, så vil ikke det utgjøre så mye. Jeg har hyeste sats,og har utbetalt 12000 i mnd.

Stusser litt på at du har vært ledig i to år.Man får lkr i 104 uker.

Hva sier nav til at du er ledig så lenge? man blir jo innkalt hver 3(?) mnd

Det blir for enkelt om det skulle være slik at alle kan gå på nav å si at slik er det,og jeg trenger ditt eller datt.

Om du har vært sykemeldt pga din lidelse,så kan legen dokumentere det

Jeg har selvsagt snakket med legen min om dette og levert legeerklæring til NAV. Det betyr ikke at NAV trenger å ta det som står der på alvor. Det finnes det mange eksempler på.

Hvorfor stusser du på at jeg har vært ledig i nesten to år? Det er 52 uker i et år, altså 104 uker på to år. Hva er det du lurer på?

Og nei, man blir ikke innkalt hver 3. mnd. Det gjelder kanskje når man er sykemeldt? Ikke vet jeg. NAV har i hvertfall aldri kalt meg inn til møter. Jeg har alltid vært den som har tatt initiativ til møter og kontakt, jeg har selv tatt initiativ til å finne løsninger. Det første halve året jeg var arbeidsledig gjorde jeg ingenting pga helseproblemer, og jeg hørte ingenting fra NAV i denne perioden. Ikke før jeg selv tok kontakt.

Det jeg har hørt fra både NAV-ansatte og andre som kjenner systemet er at om man har høy utdanning blir man i stor grad overlatt til seg selv fordi man blir regnet som ressurssterk uten behov for hjelp.

Fakta er at jeg klarer ikke å beholde en jobb på "vanlig" måte pga mine helseproblemer. Jeg har prøvd i mange, mange år. Det varer aldri lenge, for arbeidsgivere vil naturlig nok ha ansatte som er jevnt over friske og kommer på jobb hver dag og yter 100%. Jeg har for stort sykefravær, og mine 100% innsats tilsvarer ikke friske folks 100%.

Så jeg kommer nok til å gjøre som jeg skrev i startinnlegget og prøve å "lure" meg til en jobb i det jeg er utdannet som. Da får jeg en periode med full lønn og får muligheten til å spare penger til dårligere tider. Så kan jeg være sykemeldt med full lønn en periode mens jeg lar kroppen komme seg igjen, da kan jeg også legge til sides penger til dårligere tider. Og når jeg så blir arbeidsledig igjen har jeg rundt 12.000 kr pr mnd utbetalt. Det utgjør en stor forskjell i fra under 10.000 kr. Samtidig som jeg da har en buffer å ta av for å kunne tillate meg et sosialt liv og ikke bare ren overlevelse.

Kynisk? Ja. Absolutt. Og jeg som alltid har vært "flink pike" som har gjort min plikt og mer til, slitt ut helsa for å gjøre andre fornøyd osv. Nå er den flinke piken borte, og en demotivert og kynisk dame sitter igjen.

TS

TS

[AnonymBruker]

lure deg til en jobb? det er jo ikke det du gjør, selv om du går inn med en innstilling om at dette er noe du ikke klarer.

La oss si du får jobb da, jobber noen måneder for å så bli sykmeldt. Hvorfor skal du siden gå fra sykemeldt til arbeidsledig? Du må ikke si opp jobben din når du er sykemeldt kjære deg. Når det viser seg at du i praksis ikke kan ha den jobben du er utdannet til (du ender stadig opp som sykemeldt) vil nok være nærmere AAP.

[AnonymBruker]

Jeg har høyere utdannelse, er ressurssterk og det gikk helt glatt å gå over på AAP. Tror mer det har med diagnose å gjøre.

Selv på AAP så har jeg selv måttet vært pådriver i forhold til nav. Er nå i en praksisperiode og det er kun takke være min egen innsats.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg jobbet 100% til jeg stupte for så å bli sykemeld og AAP. Da får du et høyere beregningsgrunnlag selv om det er langt lavere enn full lønn.

[AnonymBruker]

lure deg til en jobb? det er jo ikke det du gjør, selv om du går inn med en innstilling om at dette er noe du ikke klarer.

La oss si du får jobb da, jobber noen måneder for å så bli sykmeldt. Hvorfor skal du siden gå fra sykemeldt til arbeidsledig? Du må ikke si opp jobben din når du er sykemeldt kjære deg. Når det viser seg at du i praksis ikke kan ha den jobben du er utdannet til (du ender stadig opp som sykemeldt) vil nok være nærmere AAP.

Man trenger ikke si opp jobbe for å bli arbeidsledig etter en langtidssykemelding. For i de fleste jobber er det enten seks måneders prøvetid før jobben er fast, eller det er et vikariat/engasjement i utgangspunktet, sånn at når man er ferdig med en langtidssykemelding så er kontrakten gått ut og man står uten jobb.

TS

[AnonymBruker]

Jeg har høyere utdannelse, er ressurssterk og det gikk helt glatt å gå over på AAP. Tror mer det har med diagnose å gjøre.

Selv på AAP så har jeg selv måttet vært pådriver i forhold til nav. Er nå i en praksisperiode og det er kun takke være min egen innsats.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg jobbet 100% til jeg stupte for så å bli sykemeld og AAP. Da får du et høyere beregningsgrunnlag selv om det er langt lavere enn full lønn.

Ja, jeg er redd det er det jeg må gjøre. Etter å ha vært gjennom denne runddansen en del ganger nå samtidig som jeg registrerer at helseplagene mine blir verre istedet for bedre, så er sannsynligheten for at jeg kommer meg i full jobb på vanlig måte forsvinnende liten. Jeg anser det som 99% sikkert at jeg knekker sammen etter en tid (vet ikke om vi da snakker en måned eller åtte, men jeg har ingen tro på at jeg holder ut så lenge som et år, mest sannsynlig mindre enn et halvt år). Noe annet ville vært et mirakel som jeg hadde ønsket hjertelig velkommen.

Jeg har vel ennå ikke klart helt å akseptere at jeg ikke kan ha den jobben og den inntekten jeg har sett for meg. Jeg VET at helsa stopper meg og at jeg ikke makter det jeg burde makte, men jeg misliker det så sterkt at jeg sliter meg selv i to ulike retninger. Hvordan lærer man seg å akseptere den veien livet tar når man står så uten valgmuligheter?

TS

[AnonymBruker]

lure deg til en jobb? det er jo ikke det du gjør, selv om du går inn med en innstilling om at dette er noe du ikke klarer.

Jeg glemte å svare på akkurat dette.

Jeg føler at jeg lurer til meg en jobb. For på papiret og i teorien er jeg godt egnet for jobben, mens i praksis så funker jeg ikke. Det vil være en rekke arbeidsoppgaver jeg må be om fritak for, og de som ansetter meg vil nok føle seg lurt når de ser hvor mye mindre effektiv jeg er sammenlignet med deres forventninger samtidig som egenmeldingene mine vil være brukt opp på rekordtid. Jeg tror ikke det finnes arbeidsgivere som liker den typen arbeidstakere, forståelig nok.

Det er vondt å være den som mislykkes gang på gang og som aldri tilfredsstiller kravene. Men det er nok det jeg må gjøre likevel. Altså skaffe meg en jobb jeg egentlig ikke er egnet til, skuffe arbeidsgiveren og få nok en fysisk knekk der jeg knapt orker å gå på butikken for å handle mat i lange tider etterpå. Trist, men sånn er det.

TS

[AnonymBruker]

Til TS

Jeg måtte lære den harde veien. Rett og slett ved å bli så syk at jeg bare satt å stirret i veggen. Da ga jeg blanke i alt. Selv nå som jeg gradvis er på vei tilbake til arbeidslivet så har jeg ikke godtatt at jeg aldri kan jobbe 100% for jeg vil jo så gjerne.

Står i noe av det samme dillemma. Klarer å jobbe 60% og har resten AAP. Dette vet jeg ikke varer evig. Jeg vet at dersom noen gir meg kniven på strupen så skal jeg alltids klare å jobbe full tid en stund for så å gå over på sykemelding og annet som følger. Da strekker jeg meg lenger enn langt, men hva gjør en for å overleve?

Du sier ingenting om sykdommen din, men er det en ide å starte hos fastlegen samt å lese seg opp omkring sykdommen? Samle "bevis" som gjelder deg og din situasjon.

Jeg vet at nav er vanskelige. Fikk selv avslag på AAP da jeg som student ble skadet i en ulykke. En skade som ikke synes. Hadde vært lettere å miste et bein. Det synlige er så tydelig.

Som sagt så er jeg "heldig" nå som har en klar diagnose og at denne sykdommen er kronisk.

[AnonymBruker]

Man trenger ikke si opp jobbe for å bli arbeidsledig etter en langtidssykemelding. For i de fleste jobber er det enten seks måneders prøvetid før jobben er fast, eller det er et vikariat/engasjement i utgangspunktet, sånn at når man er ferdig med en langtidssykemelding så er kontrakten gått ut og man står uten jobb.

TS

Jeg er fullt klar over at man kan bli arbeidsledig etter å ha jobbet i engasjement eller vikariat. Men du sier ingenting om at det er slike stillinger du tenker å søke på.

Du kan ikke bli sagt opp i prøveperioden pga sykdom. Arbeidstakers rettigheter står sterk, også i prøvetiden.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke en spesifikk diagnose, det hadde kanskje hjulpet? Problemene mine er sammensatte og jeg aner ikke om de henger sammen eller om det er løsrevne tilfeldigheter. Det handler om et sammensurium av tarmproblemer, hodesmerter, utmattethet, søvnproblemer, konsentrasjonsproblemer, svimmelhet, kvalme etc.

Hver for seg skulle jeg klart å håndert det, men når det er alt på en gang og i hytt og vær så er det skrekkelig slitsomt og uforutsigbart å forholde seg til. Jeg kan være tilsynelatende frisk i ukesvis, eller jeg kan være omtrent sengeliggende i ukesvis (klarer å komme meg på bena for å gå rundt i huset, men ikke noe mer). Mesteparten av tida kommer og går problemene fullstendig uforutsigbart.

Jeg har lest alt jeg har kommet over om disse tingene og prøvd å finne en diagnose jeg kan be legen sjekke ut, men skjønner meg ikke på det. Og legen ser ingen sammenheng og sier jeg bare er uheldig som har fått så mange ulike plager. Har snakket med flere leger også, med samme konklusjon.

Føler meg ganske motløs til tider ja. Veksler mellom å ha lyst å gi opp hele greia og bare bli sittende i sofaen bak lukkede gardiner, og å være full av kamplyst for eget liv og framtid.

TS

[AnonymBruker]

Jeg er fullt klar over at man kan bli arbeidsledig etter å ha jobbet i engasjement eller vikariat. Men du sier ingenting om at det er slike stillinger du tenker å søke på.

Du kan ikke bli sagt opp i prøveperioden pga sykdom. Arbeidstakers rettigheter står sterk, også i prøvetiden.

De fleste stillinger jeg ser som er ledige er engasjementer og vikariater. Faste stillinger ser ut til å være sjeldenheter i dag, i hvertfall i "min" bransje.

Er du sikker på dette med oppsigelse i prøvetiden? Hva skjer om man jobber i f.eks. fem måneder, blir sykemeldt i til sammen kanskje ti måneder, står jobben og venter på deg når du er friskmeldt da? Og hva om du blir sykmeldt på nytt etter fire-fem måneder? Må man ikke ha jobbet minst seks måneder for å opparbeide seg sykepengerettigheter igjen? Jeg har ikke satt meg så nøye inn i akkurat de reglene ennå, fordi det er eventuelt flere måneder igjen til jeg er der. Men jeg har hørt mange historier om folk som mister jobben pga sykdom.

TS

[AnonymBruker]

Du bør gi slipp på følelsen av å lure noen, tror jeg. For deg selv, og for å ha noe å vise til overfor NAV er det helt nødvendig at du "beviser" hva som skjer når du er i jobb.

Jeg har også høyere utdanning og fikk aap, så nå er jeg snart utdannet innenfor noe helt annet. Det som funket for meg var å lese regelverket, skaffe søknadspapirer og fylle ut, få legeerklæring ihht det jeg leste om kravene etc. Og så var det å være overbevisende omkring det at jeg ikke kunne jobbe innenfor det jeg var utdannet til, og at jeg trengte en annen utdanning for å kunne livberge meg. Og når jeg leser din historie blir jeg nesten litt skamfull, for jeg tenker at SÅ dårlig stelt var det ikke med meg.

Så det er mulig. Men gi opp tanken på at de skal hjelpe deg, og prøv å hjelpe deg selv i stedet. Men samtidig må du være ydmyk og åpen i møtet med dem, sånn slå i bordet og kreve retten sin-greier funker nok ikke så bra det heller.

Veldig lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg har tryglet NAV om hjelp i fire år. Så lenge er det siden jeg var i vanlig jobb. Jeg har vært sykemeldt, jobbet sporadisk og så blitt arbeidsledig. Men NAV har ment at jeg er så ressurssterk (jeg har jo høyere utdanning) at jeg burde klare å få meg jobb selv. Sykdomshistorien min ser de som bagateller. Jeg håper fortsatt på å få hjelp til å få en tilrettelagt jobb som kan ta hensyn til mine utfordringer, men ting tar tid og det finnes ingen garantier. Framtida føles utrygg.

Jeg har blitt så desperat nå at jeg vurderer å gjøre noe uetisk.

NAV legger jo premissene her, hvorfor skulle det være uetisk å forholde seg til det?

Du vet ingenting om framtida. Kanskje blir du friskere. Kanskje finner du en jobb det fungerer bra med, og oppdager at du klarer den på lang sikt likevel. Og hvis ikke - vel, hva faen, - du prøver, og du er i din fulle rett til å benytte de mulighetene som finnes.

[Gjest Starlit]

Jeg ser ikke helt hva du har å tape på å prøve deg i den jobben du er utdannet til? Blir du sykmeldt, så blir du sykmeldt, og da har du et bedre grunnlag. Eller kanskje du kan klare deg med en lavere stillingsprosent.

Det er jo verdt å forsøke, i det minste. Og da kan du jo ikke kalles "uetisk" heller, du har jo prøvd! Og kanskje, kanskje går det til og med bedre enn du frykter.

Løpe og søk, og lykke til!

=) Flotte ord.

[AnonymBruker]

Jeg ser at din problematikk er sammensatt. Hver for seg ikke så ille, men samlet sett så blir det alt for mye.

Jeg hadde kjørt et rent egostisk løp her og ikke tenkt på arbeidsgiver. Bare på hva som skulle til for at jeg selv skulle overleve. Samtidig så kan det at man har stått i jobb og blitt sykemeldt være en vekker for nav.

Vil anbefale deg å teste ut psykomotorisk fysioterapi. Det kan være noe psykosomatisk som ligger bak.

[lillevill]

Kjære TS,

JEg tror absolutt at det blir bra å finne nøyaktig ut hva det er som plager kroppen din, og så begynne å rette oppi dette med magen,tarmene, kvalmen og den lave energien. Jeg var lenge trøtt kvalm og dårlig, og fant ut at jeg ble bedre av en diett uten sukker,melk,hvete,gjær. Jeg ble faktisk så mye bedre at de på jobben var helt overrasket over mitt nye jeg.

Trening og mye frisk luft er også veldig god medisin - men alt dette vet du.

Jeg synes du skal prøve å løse problemet med helse først og fremst, og ta vare på deg selv på den måten. Det neste steget er å finne balanse i hvor mye du orker å jobbe, og hvor mye du behøver å være hjemme. Kansje du kan starte ditt eget foretak?

Tenk logisk fremover. Lag deg et program som vil hjelp helsa di, og ta steg for steg fremover, og sett krav til deg selv. Dette skal du klare.