Føler pappa misbruker makt

[AnonymBruker]

Da jeg vokste opp, var jeg redd for pappa. Ofte når han ble sint, fiket han til meg. En gang dynket han meg i snø i sinne. Jeg så at den ene broren hans gjorde det samme med søskenbarna mine, og jeg trodde det var slik det var når man ikke fulgte det fedre sa slavisk. Det har ført til at jeg etter hvert har blitt veldig redd for å gjøre ting feil, eller så og si alle vurderingssituasjoner- fordi jeg er redd for konsekvensene eller resultatet av det. Flere netter da jeg fremdeles var et barn eller tidlig i tenårene, var jeg redd for at han skulle drepe meg mens jeg sov om han gikk å la seg sint. Når jeg tenker meg om nå, så kan det da umulig være normalt at fedre holder på sånn? Det er jo faktisk ikke lov en gang? Hvorfor var det ingen som sa ifra til han som så dette?

Jeg er tyve år nå, og han bryter med fremdeles ned psykisk. Nå på en mer psykisk måte. Han gir meg et kjølig, stirrende utpsykende blikk, kaller meg nedlatende ting og bruker en umenneskelig form for makt.

[AnonymBruker]

Slike mennesker trenger du ikke ha i livet ditt.

[AnonymBruker]

har du en mor? hvor er hun i bilde? dette må du ta opp med fastlegen som kan henvise deg til psykolog. Du trenger å snakke om dette til noen. Dette er ikke bra, faren din høres ut som en psykopat. Kom deg unna, og bryt kontakt! høres veldig brutalt ut, men jeg vet hva jeg snakker om! masse lykke til. Sender deg en god klem

[Gjest Ola]

Vi har alle problemer med fedrene våre, sånn er det bare.

Så lenge det ikke er snakk om seksuelt misbruk eller alvorlig fysisk avstraffelse så får du bare bite tennene sammen og la det være det det er.

[Gjest allie]

Vi har alle problemer med fedrene våre, sånn er det bare.

Så lenge det ikke er snakk om seksuelt misbruk eller alvorlig fysisk avstraffelse så får du bare bite tennene sammen og la det være det det er.

Men herregud det er da ikke sånn det skal være? Det er ikke normalt å være redd for å bli drept av faren sin!!

[AnonymBruker]

Vi har alle problemer med fedrene våre, sånn er det bare.

"Sånn er det bare"...?

Det er det klassiske resonnementet til en person uten utdanning og uten håp om at tingenes tilstand kan endre med kunnskap/handling... - Epic fail!

Jeg vokste selv opp med en langt over gjennomsnittet myndig far som ofte gikk langt over streken (ble fiket til, tatt så hardt i armen at jeg fikk blåmerker til jeg var langt opp i tenårene, ble snakket så kaldt og hardt til at jeg gråt meg i seng flere ganger i uken selv i en alder av 16 år...).

Jeg brøt delvis kontakten i noen år, og følte at jeg hatet han, men det hjalp jo ikke på min psyke... Løsningen kom egentlig da jeg var i midten av tyveårene og forsto at man rett og slett må ta et "oppgjør" med vedkommende for å endre ting og komme seg videre... Jeg begynte å snakke mer åpent om hvordan jeg hadde det psykisk til faren min, han mislikte det sterkt i begynnelsen (slik som mange menn liker han ikke å snakke om følelser), men etter noen år begynte det å gå opp litt lys for han, og han innrømmet at han hadde vært en unødvendig hard oppdrager både mot meg og broren min... Det har hjulpet meg veldig; nå vet jeg at det ikke er min psyke som er svak, men at konkrete feil faktisk ble begått...

Sender deg en varm klem, TS...

[Gjest Armule]

Vi har alle problemer med fedrene våre, sånn er det bare.

Så lenge det ikke er snakk om seksuelt misbruk eller alvorlig fysisk avstraffelse så får du bare bite tennene sammen og la det være det det er.

Nei, ikke alle har problemer med faren sin.

[Armitage]

Vi har alle problemer med fedrene våre, sånn er det bare.

Så lenge det ikke er snakk om seksuelt misbruk eller alvorlig fysisk avstraffelse så får du bare bite tennene sammen og la det være det det er.

Det var da litt av en påstand. Dessuten kan psykisk mishandling over tid være like skadelig som fysisk avstraffelse. Om ikke mer.

At man skal måtte tåle det for sånn er det bare, i følge deg er et skikkelig tynt argument. Man skal da ikke bare tåle det når noen bryter deg ned psykisk.

Endret 9. april 2012 av Armitage

[Gjest Gjest]

Vi har alle problemer med fedrene våre, sånn er det bare.

Så lenge det ikke er snakk om seksuelt misbruk eller alvorlig fysisk avstraffelse så får du bare bite tennene sammen og la det være det det er.

Ikke alle har problemer med fedrene sine, men slike problemer er tilstrekkelig hyppige til at det er på høy tid med debatt hvorvidt det er tilstrekkelig trygt å la barn få være sammen med sine fedre uten at samværet er underlagt kontroll. Skadevirkningene av fedrenes og andre menns fysiske og psykiske mishandling er så alvorlige at det å la barn være sammen med voksne menn, må ses på som høyrisikosport. Kan samfunnet tolerere at barn tvinges til å bli utsatt for slik risiko??