Når er det på tide?

[Kayli]

Vår kjære pusekatt er blitt syk. Hun har fått en svulst i kjeven. Dyrlegen mente hun kunne leve en god stund med dette. Dessverre har svulsten vokst veldig fort, og nå har hun litt problemer med å få i seg mat. Hun spiser, men det går veldig sakte, og kun våtfor. I tillegg sikler hun noe voldsomt. Jeg tenker at det kanskje er på tide å la henne slippe, og vurderer å ringe til dyrlegen tirsdag. Kjempetrist, selvsagt. Katten er 17 år, og jeg vil ikke at hun skal lide unødig. Men: hun koser og virker glad. Så, spørsmålet er: hva ville du ha gjort hvis det var din katt? Vente eller ikke vente?

[Gjest Bobler]

Jeg ville ikke ventet. Ville nok dessverre avlivet henne med en gang.

Det som er så dumt med katter, er at det er fryktelig vanskelig å se om de har det vondt. De skjuler smerten til den er uholdbar, og det er veldig vanskelig å se på dem om de har det greit eller ikke. En katt på 17år har fått mange gode år, og det er en fordel å la henne slippe før det eskalerer seg til det verre.

Jeg hadde en pus som ble 18år. De siste årene ble hun slappere, og hadde mindre matlyst men dyrlegen fant ikke noe galt. Til slutt ble hun utrolig tynn, og til slutt fant vi ut at hun hadde nyre og leversvikt samt kreft i livmoren. Noe av dette hadde hun hatt lenge, men det hadde vi ikke sett på henne. For hun viste ikke at hun hadde det vondt, overhode..

Det er utrolig trist å si det, men jeg ville absolutt avlivet henne..

[Gjest Lille-pus]

Når det begynner å bli vanskelig for henne er det nok på tide er jeg redd....

Før 'vanskelig' blir 'umulig'....

Før gleden går over til mismot og stadig sterkere smerte...

Ring dyrlegen på tirsdag du.... avtal tilstrekkelig tid til at vetrinæren får undersøkt grundig, og du får spurt og gravd en gang til.

Spør og grav om hva vetrinæren kan se vil komme om kort tid/om lengre tid... Om vetrinærens egen konklusjon, om kattens livskvalitet.

Tilstrekkelig tid betyr her at det også er tid til å ta en kjærlig avskjed - uten at du eller vetrinæren stresses av nye kunder som står i kø.

[Aurora M.]

Men: hun koser og virker glad.

Det er ganske riktig som Bobler sier, at katter er flinke til å skjule smerte. Men, de er dårlig på å spille skuespill. Når du som eier skriver dette, tror jeg det er sånn. Jeg tror hun koser seg og er glad.

I tillegg til at katter er flinke til å skjule smerte, har de en annen egenskap, nemlig at de takler plager på en helt annen måte enn oss mennesker. De er rovdyr og har en helt annen terskel for hva de oppfatter som virkelig plagsomt (tenk nå bare på hvordan de river og sliter i hverandre der ute i naturen). Dette tar jeg både ut fra egen erfaring og ut fra erfaring til en god venninne som er veterinær og som har spesialisert seg på katter.

Det kan ofte være kinkig for oss skarve mennesker å vite når nok er nok, men har du sett pusen din trist/lei seg noen gang, vil du vite å kjenne det igjen når det kommer. Er du litt observant, vil du se det på ansiktsuttrykket og hele kroppspråket. Riktignok mer noen dager enn andre (går opp og ned som med oss når vi er syke). Min 'regel' er at når de dårlige dagene (stundene) blir fler enn de gode, så er det på tide å ta farvel og la de reise. Det er vondt å følge et dyr mot slutten, og vi vil jo så gjerne slippe å se på at de vi elsker har det vondt. Men det er også slik, at det å dø er en prosess, også for dyr. En prosess de bør få lov til å få, slik jeg ser det.

Det er stor forskjell fra veterinær til veterinær hvor kjappe de er med sprøyta, og det er derfor mitt råd at du våger å stole på deg selv i dette. Katter har et ubendelig livsmot, og kan (som oss) ha stor glede av livet selv om det medfører noen plager og 'vondter'. Men når 'lyset' i øynene begynner å slukne, halen henger oftere ned enn opp, når lek og kos ikke lengre får fram den samme gleden og hun oftere trekker seg unna for å ligge helt for seg selv, så har hun begynt reisen og vi har det privilegiet å få lov å hjelpe dem så den blir kortere.

Mitt råd er å gjøre som Lille-pus sier, ta henne til veterinæren og få en grundig og objektiv vurdering av den fysiske tilstanden. Så tar du det med deg hjem, sammen med pus, moser det beste hun vet av våtfor og gir henne sjansen til å vise hva hun selv synes om saken.

Alt godt til dere

[Kayli]

Takk for tilbakemeldinger! Det blir nok til at jeg ringer dyrlegen på tirsdag. Egentlig taler det for seg selv at katten som aldri har likt våtfor nå bare kan spise dette. Som sagt ønsker jeg at hun skal slippe å få det verre. Det er bare et par uker siden forrige dyrlegebesøk, og hun har blitt merkbart verre etter det. Så svulsten utvikler seg fort. Den begynner å nærme seg halsen i størrelse. Greit å høre hva andre tenker. Ungene er forberedt. Vi har fokusert på at det blir trist for oss, men at pus ikke fortjener å lide unødig

[AnonymBruker]

Det er vondt, men jeg mener et dyr skal få dø med verdighet og at man ikke skal utsette det til sykdommen blir akutt. Be veterinæren sette narkose før sprøyta. Da sovner hun rolig inn uten å kjenne angst eller smerte. Men det er din avgjørelse. Føler med deg.

[CathFoto]

Aurora: Helt enig, og veldig godt skrevet.

[Gjest Lille-pus]

Det høre ut som du har tenkt i forkant, og det er nesten den vondeste delen av hele prosessen....

Jeg har måttet tenke den prosessen selv i relasjon til min funksjonshemmede venn før det vetrinærbesøket var løsningen problemet hans med munn og tenner...

Og jeg måtte møte meg selv i døren, se ham i øynene (som da var 'dopet' av månedsvis med kraftig kortisonbruk, og svare på spørmålet i øynene hans:

"Elsker du meg så høyt at du lar meg gå om hun ikke kan hjelpe meg ?"

Man er forberedt, men aldri helt klar på en måte...

[Kayli]

Har bestemt meg nå i løpet av helgen. Det blir telefon til dyrlegen snarest. Nå har det begynt å komme blodblandet spytt ut fra munnen. Regner med det er fordi tennene kommer borti tannkjøttet pga at det er så forstørra. Hun har sluttet å vaske seg, lukter vondt og spiser veldig lite. Dette er ting som har kommet i løpet av de siste par dagene. Det er bare fælt å se på, så jeg regner med å være uten pus i løpet av uka. Grusomt trist her nå...

[AnonymBruker]

Det er trist, men det er til det beste for pusen. Hun har vært din venn i mange år og nå må hun få slippe.

Din rolle blir å være rolig og følge henne til det siste. Be veterinæren gi narkose før sprøyta. Da får du tid til å ta farvel med henne mens hun sovner av narkosen.

Det er tungt og det vil være tungt lenge. Jeg savner enda hunden jeg fulgte til veterinæren i høst.

[Gjest Nuppdupp]

pusen din lider kanskje. det gjorde hunden min også fikk jeg vite av dyrlegen. man kunne ikke se det før 2 dager før hennes dødsfall. synes du skal snakke ordentlig med dyrlegen. har du ikke noe bra dyrlege? siden du får beskjed om å ha henne i livet selv om hun lider? jeg ville hørt med en annen dyrlege om hva hun/han synes var best.

som sagt fikk jeg beskjed om at gullet led veldig, så det var ikke tvil i mine tanker akkurat der og da. man kan ikke være så egoistisk at man beholder dyret for sin egen skyld og følelser

[Kayli]

Nuppdupp: jeg har full tillit til dyrlegen jeg bruker. Saken er at pusen har blitt mye verre etter dyrlegebesøket.

[Gjest Lille-pus]

Kayli;

Nuppdupp; Det er vanskelig å vite om en tumor er av den sakte-voksende typen eller om den er av den svært raskt-voksende typen.

Jeg tror du mente det godt

[lillejenta1]

Jeg ville ikke ventet. Ville nok dessverre avlivet henne med en gang.

Det som er så dumt med katter, er at det er fryktelig vanskelig å se om de har det vondt. De skjuler smerten til den er uholdbar, og det er veldig vanskelig å se på dem om de har det greit eller ikke. En katt på 17år har fått mange gode år, og det er en fordel å la henne slippe før det eskalerer seg til det verre.

Jeg hadde en pus som ble 18år. De siste årene ble hun slappere, og hadde mindre matlyst men dyrlegen fant ikke noe galt. Til slutt ble hun utrolig tynn, og til slutt fant vi ut at hun hadde nyre og leversvikt samt kreft i livmoren. Noe av dette hadde hun hatt lenge, men det hadde vi ikke sett på henne. For hun viste ikke at hun hadde det vondt, overhode..

Det er utrolig trist å si det, men jeg ville absolutt avlivet henne..

Enig med Bobbler her!

[AnonymBruker]

Huff :-( Har nylig måtte avlive mine to katter, som ble 16 år, pga sykdom. Det er bedre for dems del å få slippe, hun har nok vondt.. Ikke lett for dem å gi beskjed... Man må tenke på dyret før menneskets følelser

Lykke til.. Det blir bedre for pusen

[Kayli]

Dyrlege bestilt til i morgen... Jeg vet det er riktig for pusen, men du så tungt det er for oss....:'(

[Gjest kittycat]

meow, tenker paa pusen og dere

[Gjest Lille-pus]

Dyrlege bestilt til i morgen... Jeg vet det er riktig for pusen, men du så tungt det er for oss....:'(

Jeg leste dette, igjen...og igjen... og igjen

Kan du finne litt forløsning i det så er det ditt nå, Kayli

May I Go ?

Do you think the time is right?

May I say goodbye to pain filled days and endless lonely nights?

I've lived my life and done my best, an example tried to be.

So can I take that step beyond, and set my spirit free?

I didn't want to go at first, I fought with all my might.

But something seems to draw me now to a warm and living light.

I want to go, I really do; it's difficult to stay.

But I will try as best I can to live just one more day.

To give you time to care for me and share your love and fears.

I know you're sad and afraid, because I see your tears.

I'll not be far, I promise that, and hope you'll always know,

That my spirit will be close to you wherever you may go.

Thank you so for loving me.

You know I love you too,

And that is why it's hard to say goodbye and end this life with you.

- So hold me now, just one more time, and let me hear you say;

Because you care so much for me, you'll let me go today.

by Susan A. Jackson

[Fandenivoldsk]

Så trist, TS. Sender varme tanker!

Var litt i samme situasjon da jeg måtte avlive den forrige hunden min, han kunne nok levd en stund til i den tilstanden han var i, men han hadde det ikke bra lenger. Er jo vi som eiere som må ta det tunge valget om å la de små vennene våre slippe å ha det vondt..

[Kayli]

Nydelig dikt, Lille-pus! Tårene renner....