Late unger og hysteriske foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg kom over et blogginnlegg en dag som var ganske interessant. Jeg må si meg enig i mesteparten av det som står der, her er en kopi:

Ungene blir kjørt til trening, til skolen, til vennene. De blir kjørt selv om avstanden knapt nok overstiger kilometeren. Hvorfor?

Fordi det er effektivt kjøres ungene hit og dit uten risiko. Vi kjører forbi overfallsmenn, gamle gubber med godteri og slemme slyngler med rustne sykler på jakt etter en jypling å disse. Vi kjører forbi alt som potensielt kan true vår angst for at noen kan finne på å synes vi gjør en dårlig jobb, en dårlig mammajobb. Vi kjører og driter i miljøet, litt forurensning betyr ingenting, for ungene skal uansett ikke grave i den farlige jorden. Og ikke har de tid til det heller, for det er organisert aktivitet som teller. Først når vi kan skryte av poden som går på alle balltreningene som finnes kan være fornøyde, for det kan måles og telles. Naturen er liksom bare.. natur!

Stadig flere unge bruker timene foran skjermen og timene øker. Unger kan si at de kjeder seg ute, at det ikke er noe å finne på. Unger som blir sendt ut for å leke kan slite med å finne lekekamerater, for de fleste bruker tiden ved skjermen. Lett tilgjengelig underholdning som krever lite av den som underholdes. Underholdningen foretrekkes framfor naturen som foreldrene allerede har fortalt den lille at er full av farer.

Barndommen er ikke som den var, den er nesten fri for farer. Alt skal EU godkjennes for å kunne brukes, og skau og gårdsplass saumfares for farer – ikke gleder og utfordringer.

Ungene vokser på spenning og risiko, de må kunne ta noen sjanser og ikke overvåkes hele tiden. Foreldre må tåle å ikke ha full oversikt og kontroll på alt, for jo mer vi kontrollerer jo mindre selvstendige blir ungene og jo mindre lærer de å stole på seg selv og hva kroppen deres mestrer. En vokser ikke dersom en aldri beveger seg utenfor komfortsonen.

Frank Thrana, kommuneoverlege i Tønsberg, sier til Tønsberg Blad:

Samfunnet kan ikke sikres så mye at det hindrer barns sunne utvikling med lek, prøving, feiling og mestring

Vi gir ungene dårlig selvbilde dersom vi ikke lar dem utfolde seg, og risikere å brekke beinet eller falle ned fra et tre. De lærer ingenting om egen kropp, egne muligheter og begrensninger dersom de aldri får testet dem. Mange ganger. En kropp som ikke blir brukt er det lettere å få et dårlig forhold til og det er større risiko for skader og sykdomsutvikling, sammenliknet med en kropp i aktivitet. Vi kan ikke skyve ansvaret for fysisk aktivitet over på skolene, vi må slippe ungene til og slippe de ute av syne, selv om det kan virke i overkant dristig for noen.

Jeg vil protestere mot Eu godkjent sandkassesand og støtdempende underlag til slengtau! Jeg vil fjerne noe av sikkerhetsnettet ungene fanges i, jeg vil at ungene skal lære å beskytte seg selv fram for å bli overbeskyttet av engstelige myndigheter redde for søksmål.

Dersom vi fjerner noe av polstringen blir ungene kanskje trygge i naturen igjen og ikke minst i seg selv? Kan hende mister de også noe av polstringen rundt magen?

Lenke til bloggen

Kjenner dere dere igjen?

[Gjest Annaires]

Nei, egentlig ikke..

Her er Frøkna bare tre år da, men hun holder nå på ute i hagen alene, klatrer i trær, slår seg og har begrenset med tv-tid..

[Gjest lappeløs]

Nei, har ikke lappen så her er ungene vant til å bevege seg for å komme fra a til b. De går til skolen, 30 minutters gange til og fra, uansett vær. De er også vant til å reise kollektivt hvis det er snakk om lengre avstander. Samtidig syns jeg det er greit med enkelte av de direktivene som har kommet, alt var ikke bedre før og alt er ikke ille nå.

[Harlekin]

Nei, men min datter har ikke fylt tre enda. Jeg blir med henne ut når hun skal leke, det finnes dessverre knapt unger i nabolaget vi bor enda.

[Jens]

Ja.

[Bjørn82]

Jeg må bare si at jeg har samme oppfatning som det beskrives i hovedinnlegget. Jeg synes det er stor forskjell på hva unger får lov å gjøre idag og det jeg mener jeg fikk lov til i oppveksten min.

Jeg vokste opp i den perioden dataspill gjorde sin inntreden i samfunnet og jeg merket at mot slutten av oppveksten min var unger mye mindre ute for å utfolde seg en de var tidligere før vi fikk Nintendo.

At unger idag blir overbeskyttet er vel også mye fordi vi som foreldre konstant blir gjort oppmerksomme på alle farene som lusker rundt hvert hjørne og vi blir oppfordret til å beskytte våre barn til enhver pris. Medaljen har en bakside.

Men så har det også blitt mindre tid nå en det var før. Jeg hadde en mor som var hjemmeværende i oppveksten, det hadde også mange av mine venner og vi hadde stadig kaffebesøk av folk som hadde barn på min egen alder på dagtid. Da ble vi ungene sendt ut for å leke så de voksne kunne kose seg i fred. Idag skjer dette i en mye mindre grad en før.

Når er anledningen tilstede for å ha et godt argument for å jage ungene ut idag?

Jeg synes bare det er litt synd at det ofte er ungene og ungdommen som må stå til ansvar for hvordan deres foreldre har oppdratt dem til å bli. Nytter liksom ikke å ta med seg fødselsattesten å gå til nærmeste sykehus å kreve å få bytte oppdragelse. Det er jo omgivelsene rundt oss som former oss.

Folk idag jobber i større grad en før, forventningene til prestasjoner er større en noen gang. Markedskreftene river i hver eneste krone en familie tjener så alle familier med respekt for seg selv må jo ha en hytte ved sjøen, et nyoppusset hus med 2 store bad og en bil med esp, antispinn, 4wd, lavserie og minimum 250 hk. For å opprettholde denne levestandarden så må man jo ofre noe selv om vi har det bedre økonomisk idag en det våre besteforeldre hadde. Men er vi lykkeligere idag? Har vi det bedre idag? Har våre barn det godt? Får våre barn med seg lærdom de ønsker å knytte seg til og ta vare på for å gi sine unger igjen? "Dette stedet brukte jeg å leke mye på når jeg var liten, i det treet knakk jeg min første finger, i den bekken ble jeg klissvåt i november det året jeg var 8.

Det er vanskelig å trykke på de rette knappene når man leter etter svar som er forklarende på situasjonen man er i. Det synes nå ihvertfall jeg.

[AnonymBruker]

Nei, har ikke lappen så her er ungene vant til å bevege seg for å komme fra a til b. De går til skolen, 30 minutters gange til og fra, uansett vær. De er også vant til å reise kollektivt hvis det er snakk om lengre avstander. Samtidig syns jeg det er greit med enkelte av de direktivene som har kommet, alt var ikke bedre før og alt er ikke ille nå.

Hvis du hadde hatt lappen, hadde du da kjørt dem selv om de fint klarer å gå til og fra skole?

[AnonymBruker]

Jeg må bare si at jeg har samme oppfatning som det beskrives i hovedinnlegget. Jeg synes det er stor forskjell på hva unger får lov å gjøre idag og det jeg mener jeg fikk lov til i oppveksten min.

Jeg vokste opp i den perioden dataspill gjorde sin inntreden i samfunnet og jeg merket at mot slutten av oppveksten min var unger mye mindre ute for å utfolde seg en de var tidligere før vi fikk Nintendo.

At unger idag blir overbeskyttet er vel også mye fordi vi som foreldre konstant blir gjort oppmerksomme på alle farene som lusker rundt hvert hjørne og vi blir oppfordret til å beskytte våre barn til enhver pris. Medaljen har en bakside.

Men så har det også blitt mindre tid nå en det var før. Jeg hadde en mor som var hjemmeværende i oppveksten, det hadde også mange av mine venner og vi hadde stadig kaffebesøk av folk som hadde barn på min egen alder på dagtid. Da ble vi ungene sendt ut for å leke så de voksne kunne kose seg i fred. Idag skjer dette i en mye mindre grad en før.

Når er anledningen tilstede for å ha et godt argument for å jage ungene ut idag?

Jeg synes bare det er litt synd at det ofte er ungene og ungdommen som må stå til ansvar for hvordan deres foreldre har oppdratt dem til å bli. Nytter liksom ikke å ta med seg fødselsattesten å gå til nærmeste sykehus å kreve å få bytte oppdragelse. Det er jo omgivelsene rundt oss som former oss.

Folk idag jobber i større grad en før, forventningene til prestasjoner er større en noen gang. Markedskreftene river i hver eneste krone en familie tjener så alle familier med respekt for seg selv må jo ha en hytte ved sjøen, et nyoppusset hus med 2 store bad og en bil med esp, antispinn, 4wd, lavserie og minimum 250 hk. For å opprettholde denne levestandarden så må man jo ofre noe selv om vi har det bedre økonomisk idag en det våre besteforeldre hadde. Men er vi lykkeligere idag? Har vi det bedre idag? Har våre barn det godt? Får våre barn med seg lærdom de ønsker å knytte seg til og ta vare på for å gi sine unger igjen? "Dette stedet brukte jeg å leke mye på når jeg var liten, i det treet knakk jeg min første finger, i den bekken ble jeg klissvåt i november det året jeg var 8.

Det er vanskelig å trykke på de rette knappene når man leter etter svar som er forklarende på situasjonen man er i. Det synes nå ihvertfall jeg.

Tiden forandrer seg, det er sikkert og visst. Hadde en oppvekst selv som innbar at jeg måtte gå et godt stykke for å komme meg til/fra skole. Syntes nok det var litt slitsomt, i allefall på vinteren, men det var sånn det var og jeg hadde ikke vondt av det. Dessuten var jeg i god form!

Drt virker som om foreldre stresser hit og dit, kjører barna hjem fra skole, kjøre dem på trening et par timer senere. Og hvis de reiser hjem i mens, er det da kjøring atter en gang for å hente dem. Jeg vet om en mor som reiser fra jobb for å kjøre datteren på skolen fordi hun ikke orker å gå selv. Å gå selv er verken farlig eller særlig langt. Må bare riste litt på hodet av sånne avgjørelser som ikke lærer ungene annet enn at de kan få foreldrene til å gjøre hva de ønsker, og samtidig skaper stress og irritasjon hos foreldre.

Vi er nok langt i fra lykkeligere selv om vi har alt vi trenger og vel så det. Jo mer barna har, jo mer forlanger de.

[Gjest lappeløs]

Hvis du hadde hatt lappen, hadde du da kjørt dem selv om de fint klarer å gå til og fra skole?

Jeg har tatt et bevisst valg om å ikke ta lappen. Jeg drar på jobb før de går til skolen, så det hadde ikke vært tema. Da de gikk på barneskolen så var det kun fem minutter å gå, da fulgte jeg dem et stykke, begynte på jobb litt senere men nå som de er ungdommer så jobber jeg fullt.

[Gjest Gjest]

Både ja og nei. Vi bor i en stor bygd. Når jeg vokste opp både gikk vi og haiket. Tidene har forandret seg siden dengang, det er flere biler og dobbelt så mange hus. Resultatet av dette er at vi kjører barna eller de tar buss framfor å ferdes på uoversiktlig vei uten fortau og med 80 sone.

Jeg synes de fleste barn er aktiv, spesielt i den lyse årstiden. Både vi og venner og bekjente tar barna med på tur, lar de leke ute og klatre i trær. De bygger hytter og går på oppdagelsesferder, sykler, klatrer i fjell og er fysisk aktiv.

Vi skal fremdeles ikke stikke under en stol at mange ikje aktiviserer seg sammen med barna, dette er også ofte de som ikke aktiviserer seg selv, men som også tilbringer mye av fritiden sin foran en skjerm.

Ellers tror jeg vi er mer påpasselig i dag enn hva foreldrene våre var, noe som også kan føre til late og inaktive barn. Vi vet så godt om ulike farer og syr puter under armene på dem.

Jeg synes det kan være vanskelig å slippe dem, la dem ta bussen alene, la de ferdes langs veien og å la de gå ut uten å vite hvor de er. Jeg ønsker selvstendige barn, så jeg tvinger meg selv til å la d ta egne valg og å få oppleve egne erfaringer og konsekvenser.

Så ja jeg er til dels enig, men nei, jeg føler meg ikke truffet.