Tar snart valget om å bli alenemor

[AnonymBruker]

Hei,

jeg og kjæresten har en 4 måneder gammel baby sammen. Vi var ikke lenge sammen før jeg ble uplanlagt gravid, men vi valgte å beholde.

Når vi har det bra sammen så er det veldig bra. Men det er også veldig dårlig når det først er dårlig. Vi krangler, sånn ordentlig, en gang i uka. Jeg synes dette er kjempe ofte. Det største problemet mitt er temperamentet hans. Han kan bli så voldsomt sint og hever stemmen ganske så kraftig (roper vel egentlig til tider) til og med foran babyen. Og han kan bli så stygg i munnen, kaller meg mye rart og turer i vei. Kan ofte smelle hånda i bordet o.l. Jeg synes absolutt ikke dette er greit når man har barn. Han sier seg jo enig etterpå når han har roet seg ned og lover at det ikke skal skje igjen, men det holder han jo aldri.

Nok om det, jeg er egentlig ikke ute etter å forklare meg. Jeg er rett og slett lei og føler at både jeg og barnet vårt har det bedre om vi to ikke er sammen.

Har mer eller mindre bestemt meg for å gå, men kvier meg sånn for å bli alenemor. Å ha en liten baby er jo så krevende... Babyen skal jo ha alt av meg (og gjerne litt til) hele tiden. Det er jo absolutt kos, men kan ikke legge skjul på at det er slitsomt.

Vil gjerne høre fra andre alenemødre. For jeg tenker, det må vel bli litt lettere etter hvert? Tenker når barnet har passert året og begynt i barnehage.

En annen ting jeg tenker på er at jeg aldri kommer til å finne en mann som elsker barnet mitt like høyt som jeg og pappaen gjør, det er jo en så spesiell kjærlighet. Jeg vil rett og slett ikke være med noen som ikke elsker barnet mitt veldig høyt, høyere enn den personen elsker meg.

Ikke at det første jeg vil gjøre er å finne meg noen, kan fint være alene lenge. Men tenker jo litt på hvordan fremtiden ville blitt.

Noen alenemødre som kan være snille å dele litt erfaring?

[Gjest navnelapp]

Anger management-oppfølging hos psykolog, kanskje?

[AnonymBruker]

Anger management-oppfølging hos psykolog, kanskje?

Har foreslått det, men han sier det er uaktuelt. Han mener han ikke har et problem, men han kan bli voldsomt sint for bagateller.

Takk for svar!

TS

[Hønekam]

Jeg er ikke alenemor selv, men min mor var det, og det kan så klart være veldig tøft.

MEN ikke la frykten for å bli alene være det som gjør at du finner deg i hva som helst. Det høres ikke bra ut at han blir sint så ofte, og i alle fall ikke at han ikke innser at det er noe problem.

Hvor lenge har dere to vært sammen?

Det at du er redd du ikke finner noen som vil elske barnet ditt, det skal du ikke tenke på. Hvis du møter en som er rett for deg, så vil han elske barnet ditt som han elsker deg.

[Gjest Marmot]

Tror at det du må lære deg å tenke er at barnet ditt allerede har en pappa, så en ny kjæreste for deg trenger faktisk ikke elske barnet ditt like mye som du gjør. Du har helt rett i at det er umulig, men det burde ikke stoppe deg fra å finne deg noen som er bra for deg.

Og ja; det er tøft å være alene. Sønnen min er halvannet år, og jeg tror det er tøffere nå enn da han var 4 mnd. men unger er så forskjellige. Vi hadde en enkel babytid, han hadde gode soverutiner, og det hjalp mye. Eksen min var særdeles fraværende, så for min del er det enklere å faktisk være alenemamma enn å føle meg som det mens jeg deler hus med en 30-something mann.

[Gjest Anonymius]

En annen ting jeg tenker på er at jeg aldri kommer til å finne en mann som elsker barnet mitt like høyt som jeg og pappaen gjør, det er jo en så spesiell kjærlighet. Jeg vil rett og slett ikke være med noen som ikke elsker barnet mitt veldig høyt, høyere enn den personen elsker meg.

Ikke at det første jeg vil gjøre er å finne meg noen, kan fint være alene lenge. Men tenker jo litt på hvordan fremtiden ville blitt.

Noen alenemødre som kan være snille å dele litt erfaring?

Herregud for noen krav du har, hadde du ikke skrevet at du hadde barn hadde jeg tvilt på alderen din.

Tror heller ikke du vil (du bør ihvertfall ikke) ha en mann som elsker barnet ditt mer en han elsker deg..................................

[Redbull]

Syns du høres voksen og fornuftig ut jeg ts! Du gjør det som er best for deg og barnet ditt, nå og i fremtiden. Det står det respekt av

[Gullskje]

Hei,

jeg og kjæresten har en 4 måneder gammel baby sammen. Vi var ikke lenge sammen før jeg ble uplanlagt gravid, men vi valgte å beholde.

Når vi har det bra sammen så er det veldig bra. Men det er også veldig dårlig når det først er dårlig. Vi krangler, sånn ordentlig, en gang i uka. Jeg synes dette er kjempe ofte. Det største problemet mitt er temperamentet hans. Han kan bli så voldsomt sint og hever stemmen ganske så kraftig (roper vel egentlig til tider) til og med foran babyen. Og han kan bli så stygg i munnen, kaller meg mye rart og turer i vei. Kan ofte smelle hånda i bordet o.l. Jeg synes absolutt ikke dette er greit når man har barn. Han sier seg jo enig etterpå når han har roet seg ned og lover at det ikke skal skje igjen, men det holder han jo aldri.

Nok om det, jeg er egentlig ikke ute etter å forklare meg. Jeg er rett og slett lei og føler at både jeg og barnet vårt har det bedre om vi to ikke er sammen.

Har mer eller mindre bestemt meg for å gå, men kvier meg sånn for å bli alenemor. Å ha en liten baby er jo så krevende... Babyen skal jo ha alt av meg (og gjerne litt til) hele tiden. Det er jo absolutt kos, men kan ikke legge skjul på at det er slitsomt.

Vil gjerne høre fra andre alenemødre. For jeg tenker, det må vel bli litt lettere etter hvert? Tenker når barnet har passert året og begynt i barnehage.

En annen ting jeg tenker på er at jeg aldri kommer til å finne en mann som elsker barnet mitt like høyt som jeg og pappaen gjør, det er jo en så spesiell kjærlighet. Jeg vil rett og slett ikke være med noen som ikke elsker barnet mitt veldig høyt, høyere enn den personen elsker meg.

Ikke at det første jeg vil gjøre er å finne meg noen, kan fint være alene lenge. Men tenker jo litt på hvordan fremtiden ville blitt.

Noen alenemødre som kan være snille å dele litt erfaring?

Jeg syns du ska fortelle kjæresten din om at du faktisk vurderer dette og gi han en mulighet til å kjempe den siste biten for forholdet om ikke han gjør det så må du ut av forholdet!

Du kommer aldri til å finne noen som elsker barnet ditt høyere enn deg eller like høyt som faren, det er bare sånn det

er, men om du kommer til å finne noen som kommer til å bli veldig glad i deg og barnet ditt er heller mer sannsynlig. Ditt barn har allerede en far og en mor så det er ikke en erstatning for far du ska jakte ettter.

Jeg er ikke alenemor, men sammen med en mann med barn fra tideligere, jeg er utrolig glad i hans barn og behandler det ikke ulikt fra hvordan jeg ville ha behandla mitt eget ( har ikke barn selv), men den kjærligheten er ikke ubetinget eller grenseløst som det ville vært ovenfor et biologisk barn.

[AnonymBruker]

Synes du skal tenke deg svært godt om!

I hovedsak fordi du ikke ønsker å være sammen med en mann som ikke elsker barnet ditt høyere enn han ønsker deg. Som i realiteten betyr at du kommer til å forbli singel resten av livet, for det er svært urealistist at en annen mann vil elske ditt og en annen manns barn høyere enn deg.

Du legger strenge krav, og kan fort gå på en smell der.

[Gjest nek]

Jada, nå er du på kvinneguiden så her er det mannen som er problemet, det er mannen som skal få muligheten til å skikke seg...

Jeg var så eitrande dum at jeg gikk fra barnefaren med spedbarn, det er det mest idiotiske og egoistiske jeg noensinne har gjort!

Vi kranglet, vi hadde våre ups and downs, men vi hadde mange koselige stunder også

Som alenemor kommer elskerne til å stå på rekke og rad, men noe ordentlig forhold kan du bare glemme først som sist.

Du har én sjanse til å få deg the one only etter at du har blitt mor, og det er ved å bli hos barnefar, med mindre han er fysisk eller psyskisk voldelig.

[lulle]

Jeg synes også du skal tenke deg godt om.^Å være alenemama er utrolig krevende. Du skal også etterhvert dele barnet ditt med faren. Det vil for mange bety annenhver jul f.eks uten barnet. Det økonomiske er et annet kapittel. Alenehusholdning er veldig dyrt og du må mest sannsynlig venne deg til en livsstil helt annerledes enn det du har i dag.

Jeg er veldig enig i at du ikke kan bo med en mann du ikke elsker, eller en mann som hever stemmen foran barnet, men jeg ville prøvd alle muligheter før jeg brøt ut. Hvordan vil det være for deg når faren til barnet ditt får ny kjæreste, og denne kjæresten skal fungere som reservemamma for ditt barn. Ta bestemmelser som hun og far er enige i , men som du kanskje ikke er enig i.

Det er 1000ting som alenemammaa som vil dukke opp. Det tar mist 2 år på å etablere en ny tilværeslse, da et brudd ofte er mye mer slitsom både fysisk og psykisk enn det man hadde tenkt før man ble alene.

Men det er jo du som sitter med det endelige valget, jeg vil bare råde deg til å være mest mulig forberedt før du gjør det.

[Gjest Gjest]

Jeg ble brått alenemor mef baby, etter at barnefaren døde.

Det har faktisk gått veldig bra. Jeg tror selve valget er verre enn det å være alene.

Tilværelsen som alenemor blir hva du gjør den til selv. Har du et åpent sinn og ikke lager samværsbråk ol med barnefaren, kan du også få det bedre enn du tror nå.

Kan ikke foreldre leve godt sammen, tror jeg barna har det mye bedre med foreldre som lver godt hver for seg.

Å finne en mann som elsker barnet ditt like høyt som du gjør selv, er nok veldig optimistisk. Men du kan finne en mann som setter pris på barnet ditt, og elsker det høyt, og det kan være fint det også

[Gjest damen]

Det er ingen big deal å være alenemor. De som sier noe annet sutrer;)

Det er mye bedre å leve alene enn i et forhold der du frykter for sin egen eller barnets sikkerhet og mentale velbefinnende.

At du aldri finner noe som elsker barnet ditt mer enn deg skal du bare være glad for. Noe annet ville vært creepy.

Og det at det ikke fins kjærlighet etter at du har blitt mor- tullprat!

[Optimist40]

Det er ingen big deal å være alenemor. De som sier noe annet sutrer;)

OK, kanskje det ikke er såkalt bigdeal om alt går på skinner og samværet med far flyter greit avsted, man alltid er enige og barna smiler døgnet rundt og aldri savner noe.

MEN, det er ikke en drømmeverden vi lever i, barna vil, uansett hva vi voksne måtte tro, savne det å ha mor og far sammen under samme tak. DE drømmer om en verden som ikke finnes, de drømmer om idealer vi voksne ikke kan nå opp til.

Netter og dager med gråt og savn fra et barn som ikke forstår de voksnes valg er utrolig vondt. At barnet skal lide for de voksnes valg er en tung byrde å bære.

Vi voksne kan vri og vrenge så mye vi vil på tema "hva er best for barnet mitt? At jeg har det bra eller at VI har det bra".. Ingen fasit og enhver forelder må selv stå for de valg de tar på barnas vegne.

Det krever mye å være alene, å ha interitet nok til å stå ovenfor et sorgtungt barn og si, "det var mitt valg å gå fra pappa og jeg valgte det fordi .. og da si noe som barnet forstår og som samtidig ikke stiller pappa i noe dårlig lys krever sin kvinne.. og min hensikt var aldri å såre deg" .. Det er tøfft, man føler man har svviktet barnet sitt når de gråter for ditt valg.

Samlivsbrudd er som det ble sagt over her, noe som treffer mye hardere og tøffere fysisk og psykisk enn man først tror. Og når man først er langt nede, hvor god mor klarer man da å være? Det er individuelt så klart, men å yte omsorg når man selv trenger det er tøfft.

Har du mange rundt deg som kan støtte og hjelpe deg gjennom et brudd? Og tror du faren til barnet vil ha mindre temperament i årene fremover slik at barnet blir forskånet for utbrudd når det er hos pappa?

Mange ting å tenke grundig igjennom, samt at dere må etablere skikkelige samværsordninger for fremtiden.

Ta kontakt med familievernkontoret for samtale, be om en foreldresamtale først, slik at dere kanskje kan gi forholdet et nytt forsøk før det blir brudd. Dere må uansett dit ved brudd siden dere har barn sammen, så hvorfor ikke gi det en sjanse.

Hvordan fremtiden blir, vet ingen. Men dere tok et valg om å få barnet så ta et valg for fremtiden til barnet sammen også.

Barn er alltid lojale ovenfor begge foreldrene og det måde få lov til å være. Det er vår jobb som foreldre å skape gode relasjoner for barna og uansett hvilke valg vi tar i livet, må barnas beste stå i fokus. Ingen liv er like og det finnes derfor ingen fasit på hva som er et godt liv.

Vi kan bare gjøre vårt beste ut fra vårt unike ståsted.

Ønsker deg alt godt og lykke til

[Gjest Marmot]

Det er ingen big deal å være alenemor. De som sier noe annet sutrer;)

For mange er det faktisk en big deal, vi er alle forskjellige. Å være alene om omsorgen for er barn er heller ikke noen ensartet greie som er likt for alle.

[Gjest damen]

For mange er det faktisk en big deal, vi er alle forskjellige. Å være alene om omsorgen for er barn er heller ikke noen ensartet greie som er likt for alle.

Det er en sak man må håndtere på lik linje med andre ting i livet.

Fikser man det ikke så må man be om hjelp og oppsøke kunnskap.

Jeg holder fast ved at de som sier at å være aleneforelder er noe helt spesielt og utrolig slitsomt er folk som sutrer. Ja, det kan være tøft i perioder, men det kan være like tøft å være en familie med to voksne.

[Optimist40]

Det er en sak man må håndtere på lik linje med andre ting i livet.

Fikser man det ikke så må man be om hjelp og oppsøke kunnskap.

Jeg holder fast ved at de som sier at å være aleneforelder er noe helt spesielt og utrolig slitsomt er folk som sutrer. Ja, det kan være tøft i perioder, men det kan være like tøft å være en familie med to voksne.

Å kalle folk som opplever livet som aleneforelder slitsomt til tider, for sutrete er rimeligvis utidig da ingen er like eller deler de sammen opplevelsene. Og at de opplever noe som slitsomt betyr heller ikke at de ikke håndterer situasjonen på best mulig måte ut fra sitt ståsted.

Livet består av mye, også mange tøffe tak, man er ikke sutrete bare fordi man gir utrykk for at man av og til føler seg utilstrekkelig eller er sliten.

[Gjest Marmot]

Å kalle folk som opplever livet som aleneforelder slitsomt til tider, for sutrete er rimeligvis utidig da ingen er like eller deler de sammen opplevelsene.

Det er nettopp det som er viktig å forstå. Hvordan livet som aleneforelder er, påvirkes også i stor grad av den andre forelderen. Jeg synes ikke det å være alene med sønnen min i seg selv er slitsomt, men at pappaen hans ikke evner å følge oppsamvær og ellers er upålitelig legger en enorm demping på stemningen. Jeg kan aldri planlegge noe som helst, fordi han ikke dukker opp, leverer en time for tidlig, blir avlyser en time eller to før samvær osv, og det er vanskelig å si nei når han en sjelden gang spør om å få ha samvær uteom avtalt også fordi jeg har så innmari lyst at sønnen min skal kjenne pappaen sin. Det er dette som er det slitsomme med å være alene for min del, mens andre aleneforeldre har helt andre utfordringer. Det må være lov å være åpen om det uten at man skal beskyldes for å være sutrete.

[Gjest damen]

Tøft i *perioder* ja, det er jeg helt enig med dere i.

Det er også tøft å være forelder i et parforhold der man f.eks opplever like lite fleksibilitet som av en ustabil samværsforelder.

Jeg sier at de som mener at det generelt er mye tøffere å være "aleneforelder" er de som sutrer. De ville sannsynligvis sutret like mye i et parforhold om partneren hadde holdt ut med de.

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke la være å henge meg opp i det at du krever at en eventuelt ny kjæreste skal elske barnet like mye som du gjør, og at han skal elske barnet høyere enn han elsker deg. Hadde jeg møtt en sånn mann hadde blitt skremt.

Jeg er selv stemor, og jeg er definitivt glad i mine stebarn og jeg behandler dem i stor grad som om de var mine (i forhold til omsorg, grensesetting etc). Men jeg elsker dem ikke like høyt som jeg vil elske mitt eget barn, det er bare naturlig. Den kjærligheten foreldre føler for sine barn er det ingenting som kan konkurrere med.

Og jeg elsker dem heller ikke like høyt som jeg elsker min samboer. Det er jo HAM jeg jeg har valgt å dele livet med, det er ham jeg er forelsket i, det er han som får hjertet mitt til å banke som en nyforelska fjortis selv etter mange år som samboere. Den overveldende kjærligheten føler jeg ikke for hans barn, selv om jeg er veldig glad i dem også. Og når vi nå får et barn sammen så vil jeg med 99% sikkerhet oppleve en kjærlighet jeg aldri har kjent maken til tidligere.

Å forvente at andre skal være like frelst og salig i forhold til eget barn som en selv er er urealistisk. Om du finner en mann som er det, så tipper jeg at han enten lyver for å gjøre deg fornøyd, eller så er han en creepy fyr som jeg ikke ville hatt nær noen barn jeg brydde meg om.