Om å skru opp forventningene til seg selv

[Gjest Janna]

Hei

Jeg lufter min største redsel om dagen: Å gå i prestasjons-fella. Det vil si å ende opp med å legge alt for mye press på meg selv til at det kan kalles sunt og fornuftig. Mange vil nok si at jeg har langt igjen dit enda, men jeg har altså hatt depresjon, og hvis det å skru opp forventningene til meg selv betyr å dette nedi DET hullet igjen, så skremmer det meg!

Samtidig vil jeg gjerne sette en viss standard som bør opprettholdes.

Hvor går grensa?

Tidligere har jeg hatt problemer med mat og vekt. Jeg er så redd for at det skal tippe over der også hvis jeg skrur opp forventningene.

Samtidig føler jeg at jeg MÅ skru opp forventningene for å komme noe sted med livet mitt. Logisk

Akkurat nå så trives jeg ganske ok med meg selv, kropp og sinn. Med noen små justeringer så blir det perfekt. (Perfekt i mine øyne) Omgivelsene mine derimot, med jobb og utdannelse, må det jobbes mer med. Mye mer.

Leser så mye om kvinner og menn som tar på seg alt for mye, og strever for å opprettholde tempoet. Hvordan kan jeg unngå å gå i den livsfella?

Tar imot gode tips og betraktninger med åpent hjerte og takknemlige tanker...12

[Rita]

Kjære Vinga.

Grensen er svært vanskelig å bedømme på forhånd. Jeg tror det tar en tid før man blir såpass kjent med seg selv, at man tar de nødvendige signalene før strikken strekkes for langt.

Det er viktig å kunne utfordre seg selv. Da finner man sannsynligvis etterhvert balansen. Det som kan være vanskelig, er at man fra tid til annen kan havne i en litt depressiv fase, fordi man har gått på akkord med sine egne forventninger. Det er jo også en del av livet, spesielt for mennesker som har evnen til refleksjoner og kanskje i tillegg har et følsomt sinn.

Det lønner seg nok å av og til ta seg tid til å kjenne etter hva det virkelig er man ønsker å prestere. Og om det man ønsker, bunner ut i et ønske som kommer fra deg selv. Det er så lett å sammenligne seg med andre. Det er så lett å ønske seg beundring. Det er så lett å ønske seg en eller annen form for status. Det er så lett å tråkke feil i forhold til verdiene. Det er også lett å rive ned lista, fordi vi ofte legger den så høyt.

Ja, så er det så lett for meg å si dette til deg. Det er fordi jeg har levd lenger enn deg og selvsagt gått på trynet mange ganger. Men jeg tror nok ikke at noen på forhånd kunne fått meg til å gjøre ting annerledes. Jeg måtte selvsagt som alle andre, gjøre egne erfaringer. Det vil sikkert du også gjøre.

Mitt råd til deg er at du uansett hva, tillater deg å være litt raus mot deg selv. Husk at det er du som er din strengeste dommer. 12

[OppNed]

Heisann Vinga. Back in business

Grublejente, du. Synes temaet henger litt sammen med din andre streng som går på dette med å sette seg mål. Jeg kjenner meg godt igjen i dette med å ha AMBISJONER om å nå flere mål. Selv om resultatet ofte blir det som du tar opp i denne strengen. Frustrasjon

Min far har en fabelaktig evne til å gjøre en ting i gangen. Målrettet, seig jobbing mot ETT mål i gangen. Bare for så å begynne på et nytt..Slik får han utrettet utrolig mye.

For min del så har det skjedd en hick-up med akkurat de genene. Jeg vil oppnå ALT på en gang. Og ser som regel ikke skogen for bare trær. Jeg kjenner ikke engang tilfredsstillelse over å ha nådd et mål, jeg bare setter kravene ENDA høyere idet jeg egentlig skulle lent meg tilbake og slappet av litt.

Jeg tror det må bli det beste rådet jeg kan gi. Ta EN ting av gangen. Og prøv å rydd tid til å kjenne på at du er fornøyd med deg selv. Jeg er ekstremt dårlig til dette selv, og er slem med meg selv. Men håper jo at jeg en gang i fremtiden vil bli bedre på dette.

Jeg unner andre jenter å kjenne tilfredstillelse ved å være den de er, og synes du skal forsøke hardt. Hvis du har gått ned 2 kg, så er jo det bra. Kanskje du er perfekt? Sikkert nok. For andre. Hvorfor ikke for deg selv? Svaret finner du kun i deg selv. Let litt etter den følelsen.

Jeg plasker rundt i min snåle andedam for tiden og kaver verre enn noensinne. Uten å få til noe som helst. Synes jeg. Andre gir meg tillit og pakker på med den ene oppgaven etter den andre. Dokumenthaugene på bordene rundt omkring tar nesten livet av meg. Istedet for å lese ett i gangen og arkivere, så føler jeg heller et enormt stress ved tanken på alle de andre som ligger og venter. Og rømmer. Før jeg blir innhentet av andres forventninger om svar og gjennomfører et nærmest panikkartet galmannskjør og tar det i maraton-rykk-og-napp.

Men akkurat i dag er jeg glad. Fordi jeg ved egenvilje og kollossal (!!) viljestyrke endelig fikk bevist for megselv at jeg har overvunnet flyskrekken min. Er faktisk så hoppende fornøyd med dette at jeg kanskje skal lage en streng om det Det var kanskje et rart mål, men dog: for meg et bevis på at jeg kan overvinne mine innerste fobier. Jippi!

Ta vare på deg selv, grubleVinga

Storklem fra ikke-lengre-flyskrekk-Maiken

[Gjest Janna]

Takk Maiken og Rita , for tankevekkende og fine svar!

Joda Maiken, nå er jeg igang igjen Det er enormt mye å hente her inne på KG synes jeg. Hjernen min kvekker av glede over all "maten"

Takk for rådene. Skal skrive dem opp på et papir og tenke nøye gjennom hvert eneste ett, og hva de har å si for meg. Eneste tilfredsstillende måte å forsikre meg om at jeg ikke gikk glipp av noe banebrytende

Åh gud jeg elsker å leve!! Det er så mye å føle, tenke, oppleve!

Èn ting har jeg klinkende klart for meg: Uansett hvor mye sorg og motgang jeg skulle få gjennom livet, så skal jeg aldri gi opp. Jeg vil alltid gjøre mitt beste.

Jeg har så mye jeg vil spørre dere to om! Dere har opplevd mye, og jeg elsker å "høste" erfaringer fra andres liv. Det forbereder meg mentalt på ting som kan komme.

Takk og takk igjen.12