Når langvarig sykdom hos partner stopper prøving

[AnonymBruker]

Vi er et par snart i midten av 30-årene hvor ingen har barn fra før. Vi møttes for noen år siden, men videre studier, sykdom hos foreldre og økonomi har gjort at vi måtte sette vent på familiedrømmen.

Nå lå det meste klart, 2012 skulle være året da vi både skulle gifte oss, kjøpe bolig og begynne med prøving. Men, for litt over et år siden så ble samboer syk, og dette satte en stor stopper for både livet generelt og alle planer. Prognosene er realtivt gode, men det kan ta lang tid, og han er fortsatt avhengig av noe medisinering. Tilbakefall er et spkelse vi må leve med, og foreløpig så kan ikke samleie gjennomføres. Det kan hende at han må leve med restsymptomer, noe som i seg selv vil være en sorg å takle.

Så mange rundt oss gir hint om at vi begynner å ble voksne og har dårlig tid, noe som jeg så absolutt er veldig klar over. Hvorofr må mennesker (spesielt de som allerede har barn) kommentere dette?!..... Og jeg får kanskje bare ennå mer panikk for framtida når jeg tenker på tida. Jeg elsker jo mannen min, og dette er de dårlige dagene som vi må komme oss gjennom. Han er smertefullt klar over at hvor rede jeg er for å prøve, men han kan ikke noe for sin sykdom, og jeg vet at hans innerste ønske er å bli bra igjen. Han er også redd for å miste meg gjennom dette, noe som vil ødelegge ham totalt. Hele livet har blitt snudd opp-ned, og det på veldig kort tid. De psykiske påkjenningene er nesten like ille som de fysiske, og livet har aldri føltes så skjørt.....

Er det noen som har vært i lignende situasjon? Hvordan taklet dere den eventuelle sorgen om det som ikke ble? Kan man bli gravid og få friske barn som 37-38 åring?

Tunge påsketanker fra TS

[AnonymBruker]

til deg! Skjønner at du syns det er vanskelig!

Vet ikke om det bare var det at samleie ikke kunne gjennomføres som var problemet...i såfall kan han få utløsning i en kopp og dere kan kjøpe engangssprøyter og sprøyte det inn i deg

Uansett, ta vare på hverandre!

God påske

[AnonymBruker]

Ja, klart man kan få barn i din alder. Besteforeldrene mine på begge sider fikk barn i slutten av 30-årene og begynnelsen av 40-åra av litt ulike årsaker. Kjenner også til flere i samme situasjon!

Jeg er snart 30, og folk har mast på meg lenge om ikke jeg skal ha barn snart. Vært sammen med en i snart 6 år. Det som forbauser meg veldig, er at noen tør å spørre om noe som er så intimt og privat. For meg, så dreier det spørsmålet seg om mitt underliv og vårt sexliv rett og slett. Det vil jeg faktisk ikke dele med andre enn kjæresten min. Det ikke alle veit, er at jeg har hatt en SA for flere år siden med samme mann, og det gikk så inn på meg at jeg ikke har greid helt å prøve enda. Vi kutta ut prevensjon i november, men det har ikke skjedd noe enda. Men det får ta den tida den tar. Jeg gidder ikke stresse. Er det meninga vi skal få barn, så tror jeg vi får det. Og de aller fleste får jo barn til slutt, enten det er på den ene eller andre måten. Vi fikk oss hund i fjor, og da ble jo det for andre et sånt substitutt for barn . Noe det IKKE ER! Du får tenke som meg, at mange folk rett og slett er dumme i hue og ikke veit bedre. Og spør de kan du jo bare si at det er en privatsak som du ikke vil dele med andre. Sånn svarer jeg hvertfall. God bedring til mannen din, og så går det nok deres vei!

[AnonymBruker]

Takk for svar

Tanken på et annet menneske å ta vare på nå som samboer strever med kampen for å bli frisk, hver dag, er så aktuell som det kan bli. Ikke har jeg overskudd eller ressurser til det heller, jeg vil at han skal bli bra igjen, men det er i bakhodet mitt hele tiden at tida løper i fra oss Jeg må pendle fram og tilbake fra der jeg bor til hvor han trenes opp, så det spiser opp både tid, energi og økonomi.

Er det ingen andre som har vært i lignende situasjon?

En ting er i hvertfall sikkert - jeg forstår ikke hvorfor folk må lire ut av seg kommentarer om alder og hvordan det påvirker fruktbarheten, risiko......tror de virkelig at vi ikke er klar over det?! Jeg spør ALDRI om sånt til andre, ei heller om hvorfor noen ikke har funnet seg en mann/kone ennå, eller hvorfor de bør komme seg inn på boligmarkedet nå.

Godt å vite at det går an å starte som prøver etter fylte 35 (utentidligere barn), så takk for oppmuntringene

TS.

[AnonymBruker]

Veldig sterkt innlegg ts

Jeg har ingen egne erfaringer, men jeg har en tidligere kollega som møtte mannen i sitt liv da hun var 38 1/2 Da hun fylte 43 hadde hun akkurat blitt mor til nr 3 på like mange år... Nydelige mennesker, med nydelig perfekte barn!!!

Ikke gi opp håpet og kjærligheten

[marielle171]

Min samboer er snart 37 og begge to gangene hun ble inseminert klaffa det. Første gangen mista hun dessverre etter 5 uker, men nå ser det ut til å gå bra. Så selvom man er litt eldre kan det til og med klaffe på første forsøk;) Så ikke mist håpet!

[barnesangen]

Vi er et par snart i midten av 30-årene hvor ingen har barn fra før. Vi møttes for noen år siden, men videre studier, sykdom hos foreldre og økonomi har gjort at vi måtte sette vent på familiedrømmen.

Nå lå det meste klart, 2012 skulle være året da vi både skulle gifte oss, kjøpe bolig og begynne med prøving. Men, for litt over et år siden så ble samboer syk, og dette satte en stor stopper for både livet generelt og alle planer. Prognosene er realtivt gode, men det kan ta lang tid, og han er fortsatt avhengig av noe medisinering. Tilbakefall er et spkelse vi må leve med, og foreløpig så kan ikke samleie gjennomføres. Det kan hende at han må leve med restsymptomer, noe som i seg selv vil være en sorg å takle.

Så mange rundt oss gir hint om at vi begynner å ble voksne og har dårlig tid, noe som jeg så absolutt er veldig klar over. Hvorofr må mennesker (spesielt de som allerede har barn) kommentere dette?!..... Og jeg får kanskje bare ennå mer panikk for framtida når jeg tenker på tida. Jeg elsker jo mannen min, og dette er de dårlige dagene som vi må komme oss gjennom. Han er smertefullt klar over at hvor rede jeg er for å prøve, men han kan ikke noe for sin sykdom, og jeg vet at hans innerste ønske er å bli bra igjen. Han er også redd for å miste meg gjennom dette, noe som vil ødelegge ham totalt. Hele livet har blitt snudd opp-ned, og det på veldig kort tid. De psykiske påkjenningene er nesten like ille som de fysiske, og livet har aldri føltes så skjørt.....

Er det noen som har vært i lignende situasjon? Hvordan taklet dere den eventuelle sorgen om det som ikke ble? Kan man bli gravid og få friske barn som 37-38 åring?

Tunge påsketanker fra TS

Hei.

Jeg traff min drømmemann(som jeg nå er gift med) når jeg var 32, han 34. som mange andre ønsket vi oss barn etter hvert, men forholdene lå ikke til rette før etter ca 1,5 år. Da begynte vi prøvingen. Etter kun 3 mnd fikk han en krefdiagnose, og vi fikk satt planene våre for barn på ufrivillig vent i over 2 år. Min mann er i dag tilbake i jobb 4 år etter han fikk diagnosen. Undeveis har det vært mye opptrening og rehabilitering, og barn har ikke vært hovedfokuset.

som rutine i hans behandling ble vi henvist til en IVF avd på sykehuset, siden han kunne bli steril etter behandlingen han fikk. Jeg var 35 år da vi ble henvist dit. Min kjære ble ikke steril, men vi valgte likevel å ta fortsette med IVF nrå vi først var inne i systemet, også fordi jeg begynte å bli gammel.

Etter 2,5 år er jeg nå gravid med en spire litt over 9 uker, og jeg fyller 37 før barnet blir født.

Jeg syns det var tunge år de 2 årene vi hadde fått karantene av legene, men valgte å fokusere på kvalitesttid med min kjære.

Jeg håper min historie kan være til motivasjon for deg og din kjære. Ikke gi opp. Ingen ting er umulig, det umulige tar bare noen ganger litt lengre tid:)

Ønsker dere begge 2 en riktig god påske, og god bedring til din kjære.