utrolig slem mor, hva gjør jeg? :(

[Gjest lita]

moren min er så slem.. Jeg har nettopp møtt en flott fyr, og etterhvert deler jeg det med henne, og hva sier hun? Jo: "pass deg så han ikke blir lei av deg da" og "har du presentert ham for venninnene dine? Ja, da kan du regne med han dumper deg og velger ei av dem!". Og ting som "ikke press deg på ham, du er der altfor ofte, det er stygt å presse seg på andre". Og når jeg er hos henne, kan hun kommentere hva jeg har på, feks "har du ikke en annen bukse? Den satt stygt". Og hvis jeg har en ny bukse, ja da er tonen "har du brukt penger nå igjen?". Jeg blir så lei meg, jeg strekker aldri til, det er så sårende........ Har dere erfaringer med sånt? Tips?

[Testosteron]

Ja. Jeg opplever henne akkurat på samme måten. Hun bare kritiserer meg

[Gjest Jeisa]

Noen burde ikke hatt barn

[Gjest Gjest]

testosteron: ja, jeg får kritikk for ALT jeg gjør, uansett..

[Testosteron]

Jeg vurderer STERKT å sende søknad om plass på gamlehjem for henne

[Gjest navnelapp]

Slike mødre må ein berre gjere det slutt med. Slutt å dele ting med henne, få henne ut av livet ditt, og skap ditt eige liv.

[AnonymBruker]

godt det er andre som har det slik, jeg er så drittlei spydig og nedlatende mor at jeg gidder ikke å besøke henne i påskeferien bare for at vi skal få en hyggelig påske uten. Hun har vært slik de siste 20 årene og det ser ut til at hun blir værre og værre.

Savner å ha en mor jeg kan komme hjem til å dale ned i en stol, bare pludre om ting og hun sier ikke noe til det bare lar det renne ut.

Istedenfor så kan jeg ikke si noen ting før min mor tar action og skal være den belærende og dette gjør hun med spydige bemerkninger, krasse spørsmål og nedlatende tone.

jeg er så jævla drittlei.. hun sliter ut hele familien og skjønner ikke hvorfor hun må trygle og be for å få oss på besøk. Ingen vil dit, iallefall ikke mer enn 2 timer om gangen.

så i denne tråden vil jeg lese om råd andre har om slike personer.. det nytter ikke å prate til henne jeg har prøvd i åresvis.

[AnonymBruker]

TS : Hvor gammel er du? Bor du med moren din?

Har et par veninner med sånne mødre, og jeg har alltid synst synd på dem. Noen burde rett og slett ikke ha barn .

[Gjest navnelapp]

Ein må berre finne seg andre "mødre". Bli kjent med voksne, fornuftige damer på jobben, i idrettslaget, i nabolaget eller i vennekretsen. Test ut om dei er til å stole på, og om dei bryr seg om deg, så kan du bygge ein relasjon som langt på veg kan erstatte den ubrukelege mora di.

[Gjest Gjest]

godt det ikke bare er meg som sliter, klem til dere!! Nei, jeg bor ikke hjemme, jeg klarer ikke. Jeg blir kritisert for ALT. Jeg vil bare ha en mamma jeg kan dele ting med, le med, men hun bare gjør narr av meg.. Ser ned på meg, kritiserer meg. Når jeg kjører henne fra gokk til byen, gratis selv om det er langt, så sier hun "jaja, dør vi i dag fordi du kjører stygt, har jeg gjort meg klar for døden". Jeg kjører fint je. Men neida, hun MÅ kommentere.... Ts her. Jeg er 24, hun er 58. Kanskje hun selv ble behandlet slik??

[Gjest navnelapp]

godt det ikke bare er meg som sliter, klem til dere!! Nei, jeg bor ikke hjemme, jeg klarer ikke. Jeg blir kritisert for ALT. Jeg vil bare ha en mamma jeg kan dele ting med, le med, men hun bare gjør narr av meg.. Ser ned på meg, kritiserer meg. Når jeg kjører henne fra gokk til byen, gratis selv om det er langt, så sier hun "jaja, dør vi i dag fordi du kjører stygt, har jeg gjort meg klar for døden". Jeg kjører fint je. Men neida, hun MÅ kommentere.... Ts her. Jeg er 24, hun er 58. Kanskje hun selv ble behandlet slik??

Det skal du ikkje sjå bort frå. Men som sagt, gjer det slutt med henne. Begrens kontakta og sett grenser. Ho fortener faktisk ikkje å ha kontakt med deg når ho ikkje klarer å vere hyggeleg og imøtekommande og omsorgsfull slik ei mor faktisk skal vere. Vil ho ha kontakt må ho vise at ho klarer å endre seg.

Men du kan jo også ta den omvendte tilnærminga, ha den alvorlege samtalen med henne når alt er roleg og det ikkje er ei konflikt. Forklar henne at du vert såra. At kommentarane hennar alltid og systematisk er negative og nedbrytande for deg. Forklar henne at viss det ikkje endrar seg så orkar du ikkje tilbringe tid med henne lenger. Gjer det klart at du har andre menneske i livet ditt, så du klarer deg fint utan henne. Men understrek også at du er glad i henne, og at du aller helst vil at do og ho skal ha ein nær relasjon der det er rom for å uttrykke glede, omsorg og å dele opplevingar utan at dei eller du vert nedvurdert.

Byrjar ho å argumentere så sei at du ikkje vil diskutere, du vil berre at ho skal høyre på deg og forstå deg. Virkar ikkje det må du berre ta konsekvensen av at ho ikkje vil, og bryte med henne.

Det har skjedd før, og det kjem til å skje igjen. Mi næraste venninne har ikkje snakka med mora si på 17 år. Det går fint. Ho saknar henne sjølvsagt, men mora er ikkje ei mor. Ho klarte ikkje å beskytte barnet sitt, ho har valt feil gong på gong og ho forstår ikkje kvifor ho er avvist. Det kjem ei julegåve kvar jul, den vert pakka opp og sett pris på, men ingen kontakt.

[Gjest Krembanan]

Jeg blir alltid like overasket når jeg leser slike ting som dette...hvordan er det mulig?

Jeg kan små "krangle" en del med mamma og mene hun er litt "teit" til tider, men hun kunne ALDRI sagt noe sånt til meg. Og jeg vet at hun aldri ville funnet på å si noe som kun tror kunne såret meg. Tror jeg må begynne å bli litt mer takknemlig for at hun er grei, er faktisk ikke en selvfølge at alle har greie mødre dessverre

Hvordan kan mødre si sånne ting? Eller, hvordan kan folk generelt si sånne ting? Skjønner det bare ikke. Tenk så mye bedre verden hadde vært om ikke folk gikk rundt å sa stygge ting til hverandre.

Men Ts, hun er sikkert bare sjalu. Jeg vet det er et standar svar når folk sier noe stygt til en, men her så vil jeg tro det virkelig stemmer også.

Prøv å drit i henne, du er nok i alle fall et bedre menneske enn henne

[Gjest Gjest]

Du må nok komme med en reaksjon overfor henne der og da. Si at det var veldig frekt at hun kritiserer kjøringen din når du gjør henne en tjeneste ved å kjøre henne, og at du ikke har tenkt å kjøre henne igjen så lenge du risikerer slike frekkheter. Du MÅ sette grenser, ikke bare ta imot. Ellers legitimerer du oppførselen hennes.

[Frk Johansen]

Kjør bilen til siden og spør om hun vil gå av, sett grenser som de andre sier, og kommenterer hun klærne dine så spytt ut! Dette vil IKKE gå over av seg selv, trolig blir det værre med årene. Ta en real prat, kanskje står du "morløs" tilbake, men det er bedre enn å være hennes hakkekylling. Lykke til!

[AnonymBruker]

Nå følte jeg at jeg har levd i en beskyttet boble i de siste 30 årene, for dette har jeg aldri sett eller hørt noen mødre har gjort! Er det virkelig mulig!?

Sett grenser for deg selv! Ikke tolerer sånn oppførsel. Om det ikke bedrer seg så ha så lite med henne som overhodet mulig. Ikke ta kontakt og ikke møt henne om hun tar kontakt. Det er best for deg i lengden. Om hun har vært sånn i 20 år og blir verre, så er det vel kanskje liten sjans for bedring. Men du bør først prøve å si det direkte til henne, at det sårer og at du er lei.

[misogynist]

Dette minner mye om mine egne opplevelser med min mor. Dessverre så er det stor fare for at hun aldri vil innse sin ondskap. Den trenger ikke være tilsiktet og kan ha årsaker som vil både forklare og unskylde hennes oppførsel. Men, uansett hvordan en vender og vrir på det, så er ikke dette akseptabelt.

Mitt råd til deg er å holde så god avstand som mulig til din mor. Om du har mulighet så er nok det beste, dessverre, å kutte all kontakt. Om dette er for vanskelig for deg så reduser kontakten til et minimum.

Har du søsken som er oppegående og støttende? Har du støttende og oppmuntrende venner? Bruk disse til å bygge din egen selvfølelse. Prøv å bli mer målrettet i livet ditt med å velge deg venner som støtter og oppmunterer deg. Det er en lang kamp og prosess som nok vil gå over flere år. Men hver eneste mpned vil du føle deg litt bedre og litt sterkere.

Husk at det er lov å være egoistisk og hard når mennesker river deg ned!

[Frk Turkis]

Som flere andre sier: Sett grenser, og beskytt deg selv.

Begrens kontakten med henne i så stor grad som mulig. Når du treffer henne så er du kjapp med å sette grenser når hun er frekk. Litt som med et barn, bare mer i klartekst. Gi gjerne beskjed på forhånd om at hvis hun sier stygge ting til deg så går du. Ved første glipp gjentar du advarselen strengt og ved neste glipp så går du, uten mer om og men eller diskusjoner. Gjør det samme når dere snakker på telefonen. Hvis hun er frekk så legger du på.

Sånne folk må oppdras, faktisk. I noen tilfeller så hjelper det, i andre tilfeller er det håpløst og ingenting når inn. Forhåpentligvis vil din mor bli mindre kritisk når du viser at du ikke aksepterer kritikken hennes. Og ikke krangle med henne, det har ingenting for seg. Prøv å være rolig og balansert, men tydelig og bestemt, når du sier til henne at hun må behandle deg pent om hun vil fortsette å treffe deg.

Lykke til!

[Gjest gjesten]

[Gjest Sobril]

Print ut tråden og send den til henne (for slike mødre kan neppe ha kunnskap til klipp/lim inn funksjonen på data - sorry generaliseringen).

Man må passe på å bare omgi seg med mennesker som gir positiv energi. Når det er negativt ladet som her er det dessverre kun én ting å gjøre.

Kjipt at det er ens egen mor, men man kan ikke være sammen med folk som rakker ned på en slik.

[AnonymBruker]

Hei ts.. Jeg har også en mor som er slik og det er nok en av de viktigste grunnene til at jeg så godt som alltid siden barnealder har slitt med dårlig selvbilde og tatt valg deretter. Jeg har gått to år til psykolog, for det skjedde noe som gjorde at jeg nesten nådde bunnen og jeg ba om å bli henvist til psykolog. Jeg lot meg bruke av menn uten at jeg helt visste hvorfor for å erstatte en slags bekreftelse jeg aldri fikk som liten antar jeg. Nabosønnen til min mors venninne sjikanerte og misbrukte meg. Og da min mor fikk vite dette lukket hun øynene for det og fortsatte overøse denne mannen med kaker til høytider osv,snakket pent om han omgikk han og hans familie med en vennlig akksept som for meg etterhvert ble alt for smertefull. Jeg trakk meg bort. Da jeg var liten ble jeg mobbet og hun lukket øynene for det også og da jeg en gang på skolen tettet doene med dopapir for at de skulle stenge skolen og det da forhåpentlig bli slutt på mobbingen, fikk jeg brev med hjem hvorpå mine foreldre rundbanket meg.Hun kan veldi godt hjelpe meg med fasadeting med huset og sånn men når det kommer til det følelsemessige blir jeg helt matt på alle stikkene og bebreidelsene hun sender meg.En dag med henne og jeg føler meg helt tom innvendig. Da jeg var liten klippet hun meg kort og jeg måtte gå med arvet guttetøy etter fetteren min. Og da jeg flyttet på hybel for å gå på skole 17 år laget jeg pizza med makrell i tomat for hun ville ikke ikke gi meg penger til mat og jeg torde heller ikke spørre. Jeg torde nesten ikke puste når jeg tenker etter men spilte en rolle.Hun på en måte ville straffe meg fordi jeg valgte å flytte fra dem. Hadde jeg bodd hjemme hadde jeg selvfølgelig fått mat men når det innebar stikkene og det å bli tom innvendig ble mitt valg slik. Men... jeg visste ikke hvem jeg var... Leste en gang en artikkel i bladet Romantikk, en kontaktannonse, "bare vær deg selv sto det". Hvor jeg misunte dem som taklet å være seg selv, de som klarte det. Jeg hadde store problemer med det, følte meg tom innvendig, uten en identitet, alt som sto igjen var redselen som jeg for enhvert pris måtte skjule og ikke kunne snakke med noen om, da ville de tro jeg var gal og jeg ville komme på et slikt hjem som mamma hadde advart meg mot at jeg ville komme på hvis jeg på noe vis viste mine følelser ved å opponere. Prøvde å ta mitt liv med tabletter, mislykkes.Indre følelser fikk andre begrunnelser f,eks at jeg insisterte på at det var hodeverk, alt annet ble skamfullt. Men hodeverk tenkte jeg var ufarlig det var jo noe de fleste fikk iblant. Å være iblant de fleste var jo noe trygt. Fikk en ufaglært jobb langt hjemmefra hvor jeg kunne bruke kroppen min optimalt for å skjule følelsene mine mest mulig. Ingen måtte se, det var min største angst. Ble en autopilot, en dyktig sådan. Fikk barn, og jeg ville selvfølgelig ikke vært dem foruten. Gått bra med dem, for de har blitt sett av mange rundt seg og jeg har med hånden på hjertet aldri slått dem slik mine gjorde med meg. Har idag et ambivalent forhold til mine foreldre, især etter at jeg gikk til psykolog,og lærte å finne meg selv igjen, men jeg sliter med store smerter, skader i kropp og underliv de ikke finner utav, Jeg ble brukt og misbrukt for guttene lærte seg fort å se at jeg hadde ingen personlige grenser.Hatt et par snille venner som jeg jeg kan snakke med om det meste og det er igrunn livet mitt pr idag. Er vel ganske paranoid når det komer til det å stole på noen. Analyserer hele tiden og har vel en håndfull mennesker jeg innerst inne tenker på som gjennomærlige og gode. Funnet mye av meg selv heldigvis idag og den følelsen er så god! Vil ikke miste den og vokter den som et skjør og vakker porselensdukke. Men når jeg leste dine ord ts måtte jeg bare svare deg, for det er nettopp slik du beskriver det at jeg ikke kan dyrke et nært fortrolig forhold til min mor idag, da føler jeg at jeg ville dras tilbake i gjørma. For utenforstående kan kanskje dette høres rart ut og jeg vil jo ikke være slem men jeg klarer ikke la ordene hennes , "brodden " i dem, fordømmelsen hennes til enhver tid av en spesiell type mennesker krype inn i meg og ta bo der. Vil du skrive til meg kan du gjerne gjøre det. Jeg er endel eldre enn deg . Men av det du skriver er det som det skulle vært tatt utav mitt eget liv. Uansett best mulig lykke til for deg ts.Du må vokte ditt liv som en skjør porselensdukke..men fremfor alt ikke glemme å leve..Du er ung og har livet foran deg..Klem fra meg