Jeg greier ikke håndtere det når samboer blir sint/sur

[Gjest TS]

Aner ikke åssen jeg skal greie å håndtere det,ikke sikkert at jeg bør en gang?

Når begeret er fullt for samboer -kan det virke iallefall - så blir han sint og sur og går. Låser seg inne på et annet rom,svarer ikke uansett hva jeg sier og ser ikke på meg. Det kan vare flere timer eller dager.

Jeg håndterer det i dag IKKE bra, jeg blir sint,lei meg,panisk etc etc: sånn ca alle følelsene som går an. Føler jeg gjør alt for å få han i prat. Greier liksom ikke å beherske meg,et eller annet ved tausheten hans gjør meg veldig redd!

Nå har det som sagt skjedd noen ganger,så selv om jeg hver eneste gang har en frykt for at nå vil han ikke(!)være i dette forholdet,så tror jeg - innerst inne- ikke dette har med meg å gjøre...sånn dypest sett Dette må da kun være ting i han,og hans reaksjonsmønster?

Han sier ofte,som å forsvarer at han stenger meg ute for en periode,at han er så "lei all krangling,han orker ikke". Så sier han ikke mer. Uansett om jeg prøver å komme i kontakt (jeg vet,jeg bør overse han tilbake...)

Denne gangen ble det utløst av noe så trivielt som en vaskediskusjon. Jeg var nok pirkete og litt urettferdig,og han oppfattet meg nok som masete. Det gjorde han sint,han forlot rommet og smalt med døra. Om jeg beklager at jeg var "dum", så hjelper ikke det. Og sååå dum var jeg heller ikke! I det han går VET jeg at nå blir jeg en ikke-person resten av dagen.

Jeg synes dette er kjempetungt og vanskelig, jeg føler meg så tråkka på og lite verdt. Jeg er - bokstavelig talt!-som luft for han i lengre perioder. Det er aldri noe jeg kan gjøre,si for at det skal lette fortere.(Men likevel så prøver jeg så nedverdigende iherdig....)

Jeg har full forståelse og aksept for at man i forhold blir irriterte og sure på hverandre. Og at man ikke "orker" den andre på en stund. Men det føles så ekkelt og vondt når jeg bare blir "kuttet vekk",uten mulighet for å snakke om det. F.eks en setning: "jeg er sint,jeg trenger å være litt alene".

Jeg blir så sliten. Når det er gått noen timer så sitter jeg både bevissst og ubevisst og klandrer meg selv...."jeg burde ikke sagt det" og "jeg er så krevende,ikke rart han blir lei" og "jeg burde bli mer positiv". Og jeg skjønner at det er feil,det er ikke bare mitt ansvar. Det er ikke BARE meg som kan komme med alle innrømmelsene om at jeg har gjort feil.

Jeg har aldri fått et "beklager" av han. Jeg beklager altfor ofte.

Det er masse med meg som ikke er forenelig med perfekt kjæreste. Jeg forteller at jeg vil endre meg for å bli bedre,selv om jeg kanskje ikke er så flink. Jeg er asolutt krevende og negativ og hårsår og sutrete noen ganger. Men jeg tror ikke det er spesielt for meg? Jeg er faktisk veldig BRA også!

Å..jeg føler meg rett og slett uttrygg og usikker på hva jeg skal gjøre når det er sånn! Ikke har jeg greid å forklare han hvordan det er for meg på en slik måte at han ønsker å endre det heller. Jeg har en følelse av at redselen,frustrasjonen,sinnet og tristheten som jeg dessverre reagerer med når han stenger meg ute "fyrer" opp om tausheten hans og får han til å føle seg i sin "rett"..... Det er så låst!

Noen med gode erfaringer i forhold til å endre en slik situasjon? Jeg elsker han virkelig - selvom jeg høres negativ ut nå - og jeg vil så gjerne at vi skal ha det bra sammen. Jeg vet at han også vil det. Vi er som sagt bare blitt så låst i et vondt mønster....

[AnonymBruker]

Krangler dere ofte eller?

Da kan jeg forstå at han blir lei!

Og jeg kan tildels forstå reksjonen hans hvis det er slik at du er veldig kranglete.

Da blir man lei og man gidder ikke snakke sammen med det første, jeg hadde heller ikke beklaget meg til en som bare vil krangle.

[AnonymBruker]

Uff

Det er ikke rar at du ikke helt vet hvordan du skal håndtere dette. Han straffer deg med stillheten sin...

[Gjest TS]

Krangler dere ofte eller?

Da kan jeg forstå at han blir lei!

Og jeg kan tildels forstå reksjonen hans hvis det er slik at du er veldig kranglete.

Da blir man lei og man gidder ikke snakke sammen med det første, jeg hadde heller ikke beklaget meg til en som bare vil krangle.

Av og til så gjør vi det. Men han "krangler" aldri,han går. Det er ikke bare meg som er vankelig i forhold til krangling,men jeg er klar over at jeg har mine krevende sider. Jeg ønsker å bli bedre! Men det er vel neppe reelt å se for seg et forhold helt uten diskusjoner. For ofte så er det diskusjoner, som han definerer som "krangling".

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som du er på vei til å bli " veldressert". Og tausheten hans er treningen din.

[AnonymBruker]

Det å forlate en opphetet situasjon tenker jeg i utgangspunktet er ok, men det å ikke vite hvor lenge, det synes jeg ikke er ok. Jeg synes heller ikke noe om at det blir slik at det er din feil eller at dere ikke får snakket om vanskelige ting.

Er han interessert i å forandre på dette? Skjønner han at det er et problem for deg? Har dere snakket om dette når dere ikke krangler?

Jeg vil anbefale å lage krangleregler. Man får f.eks ta time-out, men maks en halv time (eller lenger). Hvis det ikke fungerer og du vil fortsette å være sammen med ham, tror jeg det er utrolig viktig at du ikke oppsøker ham og maser i hans furteperiode. Bare la ham være, helst dra en annen plass.

Men egentlig hadde jeg seriøst vurdert hele forholdet. Tenk om dere får barn, så skal pappa bare stikke og låse seg på et annet rom og ikke snakke med mamma et par dager, liksom... Pga hvem som glemte å kjøpe såpe til badet.

[Gjest .......]

Hersketeknikker kalles det og etterhvert tilpasser du deg slik at han ikke skal gjøre slikt.......på grunn av din frykt og angst..... Kommer som regel flere ting for at du skal endre deg dessverre........

[Tullepia]

Aner ikke åssen jeg skal greie å håndtere det,ikke sikkert at jeg bør en gang?

Når begeret er fullt for samboer -kan det virke iallefall - så blir han sint og sur og går. Låser seg inne på et annet rom,svarer ikke uansett hva jeg sier og ser ikke på meg. Det kan vare flere timer eller dager.

Jeg håndterer det i dag IKKE bra, jeg blir sint,lei meg,panisk etc etc: sånn ca alle følelsene som går an. Føler jeg gjør alt for å få han i prat. Greier liksom ikke å beherske meg,et eller annet ved tausheten hans gjør meg veldig redd!

Nå har det som sagt skjedd noen ganger,så selv om jeg hver eneste gang har en frykt for at nå vil han ikke(!)være i dette forholdet,så tror jeg - innerst inne- ikke dette har med meg å gjøre...sånn dypest sett Dette må da kun være ting i han,og hans reaksjonsmønster?

Han sier ofte,som å forsvarer at han stenger meg ute for en periode,at han er så "lei all krangling,han orker ikke". Så sier han ikke mer. Uansett om jeg prøver å komme i kontakt (jeg vet,jeg bør overse han tilbake...)

Denne gangen ble det utløst av noe så trivielt som en vaskediskusjon. Jeg var nok pirkete og litt urettferdig,og han oppfattet meg nok som masete. Det gjorde han sint,han forlot rommet og smalt med døra. Om jeg beklager at jeg var "dum", så hjelper ikke det. Og sååå dum var jeg heller ikke! I det han går VET jeg at nå blir jeg en ikke-person resten av dagen.

Jeg synes dette er kjempetungt og vanskelig, jeg føler meg så tråkka på og lite verdt. Jeg er - bokstavelig talt!-som luft for han i lengre perioder. Det er aldri noe jeg kan gjøre,si for at det skal lette fortere.(Men likevel så prøver jeg så nedverdigende iherdig....)

Jeg har full forståelse og aksept for at man i forhold blir irriterte og sure på hverandre. Og at man ikke "orker" den andre på en stund. Men det føles så ekkelt og vondt når jeg bare blir "kuttet vekk",uten mulighet for å snakke om det. F.eks en setning: "jeg er sint,jeg trenger å være litt alene".

Jeg blir så sliten. Når det er gått noen timer så sitter jeg både bevissst og ubevisst og klandrer meg selv...."jeg burde ikke sagt det" og "jeg er så krevende,ikke rart han blir lei" og "jeg burde bli mer positiv". Og jeg skjønner at det er feil,det er ikke bare mitt ansvar. Det er ikke BARE meg som kan komme med alle innrømmelsene om at jeg har gjort feil.

Jeg har aldri fått et "beklager" av han. Jeg beklager altfor ofte.

Det er masse med meg som ikke er forenelig med perfekt kjæreste. Jeg forteller at jeg vil endre meg for å bli bedre,selv om jeg kanskje ikke er så flink. Jeg er asolutt krevende og negativ og hårsår og sutrete noen ganger. Men jeg tror ikke det er spesielt for meg? Jeg er faktisk veldig BRA også!

Å..jeg føler meg rett og slett uttrygg og usikker på hva jeg skal gjøre når det er sånn! Ikke har jeg greid å forklare han hvordan det er for meg på en slik måte at han ønsker å endre det heller. Jeg har en følelse av at redselen,frustrasjonen,sinnet og tristheten som jeg dessverre reagerer med når han stenger meg ute "fyrer" opp om tausheten hans og får han til å føle seg i sin "rett"..... Det er så låst!

Noen med gode erfaringer i forhold til å endre en slik situasjon? Jeg elsker han virkelig - selvom jeg høres negativ ut nå - og jeg vil så gjerne at vi skal ha det bra sammen. Jeg vet at han også vil det. Vi er som sagt bare blitt så låst i et vondt mønster....

Alle har ulike reaksjonsmønstre, som du jo vet. Noen er hissige og får vonde ting fort og høylydt ut av verden før de igjen er smørblide, mens andre kan surmule og sture i flere dager.

Uansett har vi alle mulighet til å beherske oss til en viss grad, og det er noe både du og kjæresten burde øve dere opp til.

Du bør beherske deg når det gjelder å mase på ham når han sturer. La ham være, det er åpenbart det han vil. Når dette kun er et reaksjonsmønster er det jo ikke en trussel mot deg som kjæreste, men en helt vanlig "er sur på deg"-hendelse.

Han bør selvsagt prøve å beherske surmulingen sin, som kan være trettende både for ham og deg. Å være bitter i flere dager over en vaskeepisode er bortkastet energi og en gedigen overreaksjon.

Dette må du ta opp med ham en dag dere begge er i greit humør. Si at du vil snakke litt om forholdet, om reaksjonsmønstre og hvordan dere diskuterer/krangler. Spør rett ut hvorfor han ikke klarer å si noe når han er sint. Ikke anklag eller bli sint når du spør, du må spørre oppriktig og virkelig ville ha et svar.

Det hadde nok vært godt for dere å gå på et "krangle-kurs" (samlivskurs) hvor dere lærer å interagere og krangle på gode måter. PREP-kurs er en fin investering, likeså boken Samlivets verktøykasse.

[LovelyMonroe]

Forstår det er vanskelig for deg å være i dette forholdet når han er slik. Og den ekle følelsen du får når han låser seg inne og ignorerer deg er nok litt det at du kanskje er redd for at han ikke vil mer? dette er lett for å få i slike situasjoner i hvertfall. Har du snakket med ham om dette? Det er nok noe "med ham" som gjør dette, og snakker man ikke om ting i et forhold går det feile veien. prøv å snakk med han, og forklar at du heller vil dere skal snakke sammen når dere blir uenige, og at du ikke liker at han bare låser seg inne og er vekke i flere timer. Forklar ham det du selv skrev her.

[Gjest TS]

Tusen takk for svar alle sammen!

Jeg føler nok litt på det LovelyMonroe sier: blir redd for at han ikke vil mer. For meg er det en ganske alvorlig sak å overse noen på det måten, å gjøre noen til "ingem". Vet at jeg ikke burde ta det til meg på den måten,men det gjør jeg.

Det er vanskelig å ta det opp med han,jeg har gjort det før. Men føler jeg bare får kastet tilbake "la være å opføre deg sånn,så blir ikke jeg sånn".

Altså at utfrysingen av meg er noe jeg "fortjener". At jeg gjør han sånn. Jeg greier ikke å få han til å se at jeg ikke er ansvarlig for hvordan han stenger meg ute,tror jeg. Og jeg begynner å lure på om han rett og slett tenker det er en ok måte å håndtere situasjoner/meg på? Egentlig føler jeg veldig på at JEG blir håndtert,det er ikke noe særlig godt.

Jeg føler også at han tenker at jeg er så "vanskelig", og at han kun reagerer på meg. Altså at han selv ikke er vanskelig.

Jeg er enig i,som skrevet over her,at jeg må ta det opp når stemningen er ok og ikke anklage. Og spør hvorfor og være intr i hva han sier. Problemet er at jeg tror "svaret" hans kommer til å være at det er pga meg. Også kommer han til å kalle det en diskusjon,og jeg kommer til å bli "rar" i stemmen også har vi det gående...

Det er så veldig trist OG provoserende på en gang,og jeg greier ikke helt å håndtere begge følelsene på en god måte. Skulle gjerne greid å skjule at jeg føler noe som helst.

Er det noen gode teknikker man kan bruke om han legger fokus over på meg? Eks: jeg er så masete,jeg er så negativ etc etc - derfor blir han sånn. Hva sier jeg når han forklarer sin egen oppførsel med min?

[makkapakka]

det hjelper ikke å si noe til deg, så da stenger han deg ute.

[AnonymBruker]

Virker som han driver en form for hersketeknikk med deg ja. Om det hadde vært meg, så hadde jeg tatt igjen med samme mynt. Blir han sur, og ikke gidder å snakke med deg, så bare la ham være. Når han føler selv at han kan snakke med deg igjen, så bare overse ham. Da forventer han sikkert at du skal krype for ham, og gjøre alt for ham for å gjøre ting godt igjen. Jeg hadde ikke giddi å tatt imot sånn oppførsel, er det noe som plager ham så får han si ifra, ikke behandle deg som om du skulle vært en liten drittunge. Om han syns det er ekkelt at du overser ham, så bare forklar ham kort at det er akkurat sånn du føler det hver gang han behandler deg som luft. Kanskje han forstår da?

[AnonymBruker]

Uff ville bare si at jeg kjenner meg så igjen. Vil følge med på videre svarene du får. Vet hvor frustrerende, ødeleggende og nedverdigende dette er.. Klem til deg!!

[Gjest Jytte]

Det er ikke så uvanlig at menn er slik.

Min mann (gjennom 25 år) har alltid respondert med taushet når jeg blir sint for et eller annet. Som kvinne har jeg mine dager i måneden hvor jeg er spesielt lett antennelig og riktig har lyst til å dra en diskusjon ekstra langt. At han da svarer meg med taushet og gjerne setter seg på et annet rom med en bok eller TV gjør meg bare enda hissigere og han enda tausere

Jeg vet om mange menn som er slik så jeg tror faktisk det er ganske vanlig. Menn og kvinner er rett og slett forskjellige - og i svært mange tilfeller jeg kjenner så er det omtrent på samme måten.

[Cata]

Han bedriver systematisk "silent treatment" og jeg er enig med AB#5 i at han bruker det for å "dressere" deg. Han vet nemlig utmerket godt at dette er det verste han gjør mot deg, og det bruker han for alt det er verdt.

En god løsning ville være hvis du klarte å overse det og systematisk gjorde dine egne ting i den perioden han furter - gå gjerne ut med venner eller på trening eller noe, men jeg tror ikke dette ville være nok. Han har låst seg i det reaksjonsmønsteret og der vil han trolig forbli, uansett hva du gjør, for han har alt skjønt at dette går inn på deg.

Det er OK å gå ut av en opphetet diskusjonn for å roe gemyttet, men når man opprettholder tausheten i timesvis/dagesvis så er det ikke lenger OK for det opprettholder også krangelen, selv om det er en taus krangel.

Hadde jeg vært deg ville jeg satt meg ned og seriøst vurdert om du orker leve med dette reaksjonsmønsteret fra hans side. Er svaret "ja" så må du lære deg til å overse det. Er svaret "nei", så bør du gå så raskt som mulig og få det overstått.

[AnonymBruker]

Dette er som å lese om meg og sambo ved krangling i de første årene av vårt forhold. Det var helt grusomt og gjorde ingen av oss noe godt.

Jeg ble panisk og nedverdiget av at han reagerte med "the silent treatment" og kunne furte i opptil en uke etterpå. Min reaksjon fyrte mer opp under hans reaksjon osv.. En ond ond sirkel.

Det har tatt oss tid, men vi har klart å få endret kranglemønsteret vårt. Fra før å være som dere hvor jeg fort ble sint, for så å bare ville bli venner igjen fortest mulig etterpå og kan godt si unnskyld, mens han tar litt tid, men så plutselig får han nok og da går han. Nekter å høre på meg, sperrer seg inne, ignorerer meg i flere dager og sier aldri unnskyld.

Jeg husker ikke hvordan jeg fikk han til å høre på meg, men det var noen ganger etter en krangel han ikke fikk låst seg inne, og jeg klarte å rolig prate med han. Vi snakket rolig begge to om hva som hadde skjedd, våre versjoner og ting løste seg. Etter dette fikk jeg han til å forstå at det beste var jo at krangelen ble tatt opp der og da, at den ikke ble hengende igjen og ødelegge dagene våre fremover og skape dårlig stemning, noe ingen av oss egentlig ville.

Vi begge skjønte at vi måtte forandre oss, et forhold handler så utrolig mye om KOMMUNIKASJON, og jeg sa at skal vi ha en sjans i dette livet må vi kunne kommunisere, selv under/etter krangler. Han må ikke sperre seg inne og ignorere meg, og jeg må ikke bli panisk og være i stand til å prate rolig.

Så når vi krangler nå, kan en av oss gjerne gå bort litt, og den andre lar vedkommende få litt pusterom, før den andre kommer inn og vi prater ut om ting på en rolig måte.

Han må forstå at hans reaksjon ikke hører hjemme i et forhold med to voksne mennesker, og du må ikke bli gal av at han trenger pusterom før dere diskuterer videre. Ikke bli panisk! Han går ikke fra deg, han straffer deg, på en heller barnslig måte.

[Gjest Jytte]

Han bedriver systematisk "silent treatment" og jeg er enig med AB#5 i at han bruker det for å "dressere" deg. Han vet nemlig utmerket godt at dette er det verste han gjør mot deg, og det bruker han for alt det er verdt.

En god løsning ville være hvis du klarte å overse det og systematisk gjorde dine egne ting i den perioden han furter - gå gjerne ut med venner eller på trening eller noe, men jeg tror ikke dette ville være nok. Han har låst seg i det reaksjonsmønsteret og der vil han trolig forbli, uansett hva du gjør, for han har alt skjønt at dette går inn på deg.

Det er OK å gå ut av en opphetet diskusjonn for å roe gemyttet, men når man opprettholder tausheten i timesvis/dagesvis så er det ikke lenger OK for det opprettholder også krangelen, selv om det er en taus krangel.

Hadde jeg vært deg ville jeg satt meg ned og seriøst vurdert om du orker leve med dette reaksjonsmønsteret fra hans side. Er svaret "ja" så må du lære deg til å overse det. Er svaret "nei", så bør du gå så raskt som mulig og få det overstått.

Så du mener altså at fordi hun som starter krangelen har fått ut all sin vrede så får ikke han reagere slik som det er mest naturlig for ham?

Hvorfor er det mannen som skal endre sin væremåte og ikke hun?

Det er faktisk svært sannsynlig at krangelen i seg selv er urimelig og at han blir så oppgitt at han faktisk trenger tid på å tenke over hele forholdet.

Selvom man selv er kvinne så betyr ikke det at man ikke evner å se en sak fra begge sider.

[Cata]

Så du mener altså at fordi hun som starter krangelen har fått ut all sin vrede så får ikke han reagere slik som det er mest naturlig for ham?

Hvorfor er det mannen som skal endre sin væremåte og ikke hun?

Det er faktisk svært sannsynlig at krangelen i seg selv er urimelig og at han blir så oppgitt at han faktisk trenger tid på å tenke over hele forholdet.

Selvom man selv er kvinne så betyr ikke det at man ikke evner å se en sak fra begge sider.

Ja, jeg mener han må dempe sin reaksjon. Samtidig må hun akseptere at han går vekk en stund i blant. Men det å bare stenge partneren totalt ute i lange tider er en barnslig og umoden reaksjon.

Hun innser selv at hun kan være urimelig og jeg regner da med at hun vil prøve å dempe seg i situasjoner der hun blir urimelig sint for bagateller. Da bør også han dempe reaksjonsmønsteret sitt ettersom han gjør henne utrygg.

Hvis han jevnlig blir så irritert over krangelen hennes som du antyder, så er det han som bør ta initiativet til å gå i stedet for å bedrive psykisk terror.

[Gjest Jytte]

Ja, jeg mener han må dempe sin reaksjon. Samtidig må hun akseptere at han går vekk en stund i blant. Men det å bare stenge partneren totalt ute i lange tider er en barnslig og umoden reaksjon.

Hun innser selv at hun kan være urimelig og jeg regner da med at hun vil prøve å dempe seg i situasjoner der hun blir urimelig sint for bagateller. Da bør også han dempe reaksjonsmønsteret sitt ettersom han gjør henne utrygg.

Hvis han jevnlig blir så irritert over krangelen hennes som du antyder, så er det han som bør ta initiativet til å gå i stedet for å bedrive psykisk terror.

Jeg mener at det først og fremst er hun som må gå i seg selv og sitt eget reaksjonsmønster. Å lage sjau av at hun ikke er fornøyd med vaskingen hans er jo bare helt tåpelig av henne - da ber hun om uvennskap og krangel.

Dersom hun stadig vekk skaper uhygge og ypper til krangel pga bagateller så er det først og fremst hun som må ta affære med seg selv og sitt reaksjonsmønster dersom hun ønsker å fortsette forholdet.

[Gjest anonymen]

Krangler dere ofte eller?

Da kan jeg forstå at han blir lei!

Og jeg kan tildels forstå reksjonen hans hvis det er slik at du er veldig kranglete.

Da blir man lei og man gidder ikke snakke sammen med det første, jeg hadde heller ikke beklaget meg til en som bare vil krangle.

Det går godt an å krangle alene også. Det gjør min samboer. Foreslår jeg noe så blir han sint. Latterlig, Da krangler man alene,