Fullverdig liv uten barn?

[AnonymBruker]

Min mann og jeg kan ikke få barn sammen, og dersom prøverør ikke fungerer heller vil vi forbli barnløse. (Adopsjon er ikke aktuelt dessverre)

Er vi da misslykket? Det føles slik nå, og senest i går sa en kollega til meg" Ja, jeg skjønner om du vil føle deg mislykket om dere ikke får det til" Hun vet vi prøver, men ikke hvor ille det er.

Kan man ha ett fullverdig liv uten barn? Eller vil vi bare bli de rare folka uten barn??

Isj, jeg er bare så trist og lei hele greiene:((

[AnonymBruker]

Klart dere kan ha et fullverdig liv uten barn. Problemet kan bli at dere har et savn etter barn hele livet og at det overskygger andre gleder.

Hvis jeg hadde endt i den situasjonen (var ufrivillig barnløs, fikk barn etter IVF) så måtte jeg ha jobbet hardt for å komme over sorgen, og at jeg ikke ble bitter. Men dette er jo forskjellig fra person til person.

Mislykket er dere ihvertfall ikke! Det er så mange andre ting i livet dere kan gjøre og oppnå.

[AnonymBruker]

Klart dere kan ha et fullverdig liv uten barn. Problemet kan bli at dere har et savn etter barn hele livet og at det overskygger andre gleder.

Hvis jeg hadde endt i den situasjonen (var ufrivillig barnløs, fikk barn etter IVF) så måtte jeg ha jobbet hardt for å komme over sorgen, og at jeg ikke ble bitter. Men dette er jo forskjellig fra person til person.

Mislykket er dere ihvertfall ikke! Det er så mange andre ting i livet dere kan gjøre og oppnå.

Takk Jeg har jo fortsatt et lite håp på IVF, men vi har ikke de beste prognosene

[AnonymBruker]

Hvorfor er ikke adopsjon aktuelt?

[AnonymBruker]

Hvorfor er ikke adopsjon aktuelt?

Jeg levde for en del år siden med en voldelig x, og har måtte rømme fra der jeg bodde, bodd med voldsalarm og avstandsordre. Min x er nå dø, men min fortid her vil dessverre hindre adopsjon ettersom jeg i en del år etterpå var avhengig av sobril. Jeg er nå 100% av medisiner, har en mastergrad, god jobb/lønn, stort hus, snill mann med god svært gode ressurser++. Men, dessverre vil nok adopsjonsbyrående legge for stor vekt på at jeg en gang i fortiden var avhengig av en beroligende medisin

Om ikke, ville vi mer enn gjerne adoptert en nydelig liten gutt eller jente

[AnonymBruker]

Jeg levde for en del år siden med en voldelig x, og har måtte rømme fra der jeg bodde, bodd med voldsalarm og avstandsordre. Min x er nå dø, men min fortid her vil dessverre hindre adopsjon ettersom jeg i en del år etterpå var avhengig av sobril. Jeg er nå 100% av medisiner, har en mastergrad, god jobb/lønn, stort hus, snill mann med god svært gode ressurser++. Men, dessverre vil nok adopsjonsbyrående legge for stor vekt på at jeg en gang i fortiden var avhengig av en beroligende medisin

Om ikke, ville vi mer enn gjerne adoptert en nydelig liten gutt eller jente

Huff, så trist Håper det ordner seg for deg med prøverør!

[miaw]

Håper det ordner seg med prøverør Jeg er steril, så muligheten for å bli barnløs resten av livet er ganske stor. Jeg må innrømme at det er sårt, når jeg ser alle de struttende magene, og hører om hvordan andre gleder seg over å være gravid. Nå er jeg bare 21 år, så jeg prøver å fokusere på andre ting.

Men jeg håper at jeg klarer å glede meg over andre ting, når jeg er skal begynne å etablere meg med mann og hus, dersom vi skal forbli barnløse.

[Ryvre]

Jada, klart dere kan leve gode liv selv uten barn

Jeg har ikke barn og adopsjon er uaktuelt for oss også.

Jeg fokuserer ikke så mye på det jeg ikke har, men på det jeg faktisk har.

Fokuserer på deilige lørdagsmorgner hvor vi kan ligge å kose til langt på dag, muligheten til å reise hvor vi vil og når vi vil, fokusere på hverandre.

Hva alle andre syns må man bare gi blaffen i. Heldigvis så møter man gjerne folk som ikke tenker tanken engang på at dere ikke har barn, og de man møter som kommer med kommentarer bare smiler man til og lukker ørene

[AnonymBruker]

Jeg kjenner noen par som er i den situasjonen. Kan ikke få barn selv, og kan ikke/vil ikke adoptere.

De har ganske aktive fritidsliv, fyller tiden med ting de liker å drive med. Dyrker mye tid med venner. De har også fått seg husdyr, sikkert en måte å få ut litt omsorg på og kontakt med

De har rett og slett litt flere hobbyer enn hva de kunne hatt med barn, og velger kanskje å fokusere ekstra på karriere(for de som liker jobben svært godt).

Jeg vet at dette er veldig sårt for det ene paret(sikkert begge), og det ene paret brukte ett år etterpå endelig adopsjonsavslag i en slags sorgprosess.

De måtte rett og slett finne en ny måte å tenke på, fordi det før dette hadde vært så fokus på ønske om barn - og en tøff prosess med adopsjon.

[Gjest Macha Mong Ruad]

Det beste hadde vel vært å svare at "Jeg skjønner det godt dersom du føler deg mislykket, når du har så dårlige sosiale antenner."

Enkelte folk burde hatt munnkurv. Og det er mye man kan fylle livet sitt med av ting som gir mening, barn er bare ett av mange alternativer.

Endret 3. april 2012 av Macha Mong Ruad

[gira97]

får ikke adoptere pga sobril ? seriøst ??? høres jo helt sykt ut. Jaja, kan iallefall glemme adopsjon jeg da med min sosiale angst.

[AnonymBruker]

Jeg er av den oppfatningen at man absolutt kan ha et fullverdig liv. Bare anderledes enn med barn. Jeg tror ikke at et liv uten barn blir dårligere selv om savnet er der.

[AnonymBruker]

skjønner det er sårt når man har lyst på barn.selvfølgelig kan man ha et fullverdig og godt liv selv om man ikke får barn.

bare en tanke men hva med å bli fosterforeldre eller avlastningshjem en gang i mnd eller noe? blir så klart ikke på samme måte som å ha egne barn men da får man værtfall litt av det å ha barn rundt seg. for noen er det ikke en god løsning å gjør det hele mer sårt men for andre kan det være det.

[Gjest Jim Jones]

Min mann og jeg kan ikke få barn sammen, og dersom prøverør ikke fungerer heller vil vi forbli barnløse. (Adopsjon er ikke aktuelt dessverre)

Er vi da misslykket? Det føles slik nå, og senest i går sa en kollega til meg" Ja, jeg skjønner om du vil føle deg mislykket om dere ikke får det til" Hun vet vi prøver, men ikke hvor ille det er.

Kan man ha ett fullverdig liv uten barn? Eller vil vi bare bli de rare folka uten barn??

Isj, jeg er bare så trist og lei hele greiene:((

Nei, men verden vil gjøre alt for at dere skal føe det slik. Dessverre...

[AnonymBruker]

Selvsagt kan man leve fullverdige liv uten barn!

Samboeren min og jeg er prøvere. Jeg er 36 og vi har prøvd i tre år uten å lykkes. IVF får jeg ikke pga en annen helsetilstand, og adopsjon har vi ikke råd til. Jeg ser helt klart for meg å leve som barnløs resten av livet, rett og slett fordi sannsynligheten for at jeg skal bli gravid er svært liten. Samboeren min har to tenåringsbarn fra tidligere, så jeg har fått kjent litt på dette med familieliv. Men å oppleve den tilknytningen som mor og barn har vil jeg mest sannsynlig aldri få oppleve.

Det er trist. Kjempetrist. Jeg har grått mange tårer i fortvilelsen og har kjent et savn og en lengsel som har gnagd i meg. Men nå har jeg fått det litt på avstand. Vi er ikke aktive prøvere nå lenger, som i å følge med på datoer og vente på IKM. Vi har jevnlig sex uten prevensjon, og tenker at skjer det så skjer det, og hvis ikke så er det vel ikke meningen. Det er slitsomt å være så fokusert på en ting i flere år, så vi trenger å legge det fra oss litt.

Og i denne prosessen har jeg vært nødt til å jobbe med meg selv om mine holdninger. Jeg må rett og slett endre fokus og se alt det fantastiske i livet mitt. Jeg har verdens snilleste mann, fantastiske venner, vi har det trygt og greit og vi trives med livene våre. Nå når stebarna mine snart er voksne blir vi også friere til å reise, dra på spontane ferier, dyrke hobbyer, prioritere oss selv og våre ønsker. Vi kan sove lenge når vi har fri, vi har rolige netter, ingen bekymringer om barnehageplass og vi kan ta livet som det kommer. Kanskje flytter vi til utlandet om noen år, eller kanskje vi velger å bo trangere og spare penger til jordomseiling.

Aller helst skulle jeg selvsagt ønske at vi fikk en liten krabat, men om det ikke går så har livet så absolutt mening likevel.

[AnonymBruker]

Ts her,

Tusen tusen takk for mange fine svar

Det er fryktelig sårt dette her, men det vil vel bli lettere etterhvert

[AnonymBruker]

Det spørsmålet er et rungende ja, uten tvil, og egentlig et spørsmål det skulle være "unødvendig" å måtte svare på.

Det er overbefolkning, energikrise og ressursmangel i verden.

Det å få barn er ikke en rett, men for de som ønsker det og kan få så er det et privilegium. For oss som aller mest sannsynlig ikke får/ønsker barn, så er livet like fullgodt om ikke bedre. Instillingen din til livet og til mulighetene du har er det som avgjør om du på din siste dag sukker fornøyd eller smiler bittert.

I et overflodssamfunn som Norge så er statuser styrt av bortskjemte, rike mennesker som sjelden har evne til å se utover svenskegrensa. Du "skal" oppfylle statistikken med barn, hund, stasjonsvogn og hytte ved sjøen før du egentlig har "lov" til å snakke om deg selv i et selskap. Vi har det så altfor godt, og dermed blir fokus på hva som gjør deg "vellykket" utrolig feil. Det er ikke opp til andre å bedømme om du har et fullverdig liv eller ikke. Det er det kun du som kan bestemme, og ikke minst hva som skal til for å komme dit.

Du må huske at de som har barn har ingen garanti for at det skal gå bra med dem heller. Sykdom, ulykker, misbruk av det meste, familiefeider, krangel og sjalusi ødelgger drømmene om perfekte julemiddager og kortspill foran peisen. Jeg synes direkte synd på de som får barn ut av panikk for å ende opp gammel og alene på sykehjemmet. Noe mer egoistisk og sneversynt skal man lete lenge etter, og i mitt arbeid så ser jeg at det er liten sammenheng med hvor mange barn et menneske har og hvor lykkelig det mennesket er.

Jeg utfordrer slike nek som sidestiller barn med lykke og fullkommenhet å stille de spørsmålene direkte til f,eks Helen Mirren og heltene fra "Ingen Grenser".

[Gjest BettyBoop]

Min mann og jeg kan ikke få barn sammen, og dersom prøverør ikke fungerer heller vil vi forbli barnløse. (Adopsjon er ikke aktuelt dessverre)

Er vi da misslykket? Det føles slik nå, og senest i går sa en kollega til meg" Ja, jeg skjønner om du vil føle deg mislykket om dere ikke får det til" Hun vet vi prøver, men ikke hvor ille det er.

Kan man ha ett fullverdig liv uten barn? Eller vil vi bare bli de rare folka uten barn??

Isj, jeg er bare så trist og lei hele greiene:((

DERE ER IKKE MISLYKKET. Drit i de selvgode rasshøla som sitter på sin høye hest og mener de er bedre bare fordi de har barn.

[AnonymBruker]

Mislykket nei!?? Hva i alle dager - så mye rart folk kan få seg til å si.

Selv har jeg visst at jeg ikke kan få barn siden jeg var 19 år (er nå 41). Jeg traff en mann som heller ikke hadde barn - for han er barn ikke det viktigste i livet og han har en type holdning; "det som skjer det skjer, og skjer det ikke så er det greit det også".

Vi bestemte oss for å ikke bruke prevensjon , og etter at vi nå har vært sammen i snart 5 år har jeg fremdeles ikke blitt gravid. Vi har dog ikke prøvd aktivt siden jeg har vært så fullstendig klar over at jeg ikke kan få barn.

Jeg har antagelig hele mitt voksne liv etter at jeg fikk beskjed i så ung alder at jeg var steril - lagt tanken om å få barn helt bakerst i hodet. Har på en måte vent meg til den tanken og alt jeg har foretatt meg har tatt dette i betraktning. Jeg skal innrømme at da jeg rundet 35 år kom tanken litt sårt tilbake, men jeg har ibefunnet meg at sånn er det bare.

For meg/oss er ikke ønsket så stort at adopsjon vil være aktuelt. I steden har jeg (spesielt) brukt tiden min på å ta meg av omplasseringshunder, og jeg har vel på en måte fått utløp for noe av "morsfølelsen" med å hjelpe dyr i vanskeligheter. Dette gir meg utrolig mye.

Jeg mener selv at jeg her "heldig" i den forstand at ønsket om barn for meg personlig aldri har vært overskyggende annet. Jeg har derfor stor medfølelse for de som har det. Jeg har ofte tenkt at siden noen "bare er sterile" så er det godt at en av de er meg, og ikke en av mine venninner som alltid har ønsket seg barn.

Jeg har opplevd mer enn mine venner mht til å reise, bo forskjellige steder, jobbe med ulike ting og vært litt mer "fri". Jeg sier ikke at dette er på noen måte bedre enn å få barn, men det er dette jeg sier til meg selv er en av "godene" (hvis man i det hele tatt kan kalle det det). Noe må man jo bytte bort tiden med hvis man ikke har barn :-)

Jeg gruer meg ikke til å bli eldre eller sitte på gamlehjem uten barn som kommer på besøk. Jeg har akseptert det, og ser frem til en fremtid sammen med min mann hvor vi kan fylle tiden vår litt mer egoistisk uten å ta hensyn til barn. Mulig dette er en unskyldning, men det funker bra for meg ihvertfall.

Jeg har ALDRI følt meg mislykket!! Ikke på NOEN SOM HELST MÅTE - og det skal IKKE du heller!!!!