Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Gjest]

Jeg og exen skilte oss for mange år siden. Vi har samarbeidet greit nok om datteren vår. Hun er nå 15.

Jeg har flere barn og ganske dårlig råd, men han har bare henne og tjener godt, så han har stort sett betalt det meste av aktiviteter, turer, klær, lommepenger etc. Det har vært en lettelse for meg.

Nå for tiden er det mye krangling mellom jenta og pappaen. Det har ført til at hun ikke vil bo hos han lengre.

De krangler om alt mulig (gode/dårlige venner, innetider, leggetider, PC/mobilbruk, språkbruk, lekser, fester, gutter..). Han nekter å gi henne mer penger før hun innretter seg etter visse regler. Reglene er rimelige de, men hun nekter selvsagt å følge de, agerer primadonna overfor han og angriper meg med alle mulige slags urimelige krav. Hun stjeler fra jakkelommene og vesken min. Hun går rundt og hyler og kjefter og krever penger til alt mulig hun måtte trenge.

Jeg har ikke råd til å gi henne lommepenger, det vil uansett ikke dekke de behovene hun har, og som hun inntil nå lett har fått dekket gjennom pappaen. Egentlig er jeg sint på han også, det er jo på en måte hans skyld at hun tror at penger vokser på trær. Og nå slipepr han jo å ta stilling til utfordringene. Han kan sitte hjemme i designersofaen sin og slappe av mens jenta plager vettet av meg.

[eva-80]

herremin, seriøst ? er hun 15 så kan hun værsågod å tjene noen kroner ved å være barnepass, hundelufter o.l. i nærområdet.slik at hun lærer at pengene vokser ikke på trær. du skal støtte faren og hans prøven med å få henne til å følge regler han setter, spesielt hvis de er rimelige. om hun stjeler, så forteller du at om hun fortsetter blir hun anmeldt og kan nyte omsorgen fra barnevernet heretter om hun liker ikke dine regler og system . da er det bare å pakke kofferten.

du må tørr å sette deg på bakbena for at hun skal vise deg respekt og ekstremt viktig er samarbeiden med hennes far.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen råd å komme med, men jeg kan si at jeg var helt lik datteren din når jeg var 14-15. Det er kanskje noe man kan gjøre for å lære henne at penger ikke vokser på trær, men slike nykker vokser man som regel av seg.

Det er mulig at hun har et ganske realistisk syn på penger innerst inne, men alikevel bryr frustrert over å ikke ha de samme tingene som venner etc, og lar det gå utover foreldrene. Kraftig temperament er heller ikke uvanlig i den alderen..

[Kittykat]

Du forklarer henne det at du har ikke råd til alt hun ønsker seg. Hvis hun har lyst på penger, så kan hun skaffe seg jobb som barnevakt, gå med avisen o.l. Sånn går det når pappaen har gitt henne alt hun har pekt på og nå strammer inn. Litt for seint, etter min mening. Blir hun sur og gretten, så får hun bare bli det. Har du ikke råd, så har du ikke råd. Penger vosker ikke på trær og det må hun lære seg. Dette må også pappaen si/ta opp med henne. Da viser dere at dere står sammen om det.

[Gjest Silvermist]

Datteren din får bare se realiteten i øynene. Hun har oppført seg på en måte som har ført til at hun har mistet mange av privilegiene sine. Dårlig oppførsel har konsekvenser.

At hun sutrer, kjefter og hyler får du bare ignorere som best du kan. Hun dør ikke av å være sur, bit tennene sammen. At hun stjeler derimot bør få konsekvenser.

Da jeg bodde hjemme visste jeg med 100 % sikkerhet at dersom jeg brøt reglene fikk det konsekvenser, uten unntak. Det førte til liten lyst til å bryte reglene, og jeg visste at jeg kunne takke meg selv dersom jeg gjorde noe dumt som førte til restriksjoner ift. penger eller fritidssysler.

Bottom line, ignorer hysterianfall og sutring. Skissér og gjennomfør konsekvenser. Ingen unntak.

[Gjest navnelapp]

Det virkar som om dialogen mellom deg og datra di har stoppa litt opp. Ho har heilt sikkert evne til å forstå situasjonen godt, men ho har tydelegvis valt ein annan strategi, ved å bli sur og sint for å få viljen sin. Det gjer at stemninga blir dårleg og konfliktnivået aukar, ikkje nokon ønskesituasjon, akkurat.

For meg virkar det som om du må prøve å begynne litt på nytt med henne, og snakke med henne om situasjonen på eit overordna nivå. Du må snakke med henne om ditt budsjett for ditt hushald, og forklare kor store inntekter og utgifter du har. Ho må bli klar over kva hennar forbruk utgjer inne i dette, og kva rammer som gjeld økonomisk og praktisk. Dette bør skje på ein måte som inneber at du legg fram eit reknestykke mest mogeleg konkret, utan å klandre henne eller å nedverdige henne på nokon måte.

Å oppfordre henne til (og å hjelpe henne med) å få seg ein jobb er eit veldig godt tiltak på utruleg mange måtar. Men det er endå viktigare at du og ho kjem på eit plan der dokke kan snakke saman om kva som er bra for henne, kvifor dei grensene som gjeld er sett, korleis dei vil endre seg over tid og kva tillit du og ho må ha til kvarandre for å fungere som ein god familie. Eg har stor respekt for tenåringar si evne til å ta inn og bearbeide informasjon og kjensler viss dei får det presentert på ein nøytral men inkluderande måte. Kjefting og smelling fører ikkje til noko anna enn meir kjefting og ein vond og smertefull spiral av dårleg kommunikasjon for alle partar.

[Gjest Gjest]

Ser at mane sier det er så lett for en tenåring å få jobb? Jeg er selv 17 og kan skrive under på at det ikke er lett. Jeg bor i en stor by. Jeg har aldri fått meg sommerjobb f.eks. det eneste jeg har fått, er å gå med avisen. Det er greit, men det er ikke sant at det er så masse jobber for ungdommer!!

[Gjest Mor]

Datteren din får bare se realiteten i øynene. Hun har oppført seg på en måte som har ført til at hun har mistet mange av privilegiene sine. Dårlig oppførsel har konsekvenser.

At hun sutrer, kjefter og hyler får du bare ignorere som best du kan. Hun dør ikke av å være sur, bit tennene sammen. At hun stjeler derimot bør få konsekvenser.

Da jeg bodde hjemme visste jeg med 100 % sikkerhet at dersom jeg brøt reglene fikk det konsekvenser, uten unntak. Det førte til liten lyst til å bryte reglene, og jeg visste at jeg kunne takke meg selv dersom jeg gjorde noe dumt som førte til restriksjoner ift. penger eller fritidssysler.

Bottom line, ignorer hysterianfall og sutring. Skissér og gjennomfør konsekvenser. Ingen unntak.

Jeg er nysgjerrig: hvilke konsekvenser?

[AnonymBruker]

Lett for ungdommer å få seg jobb f eks på plantasjen eller obs o.l.....

[Gjest Silvermist]

Jeg er nysgjerrig: hvilke konsekvenser?

Konsekvensene var f.eks. begrensninger av fritid, avlysing av utflukter/aktiviteter med venner, tidligere innetid, husarrest, gå på rommet og bli der, og den type ting.

[Anciol]

Hun burde få seg en enkel jobb, da jeg var 15 begynte jeg som barnepike hos naboen:) og som 16 åring fikk jeg vaskejobb på et gamlehjem og kunne dermed kjøpe det meste!Hun får værsågod begynne å jobbe for føden!

[Gjest O___o]

Jeg og exen skilte oss for mange år siden. Vi har samarbeidet greit nok om datteren vår. Hun er nå 15.

Jeg har flere barn og ganske dårlig råd, men han har bare henne og tjener godt, så han har stort sett betalt det meste av aktiviteter, turer, klær, lommepenger etc. Det har vært en lettelse for meg.

Nå for tiden er det mye krangling mellom jenta og pappaen. Det har ført til at hun ikke vil bo hos han lengre.

De krangler om alt mulig (gode/dårlige venner, innetider, leggetider, PC/mobilbruk, språkbruk, lekser, fester, gutter..). Han nekter å gi henne mer penger før hun innretter seg etter visse regler. Reglene er rimelige de, men hun nekter selvsagt å følge de, agerer primadonna overfor han og angriper meg med alle mulige slags urimelige krav. Hun stjeler fra jakkelommene og vesken min. Hun går rundt og hyler og kjefter og krever penger til alt mulig hun måtte trenge.

Jeg har ikke råd til å gi henne lommepenger, det vil uansett ikke dekke de behovene hun har, og som hun inntil nå lett har fått dekket gjennom pappaen. Egentlig er jeg sint på han også, det er jo på en måte hans skyld at hun tror at penger vokser på trær. Og nå slipepr han jo å ta stilling til utfordringene. Han kan sitte hjemme i designersofaen sin og slappe av mens jenta plager vettet av meg.

hva med familieråd?

[Gjest navnelapp]

Konsekvensene var f.eks. begrensninger av fritid, avlysing av utflukter/aktiviteter med venner, tidligere innetid, husarrest, gå på rommet og bli der, og den type ting.

Dette er berre egna til å auke konfliktnivået og skape endå meir dårleg stemning og dårleg kommunikasjon. Denne datra er i ferd med å bli vaksen. Om tre år skal ho stå på eigne bein. Då blir det heilt feil å herje med henne på denne måten. Ein må snakke saman, også ungdommar og foreldre. Det går faktisk heilt fint, men då må ein vere open og inkluderande, og ta ungdommen med på samtalar om korleis ein har det heime, og ikkje minst korleis ein vil ha det.

[Gjest Survival]

Oppskriften samsvarer ikke med innlegget ditt. I overskriften får jeg inntrykk av at datteren din fortjener ting du ikke kan kjøpe til henne på grunn av dårlig råd. Men i innlegget ditt leser jeg at du har ei ekstremt bortskjemt datter på 15 med en far som endelig har satt foten ned og tatt ansvar. Han har jo tross alt sagt i fra at nå er det nok, nå må jenta innrette seg med hans premisser hvis ikke får hun ikke mer. Det syns jeg er bare rett og rimelig.

Du skal ikke gi henne penger - i alle fall ikke når hun stjeler fra veska di! Du skal straffe henne fordi at hun stjeler, ta en ordentlig prat med henne og forklar at du har faktisk ikke midler nok til at hun kan ta fra deg på den måten. Trenger hun mer penger kan hun skaffe seg det selv med å jobbe som alle andre 15-åringer.

[Gjest Grønnblomst]

herremin, seriøst ? er hun 15 så kan hun værsågod å tjene noen kroner ved å være barnepass, hundelufter o.l. i nærområdet.slik at hun lærer at pengene vokser ikke på trær. du skal støtte faren og hans prøven med å få henne til å følge regler han setter, spesielt hvis de er rimelige. om hun stjeler, så forteller du at om hun fortsetter blir hun anmeldt og kan nyte omsorgen fra barnevernet heretter om hun liker ikke dine regler og system . da er det bare å pakke kofferten.

du må tørr å sette deg på bakbena for at hun skal vise deg respekt og ekstremt viktig er samarbeiden med hennes far.

Helt enig i alt du sier her. I tillegg burde du slutte å ha kontanter løst hvis du har det TS. Sørg for å bare ha kort. Hvis du ikke har kontanter, går det jo ikke an å stjele fra deg

[AnonymBruker]

Lett for ungdommer å få seg jobb f eks på plantasjen eller obs o.l.....

IKKE for 15-åringer.

[Gjest Silvermist]

Dette er berre egna til å auke konfliktnivået og skape endå meir dårleg stemning og dårleg kommunikasjon. Denne datra er i ferd med å bli vaksen. Om tre år skal ho stå på eigne bein. Då blir det heilt feil å herje med henne på denne måten. Ein må snakke saman, også ungdommar og foreldre. Det går faktisk heilt fint, men då må ein vere open og inkluderande, og ta ungdommen med på samtalar om korleis ein har det heime, og ikkje minst korleis ein vil ha det.

Dette er ikke herjing, dette er oppdragelse.

Det er klart man skal snakke sammen og ha en kommunikasjon gående, men foreldre har likevel et oppdrageransvar for sine barn.

Når man er foreldre til både små barn og tenåringsbarn kan dessverre ikke første prioritet være å ha et vennskapsforhold til sine barn. Første prioritet bør være å sørge for at barnet er best mulig rustet til å bli et trygt og fornuftig voksent menneske.

Dette medfører blant annet at man må ha tydelige grenser.

Barnet skal vite at gjør det A så skjer B. Konsekvent.

Konsekvensene bør selvsagt være proporsjonale med det barnet har gjort. Er det for strenge konsekvenser vil ikke barnet ta med seg noe fornuftig fra det, det samme vil skje med fraværende konsekvenser.

[Gjest Grønnblomst]

Slutt i alle fall helt å ha kontanter løst

Mamma måtte slutte med det, fordi søsteren min stjal.

[AnonymBruker]

IKKE for 15-åringer.

Burde ikke være så skrekkelig vanskelig å tjene noen kroner på å sitte barnevakt som 15-åring. Jeg gjetter at not det gjelder TS' datter er nok viljen det største problemet.

[Gjest navnelapp]

Dette er ikke herjing, dette er oppdragelse.

Det er klart man skal snakke sammen og ha en kommunikasjon gående, men foreldre har likevel et oppdrageransvar for sine barn.

Når man er foreldre til både små barn og tenåringsbarn kan dessverre ikke første prioritet være å ha et vennskapsforhold til sine barn. Første prioritet bør være å sørge for at barnet er best mulig rustet til å bli et trygt og fornuftig voksent menneske.

Dette medfører blant annet at man må ha tydelige grenser.

Barnet skal vite at gjør det A så skjer B. Konsekvent.

Konsekvensene bør selvsagt være proporsjonale med det barnet har gjort. Er det for strenge konsekvenser vil ikke barnet ta med seg noe fornuftig fra det, det samme vil skje med fraværende konsekvenser.

Men det største problemet her er jo ikkje at konsekvensar manglar. Det største problemet er at ungdommen slår seg vrang, kjeftar og oppfører seg dårleg. Du kan sperre ein ungdom inne i eit fengsel om du vil, det har blitt gjort før. Men det fører ikkje noko godt med seg.

Denne relasjonen skal vare i mange, mange år. Då er det det beste om ein klarer å vere konstruktive saman. Eg meiner ikkje ein skal vere venninner. Men når ein lever saman må ein samarbeide for å få det bra i heimen, og då går også grensesettinga faktisk mykje lettare. Ein kan i mykje større grad bli einige om kvar grensene skal gå i staden for å sjefe og å bestemme. Alle som har hatt ansvar for å leie andre menneske veit at grenser ein er einige om fungerer mykje betre enn grenser som er pålagt ein. Kvifor skal dette vere annleis for ungdommar?

Og ein annan ting; Når det gjeld innetider så praktiserer eg dei ganske fritt med mine ungdommar, men eg hentar dei alltid. Det kan hindre at eg tek meg eit glas vin på kvelden, men det er det verd. Eg hentar dei når som helst og kvar som helst, utan harde ord og oppstrekk. Det fungerer veldig bra på mange måtar, mellom anna får vi prata i bilen på ein heilt annan måte enn i sofaen eller rundt kjøkkenbordet.